hvilke utfordringer møter innvandrere?

[AnonymBruker]

hvilke utfordringer møter innvandrere som kommer til norge???? jeg tenker på fordommer, språkvansker osv.......

[MilliVanilli]

Fordommer, rasisme, språkvansker..

[MilliVanilli]

Sosialisering og integrering.. Tydelig at det er vanskelig for de aller fleste innvandrere å skulle rette seg etter norske lover, regler, kultur, normer og folkeskikk..

[Meaty]

Fordommer, ..

Å ja, du mener slike som dette?

Sosialisering og integrering.. Tydelig at det er vanskelig for de aller fleste innvandrere å skulle rette seg etter norske lover, regler, kultur, normer og folkeskikk..

[Brunhilde]

De møter, dessverre, mennesker som MilliVanilli som får dem til å føle at de aldri vil bli akseptert i sitt nye land.

Ellers møter de nok fordommer, men også utfordringer og langt de fleste tar de utfordringene!

[AnonymBruker]

Tydelig at det er vanskelig for de aller fleste innvandrere å skulle rette seg etter norske lover, regler, kultur, normer og folkeskikk..

Det der er ikke noe annet enn tullball.

[AnonymBruker]

Jeg er en innvandrer selv, men regner med at jeg har hatt det enklere enn noen andre fordi jeg er ei jente, lys i huden og blåøyd, og kom hit ganske ung (19). Det er vel grunner at jeg tilpasset meg ganske bra, kanskje til og med bedre enn de fleste.

Har bodd her i 11 år nå. Utfordringer var å finne sin plass, å passe. Det er vanskelig å forsone seg med tanken at man aldri kommer til å være 100% norsk, selv om man skal leve i Norge resten av livet. Aksent kommer alltid til å være der, og overalt, i butikker, taxier, andre sosiale sammenheng, med engang jeg åpner munn så får jeg et spørsmål om hvor er jeg ifra. Men jeg har bodd her så lenge at jeg føler meg heller ikke 100% hjemme i landet hvor jeg kommer ifra lengre.. Fordømmer og fordømmer, det hender jeg får noen blikk eller kommentar (du er ikke norsk!) når jeg begynner å snakke, men det lærer man å leve med. Jeg velger å være stolt av mitt fødselsland.

Kulturelle utfordringer, ja, det var vanskelig å tilpasse meg norsk kultur. Og ikke sikkert jeg klarte det 100%. Jeg er fortsatt ikke så veldig glad i "å kose seg med maten", hyttekos, skiturer, friluftsturer osv, men det får nå være, bor i Oslo nå og er fornøyd med å være by-jente.

Jeg har fortsatt ingen norske venninner. Det er mest pga mannsdominerte studier og yrke, men uansett, savner det å ha ei venninne. De få norske jenter som jeg kjenner, føler jeg ikke at jeg har noe tilfelles med. Vet ikke, kulturelle forskjeller her òg?

Snakke-, skrive- og lesevansker, jeg skriver og snakker vel fortsatt som om jeg er 15, man virker ikke særlig intellektuell når man gjør grammatiske feil på grunnskole-nivå, og ikke kan ordlegge seg riktig. Det får jeg ofte kommentar her på forumet om. Derfor skriver jeg mest anonymt. Jeg prøver å lese mer på norsk for å forbedre språket mitt, men å lese på norsk er også vanskelig og tungvint for meg.

Og jeg har tilpasset meg ganske bra, tror jeg. Jeg har en jobb som er godt betalt, utdannelsen, bor i et sted hvor jeg trives. Men jeg liker fortsatt ikke å svare på det spørsmålet om jeg trives i Norge. Jo, jeg trives vel, er bare redd hvis jeg svarer at jeg ikke trives, så sier de kanskje "jaså, hva gjør du her da?"

Jeg er også politisk engasjert, og liker å diskutere politikk på jobben. Men hvis jeg viser misnøye med noe, får jeg kommentarer som "hva gjør du her da, da er det vel bare å dra tilbake hvor du kom ifra"? Kan man ikke være politisk engasjert og ønske endringer i Norge bare fordi man er en innvandrer nå?

10 år siden var utfordringer helt annerledes. Da var det et problem å rett og slett gå i butikk og kjøpe middag. Eller finne jobb, lære språket, finne seg til rette. Bestille taxi, snakke med en lege eller butikkmedarbeider! Da var det vanskelig å bare være positiv om min framtid i Norge, når jeg hadde store vansker med de aller grunnlegende ting.