En ting jeg lurer på

[AnonymBruker]

Hvorfor er det vanlig å sørge etter å ha mistet et barn som aldri ble utvilket og født? Er det rasjonellt? Det blir jo på en måte det samme som å miste en som er helt ukjent, og når ukjente personer dør er jo ikke noe å sørge over og det skjer jo hele tiden. Dette er noe jeg seriøst lurer på, så helt ikke kom med hysteriske irasjonelle svar. Og svar helt alvorlig på følgende spørsmål: Er det ikke mye værre å miste noen man har fått et forhold til over lengre tid?

[Gjest Heloise]

Jeg har ikke opplevd å miste noe barn enda (på den måten i alle fall). Jeg tror jeg hadde en spontanabort en gang, men visste ikke at jeg var gravid engang, så for meg var det litt "pytt pytt". Men en venn av meg (mann) opplevde at hans eks hadde flere spontanaborter. Selvom han ikke ville ha barn (med henne) og forholdet var råttent, ble han veldig lei seg over tapet av hans ufødte barn... Han er trist over dette fremdeles, selvom han ikke lenger er sammen med damen, og dette er noen år siden.

[Raven Emerald]

Nja, kommer vel litt an på.

Å miste et ufødt barn, er vondt for mange, enten det er en spontan abort eller fremprovosert abort. Det er ikke som å miste en fremmed, fordi den lille spira gjorde seg bemerket den korte tiden den var der. Og for mange er det vondt å vite at dette var det gryende barnet deres.

Fremprovosert abort fører nok for mange til en dårlig samvittighet, en sorg over å ikke kunne velge livet for sitt barn. Selv om aborten var valgt, og at man tok valget basert på både barnets beste, og eget beste, og alle andres beste; man skulle gjerne ønsket at alt lå til rette for at dette barnet skulle kunne bli født.

Ved spontan abort, er det vel mer sorgen over alle drømmene som døde med det lille livet. Det er ikke til å unngå at man spinner små drømmer og tanker omkring den lille saken i magen. Og når man mister den, mister man jo også drømmene.

Disse små livene er ikke fremmede for (de fleste) kvinnene som bærer dem. Så ja, det er normalt å sørge (også å ikke sørge, alle reagerer selvsagt ikke likt). Og nei, man sørger da ikke over en fremmed. Man sørger over alt som gikk tapt.

Dette er selvsagt veldig generelt og teoretisk...

[Carpaccio]

Hvor rasjonelt det er, det vet jeg ikke, men følelsene er der likevel

Jeg har hatt en spontanabort i første trimester, og det var en stor sorg. Sorg over barnet man gledet seg til å få, en sorg over drømmer for framtiden som ikke ble noe av, og ikke minst en sorg for dette lille vesenet som aldri skulle få noe liv.

En stor del av sorgen var for min del følelsen av å være mislykket som kvinne. "Alle" klarer jo å bære fram et barn. (Nei, ikke rasjonelt, men følelsen er virkelig nok)

Noe av det vanskeligste i en sånn situasjon er vel kanskje at man er så alene om sorgen i en sånn situasjon, fordi man som mamma føler for det som vokser fra første stund, mens alle rundt har et mye fjernere forhold til det.

Når det gjelder å miste barn tett oppunder termin tror jeg det er like ille som å miste en baby man har hatt en stund.

Jeg syns forøvrig du stiller et bra spørsmål, og håper du får ballanserte svar! Dette er tanker jeg selv har hatt, riktignok før jeg ble gravid første gang

[Antlers]

Det kan ikke sammenlignes med en tilfeldig fremmed. Det er ens eget kjøtt og blod som har vokst i mors mage. Logisk nok sørger man nettopp fordi man aldri fikk muligheten til å bli kjent med barnet man har gledet seg sånn til å møte. Jeg har ikke barn selv, og ikke er jeg særlig begeistret for dem heller, men jeg forstår allikevel ikke hvordan det går an å lure på hvorfor man sørger når man mister sitt eget barn.