utelatt som "tante"

[Gjest fillatanto]

Og hvorfor redselen for at samboerskap skal gi de samme "godene" som ekteskap..? Er det fordi man er redd for at det skal forringe ekteskapets posisjon i samfunnet? det er vel ikke ritualet men forholdet mellom to mennesker og forpliktelsene dem i mellom i det lange løp som er av betydning?

Tidene endrer seg og reglene med den. Jo, man skulle tro at det var forpliktelsene paret imellom som har betydning. Min farmor som ble enke i tidlig alder fant seg med tiden en ny kjæreste og de var samboere i 30 år før han falt fra. For henne var ikke samboerforholdet mindre forpliktende enn ekteskapet.

For meg må ikke folk være innenfor visse rammer for at de skal regnes med.

[Schadenfreude]

Hva er det du mener som IKKE burde sidestilles da? I et ekteskap kontra et samboerskap?

Og hvorfor redselen for at samboerskap skal gi de samme "godene" som ekteskap..? Er det fordi man er redd for at det skal forringe ekteskapets posisjon i samfunnet? det er vel ikke ritualet men forholdet mellom to mennesker og forpliktelsene dem i mellom i det lange løp som er av betydning?

Et ekteskap og et samboerskap er jo ikke sidestilt. Et ekteskap indikerer en offentlig, juridisk avtale om å leve sammen. Et samboerskap kan være alt fra to venninner som flytter sammen av økonomiske grunner til ny-sammenflyttede par til et langvarig forhold med eller uten barn.

At noen samboere ser på seg som like forpliktet til hverandre som om de skulle vært gift, er en privatsak dem i mellom.

Nei, selve ekteskapsinngåelsen er ikke det viktigste. Men ekteskapet signaliserer en dypere forpliktelse enn et samboerskap gjør. Selvsagt, ekteskapet er ingen garanti for at forholdet ikke ryker, både ekteskap og samboerskap krever at partene går inn for å få forholdet til å vare.

Når det gjelder "godene" ekteskapet gir så er det jo først og fremst snakk om arveregler. Hvis noe skulle skje partneren din, er du bedre sikret som gift. Du vil også være din partners nærmeste pårørende. En privat forpliktelsesfølelse samboere imellom er derimot verre å tolke for offentlige instanser hvisomatte, dersomatte noe skulle skje din bedre halvdel. Heldigvis KAN man komme langt med samboerkontrakt og gjensidig testamente, men dette fikser ikke alt.

Men la meg snu litt på spørsmålet ditt. Hvis et samboerpar er innstilt på å leve livet sammen og føler seg så forpliktet til hverandre, hvorfor ikke gjøre det offentlig ved å gifte seg? Det krever tross alt ikke mer enn at man signerer et papir hos byfogden, egentlig. Selve samlivet vil jo ikke endre seg selv om man er gift?

[Schadenfreude]

Tidene endrer seg og reglene med den. Jo, man skulle tro at det var forpliktelsene paret imellom som har betydning. Min farmor som ble enke i tidlig alder fant seg med tiden en ny kjæreste og de var samboere i 30 år før han falt fra. For henne var ikke samboerforholdet mindre forpliktende enn ekteskapet.

For meg må ikke folk være innenfor visse rammer for at de skal regnes med.

Hva er disse "forpliktelsene" man snakker om mellom samboere? At man har en stilltiende enighet om at man holder sammen? Det er fremdeles en privatsak mellom samboere, mens ektepar er offentlig forpliktet til hverandre.

[¤flicka¤]

For meg handler tante-rollen mer om hva slags forhold man har til barnet enn hva slags sivilstatus man har. Og jeg tror at ved et eventuelt brudd så er det slike ting som er trist for barnet, ikke om en person ble kalt tante eller Turid.

Jeg er iallefall glad for at jeg får være tante til barn som jeg kanskje i følge tante-reglene ikke er tante til.

[Gjest andre om det]

Et ekteskap og et samboerskap er jo ikke sidestilt. Et ekteskap indikerer en offentlig, juridisk avtale om å leve sammen. Et samboerskap kan være alt fra to venninner som flytter sammen av økonomiske grunner til ny-sammenflyttede par til et langvarig forhold med eller uten barn.

At noen samboere ser på seg som like forpliktet til hverandre som om de skulle vært gift, er en privatsak dem i mellom.

Nei, selve ekteskapsinngåelsen er ikke det viktigste. Men ekteskapet signaliserer en dypere forpliktelse enn et samboerskap gjør. Selvsagt, ekteskapet er ingen garanti for at forholdet ikke ryker, både ekteskap og samboerskap krever at partene går inn for å få forholdet til å vare.

Når det gjelder "godene" ekteskapet gir så er det jo først og fremst snakk om arveregler. Hvis noe skulle skje partneren din, er du bedre sikret som gift. Du vil også være din partners nærmeste pårørende. En privat forpliktelsesfølelse samboere imellom er derimot verre å tolke for offentlige instanser hvisomatte, dersomatte noe skulle skje din bedre halvdel. Heldigvis KAN man komme langt med samboerkontrakt og gjensidig testamente, men dette fikser ikke alt.

Men la meg snu litt på spørsmålet ditt. Hvis et samboerpar er innstilt på å leve livet sammen og føler seg så forpliktet til hverandre, hvorfor ikke gjøre det offentlig ved å gifte seg? Det krever tross alt ikke mer enn at man signerer et papir hos byfogden, egentlig. Selve samlivet vil jo ikke endre seg selv om man er gift?

Har du ikke fått med deg de nye arvereglene for samboere? Nå er ikke jeg så opptatt av å skille mellom gifte og samboende par, enhver får gjøre som de vil. Å forplikte seg som samboere er å lage samboeravtale med klar fordeling av boet og hva som skal skje hvis man skiller lag, mange ektepar tenker ikke så langt og jeg har opplevd at flere koner blir overrasket når det viser seg at mannen har jo faktisk særeie. Før man får barn sammen så må det et testamente til hvis man ønsker at den andre skal arve etter seg, med felles barn så kommer de nye arvereglene inn. Noen ønsker ikke å gifte seg, hvorfor vet ikke jeg men de ønsker å leve sammen. Og for meg spiller det ingen rolle hva andre velger. Min tante og onkel har vært samboere i 30 år nå og har fortsatt ingen planer om å skille lag, de er omtrent de eneste i sin vennekrets som fortsatt holder sammen, resten er skilt med unntak av et par. Så jeg klarer ikke å se for meg at ekteskap er så mye mer forpliktende egentlig, det kommer helt an på personene i forholdet tror jeg, ikke hvordan de har formalisert forholdet.

[Schadenfreude]

Har du ikke fått med deg de nye arvereglene for samboere? Nå er ikke jeg så opptatt av å skille mellom gifte og samboende par, enhver får gjøre som de vil. Å forplikte seg som samboere er å lage samboeravtale med klar fordeling av boet og hva som skal skje hvis man skiller lag, mange ektepar tenker ikke så langt og jeg har opplevd at flere koner blir overrasket når det viser seg at mannen har jo faktisk særeie. Før man får barn sammen så må det et testamente til hvis man ønsker at den andre skal arve etter seg, med felles barn så kommer de nye arvereglene inn. Noen ønsker ikke å gifte seg, hvorfor vet ikke jeg men de ønsker å leve sammen. Og for meg spiller det ingen rolle hva andre velger. Min tante og onkel har vært samboere i 30 år nå og har fortsatt ingen planer om å skille lag, de er omtrent de eneste i sin vennekrets som fortsatt holder sammen, resten er skilt med unntak av et par. Så jeg klarer ikke å se for meg at ekteskap er så mye mer forpliktende egentlig, det kommer helt an på personene i forholdet tror jeg, ikke hvordan de har formalisert forholdet.

En enkel forklaring av de nye arvereglene. Har man felles barn, arver man automatisk opp mot 4G (rundt 300 000) og kan sitte i uskiftet bo.

Har man ikke barn, arver man i utgangspunktet ingenting, med mindre man har opprettet testamente.

[Gjest Gjest]

Og hvorfor redselen for at samboerskap skal gi de samme "godene" som ekteskap..? Er det fordi man er redd for at det skal forringe ekteskapets posisjon i samfunnet? det er vel ikke ritualet men forholdet mellom to mennesker og forpliktelsene dem i mellom i det lange løp som er av betydning?

Jeg har ikke noen redsel for at samboere skal ha de samme rettigheter og plikter som gifte. Dette er lover og plikter vi over lang tid har funnet ut er fornuftige for folk som ønsker å leve sammen. Selvfølgelig vil det gjelde i like stor grad for mange etablerte samboere som gifte. Jeg har bare problem med å forstå hvorfor man ikke da kan gifte seg? Blir det ikke litt rart hvis man har to fullstendig identiske samlivsformer bare med forskjellig navn? Skal det ikke være noen annen forskjell enn navnet? Hvis man har helt identiske rettigheter og plikter: Er det så mye bedre å kunne si at man er "samboere" enn at man er "gift"? Går dette kun på navnet?

Før var det kanskje en forskjell med at samboersakap var litt opprør mot religion og kirke. I dag kan man gifte seg borgerlig. Hvis det er selskapet som er problemet så trenger man heller ikke ha det når man gifter seg. Så mitt hovedspørsmål til dere etablerte samboere er: Hva ved ekteskapet er det dere ikke vil ha? Når dere ønsker dere alle de giftes rettigheter og plikter, er det noe som skal gjenstå som forskjell?

[Gjest life]

Før var det kanskje en forskjell med at samboersakap var litt opprør mot religion og kirke. I dag kan man gifte seg borgerlig. Hvis det er selskapet som er problemet så trenger man heller ikke ha det når man gifter seg. Så mitt hovedspørsmål til dere etablerte samboere er: Hva ved ekteskapet er det dere ikke vil ha? Når dere ønsker dere alle de giftes rettigheter og plikter, er det noe som skal gjenstå som forskjell?

Jeg har aldri ønsket å gifte meg, uansett i hvilken form man gifter seg. Den gangen jeg etablerte meg som samboer så var det ingen formaliteter knyttet til samboerskap, det har kommet til etter hvert og uten min påvirkning og uten krav fra meg. Da man begynte å snakke om samboeravtaler så fant vi det nyttig å lage det, og fant det nyttig å sette opp testamente. Vi ordnet oss ut fra det som var og med utgangspunkt i at vi ikke var gift. At reglene endrer seg i takt med samfunnet er ikke noe nytt, det har skjedd gjennom alle tider.

Jeg kunne sett rart på de som ønsker å gifte seg med tanke på den høye skilsmissestatistikken og at flere gifter seg flere ganger, men jeg er ikke så opptatt av hva andre folk velger, det får bli deres egen sak.

[Bellamy]

For å komme tilbake til det TS spurte om;

min samboer blir kalt onkel til mine tantebarn, og jeg blir kalt tante til hans brors barn. Hans søsters barn kaller meg ikke tante, men nå har jeg ikke et like nært forhold til de da de bor på en annen side av landet. Syns denne løsningen er helt okei Og blir det nå sånn at jeg og min samboer slår opp, så vil jeg fremdeles anse meg selv som tante til "hans barn", og han som onkel til "mine barn". Barna har jo vokst opp med oss som tante og onkel, og jeg vil jo fremdeles være like glad i barna selv om jeg ikke er sammen med sambo.

[Gjest Bare nysgjerrig]

Jeg har aldri ønsket å gifte meg, uansett i hvilken form man gifter seg. Den gangen jeg etablerte meg som samboer...

Hva er det ved ekteskapet som du reagerer negativt på og som ikke finnes i samboerskapet?

[Gjest life]

Hva er det ved ekteskapet som du reagerer negativt på og som ikke finnes i samboerskapet?

Må jeg ha negative reaksjoner mot ekteskapet fordi om jeg ikke ønsker å gifte meg? Tror ikke jeg har noen negative tanker om det, jeg har bare valgt å være samboer. Det er det som er det fine med å leve i dag, at man kan velge, alle må ikke inn i samme ramme. Jeg ber ikke de som gifter seg for både andre og tredje gang om å forklare seg for at de tar det valget å gifte seg flere ganger.

[Gjest imli]

For meg er det naturleg at ein blir tante/onkel til partners nevøar/nieser når ein giftar seg, evt får barn.

[AnonymBruker]

Jeg blir heller ikke kalt for tante, men onkelungene hans er ganske store.. Om det kommer noen nye barn hadde jeg kanskje syntes det hadde vært litt rart om jeg ikke ble tante, men heller "Pia".

Da vi var små kalte vi alle "de nye" for tante/onkel fra dag en. De ble like sjokka alle sammen Men kan tenke meg de syntes vi var noen søte tante/onkelunger da. Vi er forøvrig 30 søskenbarn i tilegg. He he.

[Gjest Gjest]

Må jeg ha negative reaksjoner mot ekteskapet fordi om jeg ikke ønsker å gifte meg? Tror ikke jeg har noen negative tanker om det, jeg har bare valgt å være samboer. Det er det som er det fine med å leve i dag, at man kan velge, alle må ikke inn i samme ramme.

Men jeg opplever det som om det er akkurat det samboere gjør nemlig å ønske seg inn i samme ramme som de gifte bare under et annet navn. Det oppleves nærmest som om samboere er enige i at de de plikter og rettigheter man gjennom mange år har funnet bør tilhøre ekteskapet er fornuftigst. Så på meg virker det som om samboere vil ha akkurat det samme som de gifte, blir fornærmet hvis det er en liten forskjell, og at det bare er navnet som er en forskjell. Og da forstår ikke jeg poenget med å ikke gifte seg. Mitt spørsmål gjenstår: Hva mener samboere er og skal være forskjellen på et ekteskap og et samboerskap?

[siebaeo]

Men jeg opplever det som om det er akkurat det samboere gjør nemlig å ønske seg inn i samme ramme soMitt spørsmål gjenstår: Hva mener samboere er og skal være forskjellen på et ekteskap og et samboerskap?

Det er forsåvidt et godt spørsmål. Jeg tror mange ønsker å leve sammen og forplikte seg til den andre uten å bli tvunget til å gjennomføre et bestemt rituale for å bevise for andre hva deres forpliktelse er. Tidligere lovet man Gud (og hverandre) at man skulle være tro mot den andre. Så vidt jeg skjønner er det bakgrunnen for giftemål slik det oppstod. Nå har man fått valget å utføre giftemålet uten å involvere religion. Jeg sidestiller det egentlig med borgerlig komfirmasjon. Og da skjønner jeg godt at mange ikke ser poenget med å gifte seg (annet enn å få rettigheter man må være gift for å få). Litt som å måtte være innmeldt i riktig klubb for å få spesielle goder. Samboerskap (som grunnlag for et forhold) er på en måte den moderne versjonen av et giftemål.

[Fortunatus]

Jeg synes dette er en veldig interessant "problemstilling", for min og min samboers slekt er totalt forskjellig på dette tidspunkt.

Da jeg og mine søsken ble født hadde alle våre tanter og onkler vært gift/samboere i sikkert 5 år så jeg har kalt alle sammen for onkel og tante uavhengig om vi har vært i slekt eller ikke. Dette synes min samboer er veldig merkelig, at jeg ikke kaller dem "fille-", fordi det er han vant med.

Men for meg har de alltid vært en del av livet mitt og jeg har alltid kalt dem for tante og onkel.

Når/Hvis min samboers søsken får barn, kommer jeg ikke til å ta det personlig hvis jeg blir kalt med mitt navn istedenfor tante. Men jeg håper jeg slipper unna fille-tante for det er en tittel jeg finner litt fjåsete..

[Gjesten]

Jeg synes dette er en veldig interessant "problemstilling", for min og min samboers slekt er totalt forskjellig på dette tidspunkt.

Da jeg og mine søsken ble født hadde alle våre tanter og onkler vært gift/samboere i sikkert 5 år så jeg har kalt alle sammen for onkel og tante uavhengig om vi har vært i slekt eller ikke. Dette synes min samboer er veldig merkelig, at jeg ikke kaller dem "fille-", fordi det er han vant med.

Men for meg har de alltid vært en del av livet mitt og jeg har alltid kalt dem for tante og onkel.

Når/Hvis min samboers søsken får barn, kommer jeg ikke til å ta det personlig hvis jeg blir kalt med mitt navn istedenfor tante. Men jeg håper jeg slipper unna fille-tante for det er en tittel jeg finner litt fjåsete..

Filletante er en betegnelse for mors eller fars kusine, så det blir i alle fall feil.

[Eidi_81]

Litt off topic:

jeg har ei venninne som ikke har noen søsken og ikke mannen hennes heller. Da de fikk barn fikk vi nærmeste vennene være "tanter" og "onkler"

Når eldste sønnen ble litt stor (6-7år) hadde han sagt til mamman sin at han synes de var då heldige som hadde då stor familie, men han var litt usikker på hvordan de forskjellige var "onkler" og "tanter" :-D

[Gjest imli]

Filletante er en betegnelse for mors eller fars kusine, så det blir i alle fall feil.

Eg tykkjer det er veldig rart å kalle inngifta tante/onkel for "fille-tante/onkel - eg har lært at det er foreldras syskenbarn. Ein får kalle både "ekte" og inngifta for tante og onkel, eller ein får kalle den inngifta berre ved fornamn, etter mi meining.

[AnonymBruker]

Du misforstår litt, det er derfor jeg skrev "hvis man tenker å gifte seg i det hele tatt". Hvis man av prinsipp eller andre grunner ikke har tenkt til å gifte seg i det hele tatt, blir situasjonen annerledes. Om man har tenkt til å gifte seg i fremtiden, synes jeg man skal gjøre det før man får barn.

Jeg synes og gifte seg er noe en velger litt etter når det passer med bryllup. Jeg har ikke økonomi og mulighet til å lage bryllup nå.. Har dessuten alltid hatt veldig lyst å bli gift etter jeg har fått barn så kan de få oppleve dagen la med oss. Skjønner ikke helt hva det kan være feil med om de gifter seg borgelig ikke er kristen? Vet om de som har giftet seg etter barna er voksne og for da følte de, at de hadde de mulighet. Er det feil? Burde de bare droppet det?