Den strenge og den ettergivende

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg håper å få konstruktive tilbakemeldinger og råd her ang. et tema som jeg føler begynner å ta på...

Vår sønn på 2 år er en glad og fornøyd gutt. Smiler og ler det meste av dagen og er generelt glad. Men det er selvfølgelig episoder og hendelser som gjør at han går i "vranglås". Et eks. var da han ikke fikk ha på seg sandaler til barnehagen. Han fant de i skohylla og nektet å ha på seg noen andre. Jeg forklarte hvorfor han ikke kunne ha sandaler på i dag og ga han valget mellom to andre par sko. Funket ikke. Han skulle ha sandalene. Etter en del prat (forgjeves forsøk på å overtale) begynte vi å få dårlig tid. Jeg ba han igjen om å være så snill å ta på seg et av de andre parene, til ingen nytte. Jeg bøyde meg da ned og løsnet den ene remmen på sandalen og sa bestemt at vi ikke kan ha sandaler på i dag (det regnet vannrett ute), men at han kan få ha de på seg inne i barnehagen og vi kunne putte de i sekken. Gutten nekter, men er bare misfornøyd, ikke noe hyling e.l. Akkurat idet jeg skal til å ta av sandalen, kommer pappaen og sier at han bare kan ha på seg sandalene, han kan bære han til/fra bilen slik at han slipper å bli våt. Og slik ble det. Jeg sitter igjen med en følelse av å bli overkjørt, samt bli fremstilt som den vanskelige og strenge overfor barnet mitt. Ikke en bra følelse.

Dette er bare et eks. Kort sagt; jeg sier nei, pappaen sier ja (og barnet får det som han vil...). Vi har snakket om dette maaaange ganger og hver gang får jeg først: "Ja, men er det så farlig at ....?" (Nei, det er ikke snakk om ting som på død og liv må gjøres slik jeg vil). Når jeg så gir det inn med teskje (hver gang!) at det blir helt feil å "overstyre" meg på den måten overfor barnet, så får jeg: "Ja, jeg skjønner det. Det skal ikke skje igjen." Men det gjør det...

What to do? Skal jeg la barnet få viljen sin på ting som ikke er totalt krise hvis han får lov (slik som pappaen praktiserer det)? Eller bør jeg få pappaen til å skjønne hva jeg faktisk mener? I så fall trenger jeg råd på hvordan jeg skal få til det for jeg har virkelig prøvd å gjort meg forstått etter alle kunstens regler, mange ganger! Eller er det jeg som er "problemet" her (vanskelig å se slikt selv)?

Takker for råd!

Hilsen frustrert frue...

[AnonymBruker]

Ts her.

Må legge til at pappaen og jeg har et fint forhold, sett bort fra dette. Ser at det i innlegget kan se ut som vi er på grensen til skilsmisse, noe vi altså ikke er

[Gjest Gjest]

En vei mot målet kan være å definere helt klart og utvetydig hvilken av dere som har ansvaret når? Ikke helt som "skiljas på låtsas", men bare at du (og mannen) vet at fra dere står opp, og fram til levering i barnehagen er det du som bestemmer. Og så har han regien om ettermiddagen. Lag en regel om at den som til enhver tid er ForelderA (A for ansvar), kan be den andre om hjelp, men den andre kan ikke gripe inn ubedt.

[Gjest Gjest]

Akkurat sånn har vel vi det og..

Eksempel på situasjon: Jeg ser at datteren vår har funnet seg en sutt. Siden det er midt på dagen ber jeg min kjære mann ta den fra henne:

Far: Nei!! Ikke sutt nå!! (overdrevent "aggressiv" i stemmebruken) tar sutten fra sin datter.

Datter: (Hylgriner..snørr...tårer..hele pakka)

Far: Greit. Lillevenn. Her.. (gir sutten tilbake til datteren sin) som slutter å grine på sekundet.

Og sånn går nu dagene..

Prøver å lære han konsekvent oppdragelse er tingen. + Man trenger ikke alltid være kjeftete. Sutte-episoden var det jo bare å distrahere datteren vår med en leke etc-og så ta sutten og gjemme den. = ikke lage noen stor sak ut av det. Prøver stadig vekk å forklare det, men når ikke helt inn.. ennå!

[Gjest anonym]

Hei!

Jeg håper å få konstruktive tilbakemeldinger og råd her ang. et tema som jeg føler begynner å ta på...

Vår sønn på 2 år er en glad og fornøyd gutt. Smiler og ler det meste av dagen og er generelt glad. Men det er selvfølgelig episoder og hendelser som gjør at han går i "vranglås". Et eks. var da han ikke fikk ha på seg sandaler til barnehagen. Han fant de i skohylla og nektet å ha på seg noen andre. Jeg forklarte hvorfor han ikke kunne ha sandaler på i dag og ga han valget mellom to andre par sko. Funket ikke. Han skulle ha sandalene. Etter en del prat (forgjeves forsøk på å overtale) begynte vi å få dårlig tid. Jeg ba han igjen om å være så snill å ta på seg et av de andre parene, til ingen nytte. Jeg bøyde meg da ned og løsnet den ene remmen på sandalen og sa bestemt at vi ikke kan ha sandaler på i dag (det regnet vannrett ute), men at han kan få ha de på seg inne i barnehagen og vi kunne putte de i sekken. Gutten nekter, men er bare misfornøyd, ikke noe hyling e.l. Akkurat idet jeg skal til å ta av sandalen, kommer pappaen og sier at han bare kan ha på seg sandalene, han kan bære han til/fra bilen slik at han slipper å bli våt. Og slik ble det. Jeg sitter igjen med en følelse av å bli overkjørt, samt bli fremstilt som den vanskelige og strenge overfor barnet mitt. Ikke en bra følelse.

Dette er bare et eks. Kort sagt; jeg sier nei, pappaen sier ja (og barnet får det som han vil...). Vi har snakket om dette maaaange ganger og hver gang får jeg først: "Ja, men er det så farlig at ....?" (Nei, det er ikke snakk om ting som på død og liv må gjøres slik jeg vil). Når jeg så gir det inn med teskje (hver gang!) at det blir helt feil å "overstyre" meg på den måten overfor barnet, så får jeg: "Ja, jeg skjønner det. Det skal ikke skje igjen." Men det gjør det...

What to do? Skal jeg la barnet få viljen sin på ting som ikke er totalt krise hvis han får lov (slik som pappaen praktiserer det)? Eller bør jeg få pappaen til å skjønne hva jeg faktisk mener? I så fall trenger jeg råd på hvordan jeg skal få til det for jeg har virkelig prøvd å gjort meg forstått etter alle kunstens regler, mange ganger! Eller er det jeg som er "problemet" her (vanskelig å se slikt selv)?

Takker for råd!

Hilsen frustrert frue...

Slik jeg ser det er det største problemet med dette ovenfor barnet at det blir veldig inkonsekvent. Det gjør det fordi han griper inn i en situasjon som du og barnet har. Da blir jo barnet forvirret når du har vært så klar på at han ikke kan ha de på, og så kmmer pappa og bare sier det er greit. Om pappa hadde sittet der i utgangspunktet og latt han ha de på hadde det ikke vært like ille tenker jeg.

Så jeg tenker at man kanskje ikek kan bli helt enige om hvor streng&ettergivende man bør være, men synes at du burde klare å snakke med han om at når en av dere har en samtale med gutten og en situasjon så bør ikke den andre blande seg inn og avfeie med en annerledes eller lettvint løsning. da blir gutten forvirret og får problemer med å forhlde seg til dere.

[Gjest imli]

Prøv å lag ein avtale på at viss du har sagt nei (eller ja!) kan ikkje mannen din seie noko anna etterpå. Same reglen gjeld motsatt. Viss mannen din tillet noko du ville sagt nei til, bare la det fare. Det er vanskeleg å ha akkurat dei same reglane, men prøv i alle fall å unngå å overstyre kvarandre foran ungen.

[Gjest Purple Haze]

Det aller viktigste når man skal oppdra barn sammen, er at man er på samme side. Barn blir utrygge og veldig utprøvende når mor og far holder på sånn som TS beskriver.

Er man uenig i noe den andre gjør, holder man det for seg selv til man kan diskutere det på tomannshånd. Det verste man kan gjøre, er å overkjøre den andre slik mannen gjorde her.

Hva mener mannen din å oppnå med dette? Syns han ikke det er viktig at dere er enig om hvordan barnet deres skal oppdras? Om du ikke kommer noen vei ved å snakke med han om dette, syns jeg dere skal snakke med en fagperson som kan veilede dere.

Dere legger et dårlig grunnlag for barnets videre oppdragelse. Tenk hvor festlig dette blir når barnet blir tenåring. Du sier nei til noe, men barnet kan jo bare gå til pappa å få ja. Sånn kan og bør man ikke ha det.

[AnonymBruker]

Det aller viktigste når man skal oppdra barn sammen, er at man er på samme side. Barn blir utrygge og veldig utprøvende når mor og far holder på sånn som TS beskriver.

Er man uenig i noe den andre gjør, holder man det for seg selv til man kan diskutere det på tomannshånd. Det verste man kan gjøre, er å overkjøre den andre slik mannen gjorde her.

Hva mener mannen din å oppnå med dette? Syns han ikke det er viktig at dere er enig om hvordan barnet deres skal oppdras? Om du ikke kommer noen vei ved å snakke med han om dette, syns jeg dere skal snakke med en fagperson som kan veilede dere.

Dere legger et dårlig grunnlag for barnets videre oppdragelse. Tenk hvor festlig dette blir når barnet blir tenåring. Du sier nei til noe, men barnet kan jo bare gå til pappa å få ja. Sånn kan og bør man ikke ha det.

Ts her...

Takk for svar alle sammen.

Jeg har sagt akkurat dette til han, alle de gangene dette har blitt tatt opp. Og han forstår og er enig (er hvertfall det han sier...) Men så dukker det opp nye tilfeller....

Han mener ikke å overstyre. Det vet jeg, han er ikke en slik person i det hele tatt. Han har sagt at han prøver å hjelpe slik at jeg slipper den kampen, men for meg er det ikke noe hjelp. Og når han først har brutt inn i "kampen", kan ikke jeg begynne å argumenter mot han igjen. Det blir enda mer feil overfor barnet. Så jeg gir meg der og da.

Grunnen til at jeg skrev innlegget, er at jeg allerede merker at barnet er klar over forkjellene mellom mor og far. Dersom jeg er streng og nekter han et eller annet det overhodet ikke er aktuelt at han får gjøre (verken av pappaen eller meg) og han begynner å sutre, er det flere ganger den siste tiden han da sutrer etter pappaen. Og det svir. Føler meg som verdens verste, selv om jeg vet at pappaen heller aldri hadde latt han gjøre det. Men det vet jo ikke barnet...

[AnonymBruker]

Vi er flere som har det sånn! Her i huset kommer også pappa og "redder" ungen fra den strenge mammaen. Og hvis jeg sier nei, begynner hun å sutre etter pappa. Så han kan komme og trøste og redde henne igjen.... Ikke rart hun er pappadalt!

[Ta Meg Vekk]

Han mener ikke å overstyre. Det vet jeg, han er ikke en slik person i det hele tatt. Han har sagt at han prøver å hjelpe slik at jeg slipper den kampen, men for meg er det ikke noe hjelp. Og når han først har brutt inn i "kampen", kan ikke jeg begynne å argumenter mot han igjen. Det blir enda mer feil overfor barnet. Så jeg gir meg der og da.

Da bør dere bli enige om en regel som sier at ingen av dere får gripe inn i den andres kamper, konflikter og diskusjoner med barnet med mindre dere blir bedt om hjelp fra den andre. Ingen av dere skal endre svaret eller avgjørelsen tatt av den andre.

Samtidig synes jeg dere kan prøve å komme fram til litt felles prinsipper. Det er greit at man er forskjellige og har forskjellige grenser, mamma og pappa trenger ikke gjøre pine likt hele tiden. Men det er viktig for barn med likest mulig konsekvenser også. Det skaper forutsigbarhet og færre konflikter/kamper fordi barnet etterhvert vet hva som er gjeldende regler og slipper å måtte prøve seg fram hos den enkelte hele tiden.

[Gjest regine]

Jeg syns i utgangspunktet det virker noe overdrevet den måten du skulle få ungen fra å ha på sandaler. Han er TO år! Du legger virkelig grunnlaget for ekstremt mange diskusjoner hvis du allerede nå skal forklare i det vide og brede hvorfor han ikke får. Det går an å si kort og greit "det regner ute/det er vinter og da kan vi ikke gå med sandaler". Hadde det vært utgangspunktet så vill du også unngått at faren kom inn og overstyrte, fordi du hadde ikke vært i en "situasjon" med sønnen.

Så til hovedproblemet- som er fars overstyring: Sikkert ikke pedagogisk riktig, men jeg hadde sagt fra i situasjonen at dette finner jeg meg ikke i. Noe ala "Nå har jeg bestemt at/vi (altså barnet og du) er enige om at slik og sånn blir det. Da kan ikke du komme inn og bestemme noe annet". Og så hadde jeg holdt meg til det jeg selv hadde bestemt.

Når faren i dette tilfellet ikke forstår at hans agering faktisk bare gjør "situasjonene" verre - ja da må han få det i praksis.

[Hedda-78]

Det virker jo som om problemet er at far ikke husker at han egentlig er enig i at det er dumt å overstyre mors avgjørelser. Kan hende han ikke innser der og da at han gjør det, og ikke tenker over det før etterpå.

Jeg synes du skal si i fra til far med én gang du oppdager at han prøver å overstyre. Trenger ikke å si så mye der og da, bare "Ikke overstyr meg, dette har vi pratet om". Ingen lange diskusjoner foran barnet. Bare en liten påpekning til far slik at han innser hva han holder på å gjøre og kan slutte eller fjerne seg fra situasjonen. Resten av diskusjonen kan dere evt ta senere.

Du skriver at han vil hjelpe til så du slipper å ta den kampen. Men for min del er det ikke om å gjøre å ha færrest mulig kamper. Da blir det jo til at barnet alltid får det slik hun vil, og det er ikke bra. En slik kamp, som mor vinner, viser at mor bestemmer og ikke gir seg, og at det ikke er rom for tull når mor har sagt nei. På lang sikt tror jeg det er bra for barnet. Men man velger jo selvsagt sine kamper...

Hilsen streng mamma.

[Redbull]

Helt enig med Hedda-78!!

Hadde ikke tolerert at mannen min gjorde det der!

[AnonymBruker]

Akkurat sånn har vel vi det og..

Eksempel på situasjon: Jeg ser at datteren vår har funnet seg en sutt. Siden det er midt på dagen ber jeg min kjære mann ta den fra henne:

Far: Nei!! Ikke sutt nå!! (overdrevent "aggressiv" i stemmebruken) tar sutten fra sin datter.

Datter: (Hylgriner..snørr...tårer..hele pakka)

Far: Greit. Lillevenn. Her.. (gir sutten tilbake til datteren sin) som slutter å grine på sekundet.

Og sånn går nu dagene..

Prøver å lære han konsekvent oppdragelse er tingen. + Man trenger ikke alltid være kjeftete. Sutte-episoden var det jo bare å distrahere datteren vår med en leke etc-og så ta sutten og gjemme den. = ikke lage noen stor sak ut av det. Prøver stadig vekk å forklare det, men når ikke helt inn.. ennå!

[mitt lille land]

hei hvem kan hjelpe meg ?

[AnonymBruker]

Jeg syns i utgangspunktet det virker noe overdrevet den måten du skulle få ungen fra å ha på sandaler. Han er TO år! Du legger virkelig grunnlaget for ekstremt mange diskusjoner hvis du allerede nå skal forklare i det vide og brede hvorfor han ikke får. Det går an å si kort og greit "det regner ute/det er vinter og da kan vi ikke gå med sandaler". Hadde det vært utgangspunktet så vill du også unngått at faren kom inn og overstyrte, fordi du hadde ikke vært i en "situasjon" med sønnen.

Så til hovedproblemet- som er fars overstyring: Sikkert ikke pedagogisk riktig, men jeg hadde sagt fra i situasjonen at dette finner jeg meg ikke i. Noe ala "Nå har jeg bestemt at/vi (altså barnet og du) er enige om at slik og sånn blir det. Da kan ikke du komme inn og bestemme noe annet". Og så hadde jeg holdt meg til det jeg selv hadde bestemt.

Når faren i dette tilfellet ikke forstår at hans agering faktisk bare gjør "situasjonene" verre - ja da må han få det i praksis.

Ts her.

Mulig jeg overdrev, men av erfaring er det faktisk mulig å "snakke han ut av konflikten", dette til tross for at han bare er 2. Godt mulig han ikke skjønner alt jeg sier, men jeg er faktisk overrasket selv at han ofte "tar til fornuft/hører på meg" etter litt enkel prat. Fagpersoner (bhg, helsesøster) har også sagt at man skal begrunne avgjørelser, også for små barn. De skjønner det gjerne ikke første eller 10. gang, men etterhvert vil de skjønne. Skal innrømme at jeg strekker meg (for?) langt for å unngå kaos, men det ser jeg ikke noe galt i så lenge det ikke ender med at barnet får det som han vil (noe han ikke hadde gjort/gjør med meg).

Jeg har bemerket kort og rolig til pappaen når han blander seg inn, at det blir slik jeg sier. Og han trekker seg da unna. Problemet er jo at barnet snapper opp dette etterhvert og overfor barnet blir det da som om det er den strenge mammaen som overtyrer den snille pappaen. Og da blir det sutring etter pappa når han ikke får viljen sin med meg...

Jeg ser jo jeg må få pappaen til å slutte og blande seg. Når jeg klarer å la være (jeg sier f.eks. ikke noe foran barnet når pappaen tillater noe jeg ikke synes noe om), så klarer han også det. Må bare få det inn i hodet hans og at han ikke glemmer det så snart det oppstår en situasjon. En ting er nå, men dette kan virkelig ikke fortsette. Som noen nevner, tenk når han blir tenåring osv. Og jeg synes det er gått langt nok allerede når han i en alder av 2 år foretrekker pappaen når det er noen "sprell" på gang....

[Gjest regine]

Ts her.

Mulig jeg overdrev, men av erfaring er det faktisk mulig å "snakke han ut av konflikten", dette til tross for at han bare er 2. Godt mulig han ikke skjønner alt jeg sier, men jeg er faktisk overrasket selv at han ofte "tar til fornuft/hører på meg" etter litt enkel prat. Fagpersoner (bhg, helsesøster) har også sagt at man skal begrunne avgjørelser, også for små barn. De skjønner det gjerne ikke første eller 10. gang, men etterhvert vil de skjønne. Skal innrømme at jeg strekker meg (for?) langt for å unngå kaos, men det ser jeg ikke noe galt i så lenge det ikke ender med at barnet får det som han vil (noe han ikke hadde gjort/gjør med meg).

Det er greit nok, det, men ut fra det jeg ser og hører rundt meg så går mange småbarnsforeldre i dag langt utover det nødvendige når det gjelder å begrunne. Jeg har greid å unngå mange situasjoner og konflikter med poden ved å - selvsagt rolig og uten kjeftbruk - bare si kort og konsist at det kan du ikke, fordi. Også handler jeg i tråd med det - uten mer dikkedarier.

Dette blir nemlig ikke noe enklere når ungene blir eldre og har lært seg at de bare kan argumentere herfra og tilbakeigen - og så får de viljen sin likevel, fordi de voksne ikke orker mer, og gir seg. Eller har en misforstått oppfatning av at fordi barnet er så flink til å argumentere, så må de jo få gjennomslag.

jeg ser at det jeg skriver nå går langt utover det du egentlig var opptatt av- ikke meningen verken å kritisere deg eller kuppe tråde. Mest en konsekvens av at jeg blir ganske så oppgitt over de barna vi oppdrar/ikke oppdrar i dagens Norge - det er så mye snakking at en brøkdel hadde vært mer enn nok. Og barna hadde antakeligvis vært mye mer fornøyde.

Jeg har bemerket kort og rolig til pappaen når han blander seg inn, at det blir slik jeg sier. Og han trekker seg da unna. Problemet er jo at barnet snapper opp dette etterhvert og overfor barnet blir det da som om det er den strenge mammaen som overtyrer den snille pappaen. Og da blir det sutring etter pappa når han ikke får viljen sin med meg...

Da tenker jeg: fortsett med det. Hver gang. Da ser også ungen etterhvert at det ikke nytter å sutre på pappa - han ser jo og erfarer jo at mamma ikke lar seg overstyre. Jeg tror og dette er eneste måten at du får "oppdratt" manne på også - til å forså at han IKKE skal blande seg i sk. "situasjoner".

Jeg ser jo jeg må få pappaen til å slutte og blande seg. Når jeg klarer å la være (jeg sier f.eks. ikke noe foran barnet når pappaen tillater noe jeg ikke synes noe om), så klarer han også det. Må bare få det inn i hodet hans og at han ikke glemmer det så snart det oppstår en situasjon. En ting er nå, men dette kan virkelig ikke fortsette. Som noen nevner, tenk når han blir tenåring osv. Og jeg synes det er gått langt nok allerede når han i en alder av 2 år foretrekker pappaen når det er noen "sprell" på gang....

Det jeg har uthevet tyder kanskje på at du ikke er helt "syndfri" du heller, hva gjelder å gå inn i situasjoner hvor det egentlig er pappen som har styringen?

Jeg vet at det ikke alltdi er like enkelt i praksis - men det er som regel lurt å heller ta kontroversene dere i mellom på kammerset. Også i fht. hva som er "viktig" for deg at barnet gjør/ikke gjør og hva som er vitkgi for faren. Det handler vel om å respektere hverandres grenser - om far ikke syns det ene er så farlig, men det er viktig for deg, ja da bør far gi seg, og omvendt så bør du gi deg.

[Leanne]

Det aller viktigste når man skal oppdra barn sammen, er at man er på samme side. Barn blir utrygge og veldig utprøvende når mor og far holder på sånn som TS beskriver.

Er man uenig i noe den andre gjør, holder man det for seg selv til man kan diskutere det på tomannshånd. Det verste man kan gjøre, er å overkjøre den andre slik mannen gjorde her.

Hva mener mannen din å oppnå med dette? Syns han ikke det er viktig at dere er enig om hvordan barnet deres skal oppdras? Om du ikke kommer noen vei ved å snakke med han om dette, syns jeg dere skal snakke med en fagperson som kan veilede dere.

Dere legger et dårlig grunnlag for barnets videre oppdragelse. Tenk hvor festlig dette blir når barnet blir tenåring. Du sier nei til noe, men barnet kan jo bare gå til pappa å få ja. Sånn kan og bør man ikke ha det.

enig!

TS: Hvis du fortsatt føler at det er et problem etter å tatt det opp med pappa'n til barnet gjentatte ganger kan det være lurt å få inn noen utenfra til å veilede dere. Kan jo f.eks. høre med helsesøster på helsestasjonen?

[Gjest Petra]

Det er greit nok, det, men ut fra det jeg ser og hører rundt meg så går mange småbarnsforeldre i dag langt utover det nødvendige når det gjelder å begrunne. Jeg har greid å unngå mange situasjoner og konflikter med poden ved å - selvsagt rolig og uten kjeftbruk - bare si kort og konsist at det kan du ikke, fordi. Også handler jeg i tråd med det - uten mer dikkedarier.

Dette blir nemlig ikke noe enklere når ungene blir eldre og har lært seg at de bare kan argumentere herfra og tilbakeigen - og så får de viljen sin likevel, fordi de voksne ikke orker mer, og gir seg. Eller har en misforstått oppfatning av at fordi barnet er så flink til å argumentere, så må de jo få gjennomslag.

jeg ser at det jeg skriver nå går langt utover det du egentlig var opptatt av- ikke meningen verken å kritisere deg eller kuppe tråde. Mest en konsekvens av at jeg blir ganske så oppgitt over de barna vi oppdrar/ikke oppdrar i dagens Norge - det er så mye snakking at en brøkdel hadde vært mer enn nok. Og barna hadde antakeligvis vært mye mer fornøyde.

Da tenker jeg: fortsett med det. Hver gang. Da ser også ungen etterhvert at det ikke nytter å sutre på pappa - han ser jo og erfarer jo at mamma ikke lar seg overstyre. Jeg tror og dette er eneste måten at du får "oppdratt" manne på også - til å forså at han IKKE skal blande seg i sk. "situasjoner".

Det jeg har uthevet tyder kanskje på at du ikke er helt "syndfri" du heller, hva gjelder å gå inn i situasjoner hvor det egentlig er pappen som har styringen?

Jeg vet at det ikke alltdi er like enkelt i praksis - men det er som regel lurt å heller ta kontroversene dere i mellom på kammerset. Også i fht. hva som er "viktig" for deg at barnet gjør/ikke gjør og hva som er vitkgi for faren. Det handler vel om å respektere hverandres grenser - om far ikke syns det ene er så farlig, men det er viktig for deg, ja da bør far gi seg, og omvendt så bør du gi deg.

Men så flott å være perfekt da, måtte sannelig vært deilig.

Alle jeg kjenner har vært uenig med partneren i barneoppdragelse og alle, uanett hvor konsekvent man er opplever at ungen går til mor og spør om penger når far sier nei, spør far om å få være ute til 24 når mor har sagt at de skal hjem kl 22, og vise versa .. det var et eksempel, det kan selvsagt være andre ting det dreier seg om.

Ingen er den perfekte barneoppdrager - ingen er feilfri.

[AnonymBruker]

Det er greit nok, det, men ut fra det jeg ser og hører rundt meg så går mange småbarnsforeldre i dag langt utover det nødvendige når det gjelder å begrunne. Jeg har greid å unngå mange situasjoner og konflikter med poden ved å - selvsagt rolig og uten kjeftbruk - bare si kort og konsist at det kan du ikke, fordi. Også handler jeg i tråd med det - uten mer dikkedarier.

Dette blir nemlig ikke noe enklere når ungene blir eldre og har lært seg at de bare kan argumentere herfra og tilbakeigen - og så får de viljen sin likevel, fordi de voksne ikke orker mer, og gir seg. Eller har en misforstått oppfatning av at fordi barnet er så flink til å argumentere, så må de jo få gjennomslag.

Det ender gjerne med at nok er nok og jeg setter foten ned etter litt (for mye?) forklaring og begrunnelse. Det går altså en grense for meg også, hvor det kort og greit blir slik jeg sier. Jeg er ingen erfaren person på dette området, men jeg lærer hele tiden og har funnet ut at jeg ofte unngår "bråk" ved å forklare/avlede/begrunne/inngå kompromiss (slik barnet ser det). Dersom jeg setter foten ned umiddelbart ved den minste protest, ender det gjerne med fullstendig kaos (hylende og vrang unge). Men såklart, jeg ser veldig godt ditt poeng og jeg tar det til meg og kommer til å ha det i bakhodet. Som sagt, jeg er ikke erfaren her.

Skal i tillegg innrømme at jeg er redd for at barnet skal føle seg fullstendig overstyrt og "mindreverdig" dersom jeg kjører "mitt ord er lov" i hverdagen. Jeg ønsker at barnet skal føle at det blir hørt, men samtidig forstå at visse ting er det mamma/pappa som bestemmer.

jeg ser at det jeg skriver nå går langt utover det du egentlig var opptatt av- ikke meningen verken å kritisere deg eller kuppe tråde. Mest en konsekvens av at jeg blir ganske så oppgitt over de barna vi oppdrar/ikke oppdrar i dagens Norge - det er så mye snakking at en brøkdel hadde vært mer enn nok. Og barna hadde antakeligvis vært mye mer fornøyde.

Jeg tar gledelig imot råd og kritikk! Er jo derfor jeg spør her Jeg lærer hver dag, både ved prøving og feiling og av andre erfarne foreldre.

Da tenker jeg: fortsett med det. Hver gang. Da ser også ungen etterhvert at det ikke nytter å sutre på pappa - han ser jo og erfarer jo at mamma ikke lar seg overstyre. Jeg tror og dette er eneste måten at du får "oppdratt" manne på også - til å forså at han IKKE skal blande seg i sk. "situasjoner".

Ja, dette fungerer jo. Men som jeg skrev tidligere medfører dette bare til at barnet blir enda mer pappadalt. Og når han blir eldre vil han kanskje få den oppfatning at det er diktatur her i hjemmet, med mamma som overhode. Jeg ønsker ikke noe rangering av oss som foreldre.

Det jeg har uthevet tyder kanskje på at du ikke er helt "syndfri" du heller, hva gjelder å gå inn i situasjoner hvor det egentlig er pappen som har styringen?

Jeg er absolutt ikke feilfri, men på dette punkt er jeg det i dag. Det har selvføgleig hendt tidligere at jeg har blandet meg inn, men det jeg prøvde å få frem med det jeg skrev, var at jeg har klart å slutte med dette. Og da bør faren også klare det. Når det plager meg at han gjør det, er det ganske naturlig at jeg ikke gjør det samme mot han igjen.

Jeg vet at det ikke alltdi er like enkelt i praksis - men det er som regel lurt å heller ta kontroversene dere i mellom på kammerset. Også i fht. hva som er "viktig" for deg at barnet gjør/ikke gjør og hva som er vitkgi for faren. Det handler vel om å respektere hverandres grenser - om far ikke syns det ene er så farlig, men det er viktig for deg, ja da bør far gi seg, og omvendt så bør du gi deg.

Tro meg, vi snakker sammen om dette om kveldene. Ikke krangling, men voksen prat omkring "hvem som skal ha styringen". Vi har avklart et par saker som ikke er noe problem lenger, f.eks. at barnet ikke skal få komme opp i stuen igjen etter leggetid (så lenge det ikke er noe ekstraordinært som sykdom e.l.) Vi må vel bare prate mer og kanskje innføre det noen andre har foreslått tidligere - bestemme at nå er det pappaen som "styrer" og motsatt.

Takk til alle som har kommet med innspill!

Ser at innleggene mine kan tilsi at det hersker fullstendig kaos hjemme hos oss, men det er altså ikke slik (heldigvis!) Dette er bare en liten ting som jeg har lagt på meg, i frykt for langsiktige konsekvenser når barnet blir eldre. Samtidig synes jeg det er litt sårt at barnet foretrekker pappaen i slike situasjoner...