Psykisk sykdom

[Gjest anonym]

Du sa akkurat det jeg ikke greide å formulere

Jeg tror som sagt at psykiatrien påberoper seg å kunne utrette mye mer enn det de faktisk kan.

Fint at noen har bra opplevelser, men jeg tror at 10 år erfaring med psykiatrien, med ulike behandlere over tid, har gitt mer enn bra nok grunnlag for å si at jeg ikke hadde ett uheldig møte med psykiatrien...

De hadde nemlig mer enn nok anledninger til å rette opp inntrykket underveis i løpet av de årene... Men de bare bekreftet inntrykket for hvert nytt, skuffende møte med dem.

Men har man et utseende og en "vinnende" personlighet og en diagnose som de personlig liker å jobbe med, da blir man sikkert godt tatt vare på... Trynefaktor kan nemlig ikke undervurderes i psykiatrien.

De ansatte er nemlig ikke annet enn mennesker med personlige preferranser og sine egen svakheter, som gjør sitt til at det er ytterst variabelt hvordan de er i stand til å utføre jobbene sine.

Når de i tillegg har klokketro på seg selv, og personalgruppa slår seg sammen for å ikke la seg påvirke i noen annen retning enn de har bestemt å tolke det du sier til dem, kan du bare skrinlegge å bli hørt.

Kommer en feilk tolkning inn i journalen er dette "sannheten" om deg for all framtid, og vli påvirke ett hvert nytt møte med denne etaten.

Så min erfaring er at det gjeder å ha en diagnose som er populær blant behandlerne. Ellers går du en trist framtid i møte , med mye stygge kommentarer, likegyldige skuldertrekk og slett behandling fra "fagfolk".

Det gjelder forøvrig også i resten av helsevesenet.

[Gjest anonym]

Det er folks holdninger og fordommer det er noe galt med. Men nå bør du ikke trekke alle psykiatre under en kam. Det finnes utrolig mange flinke fagfolk innefor psykiatrien. Det du sier om at psykiatere er nederst på rangstigen er bare tull. For å bli psykiater må du først ta medisin studiet på 6 år for deretter å spesialisere deg innefor psykiatri. Psykiatere har jo selv valgt å spesialisere seg innefor dette område, dette er ikke noe du ender opp som. Det er et krevende yrke og er nok alt annet enn lett.

Jo, men det er sikkert representanter fra dcet studiet også, som strøk til eksamen og kontinuerte seg til eksamenspairer... Å ha gått leneg i studer er ikke ensbetydende med å være flink.

Dessuten er det bingo i Norge hvislket tilbud man får. Det havhenger av om det tilbudet du kunne hatt nytte av er tilgjengelig der du bor...

Noen nevnte kognitiv terapi, men det er ikke mange som får et slikt tilbud, siden det ikke er tilgjengelige terapeuter...

Derfor gis det samtaleterapi i stedet, siden dette er personalet de har...

Pasientene skrives gjerrne ut for å spare penger, og ikke fordi de er friske.

De som blir bra , ville blitt dette uansett også, uten innblanding fra "behandlere". De var nemlig ikke spesielt dårlige i utgangspunktet. Disse pasientene er somregel de som blir godt likt innen dette systemet.

[AnonymBruker]

du gjest Anonym, du virker for meg som et godt eksempel på koblingen det gjerne er mellom psykisk sykdom og høy intelligens, du har stor innsikt i menneskelig atferd og jeg kjenner meg veldig igjen i dine erfaringer med helsevesenet, den behandleren jeg har nå feks , er overhodet ikke kompetent til å behandle alvorligere og dypere typer depresjoner

[Troilltøva]

Enig! Det ser jo ut som det er mange her med psykiske problemer og som ønsker dette. Kunne lagt ut spørsmål på "spørsmålskategorien", og se at vi er mange som ønsker det?

ps. hva heter det angst-forumet du er med i da?

Ja tenkte på det selv, jeg tror det må opprettes en tråd hvor vi argumenterer med disse reglene

aldri-alene.com heter det, nå er jeg ikke så aktiv lengre som før men det er vell fordi jeg ikke er så syk nå som jeg var. Men jeg hadde stor nytte av et slikt forum, derfor tror jeg det kunne vært nyttig og hatt en slik underkategori på KG også.

[PepsiMax]

Det er folks holdninger og fordommer det er noe galt med. Men nå bør du ikke trekke alle psykiatre under en kam. Det finnes utrolig mange flinke fagfolk innefor psykiatrien. Det du sier om at psykiatere er nederst på rangstigen er bare tull. For å bli psykiater må du først ta medisin studiet på 6 år for deretter å spesialisere deg innefor psykiatri. Psykiatere har jo selv valgt å spesialisere seg innefor dette område, dette er ikke noe du ender opp som. Det er et krevende yrke og er nok alt annet enn lett.

Takk for at du sa akkurat der jeg tenkte da jeg leste innlegget du siterer til! For noe BULLSHIT!

De hadde nemlig mer enn nok anledninger til å rette opp inntrykket underveis i løpet av de årene... Men de bare bekreftet inntrykket for hvert nytt, skuffende møte med dem.

Men har man et utseende og en "vinnende" personlighet og en diagnose som de personlig liker å jobbe med, da blir man sikkert godt tatt vare på... Trynefaktor kan nemlig ikke undervurderes i psykiatrien.

De ansatte er nemlig ikke annet enn mennesker med personlige preferranser og sine egen svakheter, som gjør sitt til at det er ytterst variabelt hvordan de er i stand til å utføre jobbene sine.

Når de i tillegg har klokketro på seg selv, og personalgruppa slår seg sammen for å ikke la seg påvirke i noen annen retning enn de har bestemt å tolke det du sier til dem, kan du bare skrinlegge å bli hørt.

Kommer en feilk tolkning inn i journalen er dette "sannheten" om deg for all framtid, og vli påvirke ett hvert nytt møte med denne etaten.

Så min erfaring er at det gjeder å ha en diagnose som er populær blant behandlerne. Ellers går du en trist framtid i møte , med mye stygge kommentarer, likegyldige skuldertrekk og slett behandling fra "fagfolk".

Det gjelder forøvrig også i resten av helsevesenet.

Hva i alle dager er en "populær diagnose"?

Og på hvilket grunnlag mener du at du kan dømme hele helsenorge nedenom og hjem?

ja, det er desverre mange som har dårlige erfaringer, men hvor mange har ikke kjempe bra erfaringer å komme med?

Forskjeller vil det jo alltid være så lenge det er personer og ikke maskiner som jobber i helsevesenet!

Jo, men det er sikkert representanter fra dcet studiet også, som strøk til eksamen og kontinuerte seg til eksamenspairer... Å ha gått leneg i studer er ikke ensbetydende med å være flink.

Dessuten er det bingo i Norge hvislket tilbud man får. Det havhenger av om det tilbudet du kunne hatt nytte av er tilgjengelig der du bor...

Pasientene skrives gjerrne ut for å spare penger, og ikke fordi de er friske.

De som blir bra , ville blitt dette uansett også, uten innblanding fra "behandlere". De var nemlig ikke spesielt dårlige i utgangspunktet. Disse pasientene er somregel de som blir godt likt innen dette systemet.

Når du først har gått høyereskole i 6-7 år for å bli lege, og så går på noen år til for å bli psykiater så har du nok veldig lyst å få den jobben da du orker så mange år skole!

Vil tro det også er ganske så høye snitt for å komme inn der!!

Men bingo teorien din er jeg helt enig i! Kjempe dumt opplegg!!

Men at noen blir skrivd ut for å spare penger tviler jeg sterkt på, for de får da vel støtte utfra hvor lenge og hvor mange folk som er der fra staten.

Blir provosert over det siste utsagnet ditt om "behandlere" og hvem som blir friske og likt osv. Hva vet du egentlig om dette?

[Roxana]

Psykiske lidelser er jo så vanlig nå i 2011, det var noe annet før når man ikke snakket høyt om det.

Det er ikke lenger tabubelagt i forhold til hvordan det var for ikke så veldig mange år siden.

Det er mye som ikke er som det skal i psykiatrien i Norge.

Hvilke holdninger hvermansen har, vil nok variere veldig.

Ut ifra kunnskap, erfaring og synsing.

Man styrer jo selv hva man vil fortelle andre. Om man er veldig åpen og ukritisk blottlegger hele sykdomshistorien sin slik enkelte gjør, så er det egentlig ikke annet å vente enn at folk blir skeptiske.

Depresjoner er jo så vanlig nå at de aller, aller fleste har enten opplevd det på kroppen selv, eller har noen i nær relasjon som sliter eller har slitt.

Det er klart at media lager mye skremselspropaganda som er til stor skade, men det er mye innad i helsesektoren som også er svært, svært kritikkverdig.

[Gjest LR]

Kanskje vi kunne funnet oss en måte hvor vi kan chatte sammen, som en slags gruppeterapi? :D

[Gjest anonym]

Kanskje vi kunne funnet oss en måte hvor vi kan chatte sammen, som en slags gruppeterapi? :D

Eh. Gruppeterapi i en tråd på KG?

Takk for meg. Jeg er ikke her for å behandles...

[Gjest LR]

Eh. Gruppeterapi i en tråd på KG?

Takk for meg. Jeg er ikke her for å behandles...

Hehe, gruppeterapi var kanskje litt feil ord da. Jeg tenkte kanskje mer på selvhjelp, eller bare støtte hverandre!

[Tingeling1983]

Jeg er veldig enig i det du sier. Å være psykisk syk er fortsatt et stort tabu, og mange kan til og med gi et inntrykk av at det ikke engang eksisterer eller bare er en bagatell.

Har selv vært diagnotisert som depressiv, gått på medisiner og er vel fortsatt i faresonen, men verken møtt forståelse hos min mor, hennes venner, eller enkelte av mine egne venner. Et vennepar av min mor presterte å be meg la psykologen min ta ferie - for det trengte jeg jo ikke!

De fleste forventer at man skal ha det bra hele tiden, og har ofte en holdning om at det er jo "bare å ta seg sammen" og komme seg videre så blir alt så bra!

Som om det ikke er nok påvirkningskraft rundt omkring oss hver dag som er potensielle kilder til depresjon og psykiske lidelser fra før!

[ninuska_]

Tråden er ryddet for avsporinger. Henviser til svaret i denne tråden.

ninuska_, moderator

[AnonymBruker]

De hadde nemlig mer enn nok anledninger til å rette opp inntrykket underveis i løpet av de årene... Men de bare bekreftet inntrykket for hvert nytt, skuffende møte med dem.

Kommer en feilk tolkning inn i journalen er dette "sannheten" om deg for all framtid, og vli påvirke ett hvert nytt møte med denne etaten.

Så min erfaring er at det gjeder å ha en diagnose som er populær blant behandlerne. Ellers går du en trist framtid i møte , med mye stygge kommentarer, likegyldige skuldertrekk og slett behandling fra "fagfolk".

Det gjelder forøvrig også i resten av helsevesenet.

Jeg har fått 12 forskjellige diagnoser og bare en av de er riktige.

Det virker som de er svært opptatt av å dele ut stigmatiserende feildiagnoser for å løfte seg selv litt opp etter håret og for å føle seg litt bedre og mer vellykket enn pasienten.

Har man angst som bare benzodiazepiner hjelper for er man medikamentmisbruker. Det er komplett umulig å få mange av disse individene som sitter på sin høye hest til å forstå at selv om noen misbruker disse medisinene de prøver å demonisere til fordel for ikke virksomme, dyre SSRI medisiner de skal selge for Pfizer, betyr ikke det at alle passer inn i stigma-holdningen til legene-psykiaterne.

Har man som yngre brukt alkohol pga. sosial angst har man hatt ett alkoholproblem. Siden mange med sosial angst får alkoholproblemer betyr det i deres snevre, fordomsfulle verden att alle som selvmedisinerer med alkohol har ett alkoholproblem.

Så har man i journalen att man har disse problemene som man ikke har, journalene blir sendt til neste lege og han kan jo ikke stole på hva en rusmisbruker sier som i tillegg er en psykiatrisk pasient. Må han ha en dose BZD for kronisk post-traumatisk angst må han meldes til Fylkeslegen som misbruker for å få foreskrevet noen Vival.

Godt det misbrukerregisteret er nedlagt for legene misbrukte dette for hva det var værdt for dem.

Er man så frekk at man har et positivt selvbilde kan man risikere å få tatovert inn narsissistisk personligheysforsyrrelse på armen og stemplet i pannen. Jeg ble tildelt dette da jeg var 32. Ingen våkner opp en dag når man er 32 med en alvorlig personlighetsforstyrrelse ingen har merket noe til tidligere. At diagnosen i tillegg ikke skal benyttes i Norge bryr ikke overmennesket seg noe om.

Så kom jeg på et psyk. sykehus i Buskerud og var der i 3 måneder. Når jeg ble innskrevet veide jeg 94 kilo, når jeg ble utskrevet, dårligere enn noen gang, 76.

Så var det en lege som hadde kommet hit fra Serbia for å tjene mest mulig penger som tvangsinnla meg uten å ha sett meg eller snakket med meg, jeg ville innlegges for jeg hadde store angstproblemer jeg følte for å prøve å få noe behandling for og visste ikke at døra ble låst bak meg når jeg ankom sykehuset.

Sjegsovergriper på avdelingen tvang i meg en cocktail av forskjellige substanser som gjorde at jeg var i færd med å miste kontakten med virkeligheten, jeg gikk i halvsøvne og la meg til å sove en plass det ikke behaget psykopaten at jeg sov så han hentet to politifolk og fikk dem til å legge meg i reimer.

Jeg lå der i 12 timer og når det behaget dett individet å løslate meg så jeg meg selv i 4 forskjellige utgaver i speilet og sansene var blitt usynkrone så lyden av at døra ble åpnet hørte jeg flere minutter etterpå.

Mye, mye mer bisarre greier jeg ikke orker å tenke på skjedde, men jeg fikk mobilisert en oppegående sykepleier som kontaktet overgriperens overordnede, vi hadde et møte og hun skjønte det som hadde skjedd kunne komme til å slå tilbake på henne også så hun løslot meg fra galehuset (jeg tenker ikke på pasientene). Men hun skrev ikke i journalen det som hadde skjedd, men at jeg hadde fått tilbake kontakten med virkeligheten psykopaten prøvde å frata meg.

Så i fjor ble jeg tvangsinnlagt fordi jeg var manisk og snakket så fort at legen ikke forsto meg, jeg var ikke til fare for noen, har aldri vært det, men når jeg kom til mottaket ble jeg møtt av en fordomsfull, aggressiv overlege som sa hun skulle låse meg inne i 11 døgn og kutte benzodiazepinene jeg har brukt i over 30 år momentant.

Jeg ble og skjeldt ut av henne og forulempet etter alle kunstens regler.

Hun påstod at jeg brukte heroin og amfetamin og cannabis. Jeg leverte en urinprøve som bare slo ut på BZD naturligvis og ville ha en unnskyldning fra henne, men hun hadde selvsagt ikke tatt feil..

Når jeg fikk innredet meg på rommet begynte jeg å se meg etter muligheter for selvmord for dette monsteret var 100 prosent fokusert på å utsette meg for det mest smertefulle som finnes, benzo withdrawal syndrome med ekstrem angst og panikk, psykose, hallisunasjoner, delir, elektrisk sjokk følelsre osv. men helst ikke de dødelige krampene for det ville kunne ødelegge utsikten hennes til å fortsette å ødelegge andre mennesker.

Jeg fikk moblisert en annen lege som så vanviddet i hva overlegen ville gjøre, og hun satte opp et nedtrappinbgsprogram, men overlegen ga seg ikke, da ville hun at jeg skulle få 5 mg nitrazepam, jeg hadde fått foreskrevet en nokså høy diazepam-dose på 50 mg i en del år, de siste 19 årene. Mens den andre legen og jeg så på nedtrappingen masa overlegen om og om igjen om hun kunne hindre kramper, hun var helt fortvila, skulle hun ikke få oppleve smertehelvete mitt allikavel..?

Pga. at sadisten ikke fikk gjennom sitt groteske prosjekt nektet hun å låse opp for meg når drosjen min kom.

Heia psykiatrien og legestanden. Fytt i helvete for en gjeng!

(Jeg har bare skrevet noe av det de har drive og plaga meg med.)

[AnonymBruker]

Meg over.

Jeg hadde ikke sovet på flere døgn så jeg sovnet fra selvmordet heldigvis.

[Gjest anonym]

...

Heia psykiatrien og legestanden. Fytt i helvete for en gjeng!

(Jeg har bare skrevet noe av det de har drive og plaga meg med.)

Hurra, du beretter en fantastisk sterk historie, som er hentet rett fra den virkelighet jeg også kjenner til.

Men når jeg leste din beretning følte jeg meg faktisk fantastisk heldig som ikke har opplevd å bli lagt i reimer av politiet fordi jeg sovnet av legens forsøk på å hjerneskade meg med tabletter.

Psykiatrien er ekspert på å ødelegge folks liv, og påstå etterpå at alt var pasientens feil hele tiden.

De nekter plent å innrømme at de ikke aner hva de driver med, selv denne disiplinen bare har et halvt århundre bak seg og så godtsom mangler oversikt over hva som gir symptomer og hvordan medikamentene de bruker virker på hjernen...

Men å tvangsmedisinere mennesker over en lav sko, og late som de har oversikt, er de veldig gode på...

De ser kjapt bort fra at det bare er et par tiår siden de stakk spisse instrumenter inn i folks hjerne, rørte rundt og sa pasienten var kurert etterpå...De påstod også at tvangsbading i isvann og store doser insulin hadde virkning...

De unnlater også å nevne at de i dag stort sett har tre typer medikament som de gir mot alle lidelser fra depresjon og spisevegring til mani, psykose og hallusinasjoner.De sier heller ikke at det er dårlig klarlagt hvorfor disse medikamentene har virkning, og de underslår bivirkninger som kunne bremset salget av dem...

Er over hode ikke imponert over psykiatrien, nei. De sier de er spesialisthelsetjeneste, men det har i hvertfall ikke jeg merket noe til.

Ønsker deg alt det beste i framtiden

[AnonymBruker]

Hurra, du beretter en fantastisk sterk historie, som er hentet rett fra den virkelighet jeg også kjenner til.

Men når jeg leste din beretning følte jeg meg faktisk fantastisk heldig som ikke har opplevd å bli lagt i reimer av politiet fordi jeg sovnet av legens forsøk på å hjerneskade meg med tabletter.

Psykiatrien er ekspert på å ødelegge folks liv, og påstå etterpå at alt var pasientens feil hele tiden.

De nekter plent å innrømme at de ikke aner hva de driver med, selv denne disiplinen bare har et halvt århundre bak seg og så godtsom mangler oversikt over hva som gir symptomer og hvordan medikamentene de bruker virker på hjernen...

Men å tvangsmedisinere mennesker over en lav sko, og late som de har oversikt, er de veldig gode på...

De ser kjapt bort fra at det bare er et par tiår siden de stakk spisse instrumenter inn i folks hjerne, rørte rundt og sa pasienten var kurert etterpå...De påstod også at tvangsbading i isvann og store doser insulin hadde virkning...

De unnlater også å nevne at de i dag stort sett har tre typer medikament som de gir mot alle lidelser fra depresjon og spisevegring til mani, psykose og hallusinasjoner.De sier heller ikke at det er dårlig klarlagt hvorfor disse medikamentene har virkning, og de underslår bivirkninger som kunne bremset salget av dem...

Er over hode ikke imponert over psykiatrien, nei. De sier de er spesialisthelsetjeneste, men det har i hvertfall ikke jeg merket noe til.

Ønsker deg alt det beste i framtiden

Mange takk man får prøve å klare seg så godt man kan på tross av paykiatrien men der trenges det virkelig en solid oppvask.

Nei, jeg hadde aldri drømt om hvor ille det faktisk står til og hvor mange antisosiale som søker seg til denne profesjonen, men den delen av helsevesenet ligger nærmest åpen for overgripere fordi de driver sin aktivitet i et lukket miljø uten skikkelig innsyn, og de skriver "journalene" som gjerne er en alternativ utgave enn sannheten og de kan begå overgrep like hyppig som fylkeslegene sier "nei til tilsynssak".

Det finnes jo og mange bra folk i psykiatrien også naturligvis men mitt inntrykk er at blandt dem med de "fineste" titlene er et solid stykke imellom dem. Sånn som den overlegen jeg nevnte...jeg har vært i mange land og møtt mange typer mennesker men noe i nærheten av henne har jeg aldri møtt, jeg vil gå så langt som til å si jeg vil tro at hun faktisk er ett av de grusomste mennesker i hele verden! Han fyren som la meg i reimer var jeg med på å få fjernet, men han ble bare flyttet til et annet sted der han kan fortsette..

Det jeg ofte tenker på etter jeg har vært innlagt og møtt noen av disse folka er om det er mulig å reparere sånne, ikke minst for deres egen del, de må jo ha det voldsomt vondt med seg selv siden de trives så godt med menneskelig lidelse, mangler ansiktmimikk og snakker som militære som gir ordre, mangler empati og evnen til å smile...

Nå har de da endelig fått gjort opp status og funnet ut at for min del er den beste løsning for dem for alltid å ta fra meg de medisinene som hjelper litt..50 mg diazepam kan høres som en vanvittig høy dose men jeg har genetisk veldig lav affinitet for benzodiazepiner så når jeg fikk det første glasset med stesolid for 30 år siden måtte jeg ha mer enn 10 5 mg tabletter for å kunne slappe av litt.

Jeg vil ikke la disse folka administrere livet mitt ved å holde meg nede ved å fjerne disse medisinene så hvis ikke angstplagene blir bedre etter ett års tid etter seponeringen kommer jeg til å si fra på lensmannskontoret at jeg er nødt til å skaffe disse medisinene på annen måte.

[Wonders]

jeg er vokst opp med en mor som er utdannet innen psykiatrien, og er leder av et dagsenter.

Og hvert år er jeg med å feirer Verdensdagen for psykisk helse

http://www.verdensdagen.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=12682

http://www.mentalhelse.no/no/Verdensdagen_for_psykisk_helse/

Jeg har oxo nesten alle magasinet av Sinn & Samfunn :gjeiper: Deler ut på jobben, og legger de fra meg på buss/tog/trikk og t-bane.

Endret 15. mars 2011 av Wonders

[AnonymBruker]

Det jeg ofte tenker på etter jeg har vært innlagt og møtt noen av disse folka er om det er mulig å reparere sånne, ikke minst for deres egen del, de må jo ha det voldsomt vondt med seg selv siden de trives så godt med menneskelig lidelse, mangler ansiktmimikk og snakker som militære som gir ordre, mangler empati og evnen til å smile...

Meg over igjen.

Nå er det jo ikke slik det pleier å være, det er en helt spesiell legetrio som driver psykiatrisk her i fylket, med hun nevnte legen som overlege.

[Gjest stillness]

Selv om det er vanlig å ha en psykisk lidelse i dag så er det fortsatt tabu.Du møter ikke mye forståelse fra andre for å si det sånn..

Jeg har vært psykisk syk i mange år med både depresjon og angst,men det var ikke før i en alder av 24 at jeg fant ut på egenhånd at jeg hadde en psykisk lidelse.Hadde det vært mer åpenhet rundt dette så hadde det kanskje ikke måtte gå så langt som det gjorde.

Nå har jeg brukt flere år på å sakte men sikkert bygge meg selv opp igjen og dra meg selv opp igjen fra dritten..

Har kun fortalt samboer og et par venninner om mine psykiske lidelser,og jeg har ikke noe ønske om å fortelle det til familien min.Foreldrene ser ned på folk som sliter psykisk og latterliggjør flere andre i min familie som sliter så dette er vel en god grunn til at jeg ikke ønsker å fortelle dem om det.Føler også at jeg har møtt liten forståelse fra venninnene mine og det virker ikke som de forstår at det er noe som må taes på alvor.

Derfor er jeg svært tilbakeholden med å dele noe som helst om dette med andre for jeg tror ikke foreldrene mine er alene om å ha en sånn holdning mot folk som sliter psykisk...

[AnonymBruker]

huff, leit å lese om alle som ikke får adekvat hjelp, er selv en av de. Jeg var jo så naiv at jeg trodde at jeg skulle få hjelp da jeg fikk plass på en poliklinikk på et distrikspsykatrisk senter, men der tok jeg feil. Har gått i behandling i over et år hos en behandler som etter min mening ikke er kvalifisert til å behandle alvorligere typer for depresjoner( han er psyk.sykepleier, ikke psykolog), og sitter bare og sier "huff, det var leit å høre" og "nei, sånn skal man ikke ha det,prøv å tenke annerledes". Lett å si, er det ikke nettopp det en terapeut skal, å lære meg å tenke annerledes og utfordre tankene mine?, hadde jeg klart det på egenhånd, hadde jeg vel aldri vært der i utgangspunktet.

[Elanio]

Selv om det er vanlig å ha en psykisk lidelse i dag så er det fortsatt tabu.Du møter ikke mye forståelse fra andre for å si det sånn..

Jeg har vært psykisk syk i mange år med både depresjon og angst,men det var ikke før i en alder av 24 at jeg fant ut på egenhånd at jeg hadde en psykisk lidelse.Hadde det vært mer åpenhet rundt dette så hadde det kanskje ikke måtte gå så langt som det gjorde.

Nå har jeg brukt flere år på å sakte men sikkert bygge meg selv opp igjen og dra meg selv opp igjen fra dritten..

Har kun fortalt samboer og et par venninner om mine psykiske lidelser,og jeg har ikke noe ønske om å fortelle det til familien min.Foreldrene ser ned på folk som sliter psykisk og latterliggjør flere andre i min familie som sliter så dette er vel en god grunn til at jeg ikke ønsker å fortelle dem om det.Føler også at jeg har møtt liten forståelse fra venninnene mine og det virker ikke som de forstår at det er noe som må taes på alvor.

Derfor er jeg svært tilbakeholden med å dele noe som helst om dette med andre for jeg tror ikke foreldrene mine er alene om å ha en sånn holdning mot folk som sliter psykisk...

Jeg må si jeg blir sjokkert når du nevner de holdningene som mange folk har, jeg trodde i min naivitet at vi hadde kommet litt lengre. Personlig tenker jeg som så at de som har fordommer og føler behov for å stigmatisere..de må jo være veldig usikre på seg selv.

Ingen trygg person kan føle behov for å latterliggjøre noen for noe man ikke kan noe for. Kanskje de i sin verden tror at folk velger fra forskjellige hyller hvike sykdommer de får..Takk, jeg tar influensa, så kan du ta Bipolar 2..

Det er tilfeldighetene som rår og de som er fulle av fordommer har fått en av de alvorligste sykdommene.