Nå har trassen vartH i 1 år

[AnonymBruker]

Helt siden sønnen min fylte 2 år har han vært trassig og vanskelig på absolutt ALLE områder. Alt er feil og han er skriker for alt som ikke går hans vei.

Nå har trassen vart i snart 1 år.

Jeg er alene med han (har vært det hele tiden) og nå begynner det å tære på energien og tålmodigheten min. Kan skrive noen eksempler på hva vi gjennomgår hver dag:

- påkledningen om morgenen er en kamp.

- bleieskifting (han skriker så høyt at naboen tror sikkert at jeg misshandler han) han legger seg i en bue og vil ikke ha ny bleie.

- han slår, biter og spytter når han ikke får viljen sin. Han kaster også ting rundt i rommet og gråter/hyler.

- nekter å holde handa når vi går til/fra barnehagen, men springer i fra meg og ofte ut på veien. Når jeg springer etter han for å ta handa hans legger han seg ned og hyler, og det ender med at jeg bærer er illsint, skrikende unge helt hjem.

- springer i fra meg på butikken og river ting ned fra hyllen. UTROLIG slitsomt, flaut og frustrerende...! Er et mareritt å ha han med på butikken, og jeg prøver alltid å handle før jeg henter han hjem fra barnehagen.

- overhører det jeg sier til han. F.eks når han klatrer på bordet og hopper i sofaen.

Dette er noen av tingene vi gjennomgår hver dag. Han er også stygg i munnen mot meg, og sier GÅ VEKK osv...

Jeg kvier meg nå for å gjøre sosiale ting sammen med han, da det alltid ender opp med skriking fra hans side og alle bare ser rart på meg som har en sånn unge som ikke hører etter, og som ødelegger kosen for alle andre.

I barnehagen sier de han er en kjempe snill gutt som aldri slår og biter, men leker fint med de andre barna og hører på de voksene.

Jeg har virkelig prøvd hele veien med regler og grensesetting og forstår ikke hva som gikk galt siden han er slik mot meg. Vet ikke hvor jeg kan få hjelp heller. Nå klarer jeg snart ikke mer, men vil ikke ha en bortskjemt, "slem" unge som ikke fungerer sosialt med meg til stede.

Jeg tar i mot alle råd og tips, for nå er jeg desperat etter hjelp!

PS: jeg er aldri hardhendt mot han, roper aldri, jeg har prøvd time-out, ta vekk leker osv...ingenting har hjulpet til nå. Nå kjenner jeg at tålmodigheten er tynnslitt.

[liv]

Snakk med helsesøster og få litt veiledning i hvordan du skal takle gutten din. Noen barn er mer viljesterke enn andre.

Har du sjekket hørselen hans?

[Gjest Lykkeliky]

Uansett hv du gjør så VÆR KONSEKVENT. F.eks:

"Holder du meg ikke i hånden over veien så bærer jeg deg." Blir det tull da så ta han under armen og bær han. Ikke si noe som helst. Det samme må gjelde i butikken. Si ifra før dere går inn: "Er du ikke grei på butikken må du rett ut." Ikke si mer enn det. Med en gang noe uønsker skjer på butikken så bær ham ut. Med en gang, ikke gi noen advarsler ol. Man må være konsekvent og vise barna at det ikke lønner seg med slik oppførsel.

[AnonymBruker]

Jeg syns du burde ta kontakt med noen for å få hjelp og veiledning. Både for hvordan dere kan få et bedre forhold, og i tilfelle det skulle være behov for utredning feks. Jeg vet at man ikke skal rope diagnose med en gang det er noe, men pga egen erfaring klarer jeg bre ikke la være å nevne det.

I kommunen finnes det sikkert en slags foreldrehjelp"avdeling"? Der man kan ta kontakt uten at det er noe galt med verken forelder eller barn, man trenger bare litt råd og støtte. Jeg skal selv ta kontakt med det stedet i min kommune snart pga datteren min.

[AnonymBruker]

Jeg syns du burde ta kontakt med noen for å få hjelp og veiledning. Både for hvordan dere kan få et bedre forhold, og i tilfelle det skulle være behov for utredning feks. Jeg vet at man ikke skal rope diagnose med en gang det er noe, men pga egen erfaring klarer jeg bre ikke la være å nevne det.

I kommunen finnes det sikkert en slags foreldrehjelp"avdeling"? Der man kan ta kontakt uten at det er noe galt med verken forelder eller barn, man trenger bare litt råd og støtte. Jeg skal selv ta kontakt med det stedet i min kommune snart pga datteren min.

Ble bare nyssgjerrig, siden det virker som du mener denne trassen kan knyttes til en diagnose.. Jeg er absolutt ingen ekspert, men har en unge som begynner å vise noe av samme trass som TS snakker om. Hvis det var en diagnose, er det ikke litt rart at han er så blid og grei i andre sammenhenger? Datteren min viser også klart mest trass mot meg, endel mot faren, og av og til mot mormoren. Lite i barnehagen, det jeg har skjønt. Det er jo noe med at de tester grensene til den nærmeste omsorgspersonen mest?

Jeg har ellers ikke så mange gode råd, men følger med for å plukke opp gode råd selv Syns det med å være veldig konsekvent høres fornuftig ut, at ungen lærer at om den tøyser så er det slutt på moroa, liksom. Dog ikke så lett å gjennomføre bestandig, jeg vet..

[AnonymBruker]

Jeg har en niåring som kan være et h****** hjemme. På skolen blir ungen beskrevet som en "solstråle" som alltid er positiv, høflig og enkel.

[Xanadus]

Til TS

Vær konsekvent, konsekvent, konsekvent. Slutt å mase og syte. Det er nettopp det det er....mas.Hold det du lover, gjør som du sier med en gang. Gi ingen sjanser du har antakelig gitt han nok sjanser fra før. Ikke forhandle. Vis med handling og ikke med ord hva du mener.

Spør barnehagen hva de gjør siden han er annerledes i bhg. De kunne hatt problemer med han der, hvorfor går det bra i bhg.? Spør de ansatte om det. Be dem om hjelp og råd.

[The Duchess]

Kjenner meg igjen i dette. Jeg har også en sønn som var slik. Han begynte da han var 3-4 år hos meg da. Jeg var alene med omsorgen fra han ble født så det ble mye "oss to". Tror det å være alene og ikke ha noen som kan ta "støyten" innimellom sliter mer på en mor som er alene enn om man er to. Man må jo være både mor og far.

Vet ikke om du har det slik, men skal dele min situasjon.

Jeg jobbet full tid (8-16) og det ble mye stress i hverdagen. Det å stå opp, komme seg i bhg så videre på jobb, skyndte seg hjem for å rekke bhg og kanskje butikken før man endelig kommer hjem. Husker klokken ble både 17 og mer før vi kom hjem. Vi var begge slitne og da tåler man mindre. Husker jeg gledet meg til han hadde sovnet, men som regel så var jeg så utslitt at jeg også sovnet i samme tid. Han var også veldig utagerende til meg. Slo, lugget, hylte og skrek, kastet ting og hørte ikke etter. Far var ikke til stede i vårt liv og bodde 60 mil unna (hans avgjørelse) så avlastning var det ikke noe av. Hadde mine foreldre som stilte opp innimellom. Han var helt annerledes hos dem og i bhg.

I dag er han 14 år og en "engel" i mine øyne

Om du ikke har noen avlastning så vil jeg anbefale deg på det sterkeste å skaffe deg det. Det er viktig for dere begge. Jeg søkte hjelp hos helsesøster og vil anbefale deg det samme.

[AnonymBruker]

I mine øyne høres han ut som en HELT normal 2 åring. Alle 2 åringer tester grenser - det er jobben deres. Hvordan skal de ellers finne ut hva de kan bestemme og ikke? Og sinnebyger er også helt vanlig, så små barn klarer ikke kontrollere følelsene sine og trenger hjelp til det.

Det beste man gjør som forelder er å være konsekvent. Gi gutten valg der han kan, feks ikke om han skal ha på seg klær, men om han skal ha blå eller rød bukse.. melk eller jus osv..

Når du skifter bleie sier du at du skjønner at han blir sint, men at han MÅ ha på seg bleie.

Ikke vær redd for å ta han med deg på ting. Prøv å tenk at om han får klikkebyge så hva så? Når han får disse bygene trenger han hjelp til å roe seg ned. Hold rundt han og si at du forstår at han er sint men at mamma må bestemme. Ikke vis at du er usikker, det fanger barn fort opp , og de trenger trygge voksne.

[AnonymBruker]

Trådstarteren her.

Tusen takk for alle svar. Jeg ER konsekvent, føler at jeg 90 % av tiden er "sint og streng-mamma". Handlingene og oppførselen hans har fått konsekvenser i snart 1 år nå, og jeg lurer på når han vil skjønne det. Det er det eneste jeg ønsker...at han får opp øynene og ser at dårlig oppførsel, fører til konsekvenser og en stk sint mamma. Jeg HAR klare regler hjemme, og jeg sier hver dag før vi går at han MÅ holde meg i handa når vi går over veien, og han sier ja, men glemmer det så fort vi har gått ut døra.

Skjønner at 2års-trassen er noe de aller fleste foreldre gjennomgår, men når i alle dager går det over?

Jeg klarer ikke å se noen andre på hans alder som oppfører seg sånn f.eks på butikken. Tungt er det i allefall...

[Gjest Gjest]

Jeg ER konsekvent, føler at jeg 90 % av tiden er "sint og streng-mamma". Handlingene og oppførselen hans har fått konsekvenser i snart 1 år nå, og jeg lurer på når han vil skjønne det.

Flott at du er konsekvent! Men bare en liten tanke om det der med konsekvenser: Tidligere skrev du bl.a. om time out og å ta bort leker. Det er "konsekvenser" som et barn i den alderen (han er tre år nå, ikke sant?) vanskelig kan forstå noe av. Jeg ville gått helt bort fra straff, men heller sørget for at alt var så oversiktlig og forutsigbart som mulig. Som flere over skriver: Umiddelbar respons er smart! Hvis du tar ham med på butikken, kan du f.eks. si: "Nå går vi på butikken, da kan du hjelpe meg å ta fram varer, men bare det jeg bestemmer at vi skal ha." Begynner han å plukke på noe eller stikke av, tar du ham under armen og går ut. Ja vel, så blir det vann å drikke neste frokost fordi dere ikke fikk kjøpt melk, men etter et par runder vil han ha lært at det ikke blir noen handling hvis han ikke samarbeider. Lykke til, det er ikke enkelt!

[Caramba]

Hold ut!!!! I 3-års alderen så begynner denne trassen å gi seg. Hvertfal opplevde vi det sånn.

Det er sikkert hardt å være alene også, når man er to så kan man korrigere hverandre samt la den andre overta når man blir dritt-lei. Prøv å pust med magen, tell til 10 osv osv osv, ungene blir MYE verre når de merker at foreldrene er streset og lei.... Mine unger har alltid vært engler når vi er hjemme begge to, men trasser når jeg har dem alene.... Forklar det, den som kan

[Alvina]

Uansett hv du gjør så VÆR KONSEKVENT. F.eks:

"Holder du meg ikke i hånden over veien så bærer jeg deg." Blir det tull da så ta han under armen og bær han. Ikke si noe som helst. Det samme må gjelde i butikken. Si ifra før dere går inn: "Er du ikke grei på butikken må du rett ut." Ikke si mer enn det. Med en gang noe uønsker skjer på butikken så bær ham ut. Med en gang, ikke gi noen advarsler ol. Man må være konsekvent og vise barna at det ikke lønner seg med slik oppførsel.

Enig med holde i hånda, men ikke si noe truende før dere går inn i butikken (eller andre situasjoner). Ville heller snakket om noe godt dere skal kjøpe og lage, og ble det tull ville jeg sagt at nå går vi hjem, hvis du ikke kan holde fred. Konsekvens: ingen yndlingsmat denne dagen.

Vet ikke hva jeg hadde forklart evt i ettertid, kanskje at det er bedre å oppføre seg litt ok.

Trådstarteren her.

Tusen takk for alle svar. Jeg ER konsekvent, føler at jeg 90 % av tiden er "sint og streng-mamma". Handlingene og oppførselen hans har fått konsekvenser i snart 1 år nå, og jeg lurer på når han vil skjønne det. Det er det eneste jeg ønsker...at han får opp øynene og ser at dårlig oppførsel, fører til konsekvenser og en stk sint mamma. Jeg HAR klare regler hjemme, og jeg sier hver dag før vi går at han MÅ holde meg i handa når vi går over veien, og han sier ja, men glemmer det så fort vi har gått ut døra.

Skjønner at 2års-trassen er noe de aller fleste foreldre gjennomgår, men når i alle dager går det over?

Jeg klarer ikke å se noen andre på hans alder som oppfører seg sånn f.eks på butikken. Tungt er det i allefall...

Du må oppføre deg som en streng mamma i selve situasjonene og prøve å unngå å bli sint. Jeg hadde ikke så mange problemer i trassalderen, men tenkte aldri på forhånd at ungene skulle slå seg vrange eller mase på butikken. Men kanskje jeg var heldig.

Å bli sint løser ingenting men skaper større konflikt. Det er bedre å bestemme seg for og minne seg selv på å late som man er sint hvis noe oppstår, og ikke bli sint.

Barn merker forskjellen.

Jeg har hatt med trassunger å gjøre, og må le litt av det i dag. Det var komisk også dengang, ble nesten så jeg tok tida og lurte på når det gikk over, men lot være å si noe og lot barnet trasse ferdig. Prøvde med forsoning, etter å ha sendt barnet på rommet, men det var ikke sjans.

Men alle trassanfall går over, hvis det er en trøst. Jeg tenker ikke over det hvis et barn på 2-3 år hylgriner i butikken. Lyden kan irritere, men det er alt. Det er ikke ofte, men det skjer så du er ikke alene.

Timeout er vel det samme som gå på rommet ditt? Når det blir stille på rommet, brukte jeg å gå inn og foreslå noe, enten film, mat/juice eller noe som kunne roe litt ned, f.eks. skal du se på barne-tv, det begynner snart.

[AnonymBruker]

Ble bare nyssgjerrig, siden det virker som du mener denne trassen kan knyttes til en diagnose.. Jeg er absolutt ingen ekspert, men har en unge som begynner å vise noe av samme trass som TS snakker om. Hvis det var en diagnose, er det ikke litt rart at han er så blid og grei i andre sammenhenger? Datteren min viser også klart mest trass mot meg, endel mot faren, og av og til mot mormoren. Lite i barnehagen, det jeg har skjønt. Det er jo noe med at de tester grensene til den nærmeste omsorgspersonen mest?

Jeg har ellers ikke så mange gode råd, men følger med for å plukke opp gode råd selv Syns det med å være veldig konsekvent høres fornuftig ut, at ungen lærer at om den tøyser så er det slutt på moroa, liksom. Dog ikke så lett å gjennomføre bestandig, jeg vet..

Trass, selvstendighetsperiode, er noe alle må gjennom. Og det kan være slitsomt nok det. Men når den såkalte trassen aldri går over så kan det være greit å fundere litt. Når trassen da attpåtil virker mye sterkere enn de fleste barn kan det også være greit å fundere litt. Både ved mild autisme (som overhodet ikke betyr uten språk i sin egen verden) og adhd kan faktisk barna ta seg skikkelig sammen i bhg, for så å ta ut alt hjemme etterpå. De har kanskje feks så sterk redsel for at noen skal bli sinte på dem at de heller godtar absolutt alt. Så blir systemet overloaded og et sted må jo alt det negative ut. Nemlig hjemme.

Men selvsagt, da skal det være ekstrem oppførsel og altså vedvarende selv utover den vanlige "trasstiden". Kanskje ts har tenkt over om feks barnet virker overstimulert veldig fort? Feks at man bare kan gjøre en ting om dagen. Feks bare bhg. Går man i butikken etterpå da så er helvetet løs. Eller bare et besøk en lørdag, ikke både bytur og besøk.

[Gjest Gjest]

Helt siden sønnen min fylte 2 år har han vært trassig og vanskelig på absolutt ALLE områder. Alt er feil og han er skriker for alt som ikke går hans vei.

Nå har trassen vart i snart 1 år.

Jeg er alene med han (har vært det hele tiden) og nå begynner det å tære på energien og tålmodigheten min. Kan skrive noen eksempler på hva vi gjennomgår hver dag:

- påkledningen om morgenen er en kamp.

- bleieskifting (han skriker så høyt at naboen tror sikkert at jeg misshandler han) han legger seg i en bue og vil ikke ha ny bleie.

- han slår, biter og spytter når han ikke får viljen sin. Han kaster også ting rundt i rommet og gråter/hyler.

- nekter å holde handa når vi går til/fra barnehagen, men springer i fra meg og ofte ut på veien. Når jeg springer etter han for å ta handa hans legger han seg ned og hyler, og det ender med at jeg bærer er illsint, skrikende unge helt hjem.

- springer i fra meg på butikken og river ting ned fra hyllen. UTROLIG slitsomt, flaut og frustrerende...! Er et mareritt å ha han med på butikken, og jeg prøver alltid å handle før jeg henter han hjem fra barnehagen.

- overhører det jeg sier til han. F.eks når han klatrer på bordet og hopper i sofaen.

Dette er noen av tingene vi gjennomgår hver dag. Han er også stygg i munnen mot meg, og sier GÅ VEKK osv...

Jeg kvier meg nå for å gjøre sosiale ting sammen med han, da det alltid ender opp med skriking fra hans side og alle bare ser rart på meg som har en sånn unge som ikke hører etter, og som ødelegger kosen for alle andre.

I barnehagen sier de han er en kjempe snill gutt som aldri slår og biter, men leker fint med de andre barna og hører på de voksene.

Jeg har virkelig prøvd hele veien med regler og grensesetting og forstår ikke hva som gikk galt siden han er slik mot meg. Vet ikke hvor jeg kan få hjelp heller. Nå klarer jeg snart ikke mer, men vil ikke ha en bortskjemt, "slem" unge som ikke fungerer sosialt med meg til stede.

Jeg tar i mot alle råd og tips, for nå er jeg desperat etter hjelp!

PS: jeg er aldri hardhendt mot han, roper aldri, jeg har prøvd time-out, ta vekk leker osv...ingenting har hjulpet til nå. Nå kjenner jeg at tålmodigheten er tynnslitt.

Slik var min på den alderen. Han er høytfungerende autist. Kommer ikke med antydninger om at din er det, likevel kjenner jeg godt igjen disse trekkene og husker hvordan jeg hadde det. Generellt sett er det mange som sier man ikke skal hyle ut om en diagnose, men som mor til ett miforstått barn kunne jeg ønske noen hadde turt og gjøre nettopp det, sparer en del mennesker for ytterlige problemer som oppstår senere..

Hvis det er det sosiale som ikke fungerer med deg, så tviler jeg at det fungerer helt fint i barnehagen, enkelte er rett og slett ikke tøffe nok til å si det som det er.

[AnonymBruker]

Slik var min på den alderen. Han er høytfungerende autist. Kommer ikke med antydninger om at din er det, likevel kjenner jeg godt igjen disse trekkene og husker hvordan jeg hadde det. Generellt sett er det mange som sier man ikke skal hyle ut om en diagnose, men som mor til ett miforstått barn kunne jeg ønske noen hadde turt og gjøre nettopp det, sparer en del mennesker for ytterlige problemer som oppstår senere..

Hvis det er det sosiale som ikke fungerer med deg, så tviler jeg at det fungerer helt fint i barnehagen, enkelte er rett og slett ikke tøffe nok til å si det som det er.

Min gutt med asperger syndrom var mer velfungerende i barnehagen enn med meg. Hos ham oppsto de store sosiale problemene først når han begynte på skolen.

Og jeg tør si det jeg også nå, når noen andre har sagt det: Sønnen min var også slik. Dette betyr IKKE at ts sitt barn har en diagnose, men kanskje ts skal forsøke noen av strategiene som forsøkes i forhold til for eksempel asperger? Det som er bra for AS-barn er i all hovedsak bra for de fleste barn (eksempelvis forutsigbarhet i hverdagen)

Jeg var også alene, ts. Jeg kom igjennom det! Og det tok laaaaang tid før jeg forstod at det var noe annet enn trass som feilte gutten min. Nå går han i tredje klasse og greier seg rimelig bra, selv om vi opplever mange misforståelser i forhold til sosiale koder med andre barn.

[AnonymBruker]

Trass er slitsomt. Jeg synes det beste er å forsøke å minimere mulighetene for konflikt.

Helt siden sønnen min fylte 2 år har han vært trassig og vanskelig på absolutt ALLE områder. Alt er feil og han er skriker for alt som ikke går hans vei.

Nå har trassen vart i snart 1 år.

Jeg er alene med han (har vært det hele tiden) og nå begynner det å tære på energien og tålmodigheten min. Kan skrive noen eksempler på hva vi gjennomgår hver dag:

- påkledningen om morgenen er en kamp.

- bleieskifting (han skriker så høyt at naboen tror sikkert at jeg misshandler han) han legger seg i en bue og vil ikke ha ny bleie.

Er påkledning og bleieskift like ille bestandig, eller er det mest om morgenen før dere skal i barnehagen? Er han enklere å ha med å gjøre i helgene, f.eks? Det kan hende han senser stresset det er å komme seg av gårde om morgenen. Forsøk å ha god tid, og rådet noen andre kom med om å gi ham valg i forhold til påkledning var bra. La ham også velge selv om han vil spise først eller skifte bleie/kle på seg først.

- han slår, biter og spytter når han ikke får viljen sin. Han kaster også ting rundt i rommet og gråter/hyler.

Min erfaring er at det beste bare er å overse sånn oppførsel. La ham holde på (gå vekk fra situasjonen slik at han ikke får slått eller lugget deg, etc), roe seg ned, og snakk med ham etterpå.

- nekter å holde handa når vi går til/fra barnehagen, men springer i fra meg og ofte ut på veien. Når jeg springer etter han for å ta handa hans legger han seg ned og hyler, og det ender med at jeg bærer er illsint, skrikende unge helt hjem.

Bruk vogn i stedet for. Hvis han spør, forklar at det er for farlig for ham å gå selv, når han ikke kan høre på deg. Si at han kan begynne å gå selv igjen når han er blitt litt større og flinkere til å høre på deg.

- springer i fra meg på butikken og river ting ned fra hyllen. UTROLIG slitsomt, flaut og frustrerende...! Er et mareritt å ha han med på butikken, og jeg prøver alltid å handle før jeg henter han hjem fra barnehagen.

Ha ham i vogn i butikken også, enten i handlevogna eller i sin egen vogn, så kan du bære handlekurv ved siden av.

- overhører det jeg sier til han. F.eks når han klatrer på bordet og hopper i sofaen.

Præv å gi mest mulig beskjeder, eks "gå ned fra bordet", "sitt pent i sofaen", framfor å bare si "nei" eller "slutt". Når han ikke hører, må du rett og slett ta ham ut av situasjonen.

[Tootikki]

Man glemmer helt hvor slitsomt det er når man ikke står midt oppi det. Husk at trass er helt naturlig, og en sunn utvikling. Men det er klart det kan tære på!

Prøv å være konsekvent og tålmodig, men ikke vær redd for å vise at du er menneske du også! Noen ganger er grensa nådd, noen ganger er man sliten av det - det er lov å vise en toåring.

Alle tingene du skriver din toåring gjør, har mine også gjort. Det ligger absolutt innenfor normalen, om ditt barn er mer trassig enn andre er ikke mulig for noen her å si. Det er godt at han fungerer fint i barnehagen.

Lykke til, og søk gjerne råd hos helsesøster hvis du syns det er for stritt.