Kan Ateister være fundamentalister ?

[K.A.]

Jeg har prøvd å lese meg opp på temaet, men finner ikke belegg for at begrepet fundamentalist kan brukes om andre enn religiøse.

(Fundamentalist= gå tilbake til grunnlaget, utgangspunktet, det som var i begynnelsen, og som ikke er blitt fordervet siden)

Link

Denne var f eks leseverdig.

Lurer på hvorfor denne tråden er kjemisk fri for saklige linker?

Ingen som leser seg opp før de mener og tror?

Hva er poenget med å bruke ordet fundamentalist om andre?

Da jeg var fanatisk religiøs, hørte jeg av og til ordet brukt om meg, men uten saklig informasjon hvorfor de mente dette. Jeg opplevde det som en form for hersketeknikk, og unngår ordet, siden det stopper enhver saklig diskusjon.

Når vi er fri for argumenter, men fortsatt mener vi har rett, bruker vi ordet. Eller et annet stigmatiserende ord.

Definisjonen du gir av fundamentalisme er helt riktig, men man behøver ikke være voldelig for å være fundamentalist, noe linken til Aftenposten insinuerer. Jeg vet ikke om noen som var så fundamentalistisk som min bestemor, som trodde på Bibelen i den grad at hun mente pappa fablet da han som liten kom hjem og sa han hadde sett en huggorm ete en frosk. Bibelen sier nemlig at slangen eter mold, så da var det ikke mer å si om den saken. Men jeg har heller ikke kommet over et mildere vesen enn bestemor.

Fundamentalisme er heller ikke det samme som fanatisme, da det er fullt mulig å være fundamentalist uten å være fanatisk. Man kan også være fanatisk uten å være fundamentalist som sådan, da man strengt tatt ikke trenger en ideologi for å oppføre seg fanatisk. Mange er fanatiske når det kommer til sine vaner, og tåler rett og slett ikke slinger i valsen der.

Når det gjelder hva ateister kan være fundamentalister over, er det som jeg sa når de går steget videre og sier at ateisme er fornuftig og bra, teisme er ufornuftig og farlig. "De" burde bli som "oss". "De" er farlige for "oss". "Vi" er under angrep fra "dem". Det er "oss" og "dem". Dette er fundamentet bak all forfølgelse. Om "vi" er kristne, kommunister, ateister eller hva det nå måtte være, det er mest pynt på kaka. Det er ikke ideologi som gjør oss voldelige, det er vår natur som gjør ideologien voldelig.

[K.A.]

Og hvis man mener at det er farlig å forholde seg til verden på falske premisser, er man også da fanatisk, etter din mening?

Nei. Som sagt er man ikke fanatisk bare fordi man har en ideologi. Men man kan være fanatisk i forhold til sine idéer, så som f.eks. idéen om at det er farlig å forholde seg til verden på falske premisser.

Jeg mener at religion har en rekke negative konsekvenser for samfunnet, og jeg er av den oppfatning at vi sannsynligvis ville hatt en mer rasjonell tilnærming til mange spørsmål og problemer, om det ikke var for religiøse dogmer og bud som kompliserer tingene. Det ligger også dette at jeg mener at religionens innflytelse i samfunnet bør motarbeides. Jeg vil ikke bruke et så sterkt ord som "bekjempe" i denne sammenhengen, men motarbeides bør den definitivt.

Hva legger du i "motarbeides"?

Er det fanatisk eller fundamentalistisk? Hvis det IKKE er det, hva er det som mangler for at jeg skulle kunne gjøre meg fortjent til rubriseringen "fundamentalistisk ateist", etter din mening?

Det avhenger rett og slett av hvor langt du er villig til å gå, hvor urokkelig du er i dine oppfatninger og hvor sterkt du brenner for saken, vil nå jeg si. Hva legger du i fanatisme?

[Tabris]

Det er ikke bare mulig at det finnes flere definisjoner på dette begrepet - det er et faktum. Og nå blir jeg fryktelig kverulerende her, men det at et fenomen har enkelte kjennetegn som samsvarer med en eller annen kategorisering, er langt fra ensbetydende med at de dermed tilhører den aktuelle kategorien (ref Aristoteles' nødvendige og tilstrekkelige betingelser).

Enig. Derfor er det kanskje mer korrekt å si at enkelte typer ateister kan ha fundamentalistiske trekk.

[Tabris]

Lurer på hvorfor denne tråden er kjemisk fri for saklige linker?

Ingen som leser seg opp før de mener og tror?

Jeg har faktisk skrevet en semesteroppgave om akkurat dette spørsmålet. Da tok jeg hovedsaklig utgangspunkt i boken Fundamentalism av Steve Bruce, samt også Hva er fundamentalisme? av Torkel Brekke for å finne definisjon og kjennetegn på fundamentalisme.

Endret 23. mars 2011 av Tabris

[Mann 42]

Nei. Som sagt er man ikke fanatisk bare fordi man har en ideologi. Men man kan være fanatisk i forhold til sine idéer, så som f.eks. idéen om at det er farlig å forholde seg til verden på falske premisser.

Hva legger du i "motarbeides"?

Det avhenger rett og slett av hvor langt du er villig til å gå, hvor urokkelig du er i dine oppfatninger og hvor sterkt du brenner for saken, vil nå jeg si. Hva legger du i fanatisme?

Du mener at det ikke er forlenet med en viss risiko å basere seg på eventyr? Ta nå f.eks George Walker Bush, den forrige amerikanske presidenten. Han tilhører en retning innen kristendommen som tror, helt konkret, at det skal stå et stort slag ved Armageddon, at Irsraels folk er en nødvendig forutsetning for at dette skal finne sted, og at det i det alt vesentlige er en GOD ting at dette skjer, fordi det også, i tillegg til milliarder av døde, vil innebære at Jesus kommer tilbake og dømmer levende og døde, etc, etc, etc. Denne mannen, som ikke bare trodde på dommedag, og at den skal starte med en krig i Midt-Østen, og som faktisk ØNSKET den, satt som øverstkommanderende for klodens siste supermakt i 8 år. Jeg tenker litt på sånne ting. Det er et ekstremt eksempel på at religion paret med makt, kanskje ikke er så bra. Noen som er villig til å ta en diskusjon på om Bubbas Midt-Østen-eventyr kanskje kan ha blitt mer enn bare marginalt påvirket av hans endetidsvisjoner? Han skapte iallfall ikke særlig mye fred i sin regjeringstid. Såpass mye er sikkert. Og ingen av de tingene han har foretatt seg i Irak og Afghanistan har vært til det amerikanske folkets fordel, heller. Så hvorfor gikk han til krig i 2003? Absolutt alle bortsett fra hans egen lille krets av ja-menn advarte mot det. Var det BARE for å holde seg ved makten i enda en periode?

Hva jeg legger i å "motarbeide"?

Fronte rasjonalitet og vitenskaplige tilnærminger til problemer, der jeg kan. Også i de etiske problemstillingene. Jeg må si meg enig med Sam Harris i at en vitenskaplig begrunnet etikk ikke bare er mulig, men ønskelig. Dessuten vil jeg, når anledningen byr seg, påpeke det absurde og latterlige i mange av de forutsetningene som religiøse legger til grunn for sine krav om at vi andre skal ta hensyn til deres tro, og for sine krav om at vi organiserer livene våre i hht dem.

Og jeg vil bruke stemmeretten min til å støtte partier som har en slik vitenskaplig tilnærming, og som ikke er villig til å gi religiøse dogmer noen forrang i spm om samfunnets organisering.

"Hvor langt man er villig til å gå"?

[sofiemyr]

Denne mannen, som ikke bare trodde på dommedag, og at den skal starte med en krig i Midt-Østen, og som faktisk ØNSKET den, satt som øverstkommanderende for klodens siste supermakt i 8 år. Jeg tenker litt på sånne ting. Det er et ekstremt eksempel på at religion paret med makt, kanskje ikke er så bra.

Det som i den sammenheng er litt interessant er at Bibelen sier sanne kristne bør og skal være nøytrale i politikk og krig og respektere de til enhver tid insatte styresmakter.

Med en slik innstruks blir det mildt sagt farlig å tre over grensen og BLI del av - ikke minst lede - en styresmakt.

Endret 23. mars 2011 av sofiemyr

[Mann 42]

Det som i den sammenheng er litt interessant er at Bibelen sier sanne kristne bør og skal være nøytrale i politikk og krig og respektere de til enhver tid insatte styresmakter.

Med en slik innstruks blir det mildt sagt farlig å tre over grensen og BLI del av - ikke minst lede - en styresmakt.

Yeah, right. Gi keiseren det som tilhører keiseren.

Men hva om man faktisk ER keiser?

Hva om man tilhører den lille gruppen av mennesker som ikke bare er henvist til å se om profetier om krig går i oppfyllelse, men faktisk kan starte kriger SELV. Hva om man KAN sette verdenshistorien i bevegelse?

Eller mente du kanskje at kristne politikere er en selvmotsigelse? For det er vel ingen politikere som respekterer de til en hver tid innsatte styresmakter. Sist jeg sjekket så handlet politisk virksomhet for det meste om å jobbe for SELV å bli de "til enhver tid innsatte styresmakter".

[Tabris]

Interessant at en tråd om hvorvidt ateister kan være fundamentalister glir over i religionskritikk.

[sofiemyr]

Yeah, right. Gi keiseren det som tilhører keiseren.

Men hva om man faktisk ER keiser?

Hva om man tilhører den lille gruppen av mennesker som ikke bare er henvist til å se om profetier om krig går i oppfyllelse, men faktisk kan starte kriger SELV. Hva om man KAN sette verdenshistorien i bevegelse?

Eller mente du kanskje at kristne politikere er en selvmotsigelse? For det er vel ingen politikere som respekterer de til en hver tid innsatte styresmakter. Sist jeg sjekket så handlet politisk virksomhet for det meste om å jobbe for SELV å bli de "til enhver tid innsatte styresmakter".

Noe sånt. Poenget er vel at hvis du skal være kristen og følge Bibelen så er det pr definisjon like feil å være politiker som leiemorder eller pornostjerne (bibelsk sett - mener med det intet nedlatende om dere som innehar en av de yrkene)

Endret 23. mars 2011 av sofiemyr

[Mann 42]

Noe sånt. Poenget er vel at hvis du skal være kristen og følge Bibelen så er det pr definisjon like feil å være politiker som leiemorder eller pornostjerne (bibelsk sett - mener med det intet nedlatende om dere som innehar en av de yrkene)

Ikke desto mindre er det mange maktpolitikere som definerer seg som kristne (Enten du nå aksepterer dem som "sanne kristne" eller ikke) og som tilkjennegir at deres religion er en ledesnor i deres politiske virke. Det skjer over hele verden, og innenfor mange religioner.

Dette for å svare på spm om religions negative innflytelse på samfunnet, som igjen er svar på hvorfor jeg, og mange ateister med meg, mener at det ikke er nok å ikke tro, man bør også motarbeide troens innflytelse i samfunnet.

Du kan vel si at for dem som mener det, er det en ideologi og en agenda, men jeg kan ikke riktig se at det kvalifiserer for merkelappene "fundamentalist" eller "fanatiker".

Endret 23. mars 2011 av Mann 42

[Tabris]

Du kan vel si at for dem som mener det, er det en ideologi og en agenda, men jeg kan ikke riktig se at det kvalifiserer for merkelappene "fundamentalist" eller "fanatiker".

Det er ikke èn enkeltfaktor som kan kvalifisere til slike merkelapper, men om man passer inn under nok kjennetegn på fundamentalisme til i hvertfall å kunne si at man har "fundamentalistiske trekk". Det mener jeg enkelte former for ateisme kan ha (nyateisme eller militant ateisme).

[AnonymBruker]

Og hvis man mener at det er farlig å forholde seg til verden på falske premisser, er man også da fanatisk, etter din mening?

Jeg mener at religion har en rekke negative konsekvenser for samfunnet, og jeg er av den oppfatning at vi sannsynligvis ville hatt en mer rasjonell tilnærming til mange spørsmål og problemer, om det ikke var for religiøse dogmer og bud som kompliserer tingene. Det ligger også dette at jeg mener at religionens innflytelse i samfunnet bør motarbeides. Jeg vil ikke bruke et så sterkt ord som "bekjempe" i denne sammenhengen, men motarbeides bør den definitivt.

Er det fanatisk eller fundamentalistisk? Hvis det IKKE er det, hva er det som mangler for at jeg skulle kunne gjøre meg fortjent til rubriseringen "fundamentalistisk ateist", etter din mening?

Det ligger vanntette resonnementer bak dette her.

Men hvorfor bryr du deg om hvordan mindre intelligente mennesker måtte sette merkelapper på deg, 42?

Fordi det er implisitt "galt" å være fanatisk, fundamentalistisk, eller et annet "skjellsord" folk måtte hoste opp?

Spm er vel heller hva slags sosial kontakt du ønsker å ha, og sosial kontakt forutsetter en riktig innstilling, om du ikke er en god skuespiller. Dersom du ønsker å motarbeide religion, vil du skaffe deg langt flere uvenner, enn om du projiserer et bilde av en tolerant, altetende og god person.

Religion har definitivt negative konsekvenser for ikke-religiøse, så å hevde at det ikke hadde eksistert konflikter om man hadde bøyd seg framover, vært snill, grei, avstått fra kritikk, sarkasme, onde tegninger osv, det er en naivistisk holdning jeg ønsker å ta avstand fra.

- Robotkalle.

[AnonymBruker]

Jeg må si meg enig med Sam Harris i at en vitenskaplig begrunnet etikk ...

Spennende.

Vitenskapen viser at dersom man først ber folk om en liten tjeneste, så er det lettere å be om en stor tjeneste senere. Det betyr at det er etisk riktig å først spørre om en liten tjeneste, for det har man mest fordeler av.

[r3d3mption]

Ah.

Nå skjønte jeg hvorfor Mann42 liker Sam Harris.

Sam Harris blir logisk veldig konsistent hvis du kjøper en basispremiss om at utilitarisme er et riktig etisk prinsipp.

Sam Harris vil da si at en hjerne og dens "følelser" er fysisk determinerte, og dermed vil den fysiske måten å organisere samfunnet på som gir flest totale minutter lykke, være den måten å organisere på som er best.

Så kommer det inn et par vanskeliggjørende aspekter, som generasjonskløft, lykke idag vs lykke i morgen osv, men basisprinsippet holder allikevel.

MEN: dersom du ikke kjøper tanken om at 99 menneskers lykke er verdt 1 persons ulykke, så rakner hele dritten.

Og dermed blir Sam Harris sin filosofi en avansert subjektivistisk variant. Ikke noe objektivt.

[r3d3mption]

Hmm.. double post

Endret 24. mars 2011 av r3d3mption

[Mann 42]

Det ligger vanntette resonnementer bak dette her.

Men hvorfor bryr du deg om hvordan mindre intelligente mennesker måtte sette merkelapper på deg, 42?

Fordi det er implisitt "galt" å være fanatisk, fundamentalistisk, eller et annet "skjellsord" folk måtte hoste opp?

Spm er vel heller hva slags sosial kontakt du ønsker å ha, og sosial kontakt forutsetter en riktig innstilling, om du ikke er en god skuespiller. Dersom du ønsker å motarbeide religion, vil du skaffe deg langt flere uvenner, enn om du projiserer et bilde av en tolerant, altetende og god person.

Religion har definitivt negative konsekvenser for ikke-religiøse, så å hevde at det ikke hadde eksistert konflikter om man hadde bøyd seg framover, vært snill, grei, avstått fra kritikk, sarkasme, onde tegninger osv, det er en naivistisk holdning jeg ønsker å ta avstand fra.

- Robotkalle.

Men la meg forsikre deg om at det finnes mer enn nok mennesker som deler min oppfatning, til at jeg kan ha et sosialt nettverk som jeg ikke behøver å forstille meg overfor.

Mange mennesker setter også pris på å snakke med noen som har en begrunnet mening, fremfor en vattnisse som godtar hva det skal være. "Fred er ei det beste, men at man noget vil", som Bjørnson sa.

Forøvrig så suger forstillelse såpass hardt at jeg tror nok heller at jeg ville fristet tilværelsen som uenig og sint loner, enn smilende og sosial konformist, om det var alternativene.

Endret 24. mars 2011 av Mann 42

[Mann 42]

Spennende.

Vitenskapen viser at dersom man først ber folk om en liten tjeneste, så er det lettere å be om en stor tjeneste senere. Det betyr at det er etisk riktig å først spørre om en liten tjeneste, for det har man mest fordeler av.

Nei, men det er strategisk smart, dersom det man er mest opptatt av i sine relasjoner, er hvordan man kan få dem til å virke til ens egen fordel.

[Mann 42]

Ah.

Nå skjønte jeg hvorfor Mann42 liker Sam Harris.

Sam Harris blir logisk veldig konsistent hvis du kjøper en basispremiss om at utilitarisme er et riktig etisk prinsipp.

Sam Harris vil da si at en hjerne og dens "følelser" er fysisk determinerte, og dermed vil den fysiske måten å organisere samfunnet på som gir flest totale minutter lykke, være den måten å organisere på som er best.

Så kommer det inn et par vanskeliggjørende aspekter, som generasjonskløft, lykke idag vs lykke i morgen osv, men basisprinsippet holder allikevel.

MEN: dersom du ikke kjøper tanken om at 99 menneskers lykke er verdt 1 persons ulykke, så rakner hele dritten.

Og dermed blir Sam Harris sin filosofi en avansert subjektivistisk variant. Ikke noe objektivt.

Sam Harris baserer seg på at vi befinner oss i en verden av lovmessighet, og at vårt velvære på kort og lang sikt er knyttet til tilstander i vår kropp og vår hjerne. Således burde det være mulig å utforske betingelsene for et godt liv fra en vitenskaplig vinkel, og realisere det på bakgrunn av det man evt finner gjennom en slik utforskning.

Jeg syns det er et atskillig bedre alternativ enn religiøst begrunnet etikk, og den formen for etisk relativisme som du stadig står for.

Forøvrig så syns jeg du har et lovlig simplistisk syn på tingene. F.eks snakker ikke Sam Harris så mye om "lykke". Han snakker om det gode liv og hvordan det kan realiseres, og er åpen for at det kan finnes et "endgame" som rettferdiggjør ubehag og lidelse på et tidspkt, i bytte for et bedre liv på et senere tidspkt. Etikk handler forøvrig ikke om å realisere sin egen lykke, men om å realisere det som fører til et bedre liv for flest mulig.

Er dette utilitarianisme? Vet ikke riktig. Harris har et eksempel: Forestill deg to livssituasjoner, der den ene er den verst tenkelige, og den andre er den best tenkelige.

I "Det gode livet" er du en person som har realisert sitt potensiale på mange plan, du har en familie og venner som er glad i deg, du har en god utdannelse og en jobb som gjør det mulig for deg å hjelpe dine medmennesker. Du har sosial trygghet og nyter intellektuell frihet. Du er frisk, og kan se fremover mot et ganske langt liv i frihet, trygghet og med omsorg for helsen.

I "Det dårlige livet" er du på flukt gjennom jungelen, fra mennesker som vil drepe deg. Du har nettopp sett din familie bli slaktet ned med macheter, og ble tvunget til å se på at datteren din ble gruppevoldtatt før de hakket henne i småbiter. Nå er du selv på flukt, og livet ser ut til å nærme seg slutten. Du har alltid levd i fattigdom og frykt, og aldri hatt utsikt til noe annet.

Så: Alle tenkelige livvssituasjoner ligger et eller annet sted mellom disse ytterpunktene. Våre valg og handlinger får betydning for hvilke betingelser som oppstår og hvilke muligheter som kan realiseres. Burde vi ikke da jobbe for å realisere det gode livet i størst mulig grad, om det er slik at vi kan velge?

Harris`s forslag til et etisk prosjekt, er å utforske de mulighetene man har for å få det til å skje, rent praktisk.

Og det er en grunnleggende forutsetning at det er bedre for mennesker å leve i den gode enden av spekteret, enn i den dårlige. Det er liksom en forutsetning som man bare må legge til grunn.

Endret 24. mars 2011 av Mann 42

[Relativista]

Men man må sluke grunnforutsetningen om at etikk handler om å skape godhet/trygghet/positiv hjernetilstand for flest mulig. Da vil man teoretisk kunne trekke opp noen linjer, og selv om man ikke har mål til å kvantifisere, kan man i det minste teoretisk si hvilke oppgaver staten skal ta seg av, om det er riktig å bruke skattepenger på mer eldreomsorg, eller gratis internett til alle.

Dersom du forandrer grunnforutsetningen bittelitt, og sier at etikk handler om å unngå de mest ekstreme formene for utrygghet, ved en gitt cut-off verdi for hjernens tilstand, så vil det etiske endepunktet forskyve seg, og det vil kanskje være en liten forskjell i om man da skal bruke penger på gratis internett.

I praksis, når folk retter pekefingeren, og hevder at man må være etisk, så er det konflikter mellom hva som gir en harmonisk hjernetilstand for den enkelte, og for et annet interessefellesskap. Hvor er det vitenskapelige som forteller enkeltindividet hvor sterk sympati vedkommende bør ha ovenfor en gitt gruppe mennesker?

Sam Harris løser slikt ikke ER/BØR problemet. Han løser det kun innenfor et konstruert system, hvor han forutsetter hva som skal være målet. Kun ved å forutsette et mål, kan man unngå total subjektivisme.

[Mann 42]

Men man må sluke grunnforutsetningen om at etikk handler om å skape godhet/trygghet/positiv hjernetilstand for flest mulig. Da vil man teoretisk kunne trekke opp noen linjer, og selv om man ikke har mål til å kvantifisere, kan man i det minste teoretisk si hvilke oppgaver staten skal ta seg av, om det er riktig å bruke skattepenger på mer eldreomsorg, eller gratis internett til alle.

Dersom du forandrer grunnforutsetningen bittelitt, og sier at etikk handler om å unngå de mest ekstreme formene for utrygghet, ved en gitt cut-off verdi for hjernens tilstand, så vil det etiske endepunktet forskyve seg, og det vil kanskje være en liten forskjell i om man da skal bruke penger på gratis internett.

I praksis, når folk retter pekefingeren, og hevder at man må være etisk, så er det konflikter mellom hva som gir en harmonisk hjernetilstand for den enkelte, og for et annet interessefellesskap. Hvor er det vitenskapelige som forteller enkeltindividet hvor sterk sympati vedkommende bør ha ovenfor en gitt gruppe mennesker?

Sam Harris løser slikt ikke ER/BØR problemet. Han løser det kun innenfor et konstruert system, hvor han forutsetter hva som skal være målet. Kun ved å forutsette et mål, kan man unngå total subjektivisme.

Det sier seg vel nesten selv at man må legge til grunn en målsetning av noe slag. Men er det noe nytt i det? Alle etiske systemer har slike forutsetninger innebygd.

Og om jeg et øyeblikk skal ta Harris i forsvar, så har han ikke tatt mål av seg til å presentere en løsning, men et prosjekt og en målsetning om å komme nærmere en løsning som er basert på intensjonen om det best mulige samfunnet for flest mulig mennesker.

Men det har alltid vært, og vil alltid være, muligheter for konflikt mellom enkeltindivider og samfunnet. Sånn som jeg ser det, så handler en vesentlig del av den etiske diskursen om å finne måter der disse konfliktene kan forsones. Og jeg tror at det vil være atskillig enklere å få til dersom man har en målsetning om at etikken skal baseres på faktisk kunnskap så langt det går, og ikke religiøse dogmer.

Ta som et eksempel abortlovene. I mange land som er dominert av religiøst fundert etikk, står individets behov i direkte konflikt med samfunnets moralitet, og de lovene som springer ut av dem.

Voldtatte ungjenter tvinges til å bære frem overgriperens barn, begrunnet med at det ufødte livet er hellig og ukrenkelig, selv på det embryoniske stadiet, hvor det enda bare er en temmelig udifferensiert celleklump. Men religionen sier at det har en "sjel", i kraft av å være mennesklig. Det gis ingen begrunnelse for dette, annet enn diverse skrifter og åpenbaringer.

Hos oss baserer vi oss på andre forutsetninger, blant annet fosterets utviklingsgrad i tidlig del av svangerskapet, og de problemene en evt uønsket fødsel skaper for den potensielle moren. Siden embryoet ikke kan ha hverken subjektiv opplevelse av sin død, eller andre plager ved å bli abortert på et tidlig tidspkt (og dette uansett er noe som skjer uprovosert i tusenvis av svangerskap, enten det skyldes tilfeldigheter, kromosomfeil eller andre ting), og moren vil ha konkret problemer dersom barnet blir født, har vi bestemt oss for at opp til et visst tidspkt i svangerskapet er det moren som avgjør om svangerskapet skal avbrytes. Det kan man si er et eksempel på et lite stykke vitenskaplig begrunnet etikk. Fordi vi har tatt i bruk den kunnskapen som medisinsk forskning har gitt oss om fosterets utvikling, har vi kunnet forsone det som tidligere var en uløselig etisk konflikt, og som førte med seg mye lidelse i form av uønskede barn som ble født inn i familier som ikke ville ha dem, og mødre som tok desperate sjanser hos illegale fosterfordrivere, ofte med fatalt resultat både for mor og barn.

Endret 24. mars 2011 av Mann 42