Oppdragelse av stebarn..

[AnonymBruker]

Leser stadig vekk at man som stemor IKKE skal oppdra stebarna sine.

Men hvis barna er ett og tre år, hvordan skal man la være og oppdra dem? De er jo så små at de må passes på hele tiden og ettåringen vet jo ikke forskjell på rett og galt...

Jeg er veldig glad i stebarna mine og vil det beste for dem, men når treåringen nekter å spise maten sin, ikke vil legge seg eller "plager" lillesøsteren sin så kan jeg jo ikke bare la henne få gjøre som hun vil? Jeg setter grenser og prøver etter beste evne å forklare henne hvorfor hun må eller ikke må gjøre det jeg ber henne om. Stort sett er det samboer som setter grenser, men det hender jo at jeg er sammen med dem alene

Noen som har synspunkter på dette?

[AnonymBruker]

Leser stadig vekk at man som stemor IKKE skal oppdra stebarna sine.

Men hvis barna er ett og tre år, hvordan skal man la være og oppdra dem? De er jo så små at de må passes på hele tiden og ettåringen vet jo ikke forskjell på rett og galt...

Jeg er veldig glad i stebarna mine og vil det beste for dem, men når treåringen nekter å spise maten sin, ikke vil legge seg eller "plager" lillesøsteren sin så kan jeg jo ikke bare la henne få gjøre som hun vil? Jeg setter grenser og prøver etter beste evne å forklare henne hvorfor hun må eller ikke må gjøre det jeg ber henne om. Stort sett er det samboer som setter grenser, men det hender jo at jeg er sammen med dem alene

Noen som har synspunkter på dette?

Dette er en vanskelig situasjon. Ofte er foreldrene til barna veldig hårsåre når andre skal oppdra dem. Det er ihvertfall jeg, selv om jeg vet at de mener det godt etc. Så er jeg ofte ubevisst veldig kritisk til hvordan de snakker til mine barn og hva de gjør med mine barn. Man kommer inn i en slags forsvarsposisjon som far/mor. (mitt tilfelle far)

Hadde jeg vært far til de barna ville jeg ønsket at du som nå er stemor og en viktig del i barnas liv gjerne hadde spurt meg hva jeg gjør i en slik situasjon, og kanskje prøvd å lært meg hvordan far til barna håndterer enkelte situasjoner og fått hans syn på hvordan jeg skulle gjøre det.

Jeg høres kanskje overbeskyttende ut, men jeg vet om flere som er sånn.

[AnonymBruker]

De som sier at steforeldre ikke skal oppdra vet ikke hva de snakker om.

Selvfølgelig har vi noe å si over barn som skal være mye under vårt eget tak.

Jeg finner meg da ikke i at de søler is på en sofa som JEG har betalt. Skal jeg vente til faren er ferdig i dusjen så han kan snakke til dem?

Jeg sitter heller ikke å ser på at de slår hverandre bare fordi faren er ute noen minutter.

[AnonymBruker]

Takk for svar

Jeg spør ofte samboer om hvordan jeg skal takle situasjoner og respekterer synspunktene hans. Det går faktisk begge veier. Han spør meg om råd og vi snakker mye om barna og om hvordan vi skal takle forskjellige situasjoner. Synes det fungerer veldig bra, men nå har jeg lest så mange steder at stemor skal holde seg laaaangt unna oppdragelsen så jeg ble litt usikker. Derfor startet jeg denne tråden.

[AnonymBruker]

Leste nettopp denne artikkelen...

"Psykologen advarer mot å gå inn i rollen som "mor".

– Ikke vær en oppdrager, og ikke ta barnas ønske om gjenforening mellom mor og far personlig mot deg."

Men er vel litt forskjell på å være mor og å delta i oppdragelsen?

[Sofie_22]

Når barna er såpass små, så er vel det egentlig ikke noe spørsmål. Et barn på ett og tre år er avhengig av voksene personer, på lik linje med faren/moren til barna bør du såklart sette grenser og passe på.

Hadde barna vært 12 og 15, hadde det nok vært en annen sak.

[AnonymBruker]

Da jeg fikk stepappa gjaldt reglene at i mamma sitt hus var det mamma og stepappa som bestemte, i pappa sitt hus var det pappa som bestemte. Jeg mener det skal være slik. I hvert fall når det er så små. De kan ikke vente på å få beskjed de - de må få med en gang.

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg blir veldig provosert når folk begynner å snakke om hans og hennes barn og at steforeldre ikke skal ha noe som helt med stebarnas liv å gjøre.

Steforeldre er aktivt med i barnas liv. De er der for dem hele tiden, og er på en måte reserve foreldre. Det blir bare tåpelig at de ikke skal være litt foreldre de også når det trengs.

Jeg skjønner godt at TS blir forvirret når hun må sette grenser, men som stemor skal hun liksom ikke det.

[liv]

Det er forskjell på å håndheve alerede satte grenser og lage nye grenser.

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å håndheve alerede satte grenser og lage nye grenser.

Er faren slapp og ikke er så nøye med grenser så skal jeg love deg at jeg gjør det selv. Det er tross alt mitt hus og mine ting.

Om faren ikke syns det gjør noe at de herjer rundt og ødelegger ting, må jeg steppe inn og fortelle dem at jeg ikke vil ha det sånn.

[liv]

Er faren slapp og ikke er så nøye med grenser så skal jeg love deg at jeg gjør det selv. Det er tross alt mitt hus og mine ting.

Om faren ikke syns det gjør noe at de herjer rundt og ødelegger ting, må jeg steppe inn og fortelle dem at jeg ikke vil ha det sånn.

*Da hadde jeg ikke vært samboer med denne faren*. Ei heller sammen med. Om vårt syn på barneoppdragelse var så forskjellig så hadde vi ikke passet sammen. Enkelt og greit

[AnonymBruker]

*Da hadde jeg ikke vært samboer med denne faren*. Ei heller sammen med. Om vårt syn på barneoppdragelse var så forskjellig så hadde vi ikke passet sammen. Enkelt og greit

Det er rimelig naivt av deg å tro at dere kommer til å være enig om alt innen barneoppdragelse........

[la Flaca]

Takk for svar

Jeg spør ofte samboer om hvordan jeg skal takle situasjoner og respekterer synspunktene hans. Det går faktisk begge veier. Han spør meg om råd og vi snakker mye om barna og om hvordan vi skal takle forskjellige situasjoner. Synes det fungerer veldig bra, men nå har jeg lest så mange steder at stemor skal holde seg laaaangt unna oppdragelsen så jeg ble litt usikker. Derfor startet jeg denne tråden.

Det kommer jo helt an på ansvarsfordelingen dere har. Da jeg ble stemor fikk jeg aleneansvar for jenta som da var to år to dager annen hver uke, mens pappan var på jobb. Litt vanskelig å unngå å være oppdrager da gitt.

Så lenge pappan ikke er til stede hele tiden får du bare gjøre en så god jobb som du kan med barna. Fint om dere blir enig om en felles måte å gjøre ting på, og positivt om mamman bidrar med hvordan oppdragelsen fungerer hjemme hos henne.

[Gjest Linda sofie]

De som sier at steforeldre ikke skal oppdra vet ikke hva de snakker om.

Selvfølgelig har vi noe å si over barn som skal være mye under vårt eget tak.

Jeg finner meg da ikke i at de søler is på en sofa som JEG har betalt. Skal jeg vente til faren er ferdig i dusjen så han kan snakke til dem?

Jeg sitter heller ikke å ser på at de slår hverandre bare fordi faren er ute noen minutter.

Signerer dette. Selvsagt har steforeldre noe de skulle ha sagt. Hvis steungen gjør noe h*n IKKE får lov til må man da si ifra selv om det ikke er din unge. Skal man bare la steungene holde på som de vil i ditt hjem? Nei! Man sier i fra til "Ole" at det er ikke okey at "ole" slår lillesøster "Kari". Man kan ikke bare sitte å vente på at far skal komme hjem og ikke gjøre noe som helst. Det bir for dumt å si at steforelde ikke skal oppdra ungene og ikke har en dritt de skulle ha sagt. Selvsagt har de noe de skulle ha sagt i de sitt eget hjem.

Endret 4. mars 2011 av Linda sofie

[Carrot]

Det er stor forskjell på å bidra til at stebarn lærer folkeskikk og hvordan de skjønner forskjell på rett og galt og å overta oppdragerrollen i forhold til dem, det er også stor forskjell på foreldre som innser at en steforelder har behov for å markere seg som en voksen og de som mener barnas oppdrager i form av de selv går foran den andre voksnes rett til å være nettopp en ansvarlig voksen.

Er tilbøyelig til å være enig med dem som sier at foreldre som virkelig mener deres partner ikke skal bidra i oppdragerollen av deres barn har bommet fullstendig... ( i mine øyne fordrer det nemlig to ting; at de er konstant til stede selv og ser alt som skjer og at de direkte undergraver den andre voksnes autoritet i alle situasjoner ellers)

editerte skrivefeil..

Endret 4. mars 2011 av Carrot

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og ser det som en selvfølge at jeg er med på grensesettingen når barna er hos oss. Noe annet hadde blitt uholdbart for alle parter. Og særlig med så små barn så må reaksjonen komme fort. Det nytter ikke å snakke med en ettåring om noe som skjedde for en time siden.

Når stebarna mine er hos oss er jeg og pappaen likeverdige voksne i forhold til å passe på at de oppfører seg "som folk", og barna kan like gjerne spørre meg om de får lov til å ta et glass brus eller om de får være oppe en halvtime ekstra (barna er store nå), og mitt svar blir respektert enten det går ene eller andre veien. Når det gjelder viktige avgjørelser overlates det til mor og far, men jeg og far diskuterer det meste og vi blir jo naturlig nok farget av hverandre.

Jeg vil ikke blande meg opp i avgjørelser rundt barnas valg av fritidsaktiviteter, om de ønsker hull i ørene eller tatovering når den tid kommer. I sånne tilfeller forsøker jeg å holde meg nøytral eller å forsterke foreldrenes holdninger dersom jeg vet om disse og de ikke er i konflikt med mine egne verdier. F.eks. om tenåringen vil ha tatovering så vil jeg kunne si min mening om det (at jeg synes det er noe man bør vente med til man er 18), men jeg ville verken gitt tillatelse eller nektet tenåringen for det er foreldrenes jobb.

I hverdagslige situasjoner kan imidlertid jeg like gjerne som foreldrene be tenåringen om å ta ut av oppvaskmaskinen, rydde opp etter seg på badet osv.

Vi opplever barn som har vokst opp til å bli trygge på seg selv og de voksne i livene deres. De vet hva som forventes av dem, og de vet hva de kan forvente av oss. Men en viktig del av oppskriften er naturligvis kjærlighet. Jeg vil aldri påstå at jeg er like glad i stebarna som foreldrene deres er, for ingenting kan måle seg med mors- og farskjærlighet. Men jeg er veldig, veldig glad i barna, og vil dem kun det beste. Det vet de, og det merker de i hverdagen. Derfor er det kanskje lettere for både dem og foreldrene å akseptere det når jeg iblant må ta den strenge oppdragerrollen overfor dem.

[Modic]

Jeg er stemor og ser det som en selvfølge at jeg er med på grensesettingen når barna er hos oss. Noe annet hadde blitt uholdbart for alle parter. Og særlig med så små barn så må reaksjonen komme fort. Det nytter ikke å snakke med en ettåring om noe som skjedde for en time siden.

Når stebarna mine er hos oss er jeg og pappaen likeverdige voksne i forhold til å passe på at de oppfører seg "som folk", og barna kan like gjerne spørre meg om de får lov til å ta et glass brus eller om de får være oppe en halvtime ekstra (barna er store nå), og mitt svar blir respektert enten det går ene eller andre veien. Når det gjelder viktige avgjørelser overlates det til mor og far, men jeg og far diskuterer det meste og vi blir jo naturlig nok farget av hverandre.

Jeg vil ikke blande meg opp i avgjørelser rundt barnas valg av fritidsaktiviteter, om de ønsker hull i ørene eller tatovering når den tid kommer. I sånne tilfeller forsøker jeg å holde meg nøytral eller å forsterke foreldrenes holdninger dersom jeg vet om disse og de ikke er i konflikt med mine egne verdier. F.eks. om tenåringen vil ha tatovering så vil jeg kunne si min mening om det (at jeg synes det er noe man bør vente med til man er 18), men jeg ville verken gitt tillatelse eller nektet tenåringen for det er foreldrenes jobb.

I hverdagslige situasjoner kan imidlertid jeg like gjerne som foreldrene be tenåringen om å ta ut av oppvaskmaskinen, rydde opp etter seg på badet osv.

Vi opplever barn som har vokst opp til å bli trygge på seg selv og de voksne i livene deres. De vet hva som forventes av dem, og de vet hva de kan forvente av oss. Men en viktig del av oppskriften er naturligvis kjærlighet. Jeg vil aldri påstå at jeg er like glad i stebarna som foreldrene deres er, for ingenting kan måle seg med mors- og farskjærlighet. Men jeg er veldig, veldig glad i barna, og vil dem kun det beste. Det vet de, og det merker de i hverdagen. Derfor er det kanskje lettere for både dem og foreldrene å akseptere det når jeg iblant må ta den strenge oppdragerrollen overfor dem.

Signerer denne!

Nå er kanskje situasjonen hos oss litt spesiell, i og med at barna bor hos oss og kun har samvær med mor annenhver helg, men dette er nøyaktig hvordan det fungerer hos oss.

[Gjest youlookslashy]

Jeg mener at type oppdragelse som dette er lov:

- du får ikke lov å slå ida

- rydd opp etter deg

- nei, du må gjøre leksene dine først

osv..

derimot:

- du får IKKE gå på den festen

- du må gå på piano

- ja, du kan få piercing

sånt er opp til biologiske foreldre. personlig mener jeg at steforeldre burde ta mye mere styring, akkurat som når man har tantebarn på besøk!

[Gjest Krise]

Jeg er stemor og ser det som en selvfølge at jeg er med på grensesettingen når barna er hos oss. Noe annet hadde blitt uholdbart for alle parter. Og særlig med så små barn så må reaksjonen komme fort. Det nytter ikke å snakke med en ettåring om noe som skjedde for en time siden.

Når stebarna mine er hos oss er jeg og pappaen likeverdige voksne i forhold til å passe på at de oppfører seg "som folk", og barna kan like gjerne spørre meg om de får lov til å ta et glass brus eller om de får være oppe en halvtime ekstra (barna er store nå), og mitt svar blir respektert enten det går ene eller andre veien. Når det gjelder viktige avgjørelser overlates det til mor og far, men jeg og far diskuterer det meste og vi blir jo naturlig nok farget av hverandre.

Jeg vil ikke blande meg opp i avgjørelser rundt barnas valg av fritidsaktiviteter, om de ønsker hull i ørene eller tatovering når den tid kommer. I sånne tilfeller forsøker jeg å holde meg nøytral eller å forsterke foreldrenes holdninger dersom jeg vet om disse og de ikke er i konflikt med mine egne verdier. F.eks. om tenåringen vil ha tatovering så vil jeg kunne si min mening om det (at jeg synes det er noe man bør vente med til man er 18), men jeg ville verken gitt tillatelse eller nektet tenåringen for det er foreldrenes jobb.

I hverdagslige situasjoner kan imidlertid jeg like gjerne som foreldrene be tenåringen om å ta ut av oppvaskmaskinen, rydde opp etter seg på badet osv.

Vi opplever barn som har vokst opp til å bli trygge på seg selv og de voksne i livene deres. De vet hva som forventes av dem, og de vet hva de kan forvente av oss. Men en viktig del av oppskriften er naturligvis kjærlighet. Jeg vil aldri påstå at jeg er like glad i stebarna som foreldrene deres er, for ingenting kan måle seg med mors- og farskjærlighet. Men jeg er veldig, veldig glad i barna, og vil dem kun det beste. Det vet de, og det merker de i hverdagen. Derfor er det kanskje lettere for både dem og foreldrene å akseptere det når jeg iblant må ta den strenge oppdragerrollen overfor dem.

Jeg er såå enig i denne.

Det er slik det er hos oss og. (jeg har vært stemor i 8 år for et barn som idag er 11 år)

En steforelder er ikke en forelder, men det er en foresatt, ihvertfall hos oss, og det fungerer meget bra.

[AnonymBruker]

Jeg mener at type oppdragelse som dette er lov:

- du får ikke lov å slå ida

- rydd opp etter deg

- nei, du må gjøre leksene dine først

osv..

derimot:

- du får IKKE gå på den festen

- du må gå på piano

- ja, du kan få piercing

sånt er opp til biologiske foreldre. personlig mener jeg at steforeldre burde ta mye mere styring, akkurat som når man har tantebarn på besøk!

Skjønner poenget og er enig med deg... Men det er ikke i nærheten det samme å være tante som det er å være steforelder! Kan ikke sammenlignes.