Et h... hver gang jeg blir stressa

[Gjest stressa]

Spør her inne, i tilfelle noen kjenner seg igjen og kan gi meg råd..

Er til vanlig ei rolig og oppegående jente som er godt likt blant alle. Men etterhvert som jeg er blitt eldre(er nå 25) sliter jeg mer og mer når jeg kommer i situasjoner der jeg opplever stress.

Det kan være om jeg skal gjøre noe jeg gruer meg til, om jeg må kjøre bil på steder jeg ikke har vært før, om jeg vet vi får besøk om to timer og det ikke er strøkent hjemme,om jeg forsover meg litt..ja tidspress og der det skal presteres generelt. Går ikke ting som planlagt, og jeg ikke kan følge den trygge planen min så er det verdens undergang(stort sett, iblant kan jeg godt være impulsiv også).

Problemet er at jeg takler stresset så dårlig, og jeg blir så sinna! Det begynner rolig og bygger seg opp noe voldsomt helt til jeg holder på å klikke. Jeg blir brå i bevegelsene,svetter,tramper, smeller med dører/skap, prater hissig til meg selv(øser meg selv enda mer opp) og hjertet hamrer.. Jeg skammer meg over oppførselen min allerede imens det står på, men klarer bare ikke å stoppe det! Det ender med at jeg er så sint, skamfull og fortvilet at jeg knekker sammen i gråt. Først når jeg har "gitt opp" og gråter ut det vonde, kan jeg roe meg i samboerens armer. Jeg blir så ufattelig sliten av å være slik!

Dette skjer vel oftest i perioder der jeg har mye å tenke på over tid, og ting hoper seg opp. Ellers er jeg som sagt helt normal og velfungerende.

En ting jeg har tenkt på, er at min mor var/er helt lik. Husker hvordan hun pleide smelle med støvsugeren og banne og steike og være irritabel om hun var stressa eller lei husarbeid. Når jeg var liten, ville jeg helst ikke ha besøk av venner om moren min skulle ha "vaskedag". Kjørte hun bil i en større by var hun også slik, skulle ha total stillhet rundt seg og bannet høyt nærmest i panikk om hun ikke fant frem -veldig stressa med andre ord. Til vanlig er hun også helt vanlig og rolig..

Jeg vil jo ikke bli slik i det hele tatt, men ser nå at denne atferden har smittet over på meg.

Hva kan jeg gjøre, finnes det kurs for å takle stress som fører til dette voldsomme sinnet?

Jeg orker ikke å være slik, skammer meg så

[Frøken Smilla]

Jeg tror nok at en del kan kjenne seg igjen i dette, selv gjør jeg det delvis. Jeg kan, under stress, bli skikkelig grinete og ha kort lunte, men jeg klarer å holde meg i skinnet rundt folk allikevel.

Samboeren min, derimot, er ikke like flink til det. Han blir amper, må ha det stille rundt seg, og kan finne på å "snerre" for noe som for oss rundt kan virke som ingenting. Han er jo klar over at han blir sånn, men i øyeblikket klarer han ikke å snu det. Løsningen her er at han sier i fra på forhånd at han blir stressa (og jeg er jo også klar over hvilke situasjoner slikt kan oppstå i), og at jeg holder meg litt unna (les: ikke går i veien for ham), og heller forsøker å være behjelpelig med det jeg kan gjøre. Dette har ført til at vi a) styrer unna de verste stress-triggerne, og b) stress-situasjonene blir enklere og "snillere" for oss begge.

Det virker som om du har en samboer som er støttende i dette. Kan dere prøve å jobbe deg gjennom dette sammen? At dere lager en avtale om at du sier i fra med rene ord om at nå går det litt over styr for deg? Det at du "kjenner" at det bygger seg opp gjør at du kan varsle, og dermed kan han kanskje hjelpe deg med å stoppe det før det går helt over styr?

Hvordan takler du stress i jobbsammenheng, forresten?

[Gjest stressa]

Takk for svar Frøken Smilla!

Jeg tror også det er ganske normalt å bli litt grinete når en stressa, men slik jeg blir synes jeg selv er langt fra normal oppførsel. Tror jeg ser helt vill ut når det pågår.. Foran andre folk klarer jeg å holde meg i skinnet, men samboeren min får se denne siden av meg iblant dessverre.

Samboeren min er fantastisk. Han holder seg unna meg og sier ikke noe når jeg er slik, men kommer heller og trøster og holder rundt meg når tårene kommer. Han vet av erfaring at det ikke hjelper å prate til meg, og at om han tilbyr meg hjelp vil jeg takke nei. Jeg vet ikke hva slags avtale vi skulle hatt for å stoppe sinnet mitt i tide. Han ser fort når noe slikt bygger seg opp, men selv når han da sier jeg må prøve å slappe av, senke skuldrene, så klarer jeg det bare ikke.

Forstår at jeg må jobbe mye med meg selv for å stresse ned og kontrollere sinnet, men så lurer jeg på om det finnes noen metoder en kan bruke. Vil jo så gjerne forandre meg der, og ha en mer avslappet tilværelse når jeg er stressa blir jeg også veldig stiv i nakken og får lett hodepine..

Det rare er at i jobbsammenheng går stress fint -der er det mer positivt stress for å si det slik (om jeg kan jobben og har mye å gjøre, føler meg i mitt ess når jeg får gjort mye og er effektiv). Jeg går på skole akkurat nå, og jobber hardt for å oppnå høye karakterer. Derfor blir det mye stress i perioder der det er endel prøver og innleveringer..

[Frøken Smilla]

Det er veldig bra at samboeren din er en god støtte, og det at du har selvinnsikt rundt dette er også veldig bra. Selv strevde jeg en stund med å finne nøkkelen til å mestre jobbrelatert stress, og for meg ble løsningen noe så banalt som jogging på tredemølle mens jeg lytter til musikk. Det har liksom blitt "Smilla-tid", et friminutt for meg selv der jeg tømmer hodet samtidig som jeg kan få ut litt frustrasjon ved å trampe hardt

Hvordan tror du at du ville reagert dersom samboeren din ikke tilbød seg din hjelp, men bare gjorde ting? Kanskje dere kan, når du ikke er stresset, sette opp en liste over ting du mener bør gjøres i gitte situasjoner (ved besøk, om morgenen hvis du har forsovet deg etc), som han kan kikke på når ting topper seg for deg, og så bare stilletiende gjøre ting som står på listen?

Ellers kan jeg anbefale bil-gps dersom du stresser når du kjører på ukjente steder. Jeg kjenner til det å bli stresset i bil-situasjon, noe jeg nesten ikke blir lenger etter at jeg fikk meg bil-gps.

Jeg googlet "stressmestring", og fikk opp noen kurs og coachinger/veiledninger. Jeg lenker ikke til noen, da jeg ikke vet hvor i landet du holder til, men kanskje det kan være verdt å bruke noen kroner på en veiledning med en "coach" eller noen andre som kan gi deg noen tips til måter å håndtere slike situasjoner på.