Foreldrene mine bryter meg ned.

[Gjest Jente16.]

Det er ikke akkurat lett å skrive dette, så hvis det blir noen skrivefeil må dere beklage.

Jeg er ei jente på 16 år. Oppvokst i et helt standard A4 hjem. Med mor, far, barn og lillebror. Men nå begynner jeg vell å bli litt voksen. Noe som det virker som om mamma og pappa ikke håndterer særlig bra. Jeg får konstant kommentarer slengt etter meg som "du kler deg som ei kjærring" "Du er for feit" "du gjør ingenting" o.l Jeg må hjem klokka 9 hver kveld og får husarrest om rommet ikke er ryddig nok. Eller om jeg ikke sender melding hjem når jeg er til kjæresten. Men det er nettopp det jeg reagerer litt på. Fordi jeg har reknet på det å iløpet av en uke vasker jeg rommet mitt 2 ganger (pga støv allergi), vasker og henger opp 16 lass med klær. Lager middag 2 ganger (jeg kommer hjem senere enn alle andre). Jeg har gode karakterer på skolen (4,2 i snitt) og veier strengt tatt ikke så for mye (68kg) Men uansett hva jeg gjør så er det konstant bare kjeft og få. Å de lar lillebroren min på 14 slippe unna uten å gjøre noe idet hele tatt. Han har ikke vasket sitt eget rom i hele sitt liv..

Men, har dere noen tips til hva jeg kan gjøre? For sånn som det er nå så har de øddelagt selvtilliten min helt å jeg har tilogmed dratt de negative tankene så langt som å ta mitt eget liv. Fordi jeg føler meg mobbet i mitt eget hjem.

Noen råd?

[Gjest HLHD]

Jeg syns du skal prøve å snakke med de om det - det er ikke sikkert de har tenkt over det.

[Gjest Jente16.]

Det er nettop det som er saken. Jeg har prøvd å det går bra i kansje 3uker - 1 mnd. Men så begynner de på nytt.

[Gjest Jente16.]

Det har vært sånn i 5 år snart...

[AnonymBruker]

Kanskje på tide å ta det opp med helsesøster på skolen eller noe da. Så får du luftet din frustrasjon. Kanskje hun har mulighet til å be om et møte?

[Scientia]

Utifra det du skriver får jeg nesten et intrykk av at de ikke vil gi slipp på deg. Nesten som at de vil at du skal forbli den "lille jenta" deres. Mange foreldre sliter med å innse at barne blir voksne, og i ditt tilfelle stemmer det jo ganske godt - hvertfall utifra min dømmekraft. Har opplevd akkurat det samme selv.

(Dette er ikke nødvendigvis korrekt, fikk bare indikasjoner av det)

Det kan forklare hvorfor de er strengere mot deg, enn de andre.

Jeg synes også du bør ta en prat med foreldrene dine, fortelle om hvordan dette påvirker deg, og prøve å få dem til å forstå.

[Gjest Jente16.]

Det har vært møter. De har sittet der som to små lam og sagt at de aldri har tenkt på det sånn. Å at de beklager hvis jeg noen gang har tatt det de har sagt på feil måte. Å etter et sånnt møte er det greit i 3 uker max så begynner de igjenn! Jeg har tilogmed fått streng beskjed om å slutte å renne til helsesøster for hver lille ting!

[Scientia]

Det kan faktisk være en måte å uttrykke at de er glade i deg, og prøver med det å passe på deg, ettersom du begynner voksen. Men isåfall gjør de det på helt feil måte.

Du har all rett til å henvende deg til helsesøster, uten at de kan blande seg inn i det. Å ha noen å dele dette med og få råd er jo en god støtte psykisk.

Hvis det fortsetter slik, kan det vært kjekt å ta kontakt med en tredje-person, som f.eks en psykolog. Det kan virkelig hjelpe.

Jeg ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

Det har vært møter. De har sittet der som to små lam og sagt at de aldri har tenkt på det sånn. Å at de beklager hvis jeg noen gang har tatt det de har sagt på feil måte. Å etter et sånnt møte er det greit i 3 uker max så begynner de igjenn! Jeg har tilogmed fått streng beskjed om å slutte å renne til helsesøster for hver lille ting!

Hjelpe meg. Nå ble jeg litt målløs her.

Men nå er det bare to år til du er 18. Da kan du flytte ut. Kanskje du kan skaffe deg en liten ekstrajobb allerede nå, slik at du kan begynne å få litt følelsen med økonomi og slikt? (Men jeg ville nok ikke begynt å "true" foreldrene mine med å flytte ut, da lager du bare større konflikter.)

I mellomtiden kan du kanskje ta initiativ til et familiemøte der dere blir enige om hvilke husregler som gjelder osv? Da kan du i hvert fall få avklart hva de faktisk forventer av deg. (Og lillebroren din?)

[Gjest Jente16.]

Takk, men jeg har vert igjennom alt fra Lærere til psykologer. Har tilogmed vært i kontakt med en krisepsykepleier eller hva det nå heter. Men det eneste jeg får høre er snakk med de. Å jeg begynner å bli heftig lei av å snakke. For de lover bot og bedring kansje en gang hver 14 dag. Men skjer det? NEI! Jeg begynner å bli lei av slike "samtaler" de hjelper jo ikke! Det er det. Uansett hvor mye jeg prøver å fortelle de hva jeg føler så vrir de det om til at det er kjæresten min sin feil, eller en vennine sin feil.

De kjefter på alt. Slik som idag. Jeg har slitt en del med underlivsplager. Så jeg dro til helsesøstra for å høre om det var noe som kunne årnes iform av noe reseptfritt eller noe. Men neida. Jeg må til legen. Så jeg ringte mamma og sa dette fordi jeg tenkte at det må jo være det rette å gjøre istedet for å prøve å årne med lege time ogsånnt selv når det faktisk kan hende det er noe galt. Men når jeg endelig fikk tak i mamma så fikk jeg beskjed om å slutte å få sånne ting å sliutte å renne til helsesøstra. Fordi hun er overbevist over at jeg har klart å få noe sånnt med vilje. Men det går vell ikke ann? Gjør det?

Æsj. jeg føler meg så frustrert. Å det virker sikkert som om jeg er en eller annen bortskjemt liten dritt unge med oppmerksomhetsproblem. Men jeg er ikke det. Jeg trenger bare hjelp, eller noen råd som ikke innvolverer prating. For det har jeg strengt tatt fått nokk av...

[Gjest boblebrus]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, TS. Foreldrene mine var kanskje ikke så "ekstreme", men jeg merket at særlig mamma hadde vanskeligheter med å innse at jeg begynte å bli voksen da jeg ble tenåring. Hun jobber med barn, og som småbarnsmamma har hun vært helt fantastisk, men jeg merket når jeg ble rundt 15-16 at tenåringer - det hadde hun ikke greie på. Det var kanskje litt vanskelig å innse at barna hennes begynte å bli store.

Jeg er enig i det Scientia sier, at dette kan være en måte å uttrykke at de er glade i deg og vil passe på deg, men jeg synes de gjør det på feil måte, og det skal virkelig ikke være nødvendig å kommentere absolutt alt du gjør, hvilke klær du har osv.

Jeg synes du skal gå til helsesøster så mye du vil. Hun har taushetsplikt, og det kan være veldig godt å ha noen å snakke med. Jeg synes også du kan prøve å sette deg ned sammen med foreldrene dine og ta en rolig, voksen samtale der du prøver å få dem til å forstå hva du føler om det hele

[Gjest Jente16.]

Hjelpe meg. Nå ble jeg litt målløs her.

Men nå er det bare to år til du er 18. Da kan du flytte ut. Kanskje du kan skaffe deg en liten ekstrajobb allerede nå, slik at du kan begynne å få litt følelsen med økonomi og slikt? (Men jeg ville nok ikke begynt å "true" foreldrene mine med å flytte ut, da lager du bare større konflikter.)

I mellomtiden kan du kanskje ta initiativ til et familiemøte der dere blir enige om hvilke husregler som gjelder osv? Da kan du i hvert fall få avklart hva de faktisk forventer av deg. (Og lillebroren din?)

Ja. Det kan jeg prøve på. Men det er litt vanskelig når jeg ikke får være ute lengre enn til klokka 9.. Familiemøte Hm, det hadde vært noe. Men broren min er ikke så inntresert i det. Fordi han ikke har løftet en finger i hele sitt liv. Så han har det fint som det er han ..

[AnonymBruker]

Når du er 16 har ikke foreldrene dine krav på å vite om og når og hvorfor du går til legen. Så akkurat det kan du faktisk ordne helt selv.

Det høres utrolig slitsomt ut når kommunikasjonen er såpass dårlig mellom deg og dine foreldre. Jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske deg lykke til!

[Scientia]

Det er forståelig at du blir frustrert av dette. Du blir jo tydeligvis urettferdig behandlet. Hvis du føler at du ikke håndterer å bo med dette i flere år til, er hybel et alternativ. Du kan jo velge å studere et sted unna hjembyen din, da får du automatisk dekket hybel og andre kostnader.

Apropos underlivsplager: Det er sikkert fysisk sett mulig å påføre seg, men det avhenger selvfølgelig av hvilke.. Og det er VELDIG lite trolig at noen påfører seg slikt med vilje, skjønner ikke hvordan noen kan trekke slike konklusjoner om sitt barn...

Endret 23. mars 2011 av Scientia

[Gjest jente16.]

Jeg har forsøkt voksne samtaler, rope samtaler, grinesamtaler, samtaler med en tredjepart. jeg har forsøkt å skrive alt ned i et brev som jeg ga til de. Jeg har forsøkt å få morfar til å snakke me de. Men det er det som er så skummelt. Et øyeblikk kan alt være en dans på roser... Neste øyeblikk er det som om de har svelgt 16 sitroner på en gang.

[AnonymBruker]

Ja. Det kan jeg prøve på. Men det er litt vanskelig når jeg ikke får være ute lengre enn til klokka 9.. Familiemøte Hm, det hadde vært noe. Men broren min er ikke så inntresert i det. Fordi han ikke har løftet en finger i hele sitt liv. Så han har det fint som det er han ..

Men hvis du klarer å få foreldrene dine med på ideen så har det strengt talt ikke så mye å si hva broren din synes om saken? Men det kan jo tenkes at han blir litt sur på deg hvis det er "din skyld" at han plutselig må begynne å gjøre husarbeid.

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut til at du har det noe bra hjemme.

Jeg reagerer sterkt på at de kaller deg feit... SÅNN GJØR MAN IKKE.

Er ikke ofte jeg mener at barna har rett til å flytte hjemmefra å motta bidrag fra foreldrene, men sånn som forholdene virker hjemme hos deg, ville du kanskje hatt det bedre om du flyttet.

Dine foreldre er pliktige til å forsørge deg til du er ferdig med 3 årig videregående, å kan du av forskjellige årsaker ikke bo hjemme, så kan de bli pålagt å betale deg bidrag.

Dette er noe du må søke om gjennom Nav, å kravet om bidrag må rettes mot begge foreldrene dine.

Hvis du går til det skrittet, kan det være lurt å få hjelp av Nav eller andre pålitelige personer til å hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Støtter forslaget om å vurdere hybel allerede nå. Men det krever en viss innsats fra din side for å få gjennom tror jeg.

[AnonymBruker]

Det er ikke akkurat lett å skrive dette, så hvis det blir noen skrivefeil må dere beklage.

Jeg er ei jente på 16 år. Oppvokst i et helt standard A4 hjem. Med mor, far, barn og lillebror. Men nå begynner jeg vell å bli litt voksen. Noe som det virker som om mamma og pappa ikke håndterer særlig bra. Jeg får konstant kommentarer slengt etter meg som "du kler deg som ei kjærring" "Du er for feit" "du gjør ingenting" o.l Jeg må hjem klokka 9 hver kveld og får husarrest om rommet ikke er ryddig nok. Eller om jeg ikke sender melding hjem når jeg er til kjæresten. Men det er nettopp det jeg reagerer litt på. Fordi jeg har reknet på det å iløpet av en uke vasker jeg rommet mitt 2 ganger (pga støv allergi), vasker og henger opp 16 lass med klær. Lager middag 2 ganger (jeg kommer hjem senere enn alle andre). Jeg har gode karakterer på skolen (4,2 i snitt) og veier strengt tatt ikke så for mye (68kg) Men uansett hva jeg gjør så er det konstant bare kjeft og få. Å de lar lillebroren min på 14 slippe unna uten å gjøre noe idet hele tatt. Han har ikke vasket sitt eget rom i hele sitt liv..

Men, har dere noen tips til hva jeg kan gjøre? For sånn som det er nå så har de øddelagt selvtilliten min helt å jeg har tilogmed dratt de negative tankene så langt som å ta mitt eget liv. Fordi jeg føler meg mobbet i mitt eget hjem.

Noen råd?

Nå har jeg hatt 16 åring i huset selv. Og jeg har vert 16 år....

Jeg husker at jeg selv i den perioden kunne finne på å kle meg i veldig mye rart. Ikke foreldrenes smak,men det var vel en protestperiode for meg. Jeg hadde mye pene klær,men kledde meg i diværse gevanter, som jeg i dag ser:herregud,ser ikke ut.Mine foreldre kunne spørre meg om jeg kunne ta på noe annet eks,men da fikk de høre det.

Og si til et barn at du er for feit,kler deg som en kjerring er ikke pent.

Mitt råd til foreldre og barn. Ha familiråd hjemme. Vi hadde det en gang i mnd. Da kan alle ta opp ting de er fornøyd med, og ikke fornøyd med. Ikke lov å bli sur!!!

Jeg vet at jenter bruker mye tøy, skifter ofte. Det skal ikke være nødvendig for deg og henge opp 16 lass i uken vel?(blunke)

[AnonymBruker]

Ja. Det kan jeg prøve på. Men det er litt vanskelig når jeg ikke får være ute lengre enn til klokka 9.. Familiemøte Hm, det hadde vært noe. Men broren min er ikke så inntresert i det. Fordi han ikke har løftet en finger i hele sitt liv. Så han har det fint som det er han ..

At bror din ikke er intr.skal du ikke ta tungt på forskudd. Når det er bestemt når det skal være fam.møte,så må ha møte opp.

Bror min var heller ikke intr.men måtte.

Husker vi alle skrev ned på en lapp hva vi hadde på hjertet.

Der kan hele fam.bestemme at din bror skal bidra. Eks ta sitt eget rom og andre ting.

Foreldrene dine skal bestemme på møte hvilke tiltak som blir gjort om han ikke gjør som dere alle er enige om på møtet.

Trodde lenge at det er vanlig med møter hjemme hos folk? Man skal også ha det hyggelig ved det møtet. Kok en kakaokopp og server boller. Husk, ta også opp ting som er blitt bra.