Ultralyd og funksjonshemming

[Maxine Grey]

Viser til følgende tråd:

http://forum.kvinneguiden.no/viewtopic.php...4418&highlight=

og tar Poirot helt alvorlig:

Hvem skal bestemme hvilke barn som skal komme til verden?

Foreldre eller helsevesenet, eller kanskje politikerne?

Personlige tilleggsopplysning:

Jeg er mor til nå avdød multifunskjonshemmet barn

Jobber med multifunskjonshemmede ungdommer.

Min innstilling:

Jeg vet ikke. Kanskje. Tror jeg.

[Gjest lmari]

Åh. Kjempevanskelig. Problemstillingen er altså om man ville tatt abort dersom man visste at barnet var handikappet? Eller om helsevesenet burde råde deg til abort? Eventuelt om fostervannsprøve skal være tillatt for å finne ut om barnet er handikappet?

Må innrømme at jeg tror jeg ville tatt abort dersom jeg fikk vite at barnet jeg bar var handikappet. Det høres kanskje fryktelig kynisk ut, men jeg snakker rett fra hjertet. Det er både av hensyn til barnet, men også av hensyn til meg selv. Man skal også være egoistisk noen ganger.

Tror jeg. Kanskje.

Argh. Vanskelig!!!!

[Maxine Grey]

nemlig.

kom igjen, jenter, men noe!

[Bø]

Når jeg klikker på den linken, så kommer jeg ikke til noe som omhandler det du skriver om...

[Maxine Grey]

Jeg viser til at Poirot etterlyser tråder som omhandler noe annet enn snikk-snakk.

[Gjest Poirot]

Har selv en bror død som baby av ryggmargsbrokk, hvilket er grunn til fostervannsprøve og abort. Det er ikke noe feil med hode når man har r. brokk, Tidl miljøvernminister Guro Fjellanger har det og hun klarer seg selv og bruker krykker. Burde hun vært abortert?

Det byr meg imot at jeg skal kunne ta abort på grunn av en sykdom jeg nesten ble født med selv. Javel, man kan være lam, men det er jo faktisk ikke verdens undergang!! Når man får en beskejd om fosterets tilstand, vil man komme i sjokk, og man må bestemme seg raskt. Muligheten for at man er litt for rask, er tilstede.

Vet ikke hva jeg selv vil gjøre når jeg en dag blir gravid, for ingen ønsker vel å få et handikappet barn...? På den annen side vet jeg ikke om jeg orker å føde et dødt barn i 4 mnd (for sent for normal abort når r. brokk er oppdaget), tatt i betraktning at barnet ikke trenger å være spesielt skadet.

Har selv jobbet mye med psykisk utviklingshemmede, og skjønner imidlertid godt at de som har barn med arvelige defekter tester seg før de får nye barn. Det er tungt med en handikappet i familien, om man ikke skal ha to...

Min konklusjon blir vel at det ihvertfall er forskjell på defekter som ryggmargsbrokk og defekter som ikke er forenelige med liv/hjerneaktivitet. Og jeg misliker STERK at jeg sitter i en valgsituasjon der jeg har muligheten til å teste ut mine eventuelle barns defekter på forhånd, mer enn de fleste andre gravide kan.

[Gjest Niniel]

Jeg mener det er opp til foreldrene å bestemme om de vil beholde et handikappet barn. Jeg mener også at fostervannsprøver burde være mer tilgjengelige enn de er i dag.

Jeg har jobbet med multihandikappede barn selv, og ja...hva skal jeg si... jeg så hvor mye det slet på foreldrene til barna. Jeg ville ikke gått gjennom det samme selv.

[Gjest Poirot]

Jeg mener det er opp til foreldrene å bestemme om de vil beholde et handikappet barn. Jeg mener også at fostervannsprøver burde være mer tilgjengelige enn de er i dag.

quote]

For hver 100 prøve, ender engraviditet med abort. Litt trist hvis det barnet er friskt, eller hva..? Det ville blitt mange aborter pga et ønske om opplysninger de færreste foreldre uansett vil få. ikke alt kan oppdages, ikke alt er så ille som det ser ut som og mye kan skej mens barna lever...

[Manon]

Et vanskelig tema dette...

En del politikere mener at man ikke skal kunne "velge bort" funksjonshemmede barn etter ultralydundersøkelse, men hvorfor gjør de det da så vanskelig for foreldre til handikappede barn? Hvor er støtteapparatet man trenger? Hvor er alle hjelpemidlene? Hvorfor må man kjempe i det uendelige for barnet sitt?

Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagere i en slik situasjon, men jeg vil uansett ha muligheten til å velge selv.

[Maxine Grey]

Min oppfatning er at "samfunnet" er proppfullt av dobbeltmoral.

På den ene siden skal fjerning av "uønskede fostre" ikke forekomme,

på den andre siden skal de helst ikke koste noe når de først er her.

[Gjest Niniel]

Poirot: Med mer tilgjengelig mente jeg at man burde senke aldersgrensen med to-tre år, til f.eks. 35. Ikke at det skulle være fritt tilgjengelig for alle og en hver.

Jeg har lest litt om emnet nå, og jeg må si at risikoen for abort er veldig høy, 1 av 130, og om jeg hadde vært i en situasjon hvor fostervannsprøver hadde vært aktuelt, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde valgt det.

Dette er slikt som er vanskelig å si noe om før man sitter i situasjonen selv.

[manji]

Definitivt en avgjørelse foreldrene skal ta.

Aner ikke hva jeg ville ha gjort. Kommer veldig mye ann på hva legene kunne sagt meg/oss om prøvene. Hadde de kunne sagt med sikkerhet at ungen, f.eks, ville bli født med CP (eller hva det nå enn heter. CB kanskje) - så ville jeg anbefalt min kjære å kvitte seg med barnet.

Derimot, hvis det skulle vise seg å være litt mer trivielle ting en CP (eller hva det nå CB), som f.eks at ungen ville bli født lam eller stum o.l. så tror jeg at jeg ville anbefalt å beholde ungen.

Som sagt, mye henger på hva legene kan si deg av informasjon.

[Gjest Poirot]

Manji: CP er Celebral Prese og trenger ikke være synlig engang! Har ikke noe med hodet å gjøre, men kan gjøre bevegelse vansleig, eller at man får spasmer. Kjenner folk med CP som du ikke ser det på.

[Pip]

Personleg ville eg aldri benytta meg av mogelegheita til ein fostervassprøve. Dette fordi eg trur det gjev ein del foreldre eit umenneskeleg press, og dei vert tvinga til å velje...

For meg er det uansett ikkje noko val - abort vil aldri bli aktuelt.

Når det gjeld sorteringssamfunnet, byr tanken meg imot. Er det ein menneskerett å få eit 100% 'perfekt' barn? I mi verd er det rett og slett ein risko ein må ta når ein vel å bli gravid - at barnet kanskje har ei eller anna form for funksjonshemming/misdanning.

Skjønar at det er ufatteleg tøft for einskilde - men då meinar eg at ein må få eit mykje betre tilbod om avlasting og hjelp når ein har/får svært pleietrengande barn.

Lurer på om dette vart litt rotete - er litt trøtt...

[Helena]

Jeg har aldri vært i tvil om at jeg vil ta abort dersom fosteret viser seg å være sykt, og kjæresten er heldigvis helt enig.

Jeg kan ikke se for meg at jeg ville orke å ha ansvar for et sterkt handicappet barn, samfunnet legger ikke akkurat forholdene til rette heller.

Noe som irriterer meg enormt når dette debatteres er at utviklingshemmede eller foreldre av utviklingshemmede tar dette alt for personlig. Selv om jeg ville valgt abort, betyr ikke det at de som er født er mindre verdt enn andre. Jeg ønsker på ingen måte at disse personene ikke skulle levd, selv om jeg vil gjøre det jeg kan for å forhindre at jeg får et skadet barn, det er et valg jeg krever å få ta. Må legge til at jeg har et meget uproblematisk syn på abort generelt.

[Gjest Poirot]

Mitt poeng er at det er ikke alt som kvalifiserer til abort som nødvendigvis er så store handikapp!

Dere orker ikke handikappede barn.. Klart dere gjør! Hva med alle de som blir skadet av sykdom og ulykker, for ikke å snakke om under fødselen.

Pip; mener du seriøst at hvis du fikk et mulithandikappet barn pga deres gener, så ville du ikke testet deg før neste barn?

Jeg kjenner en familie med 2 barn som er på 1 års stadiet i voksen alder. Jeg kejnner en familie med 2 barn med svært sjelden autisisk diagnose.

Jeg kjenner familien med barn med livstruende sykdommer som har søsken med handikapp.

Må si jeg i deres sko definitivt ville testet meg.

Men nok en gang: Jeg øsker ikke å være i en situasjon der jeg må føde mitt døde barn fordi jeg har valgt det selv. Synes staten har lagt en stor byrde på meg ved å gi meg valget i forhold til et handikapp som ikke er all verden.

[coda]

Her kommer en nyhet: jeg er helt enig med Pip!

(eh...da er vel alt ved det vanlige!)

Dette er en problemstilling som er uhyre vanskelig å diskutere på et prinsipielt nivå. Det er vanskelig å holde såre følelser utenfor, å tenke rasjonelt. Samtidig er dette kanskje noe vi ikke føler at vi trenger å tenke rasjonelt over?

Samtidig er det en problemstilling jeg har etterlyst svar på i "vanlige" abortdiskusjoner, men som blir så synlig når hensynet til oss selv trår frem ved å bli satt på spissen. Hvorfor er det greit å ta bort et foster i et slikt tilfelle, men ikke til vanlig? Det klarer jeg ikke å skjønne. Det er for meg totalt ulogisk.

[Maxine Grey]

Når man tenker over muligheten for å få et funksjonshemmet barn er det som regel det store sjokket som kommer sterkest fram. Men saken gjelder mer enn dette. En familie med et funksjonshemmet barn er også en funksjonshemmet familie. Det dreier seg om år etter år med kanskje tyngende ulønnet omsorgsarbeide, og etter HVPU-reformen har det ikke blitt lettere å kombinere denne oppgaven med et yrkes-liv. Jeg kjenner noen tall: døgnpris på avlastning for de aller hardest rammede ligger et sted mellom 2-3000 kroner. Avlastning er et tilbud noen får, men ikke noe man har rett til, det er en såkalt "bør få"-ting. En garantert framtid som minstepensjonist etter å spart samfunnet for millioner av kroner ved selv å ta ansvaret kan da umulig friste? Og hva med å utsette eventuelle søsken for å høre til i en familie som aldri kan gjøre noe mer spennende enn å reise med blålys til nærmeste sykehus noen ganger i året?

[coda]

Tenkte litt på svaret mitt etter at jeg postet. Det var ikke meningen å svare bare på abort-biten.

Zirine reiste for litt siden et viktig spørsmål, som også hører hjemme her. Hvor går grensene? Altså, nå kan vi få fostervannsprøver som gjør at vi kan få sene aborter, samtidig som vi kan redde barn som blir født ved samme alder.

Hva kvalifiserer da til å få avbrutt svangerskapet? Et barn som blir født med noe som gjør at vi ser for oss at barnet kan bli mobbet? Et barn som har skader som vil få mer alvorlige innvirkninger på det vi definerer som livskvalitet? Vi har så ulike tanker om hva vi tror at vi kan takle. Det ansvaret ønsker ikke jeg å ha.

Derfor mener jeg som flere andre i tråden - det er utrolig viktig at samfunnet rundt oss legger til rette for menneskene som blir født. Etter min mening er det veien å gå.

[Maxine Grey]

En problemstilling jeg har vært opptatt av i mange år: På den ene siden gjøres alt som er mulig for å redde f.eks. premature, som kanskje vil komme til å gå gjennom livet med store problemer, mens man på den andre siden ønsker å redusere antall funksjonshemmede ved ikke å la dem bli født.

Når blir et menneske et menneske, og hva er dette mennesket verdt?