Sliter med dilemma overfor barna

[AnonymBruker]

Men det er klart: Dagens foreldre er mer opptatt av alenetid og pleiing av kjærligheten enn å ta seg av ungene sine.

Åhhh, så provoserende!

Hvor i helsike har du det fra? Om det i din omgangskrets finnes sånne foreldre, så sier det mer om deg enn om "dagens foreldre"!

Tvert imot, ville jeg sagt. Dagens foreldre tar for lite vare på kjærligheten og voksenrelasjonen. Én av de største tjenestene du kan gjøre dine barn, er å elske deres mor/far, og ta vare på kjæresterelasjonen.

Dustete sagt av deg, altså.

[Gjest Harriet]

Hvorfor ikke? Ungene får jo ferie med moren sin - TS får ikke noe ferie i det hele tatt dersom hun og samboeren ikke drar. Ungene har ikke noe mer rett på ferie enn TS.

Av den grunn at den lille ferien jeg som mor hadde da barna mine var små den ville jeg tilbringe sammen med de. Å prioritere kjæresteferie med min mann fordi jeg ikke hadde råd til at hele familien skulle reise hadde rett og slett vært utenkelig.

At andre velger annerledes får være opp til dem. Jeg kunne aldri i livet tenkt meg det. For oss har ferien sammen vært årets høydepunkt og noe vi snakker om enda - når barna er blitt voksne og flyttet hjemmefra.

[Gjest Harriet]

Åhhh, så provoserende!

Hvor i helsike har du det fra? Om det i din omgangskrets finnes sånne foreldre, så sier det mer om deg enn om "dagens foreldre"!

Tvert imot, ville jeg sagt. Dagens foreldre tar for lite vare på kjærligheten og voksenrelasjonen. Én av de største tjenestene du kan gjøre dine barn, er å elske deres mor/far, og ta vare på kjæresterelasjonen.

Dustete sagt av deg, altså.

Høres veldig tragisk ut å ikke kunne være kjærester i dagliglivet men være helt avhengig av å reise på ferie med ektefellen for å opprettholde spenning og gløden i forholdet.

Jeg har vært gift i over 20 år og elsker min mann høyere enn de fleste - til tross for at vi knapt reiste på turer alene - bare vi to da barna var små. Det spennende med å være et par med små barn er jo å innrette seg etter det livet man lever. Snike seg til små stunder alene innimellom - enten man er hjemme eller på ferie.

[Kvinne_21]

Saken er at jeg er samboer med en mann som har to døtre fra før. Jeg er arbeidsledig og samboeren har ikke stort til overs hver måned når barnebidrag, studielån og lignende er betalt. Vi bor så billig vi kan og lever sparsommelig hele året.

Jeg har prøvd å spare opp penger til at vi kan ta oss en liten ferie (ei langhelg eller max ei uke) til sommeren, men det er vanskelig når man samtidig har gjeld som skal betales på. Jeg ser nå at jeg ikke kommer til å være i nærheten av å ha nok til å få oss alle avgårde på ferie.

Vi får gjøre som vi har gjort i "alle" år: Kjøre på besøk til bestemor til barna. Det er en kjempekoselig ferie for store og små, så det gleder vi oss uansett til.

Men jeg har så veldig, veldig lyst til å ha en liten "kjærlighetsferie" med bare meg og samboeren, og det kan jeg få råd til. Vi er ikke kravstore, så vi kan ta en billig restplass nesten hvor som helst, og bare slappe av og ikke bruke mer enn et minimum av penger til mat. Bare det å komme litt bort fra plikter og hverdag hadde vært himmelsk godt.

Men så får jeg så dårlig samvittighet i forhold til barna når jeg tenker på dette. På den ene siden så reiser barna på ferie ut av landet med sin mor en eller to ganger i året, så de får dekket sitt ferie- og opplevelsesbehov. Likevel er jeg redd det kan føles sårt for dem at vi reiser bort og ikke tar dem med. De er vant til at mor reiser på ferie uten dem iblant, men samtidig vet de jo at de får være med henne også noen ganger. Derfor er jeg redd de kan føle at vi er kjipe og ikke vil ha dem med på tur...

Hvis vi reiser så vil vi jo selvsagt forklare barna hvorfor vi ikke kan dra alle sammen, og de er store (10+) så de vil forstå dette. Likevel er jeg redd de skal føle seg tilsidesatt.

Hva ville du gjort?

Jeg har ikke snakket med verken samboeren eller barna om dette ennå, det er bare på tankestadiet for meg foreløpig. Samboeren min vil mest sannsynlig mene at vi skal reise fordi barna får reise med mor, men jeg tenker at det er viktig at de får reise sammen med far også og ikke føle seg tilsidesatt av han/oss. Men samtidig så har jeg dette sterke behovet for å bruke litt tid og penger bare på oss voksne for en gangs skyld. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hverken det ene eller det andre.

Personlig så ble jeg alltid glad når foreldrene mine en gang i blant var litt egoistiske, de var det alt for sjelden. Ble glad når de aktiviserte seg og fant på ting, sånn at de var lykklige, for da var/er jeg også lykkelig.

Ingenting er snillere mot dine nærmeste og ta vare på seg selv, slik lærer barna også å ta vare på seg selv. Men alt til en viss grad selvsagt!

[Poppsilopp]

Hadde det vært at dere reiste på turer alene hele tiden og at de aldri var på tur så er det en ting. Men du virker veldig uselvisk og tenker mer på dem enn deg selv, så jeg synes virkelig ikke at det er noe problem at dere reiser en tur alene.

Det går jo også ann å forklare situasjonen for dem, så viser du jo også at du tenker på hvordan de vil reagere oppi det hele. Tror ikke det blir noe problem. Reis en tur og kos dere

[Fanta Exotic]

Mamma og pappa dro ofte avsted på ferier da jeg og søskene var små. Det var sånn "SKal vi være med?" -"Nei, dette er en voksen-ferie". Og det var liksom helt greit for oss.

Vi bodde hos mormor og morfar og fikk snakke med begge to på tlf hver dag. Vi syns det var kjempebra for vi fikk både sjokoladepålegg på brødskiva og vi kunne bestemme hva vi skulle spise til middag.

[Gjest Marie]

Jeg ble veldig lei meg jeg. Nå var det bare for en helg noen ganger i løpet av oppveksten, pga jobben, kurs og slikt. Det var ikke det at jeg ikke unnet dem det. Så latet som om alt var ok, men var egentlig trist, følte meg tilsidesatt selv om jeg egentlig viste jeg ikke var det.

Det blir opp dere og bestemme om hun vil reise eller ikke. Jeg ville ikke gjort det men det er meg da.

[AnonymBruker]

Høres veldig tragisk ut å ikke kunne være kjærester i dagliglivet men være helt avhengig av å reise på ferie med ektefellen for å opprettholde spenning og gløden i forholdet.

Jeg har vært gift i over 20 år og elsker min mann høyere enn de fleste - til tross for at vi knapt reiste på turer alene - bare vi to da barna var små. Det spennende med å være et par med små barn er jo å innrette seg etter det livet man lever. Snike seg til små stunder alene innimellom - enten man er hjemme eller på ferie.

Jeg mente ikke å si at det er påkrevet med turer for å være kjærester. Jeg ble bare provosert av utsagnet om at foreldre flest er mer opptatte av å dyrke hverandre, enn å ta seg av barna sine.

[Harlekin]

Av den grunn at den lille ferien jeg som mor hadde da barna mine var små den ville jeg tilbringe sammen med de. Å prioritere kjæresteferie med min mann fordi jeg ikke hadde råd til at hele familien skulle reise hadde rett og slett vært utenkelig.

At andre velger annerledes får være opp til dem. Jeg kunne aldri i livet tenkt meg det. For oss har ferien sammen vært årets høydepunkt og noe vi snakker om enda - når barna er blitt voksne og flyttet hjemmefra.

Jeg synes det er et helt greit valg du tar - det er opp til deg og din mann som foreldre hvordan dere vil prioritere. Det jeg reagerer på er måten du skriver det på, du kan "aldri i livet tenke deg det", og det ville vært "utenkelig". Man får på følelsen at du dømmer de som velger dette.

TS er forøvrig ikke barnas mor. Skal hun ikke kunne få reise på ferie med kjæresten sin fordi han tilfeldigvis har barn?

[Harlekin]

Jeg mente ikke å si at det er påkrevet med turer for å være kjærester. Jeg ble bare provosert av utsagnet om at foreldre flest er mer opptatte av å dyrke hverandre, enn å ta seg av barna sine.

Enig. Jeg tror mange foreldre ofrer seg for mye for "barnas beste", ikke motsatt.

[Kosejenta]

Høres veldig tragisk ut å ikke kunne være kjærester i dagliglivet men være helt avhengig av å reise på ferie med ektefellen for å opprettholde spenning og gløden i forholdet.

Jeg har vært gift i over 20 år og elsker min mann høyere enn de fleste - til tross for at vi knapt reiste på turer alene - bare vi to da barna var små. Det spennende med å være et par med små barn er jo å innrette seg etter det livet man lever. Snike seg til små stunder alene innimellom - enten man er hjemme eller på ferie.

Men hun er jo ikke barna mor... Hvorfor skal hun bruke sine penger på ferie til kjærestens barn, det er da ikke hennes ansvar!!

At du tok ditt valg er helt greit,men måten du skriver på virker veldig dømmende ovenfor de som prioriterer voksentid.

[Lista]

Bare dra på ferie med samboeren din, TS Mine foreldre gjorde dette årlig da jeg og mine brødre var små, samtidig som vi dro på ferie alle 5. Vi har ikke lidd noen nød ihvertfall. Husker det var veldig moro fordi da passet tanta vår oss, vi fikk spise en middag på Mc Donalds/Burger King (aldri spist der med mine foreldre), gjøre litt ekstra morsomme ting i ukedagene, og vi fikk gave da de kom hjem igjen

[Gjest Harriet]

Jeg synes det er et helt greit valg du tar - det er opp til deg og din mann som foreldre hvordan dere vil prioritere. Det jeg reagerer på er måten du skriver det på, du kan "aldri i livet tenke deg det", og det ville vært "utenkelig". Man får på følelsen at du dømmer de som velger dette.

TS er forøvrig ikke barnas mor. Skal hun ikke kunne få reise på ferie med kjæresten sin fordi han tilfeldigvis har barn?

Jeg svarer selvsagt utifra mitt ståsted og min erfaring som mor og ektefelle.

Og ja, jeg har fått med meg at TS ikke er barnas mor, men hennes samboer er da vitterlig barnas far.

Og det har ingenting med at jeg ikke synes hun skal få reise på ferie med kjæresten sin. Jeg reagerer når jeg leser (ja, for jeg har aldri hørt om slikt i min omgangskrets) at foreldre ikke har råd til å reise på ferie med barna fordi de prioriterer kjæresteferie for foreldrene.

For oss hadde det ikke vært noen hyggelig ferie å reise om vi visste at det gikk på bekostning av våre barns ferie. For det er det som er saken her - de velger å reise selvom det betyr at de ikke har råd til å ta barna på ferie.

Jeg forstår at jeg er heldig som fortsatt er gift med mine barns far og vi dermed er to som hadde samme glede av oå være sammen med dem, å skape opplevelser sammen med dem ..

[Harlekin]

Jeg svarer selvsagt utifra mitt ståsted og min erfaring som mor og ektefelle.

Og ja, jeg har fått med meg at TS ikke er barnas mor, men hennes samboer er da vitterlig barnas far.

Og det har ingenting med at jeg ikke synes hun skal få reise på ferie med kjæresten sin. Jeg reagerer når jeg leser (ja, for jeg har aldri hørt om slikt i min omgangskrets) at foreldre ikke har råd til å reise på ferie med barna fordi de prioriterer kjæresteferie for foreldrene.

For oss hadde det ikke vært noen hyggelig ferie å reise om vi visste at det gikk på bekostning av våre barns ferie. For det er det som er saken her - de velger å reise selvom det betyr at de ikke har råd til å ta barna på ferie.

Jeg forstår at jeg er heldig som fortsatt er gift med mine barns far og vi dermed er to som hadde samme glede av oå være sammen med dem, å skape opplevelser sammen med dem ..

Dette går ikke på bekostning av barnas ferie, fordi:

Barna får ferie med mor.

De får ferie ved reising til bestemor.

TS og familien har ikke råd til å reise på annen ferie dersom hele familien skal reise.

Denne eventuelle ferien er den eneste TS får.

Jeg synes det er temmelig opplagt hva som er det beste å gjøre i denne saken.

Endret 26. mars 2011 av Harlekin

[Gjest Harriet]

Dette går ikke på bekostning av barnas ferie, fordi:

Barna får ferie med mor.

De får ferie ved reising til bestemor.

TS og familien har ikke råd til å reise på annen ferie dersom hele familien skal reise.

Denne eventuelle ferien er den eneste TS får.

Jeg synes det er temmelig opplagt hva som er det beste å gjøre i denne saken.hu

Mulig du synes saken er opplagt - det gjør nemlig ikke TS siden hun beskriver det som et dilemma.

Vi er alle forskjellige og kan velge å løse dagliglivets mange spørsmål på akkurat den måten vi selv ønsker.

Jeg har sagt hva jeg hadde valgt og du har sagt hva du hadde valgt. Meningen er ikke at vi skal bli enige, men fortelle TS hva vi ville gjort i samme situasjon.

Jeg for min del råder TS til å ta diskusjonen med barnas far framfor Kvinneguiden.

[AnonymBruker]

Jeg opplevde som "liten" (10-14 år) at mor og stefar reiste på ferier uten meg. Jeg var på ferier med min far. Selv om jeg fikk ferie, opplevde jeg det som sårt å ikke få være med. Men det sa jeg selvsagt ikke, for jeg ville ikke at de skulle bli triste. Og til pappa sa jeg iallfall ingenting, det har jo med lojalitet å gjøre.

[HubroTuppa]

Bare for å ha sagt det og høyne prosentandelen som er for at du og din samboer skal reise vekk sammen.

Reis på tur med god samvittighet!

Barna her lider absolutt ingen nød, tvert om. (utifra ts detaljer)

Legg frem saken for barna slik at de blir glade på deres vegne. Blir dere triste for at de ikke kan være med, kan de føle seg triste for at de ikke får være med kanskje.

Er det jenter så forstår de kanskje ekstra godt at du vil ha med kjæresten din på tur.

En skal ikke skåne barna fra alle "dårlige" følelser heller. Det er slik de lærer seg spekteret i følelseslivet. Det er slik en lærer å håndtere slike følelser så det ikke er et problem 20år etter.

[AnonymBruker]

Man må også huske å pleie forholdet sitt, uten barn Skal man leve sitt liv for andre, selv om han har barn så er det jo normalt å klare seg. Moren tar de også med på ferie, samt drar uten de.

TS; Dette skal du ikke ha betenkeligheter med Dere er kjærester, og må pleie forholdet deres også, ikke bare forholdet til barna.

[AnonymBruker]

Jeg tror at foreldre/par som får litt tid for seg selv og også ikke glemmer at de faktisk er kjærester, har større sjangse for å beholde liv i forholdet.

Mine foreldre dro aldri alene, og de ble skilt. Når jeg tenker tilbake på mine venninners skilte foreldre så dro heller ikke de alene på tur.

Nei, voksne må ikke glemme seg selv. Barn har godt av å oppleve ulike ting, alt MÅ ikke være på barns premisser. De må lære seg å bli mer uavhengige, nå til dags er det mange sutrebarn og "alt for barna!". Ja det mener jeg til en viss grad, men man kan da ikke glemme seg selv og det at man har et eget liv.

Gir man ikke luft til ilden, så slukner gløden