utelatt som "tante"

[hulaboer]

ehm, det er da fortsatt ganske vanlig at folk ser på TANTE som MORS(/FARS) SØSTER noe trådstarter ikke er.

Det er da også fortsatt ganske vanlig at folk ser på tante/onkel som mors/fars søsters livsledsager.

[Gjest thats me]

De eneste jeg kaller for tante og onkel er ikke i slekt med meg engang. Mine kjødelige tanter og onkler kaller jeg ved fornavn, har aldri hatt tante-og onkelfølelser for dem. Men de jeg kaller tante og onkel har jeg hatt et nærere og bedre forhold til, uten dem hadde jeg hatt en fattigere barndom og oppvekst.

Når det gjelder å ikke være klar for å gifte seg men å være klar for å få barn så vil jeg bare si at jeg har tre barn, er samboer på 20. året. Jeg har aldri hatt interesse av å gifte meg, men formelt sett så hadde jeg sikkert vært klar for å gifte meg hvis det ønsket hadde vært der. Alt papirmessig er ordnet, man kan ha orden på ting og være klar for et langt samliv også når man ikke gifter seg formelt. Våre barn er heller ikke døpt.

Jeg deler ikke opp folk i ektefødt, gift, "bare" samboer, "ekte" tanter eller onkler, det virker for begrensende for meg. Gjennom livet har jeg erfart at det ikke er blodsbåndene det kommer an på, men folks evne til å gi av seg selv uavhengig av blodets bånd.

[Stinkerbell]

Broren min er ikke gift, men samboer på tjuende året. Selvfølgelig er samboeren hans tante til barna våre, og hun er min svigerinne. Å mene at man ikke er tante/onkel før man er giftet inn er bakstreversk etter min mening.

Mannens brødre hadde flere kjærester og brudd da de var yngre, men da de etablerte seg som samboere ble det til at barna våre kalte samboerne deres tante etter hvert, sånn helt av seg selv.

Egentlig synes jeg tittelen er nokså uviktig. Langt viktigere er det hva slags forhold man har til barna, om de kaller en tante eller ved fornavn.

Endret 12. april 2011 av Gaia

[Katrinepus]

Jeg og samboer har vært sammen i fire år til sommeren, og hans bror ble pappa nå i februar. Jeg er tante der. Både broren og søsteren til min samboer er gift, og vi har også planer om å gifte oss en gang, vi er forlovet, men ikke helt ennå. Vi føler oss lissom ikke voksne nok til det, men vi vet vi vil dele livet vårt sammen.

Jeg tenker at det er opp til hver enkelt. Jeg har vært litt tilbakeholden på denne tante-tittelen, men der er det barnets mor som har konstantert at jeg er tante, på lik linje med at jeg har vært svigerinne lenge, og jeg er svigerdatter med svigerforeldre og har vel egentlig vært det et par år alt. Ser tilbake på det nå, så høres det litt raskt ut, men vi er et veldig stabilt par, og jeg har kommet veldig tett innpå svigerfamilien siden jeg har bodd med dem i en 9 mnd periode på et punkt.

Men jeg har en tante som skilte seg når jeg var liten, og giftet seg for bare noen år siden når vi barna var i tenårene. Han er ikke helt onkel, han går bare med fornavnet sitt. Tanter og Onkler er lissom noe som dannes når vi er små, også tar man deg litt som det kommer.. tror jeg :oP For meg betyr den tante-tittelen mye; det er den første, og jeg føler at jeg er en del av familien og en del av babyens liv, men for barna tror jeg ikke det er like viktig, da er det mer personen man er glad i, uavhengig av tittel

[Hedda-78]

Jeg ble kalt tante av min manns nieser før vi i det hele tatt hadde blitt sammen... Vi hadde et litt sånn uavklart forhold, visste ikke helt om vi var sammen eller ikke. Men hans nieser kalte meg tante likevel, for de ville så gjerne at vi skulle bli sammen... Og det ble vi

[Schadenfreude]

Ordbokdefinisjonen på "tante" er "fars eller mors søster (eller svigerinne)". "Svigerinne" defineres som "ektefelles søster; kvinne som er gift med ens bror eller med bror til ens ektefelle".

Med andre ord, er man ikke direkte søsken eller gift med et søsken av en av barnets foreldre, er man ifølge ordboka ikke "tante".

At man tar på seg rollen som tante, er derimot en annen sak som får være opp til hver familie.

Mannen har onkelbarn, og jeg har alltid fylt rollen som "tante" selv om de ikke har kalt meg "tante Schadenfreude". Selv etter at vi giftet oss har jeg fint lite behov for å bli kalt "tante". Jeg har alltid, og kommer alltid til å delta i barnas liv. Det er det ingen tittel som kan endre på.

[AnonymBruker]

Jeg synes det ikke henger sammen med om man er gift eller samboer. Så sant det er et stabilt forhold så er det vel helt greit.

Når jeg giftet meg med mannen min så fikk jeg en haug tantebarn på kjøpet, men det er da ingen som automatisk kaller meg for tante fordet, de er jo ikke vant til det.

Det kommer mer ann på hvordan forhold man har til barnet synes jeg.

[Amaya]

Jeg ble samboer og fikk barn. Samboerens søster og hennes mann ble da onkel og tante. Jeg ble kalt tante av de for deres barn. .

Det ble slutt mellom meg og samboer. Jeg var fortsatt tante for ungene hennes. Hun ble skilt. Hennes eksmann forsvant helt ut av bildet. Han sluttet å være onkel.

Jeg mener at det må være helt opp til hver enkelt. Man kan godt være samboere i 20 år eller kun gift i 3. Brudd skjer.

Så eevig enig. Brudd skjer. Forstår godt de som holder det kune til søsken av mor og far. Men mennesker organiserer jo slike ting litt annerledes. Jeg er tante til venninnas barn, fordi de bruker begrepet "moster" om mors søster og tanter om andre voksne de har et forhold til, men ikke er i slekt med.

Må jo innrømme at jeg elsket at søster til min samboer valgte å bruke termen "tante" på meg! Selv har jeg ikke barn enda, har gjerne en sammenheng med det, at jeg får en slags ekstra "tilhørighet" til barna som jeg så glad i? :D

[Celtic Heart]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener! At det ikke går på gammeldags skikk/religion eller annet. Men at du (som meg) stusser på folk som ikke er klare til å gifte seg, men som er klare til å få barn sammen?

At det går på graden av modenhet og forpliktelse til hverandre? (correct me if I'm wrong)

Min eldste er 11, men jeg har bare vært gift i 7 år. For oss handlet det ikke om hverken tradisjoner eller om å være klar for hverken det ene eller det andre.

Jeg har vært en person som egentlig aldri har tenkt så mye på hverken familie eller ekteskap. Første barn var ikke planlagt. Etter første barnet fikk vi fler og ekteskap ble tatt opp, men av fornuftige årsaker.

Det er hverken vielsesattesten eller navnet mitt som sier hvor bra vi har det sammen eller ikke. Derfor prioriterte vi det som hadde størst betydning for oss som familie.

For oss var det viktigere å ha ett hjem for hele familien på plass før vi brukte penger på å gifte oss.

Vi valgte å gifte oss i stedenfor å fortsette å være samboere for å sikre ungene hvis uhellet skulle være ute og vi skulle falle fra.

Forholdet vårt har hverken større eller mindre betydning om vi er gift eller samboere.

[AnonymBruker]

Jeg har onkler som har giftet seg på ny eller fått nye samboere både mens jeg var i tenårene og når jeg var langt oppe i 20 åra. Selv om jeg ikke kaller disse damene for "tante xxxx" så omtaler jeg de som tante når jeg forteller om de til venner og jeg kan godt komme på å si "dette er tanta mi" når jeg skal presentere de. Jeg synes bare det er koselig, og jeg sier det helt av meg selv uten å tenke over det en gang.

[hulaboer]

Ordbokdefinisjonen på "tante" er "fars eller mors søster (eller svigerinne)". "Svigerinne" defineres som "ektefelles søster; kvinne som er gift med ens bror eller med bror til ens ektefelle".

Denne definisjonen er vel tilpasset en ganske utdatert samfunnsform. Samboerskap blir bare vanligere og vanligere, og definisjonen må oppdateres deretter.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke noe problem med at folk ønsker å være samboere. Men for meg er det å gifte seg et varsel til andre om at nå skal forholdet oppfattes som seriøst og mer varig. Jeg har problem med å forstå samboere som er fornærmet over at andre ikke tar de som like seriøse som gifte når de velger å ikke gifte seg. Hvorfor velger de da å ikke gifte seg men å være samboere? Hva mener de skal være forskjellen på samboerskap og ekteskap? Hva ved ekteskapet er det de ikke vil ha? Det er vel det at de ikke vil forplikte seg fullt så fast? Og hvis andre oppfatter de slik så blir de fornærmet? For meg er en tante en som er inngiftet i familien. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan være like glad i en samboer av tante/onkel.

[Ta Meg Vekk]

Jeg har ikke noe problem med at folk ønsker å være samboere. Men for meg er det å gifte seg et varsel til andre om at nå skal forholdet oppfattes som seriøst og mer varig. Jeg har problem med å forstå samboere som er fornærmet over at andre ikke tar de som like seriøse som gifte når de velger å ikke gifte seg. Hvorfor velger de da å ikke gifte seg men å være samboere? Hva mener de skal være forskjellen på samboerskap og ekteskap? Hva ved ekteskapet er det de ikke vil ha? Det er vel det at de ikke vil forplikte seg fullt så fast? Og hvis andre oppfatter de slik så blir de fornærmet? For meg er en tante en som er inngiftet i familien. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan være like glad i en samboer av tante/onkel.

For meg handler ikke forskjellen på samboerskap og ekteskap om graden av seriøsitet eller forpliktelse. Nå blir jeg heller ikke fornærmet over et syn som ditt, men må vel si jeg synes det er veldig rart at jeg og min samboer muligens ikke oppfattes like seriøse som gifte; vi har hatt et samliv over mange år, to barn og hele pakka som følger med et svært så seriøst familieliv.

Ingen av oss ønsker å gifte oss. Ekteskap frister ikke, vi har det veldig fint og perfekt sånn som vi har det. Vi kommer iallefall ikke til å gifte oss fordi andre ikke ser samboerskap på lik linje som ekteskap! Jeg er opptatt av å leve/skape et godt samliv og familieliv med den jeg elsker; ikke å finne noen merkelapp på oss, det er uinteressant i bunn og grunn.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skal være noe særlig forskjell på samboerskap og ekteskap jeg da. Det handler for de fleste om det samme uansett: bygge seg et liv sammen, skape en familie, utvikle et samliv. Så henger det igjen med noe automatikk i papirmølla for de som gifter seg (jada, der er det en forskjell jeg er jo klar over det), men det meste kan man fikse som samboere også, det har vi gjort uten problemer. Det krever litt ekstra innsats kanskje, men det ser jeg bare på som en fordel. Ekstra innsats genererer gjerne refleksjon, og det er viktig synes jeg.

Litt interessant synes jeg også det er at blant parene rundt i vår omgangskrets, er det nå mange skilte som vi var i bryllup hos for rundt 10-8 år tilbake. Mens ingen av de selvvalgte samboerparene (alle med barn) har gått fra hverandre...

Som sagt, jeg har ingen tror på at det ene gjør deg mer seriøs enn det andre, kanskje tvert i mot? (Har møtt mange jenter som snakker med stjerner i øynene om den fine kjolen, den flotte middagen, de flotte ditten og datten de skal ha den dagen de gifter seg. De omtrent lever for denne ende dagen. At det startes et samliv er de ikke fullt så opptatt av)

Når det gjelder tante-begrepet, så har jeg egentlig aldri vært helt fortrolig med det. Kalte aldri min egen tante for tante hvis jeg snakket til henne, kun hvis jeg snakket om henne til folk som ikke kjente relasjonen vår. Men min samboers familie bruker tante/onkel-betegnelsene flittig, så etter jeg traff ham ble jeg også tante. Noe som er helt ok, heller tante til familie enn tante på jobben (bhg)!

[Anglofil]

For meg handler tittelen "tante" og "onkel" ikke nødvendigvis om sleksskap, men forhold og nærhet. Her går jeg under under kallenavnet "tante" for min bestevenninnes barn. Jeg er ikke den biologiske tanten, men jeg har et nært forhold til hele familien (jeg har kjent min bestevenninne fra jeg var tre år), så da blir det naturlig å inkludere meg som en bredere del av familien antar jeg. Min samboer går bare under hans vanlige navn, han er ikke onkel fordi han ikke deler det nære forholdet til dem som jeg gjør.

Nå har ingen av oss søsken, verken min samboer eller jeg, og jeg tenker at det blir kanskje mer naturlig for oss å søke etter "erstatninger" enn for de som kanskje har biologiske tanter. Noen ganger så blir også navnet til personen ensbetydende med hva man legger i et kallenavn/kjælenavn som f.eks "bestemor", "tante", bestefar" osv. Min bestefar har vært samboer med den samme kvinnen nå siden jeg var fem år, det vil si i over tyve år, og jeg ser på henne som min bestemor. Hun føles og er den som har vært min bestemor, da min biologiske bestemor døde lenge før jeg ble født. Uansett, jeg kaller henne ikke bestemor, men fornavnet. Ikke fordi hun ikke er min bestemor, men fordi navnet representerer "bestemor", og det har blitt sånn. Nå vet jeg at hun veldig gjerne vil at jeg skal kalle henne bestemor, og derfor hender det jeg også gjør det, som f.eks når jeg sender en sms og gratulerer med dagen. Da blir hun så strålende glad, for jeg tror kanskje at det betyr mer for henne å bli kalt det enn for meg, og hun skjønner kanskje ikke hva jeg legger i det når jeg kaller henne med fornavn.

Jeg skjønner deg ts, fordi det å bli kalt tante er for meg ihvertfall ikke bare en tittel, men en slags følelse, en representativ del av det å være en av familien. For meg ville det vært naturlig, om jeg hadde hatt søsken og de fikk samboere, å kalle samboeren for tante eller onkel. Jeg skiller ikke mellom det å være gift og samboere, for mange blir det nesten det samme okke som. Foreldrene til min samboer er heller ikke gift, så jeg er kanskje litt farget av det.

Mvh Yvonne

Endret 13. april 2011 av Yvonne

[Gjest tanta]

Hei.

Jeg kunne bare ikke unngå å kommentere innlegget ditt. Jeg er tante til to nydelige små gutter. Jeg er ikke i slekt med hverken moren eller faren til desse guttene, men moren er en av mine beste venninner. Kjenner også faren godt. Allerede før desse guttene vart født, hadde vi bestemt at jeg og en til venninne (som også da søskenbarnet til guttenes mor) skulle tituleres som tanter. Guttene sier tante "Eva", tante "Nina" og tante "Lisa" (den siste er da morens søster og slik mange her sikkert ville betegnet som en EKTE tante). De har aldri gjort forskjell på noen av tantene og i guttenes øyne står vi tydligvis likt også!

Sitatet "Venner er den familien vi velger selv" er egentlig ganske så gjeldende. Jeg mener det bøv være opp til foreldre å velge onkler, tanter og ekstrabesteforeldre. Dersom foreldrene har noen i sitt nettverk som de ønsker å knytte et nærmere bånd til ved å la dem bli tante/onkel, så ser jeg ikke noe galt i det.

Mvh. tanta :-)

[Schadenfreude]

Denne definisjonen er vel tilpasset en ganske utdatert samfunnsform. Samboerskap blir bare vanligere og vanligere, og definisjonen må oppdateres deretter.

Selv om samboerskap blir vanligere, kaller vi allikevel ikke samboeren for "ektemannen" eller "kona". Jeg ser ikke hvorfor det skal være annerledes for tanter og onkler.

Hvorfor skal samboere på død og liv mene at de er sidestilt ektepar, bare fordi det blir flere som velger den samlivsformen?

[siebaeo]

Selv om samboerskap blir vanligere, kaller vi allikevel ikke samboeren for "ektemannen" eller "kona". Jeg ser ikke hvorfor det skal være annerledes for tanter og onkler.

Hvorfor skal samboere på død og liv mene at de er sidestilt ektepar, bare fordi det blir flere som velger den samlivsformen?

Hva er det du mener som IKKE burde sidestilles da? I et ekteskap kontra et samboerskap?

[kontorstol]

Min samboer ble onkel for en stund siden og jeg kaller meg ikke eller føler meg som tante.

[siebaeo]

Og hvorfor redselen for at samboerskap skal gi de samme "godene" som ekteskap..? Er det fordi man er redd for at det skal forringe ekteskapets posisjon i samfunnet? det er vel ikke ritualet men forholdet mellom to mennesker og forpliktelsene dem i mellom i det lange løp som er av betydning?

[Gjesten]

Og hvorfor redselen for at samboerskap skal gi de samme "godene" som ekteskap..? Er det fordi man er redd for at det skal forringe ekteskapets posisjon i samfunnet? det er vel ikke ritualet men forholdet mellom to mennesker og forpliktelsene dem i mellom i det lange løp som er av betydning?

Ja, faktisk litt. Noen av oss har stor tro på ekteskapet som institusjon og mener at den bør bevares. Det er HELT greit at folk velger å leve som samboere, men de må ikke forvente at de på alle måter skal anses som "rette ektefolk" når de faktisk velger å ikke inngå ekteskap.