Blir så utmattet av å gråte

[AnonymBruker]

Jeg er en person som blir lett rørt og tar lett til tårene når jeg synes synd på andre, når andre gjør noe vakket, ser en trist film eller dokumentar. Jeg føler samtidig at jeg tiltrekkes av "slikt" og synes det er godt og gråte. I tillegg synes jeg man skal ta innover seg andres sorg og triste skjebne og ikke stenge igjen øynene dette.

Jeg blir bare så utrolig sliten og tung i hodet etterpå. Hva tenker dere andre rundt dette? Har dere det på samme måten?

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget nå er at bisettelsen til Wenche Foss begynner om noen få strakser. Jeg har fri i dag og har veldig lyst til å se denne på tv og kommer til å gjøre det. Jeg vet samtidig at hodepinen antageligvis vil komme snikende etter en kort stund og jeg blir satt ut i mange timer fremover.

Det er også verdt å nevne at jeg, som de fleste andre, har opplevd triste ting i mitt liv som kommer tilbake når jeg slusene først åpner seg, og at det ofte kan være dette som også kommer frem igjen. Hvordan forholder dere andre dere til disse følelsene?

Unngår du å se ting som setter din fungering ut av spill?

[Wonders]

Jeg unngår å gå for dypt inn i ting fordi det er lett å bli som en emosjonell svamp, som litt etter litt stjeler energi fra meg.

Jeg er veldig følsom, og har lært teknikker så jeg ikke lenger blir like beveget, allikevel blir man er tilstede og lever i nuet.

Husk å drikk vann, og sov litt etterpå. Det er så godt å sove etter man har grått godt. La kroppen jobbe mens du hviler... Så kommer overskuddet av seg selv.

[Anaconda]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, ts, særlig i forhold til utmattelsen etterpå. Blir (naturlig nok) veldig rar i øynene og hodet. Tror det er helt vanlig. Jeg synes det er flott at man ikke er en av dem som "stenger av", jeg! Det viser jo at man har sympati med andre mennesker også, når man blir rørt av andres skjebne.

[AnonymBruker]

Jeg er en person som blir lett rørt og tar lett til tårene når jeg synes synd på andre, når andre gjør noe vakket, ser en trist film eller dokumentar. Jeg føler samtidig at jeg tiltrekkes av "slikt" og synes det er godt og gråte. I tillegg synes jeg man skal ta innover seg andres sorg og triste skjebne og ikke stenge igjen øynene dette.

Jeg blir bare så utrolig sliten og tung i hodet etterpå. Hva tenker dere andre rundt dette? Har dere det på samme måten?

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget nå er at bisettelsen til Wenche Foss begynner om noen få strakser. Jeg har fri i dag og har veldig lyst til å se denne på tv og kommer til å gjøre det. Jeg vet samtidig at hodepinen antageligvis vil komme snikende etter en kort stund og jeg blir satt ut i mange timer fremover.

Det er også verdt å nevne at jeg, som de fleste andre, har opplevd triste ting i mitt liv som kommer tilbake når jeg slusene først åpner seg, og at det ofte kan være dette som også kommer frem igjen. Hvordan forholder dere andre dere til disse følelsene?

Unngår du å se ting som setter din fungering ut av spill?

Jeg er på samme måte som deg, MEN jeg oppsøker ikke triste ting for å gråte. Sånn som når du nå til eksempel skal se denne begravelsen. Jeg tror du egentlig vil gråte for andre ting, men for at det ikke skal bli for tungt finner du noe annet som du kan gråte for som feks denne begravelsen. Hva med å oppsøke litt hjelp? Få snakket mye om alt det triste du har opplevd, og faktisk gråte for dette? Om og om igjen helt til gråten ikke tar deg så lett lenger..

Drikk mye vann og sov etterpå.

[Carrot]

En ting er å la seg bevege av ytre ting, men derfra til å la det gå så innpå seg at man blir helt utslått av det fysisk såvel som psykisk syns jeg er et stort sprang!

Jeg kan kanskje virke kald og kynisk her nå - men hvorfor vil noen sette seg ned å se en begravelse på TV for noen de ikke kjenner når de VET at dette vil ødelegge resten av dagen for dem??