Den strenge og den ettergivende

[Gjest regine]

et par kommentarer til ditt siste innlegg ts: Du skriver:

Det ender gjerne med at nok er nok og jeg setter foten ned etter litt (for mye?) forklaring og begrunnelse. Det går altså en grense for meg også, hvor det kort og greit blir slik jeg sier. Jeg er ingen erfaren person på dette området, men jeg lærer hele tiden og har funnet ut at jeg ofte unngår "bråk" ved å forklare/avlede/begrunne/inngå kompromiss (slik barnet ser det). Dersom jeg setter foten ned umiddelbart ved den minste protest, ender det gjerne med fullstendig kaos (hylende og vrang unge). Men såklart, jeg ser veldig godt ditt poeng og jeg tar det til meg og kommer til å ha det i bakhodet. Som sagt, jeg er ikke erfaren her.

Skal i tillegg innrømme at jeg er redd for at barnet skal føle seg fullstendig overstyrt og "mindreverdig" dersom jeg kjører "mitt ord er lov" i hverdagen. Jeg ønsker at barnet skal føle at det blir hørt, men samtidig forstå at visse ting er det mamma/pappa som bestemmer.

Du kjenner selvsagt ditt barn best, og erfarer jo selvfølgelig da også det som funker best! Samtidig: ikke vær så redd for å være sjef. Min mening er at det er nettopp det som er problemet for mange foreldre i dag - vi er så redde for at barna våre skal føle seg "mindreverdige" at vi glemmer at de er barn og vi er voksne. Min erfaring er faktisk det at barn syns det er helt greit at den/de voksne tar det ansvaret og bestemmer. At vi setter ned foten og sier nei/det får du ikke/sånn skal det være.

Nå høres jeg ut som den diktatoren - og jeg mener selvsagt ikke at barn ikke skal høres eller ha medbestemmelsesrett, eller at de skal få mer av det ettersom de blir eldre. Men jeg mener at vi som voksne må bli flinkere til å ta ansvar for avgjørelsene, vi må rett og slett tørre å stå i det at vi har ansvar.

Syns ellers det høres ut som dere er på rett vei - det du sier tilslutt om å definere "mamma-ansvars-tid" og "pappa-ansvars-tid" uten innblanding kan godt være lurt.

lykke til

[Gjest nobilian]

Jeg syns i utgangspunktet det virker noe overdrevet den måten du skulle få ungen fra å ha på sandaler. Han er TO år! Du legger virkelig grunnlaget for ekstremt mange diskusjoner hvis du allerede nå skal forklare i det vide og brede hvorfor han ikke får. Det går an å si kort og greit "det regner ute/det er vinter og da kan vi ikke gå med sandaler". Hadde det vært utgangspunktet så vill du også unngått at faren kom inn og overstyrte, fordi du hadde ikke vært i en "situasjon" med sønnen.

Så til hovedproblemet- som er fars overstyring: Sikkert ikke pedagogisk riktig, men jeg hadde sagt fra i situasjonen at dette finner jeg meg ikke i. Noe ala "Nå har jeg bestemt at/vi (altså barnet og du) er enige om at slik og sånn blir det. Da kan ikke du komme inn og bestemme noe annet". Og så hadde jeg holdt meg til det jeg selv hadde bestemt.

Når faren i dette tilfellet ikke forstår at hans agering faktisk bare gjør "situasjonene" verre - ja da må han få det i praksis.

***

Jeg er i utgangspunktet veldig mot diskusjon om oppdragelse foran ungene, men om det er slik at mannen igjen og igjen unnlater å forholde seg til avtaler dere har gjort (om at han ikke skal gi etter/overstyre deg), er jeg enig med regine her. "Nå har mamma forklart at vi bare bruker sandaler på sommeren, og da blir det sånn."

Ille at man skal måtte ta kampen først med barnet, så med mannen. Hold på ditt, la mannen skjønne at du ikke er villig til å la det fortsette som det har gjort. Og snakk om det etterpå. Barnet vil nok oppleve situasjonen som forvirrende den gangen du sier fra, men for å unngå at det skal bli sånn i all framtid må du bare sette foten ned.

Til sist, som nevnt over, ikke diskuter med ungen. Forklar kort hvordan det skal være. Alt for mange forhandler, og det skal ikke ungene venne seg på i så ung alder.

Dette siste sier jeg fordi jeg jobber i skolen, og har sett hvor mye unger taper på å være vante med avledning/kompromiss/forhandling/lokking. 20 slike i en klasse er et mareritt for de lærerne som skal ha dem, og ungene blir taperne. En eller annen gang må unger lære at en beskjed er en beskjed, og jo før de skjønner det, jo bedre.

Forøvrig veldig enig med Hedda.

Endret 7. april 2011 av nobilian

[AnonymBruker]

***

Til sist, som nevnt over, ikke diskuter med ungen. Forklar kort hvordan det skal være. Alt for mange forhandler, og det skal ikke ungene venne seg på i så ung alder.

Dette siste sier jeg fordi jeg jobber i skolen, og har sett hvor mye unger taper på å være vante med avledning/kompromiss/forhandling/lokking. 20 slike i en klasse er et mareritt for de lærerne som skal ha dem, og ungene blir taperne. En eller annen gang må unger lære at en beskjed er en beskjed, og jo før de skjønner det, jo bedre.

Forøvrig veldig enig med Hedda.

Det er akkurat her jeg er så usikker! Jeg ser at det fungerer med forklaring/forhandling. Med dette mener jeg at vi slipper "krig". Men jeg blir usikker på om det er den riktige veien å gå når man ser fremover i tid, dette til tross for at jeg leser stadig (og får høre) at barna må bli hørt, ikke oversett, føle seg mindreverdige og ikke en del av "flokken" osv. Som Regine er inne på så er dette en holdning som mange foreldre deler i dag. Og kanskje har dette gått for langt.

Da jeg var liten (på 80-tallet), var foreldre, lærere, trenere o.l autoritetspersoner i den forstand at man hadde respekt og tillit til det de sa (nå snakker jeg om barn som er eldre enn 2 år altså). I dag synes jeg jeg ser lite til dette. I dag skal barnet være med å bestemme alt - til og med egen skoledag og hvordan de skal lære. Jeg kan bare tale for meg selv, men jeg er stor tilhenger av den "gamle skolen" hvor lærerne var autoritetspersoner man hadde respekt og tillit til. Dette funket for meg og jeg tror ikke jeg hadde vært her jeg er i dag uten den oppdragelsen, forventningene og stukturen i hverdagen som foreldre, lærere og andre voksne hadde overfor meg da jeg var barn.

Som sagt, jeg er usikker på hva som er best. Selv om dette funket for meg, er det ikke sikkert det er den riktige veien å gå når det gjelder vårt barn i et samfunn som har endret seg. Og når i tillegg "alle" fagpersoner poengterer viktigheten av å forklare, begrunne osv. avgjørelser med barnet, ja, da blir man hvertfall enda mer forvirret. Jeg er dårlig til å stole på meg selv. Ønsker å gjøre det riktige (selv om jeg vet at det ikke finnes et fasitsvar på akkurat dette)...

Ts

[Gjest nobilian]

Det er akkurat her jeg er så usikker! Jeg ser at det fungerer med forklaring/forhandling. Med dette mener jeg at vi slipper "krig". Men jeg blir usikker på om det er den riktige veien å gå når man ser fremover i tid, dette til tross for at jeg leser stadig (og får høre) at barna må bli hørt, ikke oversett, føle seg mindreverdige og ikke en del av "flokken" osv. Som Regine er inne på så er dette en holdning som mange foreldre deler i dag. Og kanskje har dette gått for langt.

Da jeg var liten (på 80-tallet), var foreldre, lærere, trenere o.l autoritetspersoner i den forstand at man hadde respekt og tillit til det de sa (nå snakker jeg om barn som er eldre enn 2 år altså). I dag synes jeg jeg ser lite til dette. I dag skal barnet være med å bestemme alt - til og med egen skoledag og hvordan de skal lære. Jeg kan bare tale for meg selv, men jeg er stor tilhenger av den "gamle skolen" hvor lærerne var autoritetspersoner man hadde respekt og tillit til. Dette funket for meg og jeg tror ikke jeg hadde vært her jeg er i dag uten den oppdragelsen, forventningene og stukturen i hverdagen som foreldre, lærere og andre voksne hadde overfor meg da jeg var barn.

Som sagt, jeg er usikker på hva som er best. Selv om dette funket for meg, er det ikke sikkert det er den riktige veien å gå når det gjelder vårt barn i et samfunn som har endret seg. Og når i tillegg "alle" fagpersoner poengterer viktigheten av å forklare, begrunne osv. avgjørelser med barnet, ja, da blir man hvertfall enda mer forvirret. Jeg er dårlig til å stole på meg selv. Ønsker å gjøre det riktige (selv om jeg vet at det ikke finnes et fasitsvar på akkurat dette)...

Ts

***

Du er ikke alene om å være usikker på hva som er det riktige. Når det gjelder oppdragelse og skolehverdag, ser vi ofte at trenden pendler fra det ene ytterpunktet til det andre, og vi nærmer oss snart grensen for "fri oppdragelse"-tenkning. Jeg ser daglig resultatet av at en generasjon unger aldri har måttet forholde seg til "jo, sånn er det og sånn blir det", og jeg gremmes. Heldigvis ser jeg, ihvertfall i min region, at fokus er kommet tilbake til struktur, faste rutiner og felles regler for alle - og både faglig og sosialt har jeg sett nesten umiddelbar framgang, mest synlig hos de svake elevene.

Pedagoger som har gått i spissen for åpne skoler, lekende læring, gruppe- og baseundervisning har bedt om unnskyldning for skaden de har påført skolen, og kalt egne idéer en katastrofe..

Åpne skoler bygges om til vanlig klasseromsdeling, og klassebegrepet gjeninnføres.

Det er selvsagt svært delte meninger om hvordan skolen skal organiseres, og ingen enkeltlærer sitter på fasit, men pendelen er i ferd med å skifte retning.

Jeg er far til to, og når de får et nei, er det nei.

Det samme gjelder på skolen, og begge steder er man nødt til å ta kampen. Det er tøft når det står på, men det gir resultater. Mine elever vet at en beskjed er en beskjed, og vi bruker ikke tid og energi på å forhandle når vi skal lære. Elevene setter pris på klare rammer, og både de og foreldre gir god tilbakemelding på strukturen. På skolen er det riktignok en evig kamp, fordi man får stadig nye elever, men slik trenger det ikke å være hjemme.

Begynn tidlig med å være konsekvent, sett noen faste regler, lær ungen at et nei er et nei. Med det vil du få en unge som ikke tester grenser hver gang, som ikke krever kompensasjon, som ikke tar tid i situasjoner hvor du allerede er stressa. Ungen blir trygg på hva som går og ikke, og faller til ro med det. Da får du også en blidere unge som det er lett å si ja til når et ja er på sin plass.

Jeg vet det er en uggen følelse å være den strenge, men det går over. Etterhvert trenger du ikke å være streng lenger, det går mer av seg selv, og du slipper å slåss for smuler. Og som forelder er det en del av jobben å være upopulær, og som du selv sier - som voksen ser du verdien av det dine foreldre lærte deg.

Ingen vet alt om oppdragelse, og vi skal alle finne vår egen måte, men unger med foreldre som ikke tør å gjøre seg upopulære er etter min erfaring dem som får det tøffest seinere i livet. Og det er jo livet vi skal forberede dem på..

Endret 7. april 2011 av nobilian

[AnonymBruker]

***

Du er ikke alene om å være usikker på hva som er det riktige. Når det gjelder oppdragelse og skolehverdag, ser vi ofte at trenden pendler fra det ene ytterpunktet til det andre, og vi nærmer oss snart grensen for "fri oppdragelse"-tenkning. Jeg ser daglig resultatet av at en generasjon unger aldri har måttet forholde seg til "jo, sånn er det og sånn blir det", og jeg gremmes. Heldigvis ser jeg, ihvertfall i min region, at fokus er kommet tilbake til struktur, faste rutiner og felles regler for alle - og både faglig og sosialt har jeg sett nesten umiddelbar framgang, mest synlig hos de svake elevene.

Pedagoger som har gått i spissen for åpne skoler, lekende læring, gruppe- og baseundervisning har bedt om unnskyldning for skaden de har påført skolen, og kalt egne idéer en katastrofe..

Åpne skoler bygges om til vanlig klasseromsdeling, og klassebegrepet gjeninnføres.

Det er selvsagt svært delte meninger om hvordan skolen skal organiseres, og ingen enkeltlærer sitter på fasit, men pendelen er i ferd med å skifte retning.

Jeg er far til to, og når de får et nei, er det nei.

Det samme gjelder på skolen, og begge steder er man nødt til å ta kampen. Det er tøft når det står på, men det gir resultater. Mine elever vet at en beskjed er en beskjed, og vi bruker ikke tid og energi på å forhandle når vi skal lære. Elevene setter pris på klare rammer, og både de og foreldre gir god tilbakemelding på strukturen. På skolen er det riktignok en evig kamp, fordi man får stadig nye elever, men slik trenger det ikke å være hjemme.

Begynn tidlig med å være konsekvent, sett noen faste regler, lær ungen at et nei er et nei. Med det vil du få en unge som ikke tester grenser hver gang, som ikke krever kompensasjon, som ikke tar tid i situasjoner hvor du allerede er stressa. Ungen blir trygg på hva som går og ikke, og faller til ro med det. Da får du også en blidere unge som det er lett å si ja til når et ja er på sin plass.

Jeg vet det er en uggen følelse å være den strenge, men det går over. Etterhvert trenger du ikke å være streng lenger, det går mer av seg selv, og du slipper å slåss for smuler. Og som forelder er det en del av jobben å være upopulær, og som du selv sier - som voksen ser du verdien av det dine foreldre lærte deg.

Ingen vet alt om oppdragelse, og vi skal alle finne vår egen måte, men unger med foreldre som ikke tør å gjøre seg upopulære er etter min erfaring dem som får det tøffest seinere i livet. Og det er jo livet vi skal forberede dem på..

Ts her.

Tusen takk for et meget utfyllende og tankevekkende svar. Skulle ønske du ble læreren til mitt barn

Jeg ønsker verken å befinne med på den ene eller den andre enden av skalaen, men mer mot "det ekstemt strenge" enn fri oppdragelse. Det er bare det å finne en kurs og samtidig holde den, begge to. I teorien er det lett (vi er jo enige når vi snakker), men det er en liten utfordring i det praktiske liv.

Da jeg leste innlegget ditt, kom jeg til å tenke på noe pappaen og jeg snakket om en kveld. Han synes sønnen vår går igjennom en sutreperiode nå, noe som spesielt kommer til uttrykk når de to er alene (ifølge han). Dette er noe jeg ikke kan si jeg merker noe av. Hvordan det oppleves er selvfølgelig subjektivt og umulig å forklare presist for den andre, men jeg opplever en glad gutt som har fått både mer tålmodighet, medfølelse og forståelse den siste tiden. Sutring er virkelig ikke et problem, slik jeg ser det. Kanskje dette er et utslag av det synet og den oppfatning barnet har av oss to, og at oppførselen og væremåten er en konsekvens av dette? Selvfølgelig bare synsing, men likevel interessant

[Gjest regine]

***

Du er ikke alene om å være usikker på hva som er det riktige. Når det gjelder oppdragelse og skolehverdag, ser vi ofte at trenden pendler fra det ene ytterpunktet til det andre, og vi nærmer oss snart grensen for "fri oppdragelse"-tenkning. Jeg ser daglig resultatet av at en generasjon unger aldri har måttet forholde seg til "jo, sånn er det og sånn blir det", og jeg gremmes. Heldigvis ser jeg, ihvertfall i min region, at fokus er kommet tilbake til struktur, faste rutiner og felles regler for alle - og både faglig og sosialt har jeg sett nesten umiddelbar framgang, mest synlig hos de svake elevene.

Pedagoger som har gått i spissen for åpne skoler, lekende læring, gruppe- og baseundervisning har bedt om unnskyldning for skaden de har påført skolen, og kalt egne idéer en katastrofe..

Åpne skoler bygges om til vanlig klasseromsdeling, og klassebegrepet gjeninnføres.

Det er selvsagt svært delte meninger om hvordan skolen skal organiseres, og ingen enkeltlærer sitter på fasit, men pendelen er i ferd med å skifte retning.

Jeg er far til to, og når de får et nei, er det nei.

Det samme gjelder på skolen, og begge steder er man nødt til å ta kampen. Det er tøft når det står på, men det gir resultater. Mine elever vet at en beskjed er en beskjed, og vi bruker ikke tid og energi på å forhandle når vi skal lære. Elevene setter pris på klare rammer, og både de og foreldre gir god tilbakemelding på strukturen. På skolen er det riktignok en evig kamp, fordi man får stadig nye elever, men slik trenger det ikke å være hjemme.

Begynn tidlig med å være konsekvent, sett noen faste regler, lær ungen at et nei er et nei. Med det vil du få en unge som ikke tester grenser hver gang, som ikke krever kompensasjon, som ikke tar tid i situasjoner hvor du allerede er stressa. Ungen blir trygg på hva som går og ikke, og faller til ro med det. Da får du også en blidere unge som det er lett å si ja til når et ja er på sin plass.

Jeg vet det er en uggen følelse å være den strenge, men det går over. Etterhvert trenger du ikke å være streng lenger, det går mer av seg selv, og du slipper å slåss for smuler. Og som forelder er det en del av jobben å være upopulær, og som du selv sier - som voksen ser du verdien av det dine foreldre lærte deg.

Ingen vet alt om oppdragelse, og vi skal alle finne vår egen måte, men unger med foreldre som ikke tør å gjøre seg upopulære er etter min erfaring dem som får det tøffest seinere i livet. Og det er jo livet vi skal forberede dem på..

Må bare si til alt du har skrevet her nobilian, det er helt likt med det jeg tenker ifht. barneoppdragelse og hvordan få trygge barn. Tror det jeg har uthevet er kjempeviktig, man er ikke ond fordi om man sier "nei" til barn i gitte situasjoner, ei heller om man står på sitt.

Og ts - noen fagpersoner sier man skal forklare, men de fleste sier likevel ikke at man aldri skal sette foten ned. Jeg har ikke 100% sansen for Jesper Juul, men en ting er jeg enig med han i, og det er nettopp at man ikke skal forklare i det vide og det brede, fordi da gir man ansvaret for det som skjer til barnet. "Nå har jeg forklart hvorfor ditt og datt, og du gjør likevel ikke som jeg sier - da er det din skyld at det nå har blitt en uggen situasjon",. Det er ikke rettferdig for barnet, og da gjør man det jeg snakket om i en anne post og - man tar ikke rollen som voksen.

For meg blir det også noe overdrevent ved denne greia med at barn må bli hørt, ikke oversett, føle seg mindreverdige etc. Hvorfor tror du (vi) at barn får sånne negative følelser fordi du(vi) faktisk påtar oss rollen som voksen og faktisk bestemmer? Min erfaring er vel heller at barn som har voksne rundt seg som bestemmer opplever både at de blir hørt og sett og at de overhode ikke føler seg mindreverdige. Derimot føler de seg trygge, fordi de vet hva de har å forholde seg til av regler - og de vet at den/de voksne tar ansvar.