ingen barn, egne barn, eller adoptere?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært litt usikker på om jeg i det hele tatt ønsker meg barn. Jeg har aldri vært den som har vært overbegeistret for unger og skal holde hver eneste en jeg ser, sitte barnevakt osv. Jeg ikke hatt søsken og har generelt hatt lite å gjøre med unger tidligere. Nå i det siste har jeg begynt å tenke på at det kanskje kan være fint å få barn..

Jeg vurderer faktisk å adoptere kontra det å få egne (så vidt jeg vet er det ingen hindring for at jeg skal kunne få egne barn). Årsaken er fordi det er så mange barn der ute som kan trenge hjelp, og jeg vil gjerne hjelpe 1 eller 2 av disse barna.

Det jeg er redd for er at jeg aldri får morsfølelsen dersom jeg plutselig får en "fremmed" baby i fanget (håper dere skjønner hva jeg mener), og at jeg på en måte trenger de 9 måneden jeg bærer på et eget barn til å kjenne på og bli vant med følelsen av at dette er mitt barn. Glede meg til det kommer og ha en tilhørighet til barnet når det endelig kommer.

Jeg vil at når/hvis jeg får barn (uavhengig av om det er adoptert eller biologisk) skal det få en trygg og god oppvekst. Jeg vil derfor være sikker på at jeg tar det rette valget når det om noen år vil bli aktuelt..

Hva tenker dere? Kom gjerne også med erfaringer dere som er som meg og som har fått egne barn. Utviklet dere morsfølelsen underveis i graviditeten? Ønsker også gjerne å høre fra dere som har adoptert. Hvordan var det når dere fikk deres barn?

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid vært litt usikker på om jeg i det hele tatt ønsker meg barn. Jeg har aldri vært den som har vært overbegeistret for unger og skal holde hver eneste en jeg ser, sitte barnevakt osv. Jeg ikke hatt søsken og har generelt hatt lite å gjøre med unger tidligere. Nå i det siste har jeg begynt å tenke på at det kanskje kan være fint å få barn..

Jeg vurderer faktisk å adoptere kontra det å få egne (så vidt jeg vet er det ingen hindring for at jeg skal kunne få egne barn). Årsaken er fordi det er så mange barn der ute som kan trenge hjelp, og jeg vil gjerne hjelpe 1 eller 2 av disse barna.

Det jeg er redd for er at jeg aldri får morsfølelsen dersom jeg plutselig får en "fremmed" baby i fanget (håper dere skjønner hva jeg mener), og at jeg på en måte trenger de 9 måneden jeg bærer på et eget barn til å kjenne på og bli vant med følelsen av at dette er mitt barn. Glede meg til det kommer og ha en tilhørighet til barnet når det endelig kommer.

Jeg vil at når/hvis jeg får barn (uavhengig av om det er adoptert eller biologisk) skal det få en trygg og god oppvekst. Jeg vil derfor være sikker på at jeg tar det rette valget når det om noen år vil bli aktuelt..

Hva tenker dere? Kom gjerne også med erfaringer dere som er som meg og som har fått egne barn. Utviklet dere morsfølelsen underveis i graviditeten? Ønsker også gjerne å høre fra dere som har adoptert. Hvordan var det når dere fikk deres barn?

Hei!

Var aldri opptatt av barn selv jeg før jeg ble gravid første gang. Hadde skiftet bleier på andres barn kun 1 gang før mitt eget ble født.

Og vips så har jeg fått 7 stk. som jeg aldri ville vært uten, så ta tiden til hjelp og det ordner seg for dem fleste.

[Pingting]

Jeg vurderer faktisk å adoptere kontra det å få egne (så vidt jeg vet er det ingen hindring for at jeg skal kunne få egne barn). Årsaken er fordi det er så mange barn der ute som kan trenge hjelp, og jeg vil gjerne hjelpe 1 eller 2 av disse barna.

Det er en veldig fin tanke synes jeg, men situasjonen nå er faktisk slik at det er flere par som vil adoptere enn det er barn som kan adopteres bort. Jeg har og skjønt at adopsjon er en lang og slitsom prosess, det er det sikkert andre her inne som kan fortelle mer om.

[HedvigR]

Adopsjon er ikke en hjelpetjeneste for barn i nød. Det er MANGE par i kø for å adoptere, som må vente flere år, par som ikke kan få egne barn. Det er flere som står i kø enn det er unger som kan adopteres bort.

Unnskyld hvis jeg høres litt krass ut, men dette er et tema som opptat meg veldig

[Gjest Coarvi]

Enig med de to siste talerne. Ikke adopter hvis du kan få egne barn - det er veldig mange som står i adopsjonskø i årevis, og da er det bare "slemt" å oppta en plass der hvis du faktisk kan få egne barn. Det er ikke slik at alle barn i nød i denne verden kan adopteres bort, og det er mange flere som ønsker å adoptere enn det er barn som kan adopteres. Adopsjon er ikke, og SKAL IKKE være, en form for nødhjelp heller. Hvordan tror du ditt fremtidige barn ville følt det, hvis det fikk vite at du adopterte det "for å være snill", eller for å hjelpe? Det må være en nedverdigende følelse kan jeg tenke meg.

[Carrot]

*slemt*?? Nei makan! Og man adopterer vel ikke som en almisse heller! tsk tsk tsk - JEG syns TS virker reflektert og fullt ut i stand til selv å avgjøre hvorvidt adopsjon er det riktige når den tid kommer...

Det er også mange grunner for at adopsjonskøene er lange, og de aller fleste som venter venter lengst FØR de godkjennes for adopsjon og ikke etter at de har fått klarsignal, videre venter man fordi man kanskje har et ønske om hvor man vil adoptere fra...

Syns det er helt feil dersom en person som selv kan få barn stemples som en handlende i adopsjonsmarkedet kontra en som ikke selv kan få barn som stiller i samme kø.

[Gjest Spinell]

Stemmer i alle fall delvis i med noen av de over: en adopsjon er ikke et hjelpetiltak for barn. Det er en annen måte å bli forelder på. Et adoptivbarn er akkurat like mye "ditt eget" som et biologisk barn, og adopsjon er slett ingen lettvint måte å få barn på. Adopsjonsprosessen er dessuten så langvarig at en får mer enn nok tid til å venne seg til at en skal bli forelder. De som har både adoptivbarn og egne biologiske barn sier at måten en har fått barna på ikke betyr noe for hvor glad en blir i dem. En blir akkruat like glad i begge.

Hvis ønsket ditt primært er å hjelpe barn som ikke har det bra: bli plan-fadder eller kontakt barnevernstjenesten for å bli beredskaps- eller fosterhjem.

Men jeg er dypt uenig med de som sier at du ikke har noe i adopsjonskøen å gjøre hvis du kan "få egne barn". (Adoptivbarnet er også ditt eget barn!!). At du er i stand til å bli gravid er ikke til hinder for at du kan adoptere. Det kan være mange grunner til at noen ønsker å adoptere et barn, og problemer med å bli gravid er bare ett av dem. Ufrivillig barnløse har ikke mer rett enn andre til å stå i adopsjonskø.

En skal derfor ikke føle at en "tar plassen" fra noen andre i adopsjonskøen. Er en blitt godkjent som adoptivforelder, så er en det, uansett årsak til adopsjonsønsket. Men en blir "kastet ut" av køen hvis en blir gravid i ventetiden. Dette fordi det er vurdert til adoptivbarnets beste at adoptivbarnet er yngst i familien når h*n ankommer, og at det er minst to år opp til nestemann.

[Pingting]

TS, du kan jo lese litt i denne brosjyren fra Adopsjonsforum. Der står det hvilke krav som stilles til adoptivforeldre, saksgangen trinn for trinn, hvor mye det koster, om samarbeidet med andre land m.m. Kan kanskje være greit for å få et realistisk blikk på dette med adopsjon.

[Gjest imli]

Viss du vil hjelpe ungar, er vel å bli fosterforelder eit alternativ?

[Kooko]

Stemmer i alle fall delvis i med noen av de over: en adopsjon er ikke et hjelpetiltak for barn. Det er en annen måte å bli forelder på. Et adoptivbarn er akkurat like mye "ditt eget" som et biologisk barn, og adopsjon er slett ingen lettvint måte å få barn på. Adopsjonsprosessen er dessuten så langvarig at en får mer enn nok tid til å venne seg til at en skal bli forelder. De som har både adoptivbarn og egne biologiske barn sier at måten en har fått barna på ikke betyr noe for hvor glad en blir i dem. En blir akkruat like glad i begge.

Hvis ønsket ditt primært er å hjelpe barn som ikke har det bra: bli plan-fadder eller kontakt barnevernstjenesten for å bli beredskaps- eller fosterhjem.

Men jeg er dypt uenig med de som sier at du ikke har noe i adopsjonskøen å gjøre hvis du kan "få egne barn". (Adoptivbarnet er også ditt eget barn!!). At du er i stand til å bli gravid er ikke til hinder for at du kan adoptere. Det kan være mange grunner til at noen ønsker å adoptere et barn, og problemer med å bli gravid er bare ett av dem. Ufrivillig barnløse har ikke mer rett enn andre til å stå i adopsjonskø.

En skal derfor ikke føle at en "tar plassen" fra noen andre i adopsjonskøen. Er en blitt godkjent som adoptivforelder, så er en det, uansett årsak til adopsjonsønsket. Men en blir "kastet ut" av køen hvis en blir gravid i ventetiden. Dette fordi det er vurdert til adoptivbarnets beste at adoptivbarnet er yngst i familien når h*n ankommer, og at det er minst to år opp til nestemann.

Helt enig med det hun sier, personlig synes jeg at det er bare bra å høre at enkelte vil adoptere vs. få egne barn... Hvis det er det du velger lykke til... Uansett om det er ditt eller ikke, så vil du få den "kjaærlighets" følelse og alle de andre mamma-følelsene som en burde ha... Selv er jeg er gravid men har fremdeles den "fremmed" følelsen... Som de fleste mødrene/foreldrene sier, ting endrer seg når en får barn...

Bare husk at det å adoptere tar tid... Har en vennine som har nå ventet 5 år og selv om hun ikke har sagt det høyt, så har hun slett (??) med ventingen... Hun har nå fått beskjed at det er deres tur snart og hun er så glad!!

Ikke la andres meninger styre valget ditt, det er ditt valg, det er ditt liv... lykke til!

[MissStiles]

Nå har jeg ikke fått barn selv enda. Men jeg vet at jeg har lyst på barn. Gleder meg til den dagen jeg skal bli mor.

Jeg har en eks som tenkte på samme måte som deg. Når det gjaldt adopsjon. Tanken er fin. Men som mange andre sier. Det er mange andre som faktisk ikke kan få barn som også står i kø.

[AnonymBruker]

Bare husk at det å adoptere tar tid... Har en vennine som har nå ventet 5 år og selv om hun ikke har sagt det høyt, så har hun slett (??) med ventingen... Hun har nå fått beskjed at det er deres tur snart og hun er så glad!!

Det tar tid, og det er såvidt jeg har skjønt dritdyrt. Så det er nok ikke noe man bare kan hoppe i. (men det burde det jo ikke være å få barn på gamlemåten heller da)

[Gjest Spinell]

Jeg har en eks som tenkte på samme måte som deg. Når det gjaldt adopsjon. Tanken er fin. Men som mange andre sier. Det er mange andre som faktisk ikke kan få barn som også står i kø.

Men det gir ikke deg noe mindre rett enn de andre til å stå i samme kø.

[Pingting]

Men det gir ikke deg noe mindre rett enn de andre til å stå i samme kø.

Det gjør det ikke, men jeg tror man bør forberede seg på å møte endel kjipe reaksjoner om man velger å adoptere når man i utgangspunktet kan få barn. Ei venninne av sambo har gjort dette, og hun har visst opplevd noe helt utrolig masse negative holdninger og nærmest kjeft i enkelte situasjoner. Usaklig, men definitivt greit å være klar over.

[AnonymBruker]

Ts her.

Tusen takk for mange veldig reflekterte og gode svar. Jeg spør fordi jeg er usikker og jeg har fått mye å tenke på nå.

Takk til hun (svar #2) som sier at hun var som meg og nå har fått 7 unger. Godt å høre at det er ting som kommer når man får barn. Fikk du morsfølelsen underveis i den første graviditeten, eller kom det først når du fikk barnet?

*slemt*?? Nei makan! Og man adopterer vel ikke som en almisse heller! tsk tsk tsk - JEG syns TS virker reflektert og fullt ut i stand til selv å avgjøre hvorvidt adopsjon er det riktige når den tid kommer...

Takk til Carrot som ser ut til at hun skjønte hva jeg mente når jeg skrev at jeg ønsket å adoptere fordi jeg vil hjelpe. Selvsagt er ikke dette eneste grunnen, det vil jo først å fremst være fordi man ønsker å få et barn, i tillegg er det en positiv ringvirkning at man hjelper. Jeg skal ikke adoptere/få barn bare av veldedighet, slik som noen her får det til å høres ut som.

Dette blir litt dumt, men jeg skriver mine svar med uthevet skrift i sitatet da det er flere ting jeg ønsker å svare direkte på i innlegget nedenfor

Stemmer i alle fall delvis i med noen av de over: en adopsjon er ikke et hjelpetiltak for barn. Det er en annen måte å bli forelder på. Et adoptivbarn er akkurat like mye "ditt eget" som et biologisk barn, og adopsjon er slett ingen lettvint måte å få barn på. Adopsjonsprosessen er dessuten så langvarig at en får mer enn nok tid til å venne seg til at en skal bli forelder. De som har både adoptivbarn og egne biologiske barn sier at måten en har fått barna på ikke betyr noe for hvor glad en blir i dem. En blir akkruat like glad i begge.

selvsagt skjønner jeg at det blir mitt barn på lik linje med et biologisk barn, og jeg vil behandle det deretter. Og det er veldig godt at du skriver at de som både har adoptiv barn og de som har egne biologiske barn sier at de er like glad i begge. Men, jeg lurer bare på om du misforstod meg litt, for jeg er sikker på at det ikke ville fått betydning hadde jeg bare ønsket meg barn dypt og inderlig. Det er bare det at det har ikke jeg. Det jeg er redd for er da at jeg som ikke har hatt et dypt og inderlig ønske (som mange damer har) om å bli mor trenger graviditeten for å automatisk utvikle morsfølelsen. Kontra det å få et barn som er adoptert. Hvor man ikke går gjennom den utviklingen og de følelsene som sikkert medfølger det å gå gravid

Hvis ønsket ditt primært er å hjelpe barn som ikke har det bra: bli plan-fadder eller kontakt barnevernstjenesten for å bli beredskaps- eller fosterhjem.

Det jeg vurderer er å få et eget barn. Det er ikke primært for å hjelpe, men jeg ønsker meg et barn som jeg kan fostre opp og ta vare på

Men jeg er dypt uenig med de som sier at du ikke har noe i adopsjonskøen å gjøre hvis du kan "få egne barn". (Adoptivbarnet er også ditt eget barn!!). At du er i stand til å bli gravid er ikke til hinder for at du kan adoptere. Det kan være mange grunner til at noen ønsker å adoptere et barn, og problemer med å bli gravid er bare ett av dem. Ufrivillig barnløse har ikke mer rett enn andre til å stå i adopsjonskø.

Takk, følte meg nesten som en idiot som i det hele tatt vurderer adopsjon, basert på noen av svarene over

En skal derfor ikke føle at en "tar plassen" fra noen andre i adopsjonskøen. Er en blitt godkjent som adoptivforelder, så er en det, uansett årsak til adopsjonsønsket. Men en blir "kastet ut" av køen hvis en blir gravid i ventetiden. Dette fordi det er vurdert til adoptivbarnets beste at adoptivbarnet er yngst i familien når h*n ankommer, og at det er minst to år opp til nestemann.

Helt enig med det hun sier, personlig synes jeg at det er bare bra å høre at enkelte vil adoptere vs. få egne barn... Hvis det er det du velger lykke til... Uansett om det er ditt eller ikke, så vil du få den "kjaærlighets" følelse og alle de andre mamma-følelsene som en burde ha... Selv er jeg er gravid men har fremdeles den "fremmed" følelsen... Som de fleste mødrene/foreldrene sier, ting endrer seg når en får barn...

Bare husk at det å adoptere tar tid... Har en vennine som har nå ventet 5 år og selv om hun ikke har sagt det høyt, så har hun slett (??) med ventingen... Hun har nå fått beskjed at det er deres tur snart og hun er så glad!!

Ikke la andres meninger styre valget ditt, det er ditt valg, det er ditt liv... lykke til!

Tusen takk for dette svaret, men føler man at man blir mor på samme måte når man adopterer (igjen, med utgangspunkt i at man aldri har hatt et dypt/inderlig ønske om å bli mor) i forhold til de som har prøvd og prøvd å få barn fordi dette er drømmen?

Det kan også være at det ikke blir barn på meg i det hele tatt. Som nevnt tidligere så er jeg fremdeles usikker på om jeg i det hele tatt ønsker barn, det er mange hensyn som skal tas, og jeg ønsker at når/hvis jeg får barn så er det fordi jeg ønsker det, er forberedt på det og er klar for å gå inn i det 100%, og ta det ansvaret det medfører.

[AnonymBruker]

Enten egne (eget) barn eller ingen barn. Føles i allefall helt galt å ta over en annen persons barn, som ikke er av eget kjøtt og blod.

[AnonymBruker]

Jeg var ikke opptatt av barn i det hele tatt, men har nylig blitt mor.

For meg ville det ikke ha vært et alternativ å adoptere. Da må man ha et veldig bevisst ønske om å få barn, når man skal gå igjennom den store papirmølla og flere intervju, og vente lenge i kø. De landene som før hadde mange barn som skulle adopteres ut, er blitt rikere og trenger ikke så mye hjelp lenger.

Vi bare lot det stå til uten prevensjon og tenkte "vi ser hva som skjer" og så ble jeg gravid. jenta vår er verdens herligste, men jeg har ikke blitt glad i alle barn likevel. Blir helt stressa når jeg må holde en annen baby i noen minutter. :-)

Det var denne avslappede "kanskje skjer det, kanskje ikke"-holdningen som skulle til for min del.

[Gjest adoptivmamma]

...og de aller fleste som venter venter lengst FØR de godkjennes for adopsjon og ikke etter at de har fått klarsignal, videre venter man fordi man kanskje har et ønske om hvor man vil adoptere fra...

Nop - snitt behandlingstid i Norge er ett år. Og så venter man 2-3 år på tildeling etter dette. OG, man MÅ velge hvilke land man skal adoptere fra uansett om man vil det eller ikke. Adoptivlandene velger foreldre til barna, ikke andre veien rundt og de ulike landene har ulike kriterier for hvem som får adoptere. Dette kan man lese alt om på adoptivforeningenes sider.

[Gjest adoptivmamma]

Man sier biologiske barn/adoptivbarn - begge deler kan i aller høyeste grad føles som ens egne!

Hvorfor du adopterer er det ingen som har noe med. Men om du velger å adoptere er det to ting som er ufravikelig viktig

- du og din mann må være minst 110% sikker på at det er adopsjon dere ønsker

- dere må ønske et barn for barnets del

Jeg har adoptert to og elsker dem herfra til månen og tilbake igjen og kan ikke se for meg at det er mulig å elske noen høyere

[Tears.of.the.Sun]

Jeg kvalifiseres sikkert ikke helt for å svare siden jeg er ung og ikke har noen barn, men du snakker om den tiden du trenger for å venne deg til følelsen av å bli mor. De 9 månedene er jo for veldig mange viktige nettopp på grunn av det, at det er 9 måneder man kan bli trygg på følelsen av at man skal ha barn og at man kan organisere hverdagen sånn at et barn passer inn. Men en adopsjon vil sannsynligvis ta lenger tid enn 9 måneder, og det er en veldig krevende prosess.

Jeg syns det er helt fantastisk at du tenker på adoptere fremfor å føde barn selv, kunne tenkt meg å gjort det selv. Og som du sier, det fins barn der ute som trenger et trygt hjem å komme til. Men den tiden fra du og din mann skriver under på en kontrakt hvor det står at dere ønsker og adoptere, og til den dagen dere kan dra til landet hvor deres barn er, så kommer dere til oppleve mye følelser. Sikkert mange følelser de som får egne barn ikke har. Det er mye venting, mye undring, mye fram og tilbake, mye håp og kanskje mye skuffelser? Men så når du får nyheten om at dere er valgt ut for å bli foreldre til et nytt barn, da vil dere oppleve enn fantastisk glede! Jeg kjenner de som har adoptert og de sier at denne følelsen av glede absolutt kan måle seg med gleden å få egne barn. For du har gått gjennom en tung, hard prosess for å adoptere et barn og selvfølgelig får du den følelsen av at det er ditt barn, det er bare at barnet venter i et annet land og ikke i magen din.

Jeg tror det er en like stor glede, om kanskje ikke større, å adoptere barn enn å føde egne. Jeg vet i hvert fall at jeg ville følt det sånn.