Psykisk sykdom

[r3d3mption]

Jeg tror personen bak åpningsinnlegget lider av den vanlige misoppfatningen av verden at mennesker har som mål å være hensynsfulle ovenfor hverandre, og har andres beste som et mål i seg selv.

Det er ikke sånn ting fungerer. De som har angst og ikke tør bevege seg ut av huset av frykt for sosial devaluering, blir bare møtt med ytterligere skepsis fordi de har påfallende adferd når de stikker huet ut. Mennesket er ikke skrudd sammen for å ta hensyn til andres behov, med mindre det fremmer reproduksjon.

Det er enkelt å kritisere slikt når man selv er på den negative siden av likningen, men når man tar et skritt vekk fra materien, ser man at det ikke fins mange alternativer til hvordan vi er skrudd sammen. Det er gode grunner til å holde seg unna mennesker som er psykisk påfallende. Spesielt for jenter vil en psykisk syk mann ikke gi samme tryggheten til barna, han vil ikke gi noe bedre sex, han vil rett og slett være en uegnet make.

For jenter er det noe annerledes, da gutter kan pule rundt, og ikke må bry seg om noen av avkommet omkommer som følge av psykotiske mødre.

Mennesker flokker av naturlige grunner til de som har noe positivt å tilføye tilværelsen. Hvorfor fungerer massesuggsjon? Hvorfor hører folk på ros og ikke kritikk? Hvorfor lyver folk om hvordan de har det, og er skeptiske til å innrømme når de ikke har det bra? Hvorfor er medarbeidersamtaler bortkastet? Hvorfor er ikke alle mennesker nihilister eller fatalister? Hvorfor fins det idioter som tror på julenissen?

Sannheten er at de som mener det "burde være annerledes" er mennesker som ønsker å finne mening i sin egen lidelse, og skyve ansvaret over på verden rundt. Dette er løgnaktig manipulasjon av en selv. Det fins ingen grunn til å bry seg om psykiatriske pasienter, og sånn er livet.

[Elanio]

Jeg har som mål og være hensynsfull, og jeg bryr meg like mye om psykiatriske pasienter som alle andre.

Psykiatriske pasienter er så mangt, de behøver på ingen måte å være påfallende eller som menn ha dårlig tiltrekningskraft på det motsatte kjønn.

[Elanio]

..” Mannen som er siktet for drapet er tidligere psykiatrisk pasient som var innlagt for 9 år siden…” Da har man jo satt to sannheter opp mot hverandre for å skape et nytt utsagn som utrykker to ting. Nemlig at det er en sammenheng mellom den tidligere innleggelsen og den mulige ugjerningen, kan det av og til være en sammenheng, men det må ikke være det. Og når det gjelder pasienter innen psykisk helsevern og “tikkende bomber”, så er det statistisk helt feil. De aller fleste mennesker med psykiske lidelser er overhodet ikke farlige, og hovedvekten av de som er farlige, er bare farlige for seg selv. Men merkelappen “psykiatrisk pasient” passer jo like godt på alle, også kan vi jo late som om det er en god beskrivelse av enkeltmennesker.

De aller fleste voldshandlinger begåes av folk som ikke er psykiatriske pasienter.

Tror mange fordomsfulle stigmafolk har en redsel i seg for at det kunne ha vært de, eller det at de ikke har psykiske problemer føler de kanskje er den eneste "seieren" de har i livet.

[AnonymBruker]

De aller fleste voldshandlinger begåes av folk som ikke er psykiatriske pasienter.

Tror mange fordomsfulle stigmafolk har en redsel i seg for at det kunne ha vært de, eller det at de ikke har psykiske problemer føler de kanskje er den eneste "seieren" de har i livet.

Ja, men det understrekes som regel hvis den siktede har eller hatt noen form for psykiske lidelser.

[Gjest stillness]

Jeg må si jeg blir sjokkert når du nevner de holdningene som mange folk har, jeg trodde i min naivitet at vi hadde kommet litt lengre. Personlig tenker jeg som så at de som har fordommer og føler behov for å stigmatisere..de må jo være veldig usikre på seg selv.

Ingen trygg person kan føle behov for å latterliggjøre noen for noe man ikke kan noe for. Kanskje de i sin verden tror at folk velger fra forskjellige hyller hvike sykdommer de får..Takk, jeg tar influensa, så kan du ta Bipolar 2..

Det er tilfeldighetene som rår og de som er fulle av fordommer har fått en av de alvorligste sykdommene.

Det har blitt en større åpenhet om psykisk sykdom,men fortsatt er det mange som har fordommer og rare holdninger til de som sliter psykisk.Vet ikke om det har så mye med usikkerhet å gjøre,men mer om fordommer og holdninger.

Jeg er derfor veldig skeptisk til hvem jeg vil være åpen om med dette og til og med når jeg velger å være åpen så blir jeg møtt med skepsis og å ikke bli tatt alvorlig.

Nei,det må nok fortsatt en holdningsendring til spesielt når folk tror det bare er å ta seg sammen eller at det er tull og en dårlig unnskyldning fordi man ikke gidder.

[Elanio]

Det har blitt en større åpenhet om psykisk sykdom,men fortsatt er det mange som har fordommer og rare holdninger til de som sliter psykisk.Vet ikke om det har så mye med usikkerhet å gjøre,men mer om fordommer og holdninger.

Jeg er derfor veldig skeptisk til hvem jeg vil være åpen om med dette og til og med når jeg velger å være åpen så blir jeg møtt med skepsis og å ikke bli tatt alvorlig.

Nei,det må nok fortsatt en holdningsendring til spesielt når folk tror det bare er å ta seg sammen eller at det er tull og en dårlig unnskyldning fordi man ikke gidder.

Psykiske sykdommer er noe det virker som veldig mange har et problematisk forhold til, og det er mye fordommer og også uvitenhet ute og går. Det virker som om mange forbinder folk med psykiske vansker med folk som er dumme eller farlige. En typisk vits fra psykiatrisk er gjerne om en eller noen som gjør noe tåpelig.

Det er vel heller slik at mange psykiske lidelser ofte er forbundet med kreativitet, og f.eks angstlidelser er jo ofte et resultat av et friskt sinns reaksjon på andres personlighetsforstyrrelser, som f.eks oppvekst i psykisk og/eller fysisk vold.

Det å ta seg sammen tror jeg ikke er bra heller, men jeg synes det er underlig det du sier om ikke å bli tatt på alvor eller blir møtt med skepsis ang. å være åpen om noe som er så utbredt, jeg føler at når jeg har sagt at jeg kan slite så føler jeg at folk respekterer det, de vet om oppveksten og hadde kanskje ventet at jeg hadde blitt narkoman, kriminell eller noe i stede... Vet ikke, kanskje jeg bare er naiv og at det prates mer enn jeg er klar over, men jeg har aldri vært spesielt opptatt av hva som sies egentlig, og tenker at de som har noe negativt å si ikke er så viktig å bry seg så mye om.

Psykisk sykdom kan være en skikkelig life-destroyer, men det å lære å "tenke riktig" er veldig viktig men kan være veldig vanskelig, men tankene kan jo lett opprettholde f.eks angst eller depresjon.

[Gjest Delphina]

Jeg har alltid vært åpen om mine diagnoser, som "bare" er angst og depresjon. Jeg bryr meg mildt sagt ikke om folk stigmatiserer meg bare fordi jeg ikke er som dem. Gikk flere år med depresjoner og angst (hovedsaklig dødsangst), som ikke ble tatt seriøst. Fikk også PTSD etter en traumatisk opplevelse, noe som førte til null konsentrasjon.

Jeg måtte flytte til en annen by før jeg fikk hjelpen jeg trengte, da jeg ble lagt inn frivillig på det psykiatriske sykehuset i byen. Der har jeg vært to ganger, og fikk veldig god hjelp av det psykiatriske teamet i byen, dog ved et tilfelle fikk jeg beskjed at jeg måtte være positiv (veldig lett etter å ha gått konstant deprimert i 8 år). Dette har jeg fått ganske ofte kastet i ansiktet, noe som ikke er enkelt. Har fått kjempegod hjelp av en psykiatrisk sykepleier som gjør en fantastisk jobb.

Desverre leser jeg at andre ikke får hjelp, og jeg føler meg slem for at jeg fikk den hjelpen jeg faktisk trengte. Dog, jeg skulle gjerne ønske at folk rundt meg ikke stigmatiserte og gjorde narr av meg da jeg trengte hjelp.

Vil ikke forsvare psykiatrien, men det finnes mange somatiske leger som ikke gjør jobben sin heller, og det er mange som stigmatiseres grunnet diverse somatiske lidelser.

Endret 21. mars 2011 av Delphina

[Gjest stillness]

Psykiske sykdommer er noe det virker som veldig mange har et problematisk forhold til, og det er mye fordommer og også uvitenhet ute og går. Det virker som om mange forbinder folk med psykiske vansker med folk som er dumme eller farlige. En typisk vits fra psykiatrisk er gjerne om en eller noen som gjør noe tåpelig.

Det er vel heller slik at mange psykiske lidelser ofte er forbundet med kreativitet, og f.eks angstlidelser er jo ofte et resultat av et friskt sinns reaksjon på andres personlighetsforstyrrelser, som f.eks oppvekst i psykisk og/eller fysisk vold.

Det å ta seg sammen tror jeg ikke er bra heller, men jeg synes det er underlig det du sier om ikke å bli tatt på alvor eller blir møtt med skepsis ang. å være åpen om noe som er så utbredt, jeg føler at når jeg har sagt at jeg kan slite så føler jeg at folk respekterer det, de vet om oppveksten og hadde kanskje ventet at jeg hadde blitt narkoman, kriminell eller noe i stede... Vet ikke, kanskje jeg bare er naiv og at det prates mer enn jeg er klar over, men jeg har aldri vært spesielt opptatt av hva som sies egentlig, og tenker at de som har noe negativt å si ikke er så viktig å bry seg så mye om.

Psykisk sykdom kan være en skikkelig life-destroyer, men det å lære å "tenke riktig" er veldig viktig men kan være veldig vanskelig, men tankene kan jo lett opprettholde f.eks angst eller depresjon.

Nå tenker jeg mest på familien min og et par venninner jeg har hatt opp igjennom.Familien min har uttrykt visse holdninger så de gidder jeg ikke engang prøve med,men når sant skal sies så har jeg også ett problematisk forhold til dem.

De jeg har valgt å dele det med utenom samboer da har jeg blitt med skepsis og en svakliggjøring av meg så dermed blir jeg skeptisk til å fortelle det til folk..

Det er vel bare sånn at jeg vil at folk skal godta det,men om de ikke gjør det så er de vel kanskje ikke så mye å samle på uansett.

Ja,det vet jeg alt om.Er midt oppe i en prøve å forandre meg selv periode som har vart en stund nå,og måtte begynne fra bunnen,men går jo fremover..

[AnonymBruker]

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4068345.ece

Liker

[AnonymBruker]

Men dette vet jo7forstår jo ikke en gang behandlerne i psykiatrien. jeg har mange ganger de siste årene blitt bedt om å ta meg sammen og ikke være for deprimert til å møte til behandling....

Det ville ikke falt en almennpraktiker inn å si til en med høy feber at vedkommende måtte ta seg sammen så temperaturen ble lavere, eller å si til en med diabetes at han fikke samle tankene så blodsukkeret sank. Men til en deprimert person med angst sier legen ofte at personen må bestemme seg for å ikke ha symptomer og følge opplegget...

Løsningen deres når personen er for syk til å greie det er ofte å skrive dem ut av avdelingen... De sender ikke somatiske pasienter med lungebetennelse hjem fordi de får temperaturstigning. Men i rusomsorgen og psykiatrien er det prosedyre å skrive ut de som er for syke til å følge opplegget...

Hvordan kan man da forvente at andre mennesker skal forstå noe som helst, når legene ikke har innsikt?

Blir trist av å lese her, har slitt med angst og depresjoner i mange år.

Det virker som om pårørende familien min har klokketro på at det må være noe fundamentalt galt med meg som ikke blir bedre.

Jeg har fått 12 forskjellige diagnoser og bare en av de er riktige.

Det virker som de er svært opptatt av å dele ut stigmatiserende feildiagnoser for å løfte seg selv litt opp etter håret og for å føle seg litt bedre og mer vellykket enn pasienten.

Har man angst som bare benzodiazepiner hjelper for er man medikamentmisbruker. Det er komplett umulig å få mange av disse individene som sitter på sin høye hest til å forstå at selv om noen misbruker disse medisinene de prøver å demonisere til fordel for ikke virksomme, dyre SSRI medisiner de skal selge for Pfizer, betyr ikke det at alle passer inn i stigma-holdningen til legene-psykiaterne.

Har man som yngre brukt alkohol pga. sosial angst har man hatt ett alkoholproblem. Siden mange med sosial angst får alkoholproblemer betyr det i deres snevre, fordomsfulle verden att alle som selvmedisinerer med alkohol har ett alkoholproblem.

Så har man i journalen att man har disse problemene som man ikke har, journalene blir sendt til neste lege og han kan jo ikke stole på hva en rusmisbruker sier som i tillegg er en psykiatrisk pasient. Må han ha en dose BZD for kronisk post-traumatisk angst må han meldes til Fylkeslegen som misbruker for å få foreskrevet noen Vival.

Godt det misbrukerregisteret er nedlagt for legene misbrukte dette for hva det var værdt for dem.

Er man så frekk at man har et positivt selvbilde kan man risikere å få tatovert inn narsissistisk personligheysforsyrrelse på armen og stemplet i pannen. Jeg ble tildelt dette da jeg var 32. Ingen våkner opp en dag når man er 32 med en alvorlig personlighetsforstyrrelse ingen har merket noe til tidligere. At diagnosen i tillegg ikke skal benyttes i Norge bryr ikke overmennesket seg noe om.

Så kom jeg på et psyk. sykehus i Buskerud og var der i 3 måneder. Når jeg ble innskrevet veide jeg 94 kilo, når jeg ble utskrevet, dårligere enn noen gang, 76.

Så var det en lege som hadde kommet hit fra Serbia for å tjene mest mulig penger som tvangsinnla meg uten å ha sett meg eller snakket med meg, jeg ville innlegges for jeg hadde store angstproblemer jeg følte for å prøve å få noe behandling for og visste ikke at døra ble låst bak meg når jeg ankom sykehuset.

Sjegsovergriper på avdelingen tvang i meg en cocktail av forskjellige substanser som gjorde at jeg var i færd med å miste kontakten med virkeligheten, jeg gikk i halvsøvne og la meg til å sove en plass det ikke behaget psykopaten at jeg sov så han hentet to politifolk og fikk dem til å legge meg i reimer.

Jeg lå der i 12 timer og når det behaget dett individet å løslate meg så jeg meg selv i 4 forskjellige utgaver i speilet og sansene var blitt usynkrone så lyden av at døra ble åpnet hørte jeg flere minutter etterpå.

Mye, mye mer bisarre greier jeg ikke orker å tenke på skjedde, men jeg fikk mobilisert en oppegående sykepleier som kontaktet overgriperens overordnede, vi hadde et møte og hun skjønte det som hadde skjedd kunne komme til å slå tilbake på henne også så hun løslot meg fra galehuset (jeg tenker ikke på pasientene). Men hun skrev ikke i journalen det som hadde skjedd, men at jeg hadde fått tilbake kontakten med virkeligheten psykopaten prøvde å frata meg.

Så i fjor ble jeg tvangsinnlagt fordi jeg var manisk og snakket så fort at legen ikke forsto meg, jeg var ikke til fare for noen, har aldri vært det, men når jeg kom til mottaket ble jeg møtt av en fordomsfull, aggressiv overlege som sa hun skulle låse meg inne i 11 døgn og kutte benzodiazepinene jeg har brukt i over 30 år momentant.

Jeg ble og skjeldt ut av henne og forulempet etter alle kunstens regler.

Hun påstod at jeg brukte heroin og amfetamin og cannabis. Jeg leverte en urinprøve som bare slo ut på BZD naturligvis og ville ha en unnskyldning fra henne, men hun hadde selvsagt ikke tatt feil..

Når jeg fikk innredet meg på rommet begynte jeg å se meg etter muligheter for selvmord for dette monsteret var 100 prosent fokusert på å utsette meg for det mest smertefulle som finnes, benzo withdrawal syndrome med ekstrem angst og panikk, psykose, hallisunasjoner, delir, elektrisk sjokk følelsre osv. men helst ikke de dødelige krampene for det ville kunne ødelegge utsikten hennes til å fortsette å ødelegge andre mennesker.

Jeg fikk moblisert en annen lege som så vanviddet i hva overlegen ville gjøre, og hun satte opp et nedtrappinbgsprogram, men overlegen ga seg ikke, da ville hun at jeg skulle få 5 mg nitrazepam, jeg hadde fått foreskrevet en nokså høy diazepam-dose på 50 mg i en del år, de siste 19 årene. Mens den andre legen og jeg så på nedtrappingen masa overlegen om og om igjen om hun kunne hindre kramper, hun var helt fortvila, skulle hun ikke få oppleve smertehelvete mitt allikavel..?

Pga. at sadisten ikke fikk gjennom sitt groteske prosjekt nektet hun å låse opp for meg når drosjen min kom.

Heia psykiatrien og legestanden. Fytt i helvete for en gjeng!

(Jeg har bare skrevet noe av det de har drive og plaga meg med.)

Kjenner meg litt igjen, var dypt deprimert etter et samlivsbrudd og tok en overdose piller, men ringte selv legevakta før jeg sovnet helt. Ringte fordi jeg ikke ville sette familien i sorg, ikke fordi jeg hadde lyst til å leve.

Det går bedre nå, men legen ble konfrontert med overdosen min og jeg er satt under lavdosering. Det innebærer at jeg må til legen hver 4.uke. Har angst for andre leger, og nå er legen min sykemeldt og har vært det siden i høst.

Det som såret meg litt var at legen ba meg finne en annen fastlege siden jeg bodde ett år i nabobyen. Jeg kan ikke hjelpe deg, sa legen.

Men jeg flyttet tilbake, men legen er veldig opptatt av at jeg bør prøve å takle livet mest pillefritt. Det er jo et mål, men vikarende lege skriver resept der det står hvor lenge jeg må klare meg før en ny resept skrives ut. Vival. Hvorfor ikke fortelle meg det før de ansatte på apoteket må påpeke det?

Det føles nedverdigende og respektløst av vikarlegen. Har spurt meg selv hva som er galt med en lege som ikke åpner til en samtale og forteller direkte at det er en vurdering de har forholdt seg til.

[*Mocca*]

Jeg tviler litt på at psykologen din har brukt ordene "ta deg sammen". Men jeg går til psykolog og opplever ofte at psykologen vil at jeg skal presse meg selv til å få mest mulig ut av dagene. Og da kan det oppleves litt som at psykologen vil du skal ta deg sammen. Men det betyr bare at psykologen vil at du skal mestre så mye som mulig selv om du er syk.

Det er faktisk ikke uvanlig at både psykologer, psykiatere, miljøarbeidere, fastleger osv osv sier at man skal ta seg sammen.

Det er noe de absolutt ikke skal gjøre, men det er sjokkerende hvor mange som faktisk sier dette.

Samme med; sett deg ut og høre på fuglekvitteret og se blomstene som blomstrer, det hjelper på depresjonen.... det kommer når depresjonen letter litt det (hvertfall for min del som har bipolar 2 som er en kjemisk ubalanse i hjernen, altså ikke situasjonsbetinget depresjon)

Det er skremmende hvor uvitende mange fagfolk innen psykiatrien og psykisk helse faktisk er.

[Lammelåret]

Det er skremmende hvor uvitende mange fagfolk innen psykiatrien og psykisk helse faktisk er.

Ja til etterutdanning og kursing!

[sequin]

Det er ikke sånn ting fungerer. De som har angst og ikke tør bevege seg ut av huset av frykt for sosial devaluering, blir bare møtt med ytterligere skepsis fordi de har påfallende adferd når de stikker huet ut.

HÆ?