Utbrent -spm til dere som vet

[AnonymBruker]

Jeg jobber som leder og har en medarbeider som jeg tror står i fare for å bli utbrent.

Jeg har har ikke noen faglig bakgrunn for å stille diagnoser. Dere får bare stole på at jeg er fornuftig nok til å vite hva jeg snakker om basert på en mengde hendelser som jeg ikke vil skrive her. Signalene er tydelige, og de aller fleste av signalene har kommet fra henne selv.

Jeg har et ansvar for at hun har det bra på jobben. Samtidig har jeg allerede prøvd å tilrettelegge mye for henne, uten at dette har hjulpet. For å si det rett ut er det hun selv som setter for store krav til seg selv, og ikke klarer å prioritere eller si nei, eller avslutte arbeidet før det er "perfekt", noe som ikke trengs. Hvordan kan jeg hjelpe henne til å bli bedre på dette? Hun må rett og slett lære seg å "gi f...", si nei, kutte ut det som er minst viktig og ikke tenke mer på det. Men dette er jo også ganske personlige egenskaper som det vil være vanskeig for henne å endre.

Det er jeg som er lederen hennes, og dette er de tingene jeg helt konkret har gjort så langt:

1)jeg har gjentatte ganger oppfordret henne til å prioritere vekk oppgaver og si nei til det som er mist viktig (og da faktisk ikke gjøre disse oppgavene i det hele tatt)

2) Jeg har bedt henne om å ikke delta på et samarbeidsprosjekt som hun selv mener tar energi pga for dårlig kjemi/mangle til å ta innover seg uforutsette hendelser. Dette er det ikke viktig at hun deltar i

3) Jeg har sagt at hun kan jobbe hjemmefra dersom hun trenger det, eller sette seg på et eget kontor f.eks en dag eller mer i uken uten at hun har gjort disse tingene

4) Jeg ansetter nå en til i hennes stilling slik at de kan være flere om å gjøre oppgavene hennes.

Det siste punktet er mer for arbeidsgivers risikostyring, siden jeg ser på henne som ganske ustabil arbeidskraft enn at jeg tror dette vil hjelpe henne. Hovedutfordringen hennes er dette med manglende prioritering, og at hun vil gjøre "alt" "perfekt". Så hvis de blir flere om å dele på oppgavene er det alltids mulig for henne å fylle på med mer oppgaver, og sånn sett blir det alltid for mye å gjøre for henne. Dette er en ganske alvorlig "beskyldning" og jeg tenker at for henne er dette noe det er viktig å være klar over og faktisk endre på. (Det skal legges til at vi er et stort firma og de oppgavene hun gjør er viktig, men hun er på ingen måte uerstattelig hverken på kort eller lang sikt, vi har både andre interne som kan ta over hennes oppgaver og konsulenter som vi har brukt tidligere som vi også kan bruke i kortere eller lengere tid)

Mitt spørsmå er: Kan jeg ta opp dette direkte opp med henne? Til dere som er/har vært utbrente, hvordan ville dere ha reagert hvis deres leder hadde gjort dette? Ville dere benektet problemstillingen? Jeg har vurdert å ta en regelrett løgn og si til henne at jeg selv har vært utbrent og derfor ser signalene. Samtidig har jeg aldri i mitt arbeidsliv løyet på jobben, så dette er absolutt siste utvei. Jeg tenker også at dersom vi løser opp i dette har vi en vinn - vinn situasjon, så det betyr mye.

En ting til som jeg har tenkt på: hun kunne brukt meg som sparringspartner for å filtrere bort det som ikke er viktig, men jeg ønsker ikke at hun skal se på det som detaljstyring, mer som veiledning, og at hun overfor seg selv kan legitimere valgene sine. Håpet da er at hun skal si mest og at jeg kan støtte henne, eller at jeg kan korrigere henne dersom hun tar på seg for mye.

noen innspill til meg her?

[AnonymBruker]

hvorfor ta en hvit løgn om at du har vært utbrent? er vel bare å referere il noen du kjenner/leste om, og at du kjenner igjen mange av faresignalene fra det?

[AnonymBruker]

hvorfor ta en hvit løgn om at du har vært utbrent? er vel bare å referere il noen du kjenner/leste om, og at du kjenner igjen mange av faresignalene fra det?

[origin]

Jeg jobber som leder og har en medarbeider som jeg tror står i fare for å bli utbrent.

Jeg har har ikke noen faglig bakgrunn for å stille diagnoser. Dere får bare stole på at jeg er fornuftig nok til å vite hva jeg snakker om basert på en mengde hendelser som jeg ikke vil skrive her. Signalene er tydelige, og de aller fleste av signalene har kommet fra henne selv.

Jeg har et ansvar for at hun har det bra på jobben. Samtidig har jeg allerede prøvd å tilrettelegge mye for henne, uten at dette har hjulpet. For å si det rett ut er det hun selv som setter for store krav til seg selv, og ikke klarer å prioritere eller si nei, eller avslutte arbeidet før det er "perfekt", noe som ikke trengs. Hvordan kan jeg hjelpe henne til å bli bedre på dette? Hun må rett og slett lære seg å "gi f...", si nei, kutte ut det som er minst viktig og ikke tenke mer på det. Men dette er jo også ganske personlige egenskaper som det vil være vanskeig for henne å endre.

Det er jeg som er lederen hennes, og dette er de tingene jeg helt konkret har gjort så langt:

1)jeg har gjentatte ganger oppfordret henne til å prioritere vekk oppgaver og si nei til det som er mist viktig (og da faktisk ikke gjøre disse oppgavene i det hele tatt)

2) Jeg har bedt henne om å ikke delta på et samarbeidsprosjekt som hun selv mener tar energi pga for dårlig kjemi/mangle til å ta innover seg uforutsette hendelser. Dette er det ikke viktig at hun deltar i

3) Jeg har sagt at hun kan jobbe hjemmefra dersom hun trenger det, eller sette seg på et eget kontor f.eks en dag eller mer i uken uten at hun har gjort disse tingene

4) Jeg ansetter nå en til i hennes stilling slik at de kan være flere om å gjøre oppgavene hennes.

Det siste punktet er mer for arbeidsgivers risikostyring, siden jeg ser på henne som ganske ustabil arbeidskraft enn at jeg tror dette vil hjelpe henne. Hovedutfordringen hennes er dette med manglende prioritering, og at hun vil gjøre "alt" "perfekt". Så hvis de blir flere om å dele på oppgavene er det alltids mulig for henne å fylle på med mer oppgaver, og sånn sett blir det alltid for mye å gjøre for henne. Dette er en ganske alvorlig "beskyldning" og jeg tenker at for henne er dette noe det er viktig å være klar over og faktisk endre på. (Det skal legges til at vi er et stort firma og de oppgavene hun gjør er viktig, men hun er på ingen måte uerstattelig hverken på kort eller lang sikt, vi har både andre interne som kan ta over hennes oppgaver og konsulenter som vi har brukt tidligere som vi også kan bruke i kortere eller lengere tid)

Mitt spørsmå er: Kan jeg ta opp dette direkte opp med henne? Til dere som er/har vært utbrente, hvordan ville dere ha reagert hvis deres leder hadde gjort dette? Ville dere benektet problemstillingen? Jeg har vurdert å ta en regelrett løgn og si til henne at jeg selv har vært utbrent og derfor ser signalene. Samtidig har jeg aldri i mitt arbeidsliv løyet på jobben, så dette er absolutt siste utvei. Jeg tenker også at dersom vi løser opp i dette har vi en vinn - vinn situasjon, så det betyr mye.

En ting til som jeg har tenkt på: hun kunne brukt meg som sparringspartner for å filtrere bort det som ikke er viktig, men jeg ønsker ikke at hun skal se på det som detaljstyring, mer som veiledning, og at hun overfor seg selv kan legitimere valgene sine. Håpet da er at hun skal si mest og at jeg kan støtte henne, eller at jeg kan korrigere henne dersom hun tar på seg for mye.

noen innspill til meg her?

jeg ville nok ikke tatt den hvite løgnen. Jeg ville bedt om en samtale med henne og forklart henne at du ser signalene og høre om det er noe mer som evt plager henne på jobb evt privat. Og om det er mer som kan tilrettelegges for henne på jobb.

[Rainbow]

Jeg har vært utbrent lenge. Uten jobb i halvannet år, og var nok utbrent i minst et år før dette også. Så hvis du hadde vært min sjef/leder og sagt ifra...jeg hadde blitt helt utrolig glad og letta!

Da jeg jobba følte jeg ikke at noen på jobb la merke til at jeg var sliten. Jeg putta opp en fasade, ville være flink pike og få til alt. Gjemte meg på do med angstanfall for så å komme ut igjen med et smil og fortsette arbeidsdagen.

Jeg prøvde å hinte såvidt til at jeg trengte litt ro, men en ekstremt hektisk jobb gjorde at jeg ikke ble hørt. Jeg fikk mer sånn "alle her er slitne, inkludert meg. Du må forresten gjøre dette og dette og dette."

Så hvis sjefen hadde sagt..."du, jeg ser du er veldig sliten nå. Jeg har snakka med flere jeg kjenner (du kjenner jo oss her på nett?;-) ) som har sagt de ble utbrent av for mye press. Du må ta det med ro. Dette ordner vi sammen, vi kan finne det ut. Jeg vil ikke du skal bli utslitt. Kanskje du kan jobbe litt hjemmefra, ta litt mindre helger etc..."

Så hadde jeg blitt overlykkelig.

Istedet endte det med at jeg sa opp fordi jeg var så ødelagt at jeg skalv, holdt på å svime av noen ganger, hyperventilerte i angstanfall og hadde en konstant klump av stress og angst i kroppen, smo jeg faktisk ble vant til at skulle være der.

Hun vil forhåpentligvis føle seg sett, forstått og lagt merke til. Kanskje vil hun ikke tro på at hun er utbrent (jeg hadde venner og familie som sa det til meg i over et halvt år uten at jeg ville høre). Men det er så utrooolig viktig å ta tak i det FØR det smeller. Hun vil virkelig ikke ha det sånn at det å handle matvarer eller gå tur er en bragd. Det føles som et nederlag når man har utrettet mye tidligere.

Snakk med henne og si at du er bekymra, at du vil hjelpe henne og at du vil hun skal være lykkelig, ikke utslitt i jobben!!:-)

Endret 10. april 2011 av HMS29

[Gjest Gjest]

For all del IKKE lyv, det blir gjennomskuet veldig fort.

(Jeg ble løyet til av noe lignende, det gjennomskuet jeg med en gang både på måten hun sa det og kroppsspråket. Har en egenerfaring påvirker det måten en sier ting på. Finnes ikke noe værre en en faksk og uekte leder tro meg.....)

Hvet du noe om bakgrunnen til at hun streber etter å gjøre en "perfekt jobb" ?

Jeg ble trakkasert og forsøkt presset ut av en leder på en jobb, etter at jeg nektet å være med på å gjøre livet surt og presse en annen kollega ut av jobben.

Istedenfor å gå med på å presse kollegaen min ut av jobben sto jeg på ekstra mye. Uansett hvor sliten, småsyk eller skadet (ja vi skadet oss også på jobben) var jeg på jobb og gikk på.

ALT skulle være perfekt, ingenting å klage på, overperfekt for å være sikker på at det ikke skulle komme noen klager fra noen. Det ble mye overtid også siden vi var underbemannet kraftig.

Dette gjorde at -jeg- fikk ros av andre for den jobben jeg gjorde. Men det ble oppfattet svært neggativt av leder. Jeg fikk ros og ikke hun. Situasjonen forværret seg.

Men mange år med trakkasering, vanskeligheter og et evig jag etter det perfekte endte med at jeg ble utbrent.

Jeg stolte ikke lengre på meg selv , at jeg gjorde en "bra nok jobb", at jeg ikke dugde i jobben.

Uansett hvor hardt jeg sto på, hvor mye jeg "ga" til jobben, uansett hva jeg gjorde, føltes det ikke "bra nok".

Dette har nok forfulgt meg litt i ny jobb senere. Jeg streber etter "det perfekte" for å unngå kritikk, trakkasering og slike vanskeligheter igjen....

Gi ros for at hun gjør en god jobb.

Fortell at du er fornøyd og at du synes hun gjør mer en hun bør.

Kanskje ikke gi henne så mange oppgaver, fordel det på flere.

Har du mulighet til deg "gi bort" noen fridager med bakgrunn av at hun har gjort så god jobb at hun fortjener noen ekstra dager ferie som en belønning.

Er det andre måter å gi belønning på som samtidig er rolig /avslapping / sosialt ol på jobben kan det være en ide.

Spennende kurs hvor hun både får lære, være sosial og slappe av.

Er hun en strever etter det perfekte (enten av natur eller av tidligere dårlige erfaringer) vil det kanskje få henne til å slappe av litt. Stole på seg selv at jobben hun gjør er bra nok og ikke minst føle seg værdsatt.

[Gjest Gjest]

Dessuten, dersom det er ting på hjemmebane som gir ekstra belastning. Så hjelper det lite uansett hvor mye du anstrenger deg for å hjelpe. Da bruker hun bare mer energi hjemme og møter veggen uansett.

Det kan være en ide å spørre om hun har det ok hjemme.

For meg ble det å måtte velge. Jeg makter ikke å stå i full jobb med hele familien og alle dens gjøremål.