Dere som ikke vil ha flere barn-

[la Flaca]

Eller lar dere fornuften styre, selv om dere tviler i perioder?

Etter at sistemann kom for snart 5 år siden har jeg vært veldig klar på at jeg ikke ønsker flere barn. Har gått en grundig runde med mannen for et års tid siden også, der begge tenkte på saken i ei ukes tid. Og vi ble enig om at vi ikke skal ha fler.

Meeen... i det siste så har tanken dukket opp ofte. Huff!

Er det sånn at man alltid vil ha en liten tvil, til man plutselig er så gammel at man ikke kan bli gravid uansett? Rekner med det er ganske naturlig å ha noen hormonelle krampetrekninger der man er litt i tvil. Men at det går over igjen?

Til søs; foreløpig ingen grunn til å løpe til modern og fortelle at hun kan begynne å håpe.

[Suzy]

Da datteren min fylte 5 år var jeg helt sikker - og jeg har egentlig ikke tvilt senere heller.

Jeg hadde i utgangspunktet lyst på flere barn enn ett, men så ble omstendighetene slik at jeg ikke kunne få fler ganske snart etter første (som jeg ville) og da slo jeg fra meg hele greia. Nå er hun straks 19 år og det er i allefall helt fullstendig uaktuelt.

Men jeg tror det er ganske naturlig å få et lite "tilbakefall" og ønske seg fler når den verste småbarnsperioden er over - kanskje er det rett og slett slik vi er designet (at vi skal glemme slitet og ønske å befolke verden ytterligere)?

Endret 8. februar 2011 av Suzy

[la Flaca]

Men jeg tror det er ganske naturlig å få et lite "tilbakefall" og ønske seg fler når den verste småbarnsperioden er over - kanskje er det rett og slett slik vi er designet (at vi skal glemme slitet og ønske å befolke verden ytterligere)?

Haha, ja jeg er skummelt redd for at det er så enkelt som det. Første kullet begynner å bli relativt selvstendig, så da er det på'n igjen. Grøss.

Sikkert ikke lurt å foreta seg noe overilt når man er under the influence av sånne lureri-hormoner! (type: "hvis vi skal ha en attpåklatt så bør vi jo helst bli gravid så fort som mulig" )

[FatallyYours]

jeg har etter 2. og 3. mann vært SKRÅSIKKER på at jeg ikke ville ha flere barn, men kjenner det stikker litt i ny og ne.

Det er vel sånn det er når barna blir større kanskje, man savner kanskje en mage, savner spenningen rundt fødsel og barseltid, savner liten baby osv... Tror kanskje det?

Nå er det ialfall definitivt over :gjeiper:

[Suzy]

Sikkert ikke lurt å foreta seg noe overilt når man er under the influence av sånne lureri-hormoner! (type: "hvis vi skal ha en attpåklatt så bør vi jo helst bli gravid så fort som mulig" )

Det er det som er meningen, vet du - akkurat det. Og det er nok lurt å vente litt da ja

[Sign]

Helt sikker!

Både før mitt samlivsbrudd og ikke minst etter det. For det første ble jeg mor i voksen alder og synes faktisk jeg er for gammel til mer babystyr nå.

For det andre er det deilig når ungene vokser til og blir mer selvstendig. Nå kan jeg dra en tur på butikken alene mens de er hjemme. Jeg kan (om jeg godsnakker med den eldste ) dra på en trening eller gå meg en tur.

Og ikke minst; skulle jeg være så heldig å få oppleve kjærligheten igjen så synes jeg det er nok med "mine" og (antakelig) "dine" barn, trenger ikke å blande inn verken "våre" eller "noen andre sine!"

Endret 8. februar 2011 av Sign

[la Flaca]

jeg har etter 2. og 3. mann vært SKRÅSIKKER på at jeg ikke ville ha flere barn, men kjenner det stikker litt i ny og ne.

Det er vel sånn det er når barna blir større kanskje, man savner kanskje en mage, savner spenningen rundt fødsel og barseltid, savner liten baby osv... Tror kanskje det?

Nå er det ialfall definitivt over :gjeiper:

Mmmm. Og det er definitivt over fordi? (ikke meningen å snoke)Trodde jeg var kommet til "definitivt over" for lenge siden, men så ble jeg plutselig definitivt veldig usikker.

Prøver å kjenne på hva det er med et barn til som frister. Og det er absolutt ikke babytiden. Kanskje bare en følelse av at det er nå eller aldri? Eller at vi ikke er ferdig med å få barn. At de to eldste vil ha glede av et lite søsken? Men all fornuft sier at vi bør være helt tilfreds med de to vi har.

[Furstina]

Jag är säker.

Jag älskar mina barn, de är underbara. Jag älskade att gå gravid, det var inga större problem att föda, och de där första vakennätterna/månaderna går ju över... men

det räcker med de vi har.

De är friska och glada, och vi kan leva livet nu. Barnen är 4 och 7, vi har ett hus som behöver byggas om i fall vi ska bli fler, vi har i stort sett ingen familj inom 50 mils resväg vilket gör att vi är ganska "ensamma" om att ta hand om våra barn. Det finns inga tanter, onkler eller besteföräldrar de kan övernatta hos en natt ibland.

Jag vill kunna ta hand om MIG, om mitt HEM, om de BARN jag har och den MAKE jag har. Samtidigt som jag är i fullt jobb med en karriär som tar energi.

Jag tror inte att ekvationen går ihop om vi skulle stanna upp och börja om igen.

Nu vill jag leva livet med min familj, uppleva saker tillsammans, lära dem saker, och fortsätta vidare i livet. En ny baby skulle återställa tiden mycket.

Sen tror jag inte att min man klarar av fler nätter med dålig sömn eller ytterligare tid hemma och ta hand om små barn.

Jag blickar framåt mot de upplevelser barnen blir stora nog att göra nu, och tid som jag kan få tillsammans med bara maken allt eftersom de blir mer och mer självständiga.

[la Flaca]

Helt sikker!

Både før mitt samlivsbrudd og ikke minst etter det. For det første ble jeg mor i voksen alder og synes faktisk jeg er for gammel til mer babystyr nå.

For det andre er det deilig når ungene vokser til og blir mer selvstendig. Nå kan jeg dra en tur på butikken alene mens de er hjemme. Jeg kan (om jeg godsnakker med den eldste ) dra på en trening eller gå meg en tur.

Og ikke minst; skulle jeg være så heldig å få oppleve kjærligheten igjen så synes jeg det er nok med "mine" og (antakelig) "dine" barn, trenger ikke å blande inn verken "våre" eller "noen andre sine!"

Ikke sant! Utrolig at man får behov for å stikke kjepper i hjulene for seg selv når man endelig ha oppnådd en viss grad av frihet. Og man til og med fikk to tette for å bli ferdig med småbarnstiden på kortere tid.

[la Flaca]

Furstina; det innlegget kunne jeg skrevet selv, før jeg ble angrepet av ett eller annet uforklarlig behov. Skal definitivt finnes frem og leses igjen hver gang lysten til å reprodusere seg tar overhånd.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skal ha flere barn – men jeg vet at jeg har veeeldig lyst. Har tre, og kunne gjerne tenkt meg to til … Men det er slett ikke sikkert at det blir, kanskje innser jeg om et par år at toget har gått. Har vel i hvert fall 7–8 fruktbare år igjen, så jeg MÅ ikke bestemme meg med det samme (jeg skriver "jeg" og "meg" selv om vi selvfølgelig er to om denne avgjørelsen).

[AnonymBruker]

Ja, jeg er veldig sikker på det. Har fått de ungene jeg ønsket og har verken økonomi eller overskudd til å få flere. Alderen min taler heller ikke for, selv om jeg nok fra naturens side kunne fått flere. Minsten er 6 år nå og jeg kjenner at jeg skulle ønske at hun var liten litt lengre. De største har vokst så alt for fort,og før jeg har fått sukk for meg er de snart blitt ungdommer.

[Gjest Raggy]

Ja jeg er sikker men vil alltid føle et vemod når jeg tenker på at jeg aldri skal få oppleve å få et barn til. Det er jo så fantastisk!

Nå ser jeg heller frem å bli bestemor selv om jeg for all del håper det blir mange år til:)

Mannen min har blitt steril pga kreft så det er kanskje derfor jeg har lagt vekk tanken på flere barn så lett, selv om vi jo har muligheten til å benytte oss av "lageret som mannen min har frosset ned.

Vi har nok dette forplantnigsinstinktet sterkt i oss, men vi har jo også fornuften som sier at nok er nok. Nok betyr for min del er to barn.

[Gjest Gjest]

Jeg har fire barn, de to minste er fortsatt små, og veldig tette i alder. I tillegg jobber jeg 100 %. Det er så slitsomt at det tar fullstendig pusten fra meg, og jeg håper virkelig ikke at jeg kommer til å få lyst på enda ett barn. Pr nå er lysten i alle fall ikke tilstede.

[Lillie]

Vi er helt sikre (jeg sier "vi", fordi mannen min og jeg er veldig enige på dette punktet).

Har vært så heldige å få to friske, flotte barn. Har alltid ønsket oss to, og nå har vi fått dem.

[Sugerøret]

var knallsikker fra sekundet nr2 var født. Ingen fler og det blir det heller ikke

føler jeg har vært heldig som har friske flotte barn!

[AnonymBruker]

Jeg er skråsikker. Kunne gått og sterilisert meg i morgen om d hadde vært nødvendig...

[la Flaca]

Jeg har også snakket om å sterilisere meg, men mannen var ikke enig for han ville ikke utelukke muligheten.

Tror grunnen til at jeg plutselig har fått lyst på et barn til nå er at jeg ikke har tenkt grundig nok over idéen "vi skal ikke ha flere barn" før. Og når minsten da blir 5, og det går opp for meg at det virkelig ikke blir flere barn så får jeg nok litt hetta. Det er jo vemodig, som flere her har nevnt. Forrige gang vi seriøst vurderte flere var det vel egentlig bare mannen min som virkelig tenkte over det, for jeg var så skråsikker på at det var uaktuelt. Nå har han bearbeidet "sorgen" over at det ikke blir fler ei god stund, mens jeg er der han var. :gjeiper:

Egentlig er det litt flaut dette her, føler meg både egoistisk og primitiv...

[la Flaca]

var knallsikker fra sekundet nr2 var født. Ingen fler og det blir det heller ikke

føler jeg har vært heldig som har friske flotte barn!

I know. Men så snudde det... Snur sikkert tilbake igjen snart også.

[la Flaca]

Jeg har fire barn, de to minste er fortsatt små, og veldig tette i alder. I tillegg jobber jeg 100 %. Det er så slitsomt at det tar fullstendig pusten fra meg, og jeg håper virkelig ikke at jeg kommer til å få lyst på enda ett barn. Pr nå er lysten i alle fall ikke tilstede.

Takk for effektiv input.