Slitsomt med særbo

[Gjest gjest]

Hei

Jeg og kjæresten er særbo. Han er 35, jeg 37. Han er et funn av en mann, jeg er så forelsket som jeg aldri før har vært. Vi har begge to barn, og bor en times biltur fra hverandre. Pga barna, som vi ikke kan flytte på pga skole og forholdet til den andre biologiske forelderen, er vi særboere, som det heter. Vært sammen i 1 år og 3 mnd.

Vi sees relativt ofte den uken han ikke har barna, ellers har vi helt barnefri annenhver helg.

Men de ukene han har barna sine sees vi ikke, bare ringes og sms'er. Dette gjør vi daglig.

Problemet er vel at jeg sliter med dette. Jeg har så lyst til å dele hverdagen sammen med han, finne ut om vi fungerer sammen også når hverdagsproblematikk kommer inn i forholdet. Dessuten sliter jeg med at jeg hele tiden lever for de dagene vi har sammen, hvilket liksom setter livet mitt på vent de ukene vi ikke sees. Føler at den tiden ikke er noe verdt, på en måte...klarer ikke nyte dagene, og blir så lei meg når vi sier farvel og jeg vet at jeg ikke ser han på en uke.

Jeg håper virkelig ikke at dette kommer til å skade forholdet vårt. Jeg har jo svaret selv: jeg må bli flinkere til å "leve" selv uten han. Ikke bare vente. Nyte dagene uten han også!

Har noen av dere erfaring med sammen type samlivsform? Har det gått bra over år?

Jeg blir sliten av det, jeg. Følelsene er berg og dalbaner, jeg er ellers en harmonisk person som ikke er så vant til slike svingninger i følelseslivet - fra sinnsyk glede til stor tristhet.

Svaret er vel at jeg må skjerpe meg. Han sier til meg at han skulle ønske vi kunne være samboere, det er jo deilig å høre, men samtidig synes jeg ikke han virker like trist som meg når vi tar farvel. Egentlig er vel det bra, for det er nok at en sliter med dette! Han sier at det er godt å savne, jeg synes det er no dritt.

Vet at det er mange som ser kjæresten sin sjeldere enn meg, og egentlig er det ikke SÅ synd på meg. Føler det likevel sånn, nå er det igjen over en uke til jeg ser han. Orker jeg dette i 5-10 år til? Da er kanskje barna så store at vi kan flytte sammen. Hvis vi fortsatt er sammen, og det håper jeg.

Fortell gjerne noen solskinnshistorier om et slikt forhold! Hvis du har erfaring...

[Pastill]

Hei!

Jeg har ikke samme erfaring mht særbo, men jeg er også sammen med en mann som har barn fra før.

Nå kommer jeg til å skrive med noe som rokker ved hvordan du betrakter livet ditt.

Jeg må ærlig talt si at jeg synes du skal vurdere om det er riktig for deg å sette din egen lykke på vent pga barna dine og din ex! Hvorfor kan ikke en eller begge av dere flytte på seg?

Barna deres har det vel best om dere som foreldre også er lykkelige, det tror jeg fullt og fast på. Jeg synes du simpelthen "ofrer" for mye på moderskapets alter. Det er da litt av en takknemlighetsbør å legge på dine barns skuldre, er det ikke?

Pastill

[Gjest gjest (ts)]

Hei!

Jeg har ikke samme erfaring mht særbo, men jeg er også sammen med en mann som har barn fra før.

Nå kommer jeg til å skrive med noe som rokker ved hvordan du betrakter livet ditt.

Jeg må ærlig talt si at jeg synes du skal vurdere om det er riktig for deg å sette din egen lykke på vent pga barna dine og din ex! Hvorfor kan ikke en eller begge av dere flytte på seg?

Barna deres har det vel best om dere som foreldre også er lykkelige, det tror jeg fullt og fast på. Jeg synes du simpelthen "ofrer" for mye på moderskapets alter. Det er da litt av en takknemlighetsbør å legge på dine barns skuldre, er det ikke?

Pastill

Må smile litt av svaret ditt

Hva som er rikitg å gjøre, er jo ikke så lett å se. Det er jo flere muligheter på sikt.

Skulle veldig gjerne bodd sammen med han. Han vil jo også det, men jeg tror han ser på det som uaktuelt, rent praktisk. Han bor utenfor byen, og har sine barn annenhver uke. Det mest realistiske er at jeg flyttet til han med barna mine, da måtte de byttet skole, og samværet med faren hadde blitt et stress uten like. De ville blitt fly forbannet på meg om de måtte flytte og bytte skole en gang til (de byttet i fjor, da jeg kjøpte meg leilighet). De har også slitt endel etter skillsmissen, og har endelig fått seg nye venner og kommet i gang på den nye skolen.

Føler at jeg siden jeg gikk fra deres far har lite å gå på når det gjelder dem.

Og min kjæreste ønsker ikke å bli helgepappa, han vil beholde den 50 % løsningen han har nå. Det forstår jeg godt. Kan ikke kreve at han reduserer sitt samvær med sine barn pga meg og mine barn - det blir helt feil, og er ikke et godt utgangspunkt for samboerskapet.

Hvis vi flytter midt imellom der vi bor nå, som er en annen løsning, må han redusere samværet til sine barn. De kan ikke bo 30 minutter unna skolen og barnas mor. Å kjøre dem dit hver morgen hadde blitt et praktisk problem, de ville ikke hatt venner i nærheten og igjen - mine barn hadde ikke kunnet gå på den samme skolen.

I en ideel verden hadde vi flyttet sammen alle sammen, alle barna hadde byttet skole, og de hadde bodd hos oss uten annet samvær med sine biologiske foreldre (de andre foreldrene) enn annenhver helg. Men våre 4 barn er ikke bestister, de ville ha kranglet, blitt triste og sinte på oss foreldre.

Akkurat nå ser jeg derfor ingen annen løsning enn å vente til de blir så store at de a)kan bytte skole uten problemer (videregående?) og b)ikke har like stort behov for samvær med begge foreldre.

Det ser litt grått ut akkurat nå. Jeg savner kjæresten min SÅ MYE i hverdagen.

[Gjest Gorgonzola]

Synes du reflekterer ganske fornuftig rundt problemstillingen TS.

Dette handler ikke om å sette sin egen lykke "på vent" eller i hvilken grad man skal fire på eller ofre noe på "moderskapets alter". Dette handler om realia.

Jeg er i samme situasjon som deg TS. Og jeg akter å forbi i den i mange år.

Minst halvparten av oss bytter partner/kjærester opp til flere ganger.

Unger derimot, er kommet for å bli.

Da er valget enkelt slik jeg ser det, spesielt siden vi her snakker om aspekter som mulig bytte av skole, at de er langt fra bestevenner, dere har ulik samværsordning +++++

Du får trene litt på å snu mindsettet ditt i forhold til savn de ukene han har sine barn. Fokus på egne unger, egenpleie, venner, familie, jobb og hva vet jeg. Når man befinner seg i den situasjonen dere (og jeg) gjør så må rasjonaliteten overstyre alle andre "tenk om, dersom hvis-som-atte" tanker.

For egen del er jeg såpass bestemt på dette at dersom kjæresten min skulle være så krakilsk rundt savnet av meg i de hverdagene vi ikke treffes og begynne å pipe og mase for å få meg til å røske opp fundamentale aspekter ved livet mitt med unger og greier, da hadde jeg avsluttet forholdet.

edit:skrivefeil

Endret 31. mars 2011 av Gorgonzola

[Gjest gjest (ts)]

Synes du reflekterer ganske fornuftig rundt problemstillingen TS.

Dette handler ikke om å sette sin egen lykke "på vent" eller i hvilken grad man skal fire på eller ofre noe på "moderskapets alter". Dette handler om realia.

Jeg er i samme situasjon som deg TS. Og jeg akter å forbi i den i mange år.

Minst halvparten av oss bytter partner/kjærester opp til flere ganger.

Unger derimot, er kommet for å bli.

Da er valget enkelt slik jeg ser det, spesielt siden vi her snakker om aspekter som mulig bytte av skole, at de er langt fra bestevenner, dere har ulik samværsordning +++++

Du får trene litt på å snu mindsettet ditt i forhold til savn de ukene han har sine barn. Fokus på egne unger, egenpleie, venner, familie, jobb og hva vet jeg. Når man befinner seg i den situasjonen dere (og jeg) gjør så må rasjonaliteten overstyre alle andre "tenk om, dersom hvis-som-atte" tanker.

For egen del er jeg såpass bestemt på dette at dersom kjæresten min skulle være så krakilsk rundt savnet av meg i de hverdagene vi ikke treffes og begynne å pipe og mase for å få meg til å røske opp fundamentale aspekter ved livet mitt med unger og greier, da hadde jeg avslutett forholdet.

Hei, og takk for svar.

Egentlig vet jeg at du har helt rett i alt du sier her. Skulle bare ønske at jeg klarte å "coache" meg selv til å nyte dagene uten han. Håper det blir bedre med tiden, når jeg ikke er så stormende forelsket....

Jeg ser jo fordelene med særboer-ordningen også, feks er det lettere å bevare gnisten når man ikke sees hver dag, og hverdagens trivialiteter blir konfliktområder. Det er bare litt vanskelig å fokusere på dette, når det eneste jeg klarer å gjøre er å vente til neste helg, neste uke og savne å han hos meg....

Må rett og slett bli flinkere til å gripe dagen.

Håper bare dette ikke sliter meg helt ut, sånn at det går ut over forholdet. Å syte og klage til han er i hvert fall ikke noe sjakktrekk!

[Gjest Gorgonzola]

Jeg ser jo fordelene med særboer-ordningen også, feks er det lettere å bevare gnisten når man ikke sees hver dag, og hverdagens trivialiteter blir konfliktområder.

Må rett og slett bli flinkere til å gripe dagen.

Å syte og klage til han er i hvert fall ikke noe sjakktrekk!

Spot on

[Pastill]

Må smile litt av svaret ditt

Hva som er rikitg å gjøre, er jo ikke så lett å se. Det er jo flere muligheter på sikt.

Skulle veldig gjerne bodd sammen med han. Han vil jo også det, men jeg tror han ser på det som uaktuelt, rent praktisk. Han bor utenfor byen, og har sine barn annenhver uke. Det mest realistiske er at jeg flyttet til han med barna mine, da måtte de byttet skole, og samværet med faren hadde blitt et stress uten like. De ville blitt fly forbannet på meg om de måtte flytte og bytte skole en gang til (de byttet i fjor, da jeg kjøpte meg leilighet). De har også slitt endel etter skillsmissen, og har endelig fått seg nye venner og kommet i gang på den nye skolen.

Føler at jeg siden jeg gikk fra deres far har lite å gå på når det gjelder dem.

Og min kjæreste ønsker ikke å bli helgepappa, han vil beholde den 50 % løsningen han har nå. Det forstår jeg godt. Kan ikke kreve at han reduserer sitt samvær med sine barn pga meg og mine barn - det blir helt feil, og er ikke et godt utgangspunkt for samboerskapet.

Hvis vi flytter midt imellom der vi bor nå, som er en annen løsning, må han redusere samværet til sine barn. De kan ikke bo 30 minutter unna skolen og barnas mor. Å kjøre dem dit hver morgen hadde blitt et praktisk problem, de ville ikke hatt venner i nærheten og igjen - mine barn hadde ikke kunnet gå på den samme skolen.

I en ideel verden hadde vi flyttet sammen alle sammen, alle barna hadde byttet skole, og de hadde bodd hos oss uten annet samvær med sine biologiske foreldre (de andre foreldrene) enn annenhver helg. Men våre 4 barn er ikke bestister, de ville ha kranglet, blitt triste og sinte på oss foreldre.

Akkurat nå ser jeg derfor ingen annen løsning enn å vente til de blir så store at de a)kan bytte skole uten problemer (videregående?) og b)ikke har like stort behov for samvær med begge foreldre.

Det ser litt grått ut akkurat nå. Jeg savner kjæresten min SÅ MYE i hverdagen.

Høres ut som om du har valget mellom pest eller kolera ...kjedelig!

Jeg vil tipse deg om et meget godt forum for folk som sliter med ulike former for problemstillinger i sammenbragte familier (særbo, problemer for barna i kjølvannet av skilsmissen, håndtering av eks'er, konflikter barna imellom i den sammenbragte familie o.l.). Ta en kikk på det danske diskusjonsforumet Sammenbragte-familier.dk

Jeg forstår jeg er heldig som har en mann som både flyttet langt fra sine barns skole for å bo sammen med meg, og som kjører dem til skolen hver dag når de er hos oss. Det kostet ham riktignok en samværsdag; han gikk fra 6 til 5 dager samvær ut av en 14 dagers syklus.

Nå har det seg sånn at vi flytter tett på skolen, og samværet økes dermed til 7 ut av 14 dager, etter 10 måneder med 5-dagers-ordning.

Ting kan hurtig forandre seg, og jeg synes det høres så trist ut at du skal ha det som du beskriver i mange år fremover! Jeg håper det skjer noe for dere innen den tid. Eller som jeg tolker det du skriver; at du kan lære deg å nyte alenetiden også.

Pastill

[Gjest Gjest]

Høres ut som om du har valget mellom pest eller kolera ...kjedelig!

Jeg vil tipse deg om et meget godt forum for folk som sliter med ulike former for problemstillinger i sammenbragte familier (særbo, problemer for barna i kjølvannet av skilsmissen, håndtering av eks'er, konflikter barna imellom i den sammenbragte familie o.l.). Ta en kikk på det danske diskusjonsforumet Sammenbragte-familier.dk

Jeg forstår jeg er heldig som har en mann som både flyttet langt fra sine barns skole for å bo sammen med meg, og som kjører dem til skolen hver dag når de er hos oss. Det kostet ham riktignok en samværsdag; han gikk fra 6 til 5 dager samvær ut av en 14 dagers syklus.

Nå har det seg sånn at vi flytter tett på skolen, og samværet økes dermed til 7 ut av 14 dager, etter 10 måneder med 5-dagers-ordning.

Ting kan hurtig forandre seg, og jeg synes det høres så trist ut at du skal ha det som du beskriver i mange år fremover! Jeg håper det skjer noe for dere innen den tid. Eller som jeg tolker det du skriver; at du kan lære deg å nyte alenetiden også.

Pastill

[Gjest Gjest (ts)]

Høres ut som om du har valget mellom pest eller kolera ...kjedelig!

Jeg vil tipse deg om et meget godt forum for folk som sliter med ulike former for problemstillinger i sammenbragte familier (særbo, problemer for barna i kjølvannet av skilsmissen, håndtering av eks'er, konflikter barna imellom i den sammenbragte familie o.l.). Ta en kikk på det danske diskusjonsforumet Sammenbragte-familier.dk

Jeg forstår jeg er heldig som har en mann som både flyttet langt fra sine barns skole for å bo sammen med meg, og som kjører dem til skolen hver dag når de er hos oss. Det kostet ham riktignok en samværsdag; han gikk fra 6 til 5 dager samvær ut av en 14 dagers syklus.

Nå har det seg sånn at vi flytter tett på skolen, og samværet økes dermed til 7 ut av 14 dager, etter 10 måneder med 5-dagers-ordning.

Ting kan hurtig forandre seg, og jeg synes det høres så trist ut at du skal ha det som du beskriver i mange år fremover! Jeg håper det skjer noe for dere innen den tid. Eller som jeg tolker det du skriver; at du kan lære deg å nyte alenetiden også.

Tusen takk for tipset om den nettsiden! Den skal negæ på i kveld.

Ja, du er heldig:-) Jeg er jo også heldig, siden jeg har klart å kapre den gode mannen -og det er jo også et kvalitetstegn ved en mann at han ikke køler fra ansvaret sitt som far (og for en kvinne også, selvsagt). Likevel eliter jeg med situasjonen. Nå ser jeg han ikke før meste fredag, men da har vi til gjengjeld helt barnefri. Forholdet vådt blir litt oppstykket, men hvis jeg skal være sammen med han, så må jeg leve med dette....

Litt godt å lufte problemstillingen min her, få lov til å klage litt også. For å klage til han er ikke så grumt art i lengden, siden han ikke kan gjøre noe fra eller til...

Pastill

[AnonymBruker]

Jeg synes du har gjort et klokt valg, TS, og skjønner godt at du synes det er vanskelig.

Hos oss fungerte ikke stefamilien, så jeg tok det vanskelige, men kloke valget ( i mine øyne) i ettertid og flyttet ut igjen med mitt barn. Vi treffes når ungene er hos den andre forelderen, eller om det skulle by seg en og annen mulighet.