synd på meg?

[Tigerlily]

har lest noen poster her nå, og følte at jeg kanskje skulle dele min akk så forferdelige lidelseshistorie med dere?

som 11-åring opplevde jeg alle barns mareritt: mamma, min absolutt beste venn i verden døde av kreft (lungekreft, fy på dere som røyker!), mye på grunn av en fastlege som gav f og ikke gjorde jobben sin. det er ikke noe godt å sitte ved en sykeseng og se sin egen mor dø sakte i løpet av 3 måneder. når jeg i tillegg ble utfrosset/mobbet på skolen kan man vel si at jeg ikke hadde det så fantastisk bra.

hele barneskolen og ungdomsskolen var et helvete, med depresjoner og sorg og vonde følelser. av en eller annen rar grunn kom jeg meg gjennom det på egenhånd (men jeg tror jeg burde vært lagt inn et par ganger, hadde bare omgivelsene sett hva som skjedde) og begynte på videregående. de to første årene på videregående var fine, jeg hadde kjempegode venner og en kjæreste eller to.

så skjedde det. faren min (det var bare meg og han etter at mamma døde) fikk hjerteinfarkt. i løpet av 2-3 uker døde også han. dette er egentlig ganske uklart for meg, samme med mamma, jeg har rett og slett "glemt" hva som har skjedd når fordi det har vært så forferdelig. men der satt jeg da, som en foreldreløs 18-åring, med to halvsøsken dobbelt så gamle som meg, og skulle fordele arv. trenger vel ikke si at det ble ganske krise? voksne mennesker burde tenke seg om av og til!

to uker etter at pappa var død flyttet jeg til en annen by, inn i leilighet med den fantastiske, elskede kjæresten min. dette forholdet har gått fantastisk bra, mye på grunn av hans uendelige tålmodighet. gikk til psykolog 2 ganger, men vi fant ut at det var ikke så mye poeng i at jeg gikk der, jeg taklet det såpass bra. av og til er det godt å gå til en som har peiling og få vite at du ikke er gal som ikke sørger så mye som du tror du bør.

nå er det godt og vel ett år siden dette skjedde (det var august 2002), og jeg har det ganske bra. litt deprimert av og til, men det er ikke noe nytt i mitt liv. eneste jeg gruer meg til nå, er julen. eller, de julene som kommer der jeg kanskje ikke har en kjæreste jeg bor sammen med og kan feire jul med. (nei, har ikke akkurat det beste forholdet til slekten min)

tenkte bare at jeg skulle dele min (som sagt) akk så tragiske historie med dere, og si at det faktisk går an å overleve slike ting. en liten solskinnshistorie i all tragedien, liksom.

noen andre som har opplevd noe lignende?

[Gjest Gjest2]

En tragisk historie Men all ære til deg - du virker veldig sterk! Godt å lese at du klarer deg så godt, tross alt! Jeg mistet mamma'n min for nesten 1 mnd siden, men kan ikke forestille meg hvordan det må være å ha gått igjennom alt du har gått igjennom.

Masse varme tanker, og lykke til med fremtiden :kgsmil: