Sex med min beste venn

[AnonymBruker]

Trenger litt råd her, grubler meg gal snart.

Jeg har verdens herligste kompis. Han er ufattelig snill, godhjertet, omsorgsfull, morsom, entusiastisk, uselvisk - ja, rett og slett et av de vakreste menneskene jeg noensinne har møtt. Typen man bare skulle klonet, faktisk. Vi har kjent hverandre i litt over et år nå, jobber på samme arbeidsplass og henger mye sammen på fritida. Han er den jeg går til med ALT, uansett hvor teit jeg føler meg.

Rett før jul var vi ute sammen med vennegjengen, og siden det snødde sidelengs og jeg bor midt i sentrum, ble han med hjem til meg for å sove på sofaen istedet for å fryse fordervet i taxikø. Vi ble sittende oppe hele natta og prate om alt mulig, og han åpnet seg på en måte jeg ikke har opplevd før. Fortalte masse om drømmene sine, oppveksten, masse ting jeg ikke visste om ham i det hele tatt. Jeg ble nesten litt flau over at han kjenner meg ut og inn og jeg visste så lite om ham. Han er veldig privat som type, og intime detaljer holder han for seg selv.

Han er fem år yngre enn meg, men uten at jeg noensinne tenker over det. (Han er 22, jeg er 27)

Vel altså - til problemet:

Vi var ute en hel gjeng fra jobb på onsdagskvelden. Var skikkelig bra stemning, og alle koste seg. Jeg sitter i en sofa ved siden av bestekompisen min, og vi sitter og småkoser litt på hverandre (typ stryke på ryggen og sånn - ikke noe uvanlig).

Etter en stund spør jeg om han vil holde meg med selskap mens jeg er ute og røyker, og han (uvanlig nok) blir med. Vi står ute og prater, og begynner å snakke om noe artig som hadde skjedd på jobb den dagen. Plutselig gir han meg en stor klem, men slipper meg ikke. Jeg ser på ham og vi begynner å kysse. Han spør om det er lurt, jeg sier at jeg aner ikke, og sekunder etterpå står vi og råkliner rett utenfor døra. Vi går inn igjen, jeg er temmelig satt ut siden jeg aldri har merket noen tiltrekning mellom oss før.

Utestedet skal stenge, og den ene venninna mi spurte om jeg orket å ha nachspiel. Jeg har nettopp vært ute og reist en del i forbindelse med jobben, så jeg har endel drikke stående og sier at joda, bare å bli med. Folk er litt trøtte og slitne, så det er til slutt bestekompisen min og tre andre som blir med. Han holder hånda mi hele veien hjem, og det blir litt småkyssing i sofaen resten av kvelden. De andre drar hjem, og kompisen min og jeg havner på soverommet. Veldig, veldig, veldig koselig sex. Etterpå ligger han i timevis og holder rundt meg og kysser på meg og til slutt forteller han at han er helt utrolig glad i meg. Han har aldri sagt noe sånt før, og jeg ble faktisk litt satt ut, men sier som sant er at jeg er veldig glad i ham også. Vi blir liggende lenge og kose, og han forteller at han aldri har ONS og håper at han kan få komme på besøk igjen. Han er litt bekymret for at han ikke er erfaren og "god" nok for meg, og jeg må nesten le - han er jo fantastisk!

Da han dro på morgenen (han skulle på jobb, jeg hadde fri) ble vi stående i gangen i nesten et kvarter, bare kysset og klemte og jeg kjente at jeg virkelig ikke ville at han skulle dra.

Nå er hodet mitt i ferd med å eksplodere! Jeg skjønner ikke hva som skjer i det hele tatt, masse tanker som surrer rundt. Han er kanskje den siste personen jeg ville forestilt meg noe sånt med, og jeg er livredd for å miste ham som venn. Jeg kan ikke miste ham, rett og slett - jeg er så glad i ham! Aner ikke hva jeg vil i det hele tatt, jeg vet bare at jeg må ha ham i livet mitt.

Hva ville dere gjort i en lignende situasjon? Avvist ham, for å berge vennskapet? Gamblet vennskapet for noe mer? Hva med jobb? Har vi gått over en grense som ikke burde brytes mellom så gode venner? Hjelp...

[Gjest Lena22]

Du vet, forholdet starter med vennskap!

[Gjest Gjest]

Trenger litt råd her, grubler meg gal snart.

Jeg har verdens herligste kompis. Han er ufattelig snill, godhjertet, omsorgsfull, morsom, entusiastisk, uselvisk - ja, rett og slett et av de vakreste menneskene jeg noensinne har møtt. Typen man bare skulle klonet, faktisk. Vi har kjent hverandre i litt over et år nå, jobber på samme arbeidsplass og henger mye sammen på fritida. Han er den jeg går til med ALT, uansett hvor teit jeg føler meg.

Rett før jul var vi ute sammen med vennegjengen, og siden det snødde sidelengs og jeg bor midt i sentrum, ble han med hjem til meg for å sove på sofaen istedet for å fryse fordervet i taxikø. Vi ble sittende oppe hele natta og prate om alt mulig, og han åpnet seg på en måte jeg ikke har opplevd før. Fortalte masse om drømmene sine, oppveksten, masse ting jeg ikke visste om ham i det hele tatt. Jeg ble nesten litt flau over at han kjenner meg ut og inn og jeg visste så lite om ham. Han er veldig privat som type, og intime detaljer holder han for seg selv.

Han er fem år yngre enn meg, men uten at jeg noensinne tenker over det. (Han er 22, jeg er 27)

Vel altså - til problemet:

Vi var ute en hel gjeng fra jobb på onsdagskvelden. Var skikkelig bra stemning, og alle koste seg. Jeg sitter i en sofa ved siden av bestekompisen min, og vi sitter og småkoser litt på hverandre (typ stryke på ryggen og sånn - ikke noe uvanlig).

Etter en stund spør jeg om han vil holde meg med selskap mens jeg er ute og røyker, og han (uvanlig nok) blir med. Vi står ute og prater, og begynner å snakke om noe artig som hadde skjedd på jobb den dagen. Plutselig gir han meg en stor klem, men slipper meg ikke. Jeg ser på ham og vi begynner å kysse. Han spør om det er lurt, jeg sier at jeg aner ikke, og sekunder etterpå står vi og råkliner rett utenfor døra. Vi går inn igjen, jeg er temmelig satt ut siden jeg aldri har merket noen tiltrekning mellom oss før.

Utestedet skal stenge, og den ene venninna mi spurte om jeg orket å ha nachspiel. Jeg har nettopp vært ute og reist en del i forbindelse med jobben, så jeg har endel drikke stående og sier at joda, bare å bli med. Folk er litt trøtte og slitne, så det er til slutt bestekompisen min og tre andre som blir med. Han holder hånda mi hele veien hjem, og det blir litt småkyssing i sofaen resten av kvelden. De andre drar hjem, og kompisen min og jeg havner på soverommet. Veldig, veldig, veldig koselig sex. Etterpå ligger han i timevis og holder rundt meg og kysser på meg og til slutt forteller han at han er helt utrolig glad i meg. Han har aldri sagt noe sånt før, og jeg ble faktisk litt satt ut, men sier som sant er at jeg er veldig glad i ham også. Vi blir liggende lenge og kose, og han forteller at han aldri har ONS og håper at han kan få komme på besøk igjen. Han er litt bekymret for at han ikke er erfaren og "god" nok for meg, og jeg må nesten le - han er jo fantastisk!

Da han dro på morgenen (han skulle på jobb, jeg hadde fri) ble vi stående i gangen i nesten et kvarter, bare kysset og klemte og jeg kjente at jeg virkelig ikke ville at han skulle dra.

Nå er hodet mitt i ferd med å eksplodere! Jeg skjønner ikke hva som skjer i det hele tatt, masse tanker som surrer rundt. Han er kanskje den siste personen jeg ville forestilt meg noe sånt med, og jeg er livredd for å miste ham som venn. Jeg kan ikke miste ham, rett og slett - jeg er så glad i ham! Aner ikke hva jeg vil i det hele tatt, jeg vet bare at jeg må ha ham i livet mitt.

Hva ville dere gjort i en lignende situasjon? Avvist ham, for å berge vennskapet? Gamblet vennskapet for noe mer? Hva med jobb? Har vi gått over en grense som ikke burde brytes mellom så gode venner? Hjelp...

Forstår godt hvordan du tenker. Det er kun du som egentlig bestemmer hva du skal gjøre. Du sier at han er en god venn og du sier at du ikke kunne ha forestilt og gjort noe sånt med han, men nå er det et faktum, og det virker som at han er forelsket i deg! Og det har han sikkert vært en stund. Da er det helt opp til deg om du vil avbryte eller fortsette med det han ønsker, du bør gå inn i deg selv og spørre deg om hva er det du egentlig vil.

For jeg har vært der, men det hva ikke bare et engangs k… men over litt tid. Det å ha en flørt på jobben er ganske spennende og alt er bare så flott helt til at en av partnerne vil noe annet, da starter problemene som man aldri kunne forestille seg. Det jeg anbefaler det til å gjøre er å snakke med han og si til han at du ikke ønsker mer og at du vil så absolutt ha han som venn!

Som jeg bruker å si, så er det bra å ha venner, men når man går over streket og begynner å flørte og ikke minst ender opp i sengen sammen så er vennskapen kommet over i noe annet. Han du jobber med har sagt til deg at han ønsker mer, det tyder på at han vil ha et forhold til deg! Så det e helt opp til deg hva du ønsker. Vis du ikke ønsker et forhold så si fra tydelig til han hva du ønsker.

Det forholdet jeg hva borti, ente ikke noe bra, vi jobber sammen og det er ikke lett og skal se den personen hver dag, men det går på et vis. Stemningen er ikke noe bra på jobben. Jeg klarer ikke og hva vennen lengre heller, som er noe å tenke på i ditt tilfelle!

[Gjest I Grosny]

Det er jo mye som er på plass her. Det kan bli et forhold med livsløpskvalitet.

Så nære venner mister man lett kontakten med dersom en av partene skaffer seg sjalu kjæreste, så du kan liksågodt satse fullt og helt.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med gjesten her.. Han er forelsket i deg, og har nok vært det en stund, så nå er det opp til deg å bestemme.

Jeg for min del synes han høres ut som en keeper:)

Jeg ville absolutt hatt en slik kjæreste. Men du kan jo ikke tvinge fram følelser hvis de ikke er der.

[Green Lady]

Dette er nesten som å lese om meg og min kjæreste. Vi traff hverandre på jobben, og ble veldig gode venner. Vi var ofte sammen på fritiden, og kunne prate om alt. Vi sov i samme seng, og oppførte oss egentlig som et par, uten at det var noe fysisk imellom oss, ingen kyssing, klemmer eller sex. Så etterhvert begynte vi å få øynene opp for hverandre, men jeg gikk flere runder med selv på om jeg var villig til å "satse" vennskapet vårt. Noe jeg heldigvis var! Nå har vi vært sammen i 2,5 år, og jeg føler meg som verdens heldigste jente som har han. Alt har bare blitt 100 ganger bedre etter vi ble kjærester. Alt fra vennskapet er der fremdeles, men nå er det alt det fysiske i tillegg. Han er drømmemannen min!

Jeg er egentlig veldig glad for at jeg og kjæresten ble kjent som kollegaer, ble venner og så kjærester. For da visste jeg 100% hva slags type person han var, jeg visste at kjemien passer godt.

Jeg kjenner igjen din kamerat sin oppførsel, det var akkurat slik min kjæreste oppførte seg mot meg fra dag 1. Han sier han likte meg med en gang han så meg, men han er ikke typen til å slenge ut med teite sjekkereplikker og inneha den "sjekket opp"-holdningen. Han var snill og tilbakeholden, og jeg ser i ettertid at jeg "styrte skuta", dvs, det var mest på mitt initiativ vi fant på ting. Og det er slik jeg oppfatter din kamerats oppførsel i innlegget du har skrevet, litt ventende atferd, og lar deg bestemme både om det blir noe, og tempo. Det virker absolutt som om han er interessert i noe mer enn vennskap ut ifra slik jeg tolker ditt innlegg.

Men, du må tenke gjennom om du har noen følelser for din kamerat? Dersom du er redd for å ødelegget vennskapet, så kan det være at det vennskapet allerede er ødelagt. Eller at en avvisning vil ødelegge det. Har du pratet med han siden det skjedde? Hvordan stiller du deg til tanken om å se han med en annen jente etter det som har skjedd?

Så du må nok gå litt inn i deg selv, og vurdere hvorvidt du ønsker å ta det ett skritt videre eller ei. Og ja, det blir å gamble med vennskapet, men slik det har blitt mellom min kjæreste og meg, så har det blitt 100 ganger bedre enn det vennskapet vi hadde før vi ble sammen.

[Gjest Heloise]

Ser du helt bort ifra å ha et forhold med ham?

Er du fysisk tiltrukket av ham også?

Jeg ser ikke noe problem her i det hele tatt... Hvis ikke han ikke vil ha noe forhold da

Er slik mine forhold oftest har startet - Som vennskap.

[AnonymBruker]

Ts her,

Tusen takk for mange fine svar Jeg er fortsatt forvirra, men tror nok jeg kommer til å være det til jeg møter ham igjen.

Snakka med ham i en evighet i telefonen i kveld, han har ferie i uka som kommer, så han drar utenlands i morgen tidlig. Vi snakka om det som skjedde, og jeg sa (som sant er) at jeg hadde det veldig fint, og det ville ikke vært meg imot å gjøre det igjen, men at jeg er forvirra. Han fortalte at han har allerede følelser for meg, og vi ble enige om at det kanskje er bra at vi er fra hverandre i noen dager nå, så vi får tenkt litt hver for oss på det som skjedde.

Han kommer tilbake neste helg, og vi ble enige om å møtes og prate ordentlig. Herregud, jeg er nervøs!!

Jeg aner ikke hva jeg føler, alt er bare kaos. Jeg forguder ham som venn, det har jeg gjort lenge. Men da han satt på sengekanten, påkledd og så på meg skjedde det liksom noe...han var ikke bare kompisen min, han var...jeg vet ikke. Jeg ville ha ham der.

Det største problemet vi har er egentlig at jeg er usikker på min egen fremtid - jeg ønsker å jobbe utenlands til høsten, og det passer ikke overens med hans planer, han vil begynne på skole igjen her i byen. Han vet at jeg planlegger å reise, og han har flere ganger uttrykt at han synes det er trist og at han kommer til å savne meg masse. Nå når jeg tenker på det, slår det meg at reaksjonen hans da jeg først fortalte det var ganske mye sterkere enn jeg hadde forventet - jeg tenkte det bare var fordi vi er så gode venner. Er jo alltid trist når en venn flytter langt vekk, men det så mest ut som om bakken forsvant under føttene hans. Burde kanskje skjønt noe her før, men jeg er virkelig blind når det kommer til sånne ting.

Huff, dette er ikke enkelt Jeg har alltid tenkt at han en dag kommer til å gjøre en ufattelig heldig jente veldig lykkelig, men slo meg virkelig ikke at det kunne vært meg...

[Gjest anonym]

Jeg kan bare si en ting: jeg har har fått meg min aller beste venn. han vet absolutt alt, og omvendt, og vi er sammen tjuefire timer i døgnet, så mye at folk reagerer. jeg og han har bodd hos hverandre i over et halvt år, det vil si jeg har sovet alene i 4 netter, thats it. når han reiser bort, eller omvendt i maks fire dager (har kun skjedd en gang) snakker vi i telefonen hele tiden, fordi vi savner hverandre. . så har vi hatt sex flere ganger, og han.. eller egentlig "vi" har kommet fram til at vi ikke burde ha sex, siden vi er bestiser... så har han begynt å holde på med en dame, som er drit pen.. og vips, så er det ikke oss to lenger. det er han og hun, og.. det har knust hjertet mitt.. hvorfor? fordi jeg har vært forelsket i min beste venn, fordi jeg hadde han.. men mistet han, og jeg har brukt så mye energi og krefter på noe jeg nå ikke har.. jeg vet ikke hva jeg skal si, utenom at det er vondt. jeg må bare godta det. . så tenker jeg på at vi aldri kanskje skulle hatt sex med hverandre, fordi etter det får man jo en sinnsyk sterk følelese av tilhørlighet.. følte bare jeg måtte dele dette med noen.. og alle sier: gå videre, la det gå.. ingen, utenom han, forstår at det båndet vi har hatt er helt sykt. vi har vært totalt avhengige av hverandre til nå, og derfor er det ikke lett for meg å gå videre...

Trenger litt råd her, grubler meg gal snart.

Jeg har verdens herligste kompis. Han er ufattelig snill, godhjertet, omsorgsfull, morsom, entusiastisk, uselvisk - ja, rett og slett et av de vakreste menneskene jeg noensinne har møtt. Typen man bare skulle klonet, faktisk. Vi har kjent hverandre i litt over et år nå, jobber på samme arbeidsplass og henger mye sammen på fritida. Han er den jeg går til med ALT, uansett hvor teit jeg føler meg.

Rett før jul var vi ute sammen med vennegjengen, og siden det snødde sidelengs og jeg bor midt i sentrum, ble han med hjem til meg for å sove på sofaen istedet for å fryse fordervet i taxikø. Vi ble sittende oppe hele natta og prate om alt mulig, og han åpnet seg på en måte jeg ikke har opplevd før. Fortalte masse om drømmene sine, oppveksten, masse ting jeg ikke visste om ham i det hele tatt. Jeg ble nesten litt flau over at han kjenner meg ut og inn og jeg visste så lite om ham. Han er veldig privat som type, og intime detaljer holder han for seg selv.

Han er fem år yngre enn meg, men uten at jeg noensinne tenker over det. (Han er 22, jeg er 27)

Vel altså - til problemet:

Vi var ute en hel gjeng fra jobb på onsdagskvelden. Var skikkelig bra stemning, og alle koste seg. Jeg sitter i en sofa ved siden av bestekompisen min, og vi sitter og småkoser litt på hverandre (typ stryke på ryggen og sånn - ikke noe uvanlig).

Etter en stund spør jeg om han vil holde meg med selskap mens jeg er ute og røyker, og han (uvanlig nok) blir med. Vi står ute og prater, og begynner å snakke om noe artig som hadde skjedd på jobb den dagen. Plutselig gir han meg en stor klem, men slipper meg ikke. Jeg ser på ham og vi begynner å kysse. Han spør om det er lurt, jeg sier at jeg aner ikke, og sekunder etterpå står vi og råkliner rett utenfor døra. Vi går inn igjen, jeg er temmelig satt ut siden jeg aldri har merket noen tiltrekning mellom oss før.

Utestedet skal stenge, og den ene venninna mi spurte om jeg orket å ha nachspiel. Jeg har nettopp vært ute og reist en del i forbindelse med jobben, så jeg har endel drikke stående og sier at joda, bare å bli med. Folk er litt trøtte og slitne, så det er til slutt bestekompisen min og tre andre som blir med. Han holder hånda mi hele veien hjem, og det blir litt småkyssing i sofaen resten av kvelden. De andre drar hjem, og kompisen min og jeg havner på soverommet. Veldig, veldig, veldig koselig sex. Etterpå ligger han i timevis og holder rundt meg og kysser på meg og til slutt forteller han at han er helt utrolig glad i meg. Han har aldri sagt noe sånt før, og jeg ble faktisk litt satt ut, men sier som sant er at jeg er veldig glad i ham også. Vi blir liggende lenge og kose, og han forteller at han aldri har ONS og håper at han kan få komme på besøk igjen. Han er litt bekymret for at han ikke er erfaren og "god" nok for meg, og jeg må nesten le - han er jo fantastisk!

Da han dro på morgenen (han skulle på jobb, jeg hadde fri) ble vi stående i gangen i nesten et kvarter, bare kysset og klemte og jeg kjente at jeg virkelig ikke ville at han skulle dra.

Nå er hodet mitt i ferd med å eksplodere! Jeg skjønner ikke hva som skjer i det hele tatt, masse tanker som surrer rundt. Han er kanskje den siste personen jeg ville forestilt meg noe sånt med, og jeg er livredd for å miste ham som venn. Jeg kan ikke miste ham, rett og slett - jeg er så glad i ham! Aner ikke hva jeg vil i det hele tatt, jeg vet bare at jeg må ha ham i livet mitt.

Hva ville dere gjort i en lignende situasjon? Avvist ham, for å berge vennskapet? Gamblet vennskapet for noe mer? Hva med jobb? Har vi gått over en grense som ikke burde brytes mellom så gode venner? Hjelp...

[Sola^]

om du vil og han med så oppraderer du han til kjæreste

[AnonymBruker]

Egentlig er det så pass "enkelt" at du må bestemme deg for om du ønsker å satse på et forhold med denne mannen eller ikke. Jeg var i samme situasjon som deg for mange år siden - i dag er vi gift og har barn, jeg har har aldri angret. Men forholdet kunne jo ha trynet, og med det også vennskapet. Likevel - når det gjelder kjærlighet må man alltid ta noen risikoer, ellers kan man gå glipp av noe fantastisk.

[Gjest LonelyAngel]

He's a keeper

Oppdatering ??

[Gjest gjest]

Virker som det kan gå bra:) Kjærlighet starter ofte med vennskap:)

[Pink_tulip]

Som flere andre skriver - det er du som må avgjøre om dette kan være noe mer eller ikke

Ut fra det du skriver, som btw var en utrolig romantisk historie (nesten som en film - fikk skikkelig go'feeling da jeg leste) - synes jeg han høres ut som en vannvittig bra fyr. Måten du skriver om han på, vitner om en dyp respekt for han. Og det at dere er så gode venner og kan snakke sammen om alt... ja, og at dere trives så godt sammen, og attpåtil matcher fysisk..."Hva venter du på?", er jeg fristet til å tenke

Jeg er selv sammen på snart femte året med min beste venn. Ikke at våre historier er like, men grunnlaget i vårt forhold er det dype vennskapet og samhørigheten vi har. Det andre er bare bonuser på toppen! Vi elsker hverandre høyt og lever i den tro på at vi kommer til å være sammen livet ut Vi er gift, har et barn, og venter nr.2. Pur lykke her i gården, altså

Kanskje det er uvant for deg å tenke kjæreste, siden du kun har sett på han som venn, men om du liker å være sammen med han både mentalt og fysisk, og han er så bra som du skriver, ville jeg ikke nølt et sekund. Aldersforskjellen er det siste jeg ville brydd meg om.

LYKKE TIL! Og hold oss oppdatert

[Pink_tulip]

Og når det gjelder høsten og framtidsplaner.... HUSK: Du kan aldru planlegge kjærligheten! Ikke gå glipp av den store kjærligheten (kanskje?) pga noen planer. Da hadde jeg heller lagt om planene. Det betyr mer enn alt å ha funnet sin sjelevenn.