Min venninnes latsabb av en mann

[Gjest EIsa]

Etter å ha tilbrakt en ettermiddag og kveld sammen med noen damer jeg kjenner, er det betimelig å spørre hvordan dere andre fordeler arbeidet dere i mellom.

Vi er en venninnegjeng som har kjent hverandre siden videregående, og som møtes hjemme hos den ene (av praktiske grunner er det hun som inviterer) med jevne mellomrom. Hun som inviterer har tre barn, den minste er ca 1 år. Søte unger, selv om den minste er mer enn normalt sutrete og klengete. Men unger er som de er. Det er ingenting i veien med ungen, og det er IKKE det dette skal handle om.

Det skal derimot handle om mannen hennes, som jeg knapt kjenner, men som fremstår som tidenes kronidiot for meg.

Vi kommer på besøk en sjelden gang (2 - 3 ganger i løpet av det siste året) og det er veldig "stas" å treffes. Likevel så gjør altså ikke denne mannen det skapte grann med ungene sine. Konen hans får ikke sitte i fred sammen med venninnene sine i et sekund engang. Hun må skifte alle bleier, sørge for at minstemann får grøten sin, trøste alle som slår seg, ordne opp i alle krangler etc. Samtidig som hun har besøk som hun gjerne skulle snakket med. Mannen sitter ved PC eller foran TV og reagerer ikke engang om den minste ungen sitter og hyler ved siden av ham. Istedet må moren komme fra naborommet for å trøste og ordne opp. Og om hun setter seg ned er hun konstant klatreapparat for ungene sine. Hun er en fantastisk mor på alle måter! Bare så det er sagt.

Men i de få sekundene hun får sitte sammen med oss sier hun at hun er så sliten. At hun ikke husker sist hun sov en hel natt. For det er selvsagt hun som står opp alle netter med ungene. Han (som er "between jobs") har ikke stått opp en eneste natt med den yngste, som altså er rundt året, og ikke sover natta gjennom enda.

De andre jeg er der sammen med ser ut til å synes at dette er helt OK, mens jeg kjenner jeg får mer og mer avsmak for hele fyren. Er det bare jeg som forventer mer av mannen min? Vi har også barn, og vi har delt ansvaret og oppgavene, og jeg har trodd det er normalen.

Jeg håper inderlig at det er noe jeg ikke ser her. At han er en superpappa når det ikke er folk i huset. Men akkurat nå så fremstår han som en uinteressert mannsjåvinistisk latsabb.

Hvordan er det hos dere?

Har mor "hovedansvar" for barn og bleier, uavhengig av om hun har besøk eller ikke?

Og hva med nattesøvn og fordeling av "sove lenge"-morgener?

[Sulosi]

En sånn latsabb hadde ikke blitt gammel i mitt hus...

På den andre side kan det se ut som at hun har sydd puter under armene på denne mannen, og han er "lur" nok til å utnytte dette...

[Gjest Illiya]

Jeg har voksne unger nå, den yngste er 18. Men da de var små, var ungene like mye hans ansvar som mitt.

Vi skiftet på å sove lenge om morgenen i helgene, og han tok ellers sin del med alt. Vi var bare 20 år begge to da vi fikk vår første, og for oss var det en selvfølge at vi delte på ansvaret.

Skulle tro dette har blitt normalen nå, men det har det tydeligvis ikke. Jeg hadde ikke orket en sånn mann, og ihvertfall ikke fått mer enn ett barn med han.

[Redbull]

Her deler vi på apsolutt alt! Trenger eg hvile gjør han "mest" og omvendt nå er eg så ødelagt etter fødselen, så mannen min gjør igrunn alt...

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg var i et slikt forhold som venninnen din. Jeg så det ikke helt klart da, selv om jeg følte at det kun var jeg som bidro på hjemmefronten. Utad forsøkte jeg å late som at alt var ok, at vi hadde likestilling hjemme osv.

I etterkant - etter skilsmisse og etter å ha fått ting på avstand - så ser jeg klart at det var en forferdelig skjvfordeling av arbeidsoppgaver. Det viser seg også at vennene så det, det var blitt snakket om i vennekretsen, men ingen sa noe til meg av redsel for enten å såre eller fordi de trodde at det var slik vi ønsket å ha det.

[Dubbedingsen]

Det høres jo veldig rart ut og må jo tolkes dit hen ut fra dit innlegg at denne mannenen er en latsabb av høy kvalitet, men dere vet jo ikke om det er slik hele tiden da dere ses 2-3 ganger pr år. Det kan jo hende hun har valgt dette selv også? det er ikke alle kvinner som faktisk stoler på at mannen kan ta seg av barna.

En av dere andre burde invitere neste gang og la det gå på rundgang slik at det ikke bare en hun som gjør dette, da vil hun kunne kommer uten barn også og få slappe av og ha det hyggelig sammen med dere.

[Gjest EIsa (TS)]

En av dere andre burde invitere neste gang og la det gå på rundgang slik at det ikke bare en hun som gjør dette, da vil hun kunne kommer uten barn også og få slappe av og ha det hyggelig sammen med dere.

Helt enig i den altså. Det er hun som har ønsket at vi skulle ha det hos henne, fordi hun har hatt så små barn. Det virker ikke som om hun "kan komme" ellers. Jeg har også opplevd at hun har fått telefon fra pappaen med beskjed om å komme hjem, under en time etter at hun har møtt meg på kafe, fordi den yngste gråter.

Det kan jo være han er rene superpappaen ellers, meeeeeen.....

[Carrot]

Stiller meg tvilende til at en far som ringer fordi ungen gråter og ber mor komme hjem og ornde opp på noen måte kan være en superpappa.....

Men på den andre siden - ingen andre enn hun det gjelder kan egentlig endre en slik sirkel hun tilsynelatende befinner seg i heller.. Har du forsøkt snakke med henne? Om dere er gode venner går det kanskje ann å spørre henne hvordan hun har det med tanke på det du observerer?

[leirbål]

Det kan stemme at han ikke gidder.

Det kan også være at hun ikke har sluppet ham til av ulike grunner.

Har hun fra begynnelsen av tatt ansvaret for alt som er med ungene er det jo en behagelig situasjon for ham.

Kanskje hun ønsker en endring, eller kanskje hun trives i martyrrollen.

Det er mange muligheter. Spør venninen din om hva hun tenker om saken. Jeg har mange ganger undret meg over hvilke valg mennesker gjør.

Ønsker hun endring kan hun jo snakke med mannen om det, og så informere om at hun legger igjen mobilen hjemme, og at hun kommer hjem om tre timer.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke kastet en sånn mann ut av huset, for han aldri sluppet inn i første omgang :gjeiper:

[Ava Mae]

Dette hadde jeg aldri i verden funnet meg i, eller som sistnevnte sier en slik mann hadde aldri kommet over dørstokken min.

[~white lady~]

Han høres ikke ut som noen superpappa i mine ører.

Hadde vært totalt uaktuelt å ha det slik hjemme hos oss, her har vi delt på husarbeid og bleieskift, og byttet på å stå opp med ungen. Trodde dette var normalen nå til dags?

Hva med å spørre venninna di på en forsiktig måte hvorfor det har blitt sånn som det har blitt? Kan hende hun ikke helt ser "problemet", fordi hun er så vant til det.

Hun som har tre unger må jo også tenke på hvilket forbilde hun og mannen er som foreldre. Er det noe særlig å lære ungene sine at mannen i huset ikke trenger å løfte en finger?

[Gjest Linda sofie]

Han virker lat! Altså kan han virkelg ikke trøste sine egne unger? Å ringe til barnemora å be henne om å komme hjem å trøste ungene pga de har slått seg osv synes jeg høres ganske vilt ut! Det må være utrolig slitsomt å ha unger med noen som ikke kan gjøre noe. Han høres ikke ut som noen superpappa nei.

[AnonymBruker]

Etter å ha tilbrakt en ettermiddag og kveld sammen med noen damer jeg kjenner, er det betimelig å spørre hvordan dere andre fordeler arbeidet dere i mellom.

Vi er en venninnegjeng som har kjent hverandre siden videregående, og som møtes hjemme hos den ene (av praktiske grunner er det hun som inviterer) med jevne mellomrom. Hun som inviterer har tre barn, den minste er ca 1 år. Søte unger, selv om den minste er mer enn normalt sutrete og klengete. Men unger er som de er. Det er ingenting i veien med ungen, og det er IKKE det dette skal handle om.

Det skal derimot handle om mannen hennes, som jeg knapt kjenner, men som fremstår som tidenes kronidiot for meg.

Vi kommer på besøk en sjelden gang (2 - 3 ganger i løpet av det siste året) og det er veldig "stas" å treffes. Likevel så gjør altså ikke denne mannen det skapte grann med ungene sine. Konen hans får ikke sitte i fred sammen med venninnene sine i et sekund engang. Hun må skifte alle bleier, sørge for at minstemann får grøten sin, trøste alle som slår seg, ordne opp i alle krangler etc. Samtidig som hun har besøk som hun gjerne skulle snakket med. Mannen sitter ved PC eller foran TV og reagerer ikke engang om den minste ungen sitter og hyler ved siden av ham. Istedet må moren komme fra naborommet for å trøste og ordne opp. Og om hun setter seg ned er hun konstant klatreapparat for ungene sine. Hun er en fantastisk mor på alle måter! Bare så det er sagt.

Men i de få sekundene hun får sitte sammen med oss sier hun at hun er så sliten. At hun ikke husker sist hun sov en hel natt. For det er selvsagt hun som står opp alle netter med ungene. Han (som er "between jobs") har ikke stått opp en eneste natt med den yngste, som altså er rundt året, og ikke sover natta gjennom enda.

De andre jeg er der sammen med ser ut til å synes at dette er helt OK, mens jeg kjenner jeg får mer og mer avsmak for hele fyren. Er det bare jeg som forventer mer av mannen min? Vi har også barn, og vi har delt ansvaret og oppgavene, og jeg har trodd det er normalen.

Jeg håper inderlig at det er noe jeg ikke ser her. At han er en superpappa når det ikke er folk i huset. Men akkurat nå så fremstår han som en uinteressert mannsjåvinistisk latsabb.

Hvordan er det hos dere?

Har mor "hovedansvar" for barn og bleier, uavhengig av om hun har besøk eller ikke?

Og hva med nattesøvn og fordeling av "sove lenge"-morgener?

Jeg er pappa til to små. Og jeg har en slitsom jobb hvor jeg jobber veldig mye. Min kone er hjemme med barna. Hennes jobb er husmor jobben. Å husmorjobben er en ganske krevende jobb, selv om jeg misunner henne den jobben fra tid til annen. (Og selvfølgelig hun misunner meg fra tid til annen) Jeg gjør ikke like mye husarbeid, eller like mye barnestell som henne. Og forsåvidt så sover heldigvis begge våre barn natten igjennom. Men jeg føler at jeg er "fritatt" for like mye ansvar for å jobbe fullt når jeg er hjemme siden jeg jobber fullt når jeg er på jobb og sitter med alt det økonomiske ansvaret som er slitsomt i seg selv. Men jeg bidrar og jeg prøve å være en god hjelp når jeg er hjemme. Men enkelte dager når jeg kommer hjem, så er jeg sliten. Har gjerne jobbet mye overtid. Da orker jeg bare ikke å gjøre oppgavene som jeg burde gjort for å avlaste henne litt. Men de fleste dagene så hjelper jeg jeg til med å ta barna så hun får pustet litt. Det er jo tross alt kos å leke med barna.

Så det at han ikke gjør noe som helst og heller ikke er i jobb er jo bare et bevis på at han er en latkuk som burde fått seg et spark bak og en liten leksjon om hvilke ansvar man som forelder har.

[~white lady~]

Jeg er pappa til to små. Og jeg har en slitsom jobb hvor jeg jobber veldig mye. Min kone er hjemme med barna. Hennes jobb er husmor jobben. Å husmorjobben er en ganske krevende jobb, selv om jeg misunner henne den jobben fra tid til annen. (Og selvfølgelig hun misunner meg fra tid til annen) Jeg gjør ikke like mye husarbeid, eller like mye barnestell som henne. Og forsåvidt så sover heldigvis begge våre barn natten igjennom. Men jeg føler at jeg er "fritatt" for like mye ansvar for å jobbe fullt når jeg er hjemme siden jeg jobber fullt når jeg er på jobb og sitter med alt det økonomiske ansvaret som er slitsomt i seg selv. Men jeg bidrar og jeg prøve å være en god hjelp når jeg er hjemme. Men enkelte dager når jeg kommer hjem, så er jeg sliten. Har gjerne jobbet mye overtid. Da orker jeg bare ikke å gjøre oppgavene som jeg burde gjort for å avlaste henne litt. Men de fleste dagene så hjelper jeg jeg til med å ta barna så hun får pustet litt. Det er jo tross alt kos å leke med barna.

Så det at han ikke gjør noe som helst og heller ikke er i jobb er jo bare et bevis på at han er en latkuk som burde fått seg et spark bak og en liten leksjon om hvilke ansvar man som forelder har.

Jeg er glad du skrev den siste setningen der, for nå trodde jeg du var i ferd med å unnskylde oppførselen til denne mannen..

[AnonymBruker]

Jeg er glad du skrev den siste setningen der, for nå trodde jeg du var i ferd med å unnskylde oppførselen til denne mannen..

hahaha.. Nei jeg er veldig stor motstander av latskap. Det er veldig irriterende. Men jeg er veldig avhengig av å få litt hvile en gang iblant. Men det er jo selvfølgelig min kone også, så det er jo ganger hun får hvile seg. Selv om jeg har vært på jobben. =)

[barnehagetanten]

Jeg har en venninne som er en "barnemartyr": dvs hun tar seg av alt når det gjelder barna "sine". Hun har redusert mannen til en som skal gjøre andre ting: vaske bilen, klippe gresset, ta ut av oppvaskemaskinen, støvsuge. ALT som gjelder barna: bleier, sykestell, foreldremøter, fotballkamper, legebesøk, kleskjøp etc står hun for. Hun avlyser venneting for å kunne være hjemme med et sykt barn (selv om barnet ikke er alvorlig sykt og mannen er hjemme: for de trenger jo mamman sin må vite... )Dersom denne venninnen din er som min; så slipper gjerne ikke mannen til?

[AnonymBruker]

Etter å ha tilbrakt en ettermiddag og kveld sammen med noen damer jeg kjenner, er det betimelig å spørre hvordan dere andre fordeler arbeidet dere i mellom.

Vi er en venninnegjeng som har kjent hverandre siden videregående, og som møtes hjemme hos den ene (av praktiske grunner er det hun som inviterer) med jevne mellomrom. Hun som inviterer har tre barn, den minste er ca 1 år. Søte unger, selv om den minste er mer enn normalt sutrete og klengete. Men unger er som de er. Det er ingenting i veien med ungen, og det er IKKE det dette skal handle om.

Det skal derimot handle om mannen hennes, som jeg knapt kjenner, men som fremstår som tidenes kronidiot for meg.

Vi kommer på besøk en sjelden gang (2 - 3 ganger i løpet av det siste året) og det er veldig "stas" å treffes. Likevel så gjør altså ikke denne mannen det skapte grann med ungene sine. Konen hans får ikke sitte i fred sammen med venninnene sine i et sekund engang. Hun må skifte alle bleier, sørge for at minstemann får grøten sin, trøste alle som slår seg, ordne opp i alle krangler etc. Samtidig som hun har besøk som hun gjerne skulle snakket med. Mannen sitter ved PC eller foran TV og reagerer ikke engang om den minste ungen sitter og hyler ved siden av ham. Istedet må moren komme fra naborommet for å trøste og ordne opp. Og om hun setter seg ned er hun konstant klatreapparat for ungene sine. Hun er en fantastisk mor på alle måter! Bare så det er sagt.

Men i de få sekundene hun får sitte sammen med oss sier hun at hun er så sliten. At hun ikke husker sist hun sov en hel natt. For det er selvsagt hun som står opp alle netter med ungene. Han (som er "between jobs") har ikke stått opp en eneste natt med den yngste, som altså er rundt året, og ikke sover natta gjennom enda.

De andre jeg er der sammen med ser ut til å synes at dette er helt OK, mens jeg kjenner jeg får mer og mer avsmak for hele fyren. Er det bare jeg som forventer mer av mannen min? Vi har også barn, og vi har delt ansvaret og oppgavene, og jeg har trodd det er normalen.

Jeg håper inderlig at det er noe jeg ikke ser her. At han er en superpappa når det ikke er folk i huset. Men akkurat nå så fremstår han som en uinteressert mannsjåvinistisk latsabb.

Hvordan er det hos dere?

Har mor "hovedansvar" for barn og bleier, uavhengig av om hun har besøk eller ikke?

Og hva med nattesøvn og fordeling av "sove lenge"-morgener?

Da kan dere andre ta over invitasjoner. Ha det en annen plass,så får hun en frikveld.

[Gjest MrsTux]

Her i huset deler vi belastningen. Jeg gjør det meste i huset, siden jeg er mest hjemme. Barna deler vi på i størst mulig grad. Slik har det vært fra vi stiftet familie, og slik skal det være. Pappaen er en like god omsorgsperson som meg, ikke snakk om at han ikke kan ta ansvar for mat, klær og stell.

Det høres ut som om venninnen din har sydd puter under armene på mannen, som en annen sa her, og at han har latt det skje. Her er de altså sikkert skyldige begge to, men det er henne det går ut over i form av ekstra arbeid. (Han kan jo også tape på det, i form av dårligere kontakt med barna i det lange løp.)

[Myrthel]

Det høres nesten ut som du har vært hos ei venninne av meg. Min venninne har riktignok kun to barn, og ikke er de så små heller...men resten er helt likt.

Det er rett å slett så ille der, at jeg ikke gidder å dra på besøk mer. Jeg orker ikke å sitte der alene, mens hun hun surrer og styrer med ungene hele tiden. Sitte nede i stua, sammen med mannen hennes - som ser på tv og leker med pc`n - mens hun ordner og legger unger. Eller flyr rundt og hjelper de med alt mulig.

Jeg tror ikke det er noe å gjøre med situasjonen til venninnen din, hvis hun ikke ønsker det anderledes selv. Jeg har foreslått gåturer på kveldene, men det nytter iallefall IKKE før barna er i seng. (og her er det snakk om skolebarn - hvor vanskelig er det for mannen å få de i seng??)

Så nå holder vi kontakt mest gjennom mail, og noen dagbesøk - når ungene hennes er på skolen.