stemødre - igjen:-)

[Audry76]

Jeg har en kjæreste som har to barn på 3 og 5. Vi har vært sammen i halvannet år, og bor sammen.

Forholdet mellom kjæresten min og barnas mor kjører ikke på skinner. Det er veldig opp og ned - noenganger kan de snakke godt sammen, andre ganger oppfører de seg som to fjortiser.

Jeg elsker kjæresten min, og er glad i barna hans. Jeg vil at barna skal ha en best mulig hverdag til tross for at de ikke vokser opp i ooo store kjernefamilie.

Jeg har ikke noe forhold til eksen til kjæresten min - dvs jeg har møtt henne noenganger, og da snakker vi sammen som voksne mennesker. Jeg har selvfølgelig bare hørt kjærestens min versjon av deres forhold og deres brudd. Og vi er nok ikke potensielle bestevenninner - da vi er veldig forskjellige.

Tror ikke hun har et supergodt inntrykk av meg - tror det skyldes noen diskusjoner angående logistikk iforhold til ferier osv.

Men tror også hun vet at barna liker meg, og at jeg er kommet for å bli.

Jeg går å leker med en ide om å ta kontakt med henne for å ta en kopp kaffe - rett og slett for å avmytifisere det dårlige inntrykket vi har av hverandre. Målet må jo være å skape en god hverdag for barna - ikke at voksne mennesker går rundt og oppfører seg som små unger.

Noen av dere der ute som har erfaringer iforhold til dette??? Hva ville dere "biomødre" (vet at det er et latent uttrykk, men det er iallefall kort og presist) tenkt om nye dama til eksen gjorde det??? Har ikke luftet det for gubben enda:-)

Ps - jeg kom inn i bildet 7 måneder etter at de ble skilt

[Miss Puddel]

er heldigvis ikke i den situasjonen, men jeg TROR nok at jeg hadde satt pris på om den andre voksne som hadde skullet forholde seg til og være med på å oppdra mine barn hadde tatt kontakt for å få til et samarbeid ja.

[Pinkee]

Synes absolutt du burde prøve det ja. Jeg ønska å ha et godt forhold til min x's nye samboer, dessverre så ville ikke hun (evnt han) det. Så jeg aner egentlig ingenting om henne, annet enn hva ungene forteller.

Så ring henne å be henne på cafè, nøytral grunn.

[kamela]

Voksent og fornuftig av deg - lykke til!

[Audry76]

Tenker at det kan gjøre hverandre til mennesker, og ikke bare som en man kjenner gjenom omtale fra andre.

Men er redd for at hun vil føle det som tja - fornærmende?? Merkelig??? Eller som at jeg har en eller annen overordnet plan med det hele???

[Pinkee]

Bare si at du ønsker å treffe henne kun fordi du vil bli litt kjent med henne, dere skal jo tross alt omgåes barna hennes begge to.

Krysser fingre for at hun tar deg på alvor, for ungenes skyld. Tror alt lir mye bedre hvis alle parter er litt mere enn bare på nikk..

[Gjest Krizzy]

Syns det høres ut som et kjempebra forslag!

[Ariele]

Gjør det:

Hun vil sikkert bli litt undrende, men vil tro hun kommer til å takke ja til din invitasjon.

Godt for mor å kjenne stemor, slik at hun faktisk vet at barna har det bra når de er hos sin far.

Jeg har selv en stemor til mine barn, og vi har et godt forhold.

Forøvrig ville jeg takket ja til en slik invitasjon!!"

[Audry76]

Tok det akkurat opp med kjæresten min, og han var litt sånn "jammen, hva er poenget med det da". Mulig det er et feminint behov det her:-)

"jeg skal jo ikke møte dine x-er" Øh, nei - men de har jeg heller ikke barn med.-)

[Jannike]

Det høres helt klart fornuftig ut. MEN jeg ville hørt med kjæresten din først.

Den dagen min X får seg en ny partner så kommer jeg til å ønske å møte henne. Hun skal tross alt være med å ta seg av barnet til meg og min X.

[Gjest Tsunade]

Audrey 76, jeg syns det er en kjempegod idé du har fått der.

Jeg synes ikke det virker merkelig på noe vis, og kan vanskelig tenke meg at barnas mor skulle mene det, eller tro at du har noen slags skjult agenda.

At kjæresten din stusser, kan jo skyldes at hans forhold til eksen ikke er "helt på skinner", som du sier.

Si det som det er: du ønsker å bli nærmere kjent med henne.

Du er jo stemor for hennes barn.

Hvis flere tenkte som deg, Audrey, tror jeg mange familiekonflikter hadde vært unngått.

Jeg syns du viser modenhet, ansvar og storsinn.

Du får av meg også!

[Audry76]

Takk for den:-)(og for alle andre svar her!!!)

Innbiller meg også at hans motvilje var litt i retning av at at hun ikke er på topp 10 lista hans til enhver tid, kan jo også hende at han er redd vi skal dele noen historier :gjeiper:

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste som har to barn på 3 og 5. Vi har vært sammen i halvannet år, og bor sammen.

Forholdet mellom kjæresten min og barnas mor kjører ikke på skinner. Det er veldig opp og ned - noenganger kan de snakke godt sammen, andre ganger oppfører de seg som to fjortiser.

Jeg elsker kjæresten min, og er glad i barna hans. Jeg vil at barna skal ha en best mulig hverdag til tross for at de ikke vokser opp i ooo store kjernefamilie.

Jeg har ikke noe forhold til eksen til kjæresten min - dvs jeg har møtt henne noenganger, og da snakker vi sammen som voksne mennesker. Jeg har selvfølgelig bare hørt kjærestens min versjon av deres forhold og deres brudd. Og vi er nok ikke potensielle bestevenninner - da vi er veldig forskjellige.

Tror ikke hun har et supergodt inntrykk av meg - tror det skyldes noen diskusjoner angående logistikk iforhold til ferier osv.

Men tror også hun vet at barna liker meg, og at jeg er kommet for å bli.

Jeg går å leker med en ide om å ta kontakt med henne for å ta en kopp kaffe - rett og slett for å avmytifisere det dårlige inntrykket vi har av hverandre. Målet må jo være å skape en god hverdag for barna - ikke at voksne mennesker går rundt og oppfører seg som små unger.

Noen av dere der ute som har erfaringer iforhold til dette??? Hva ville dere "biomødre" (vet at det er et latent uttrykk, men det er iallefall kort og presist) tenkt om nye dama til eksen gjorde det??? Har ikke luftet det for gubben enda:-)

Ps - jeg kom inn i bildet 7 måneder etter at de ble skilt

Min erfaring er at det er usikkerhet som gjør slike forhold.

Man er usikker,kansje litt sjalusi fra begge sider.

Glem hva du har hørt om årsaken til deres brudd, det vedkommer ikke deg. man får gjerne et forutantatt inntrykk av det.

Be henne gjerne på kaffe når det passer, gjerne uten din samboer.

Det har så mye å si på sikt pa barna.Husk barna har foreldrene hele livet, og dere blir tvunget til å omgås hvernadre senere. Tenker da på konfirmasjon evt barnebarn, bryllup osv.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde takket nei. Jeg har ikke barn med min manns nye. Og har ikke noe forhold til henne, kommer aldri til å få det, og skiller de to seg så forsvinner hun ut i soga igjen. Null interesse av henne. Jeg forholder meg til ham. Ingen andre. Noe annet ville føltes som invaderende og klamt.

[Gjest regine]

Noen av dere der ute som har erfaringer iforhold til dette??? Hva ville dere "biomødre" (vet at det er et latent uttrykk, men det er iallefall kort og presist)

Mor er vel presist og ikke minst kort nok? Bio som forstavelse er helt unødvendig, det gjør ordet lenger og insinuerer at mor ikke er "bra nok".

Som siste gjest er jeg i tvil. På dne ene siden syns jeg det høres ut som en god idee, samtidig ville jeg nok lett følt at det ble for mye innblanding.

Du kan jo prøve, sier hun ja er jo det forhåpentligvis fint, men sier hun nei, så må du faktisk respektere dette, og ikke da umiddelbart mene at "hun er dum og lite samarbeidsvillig". Det kan tenkes at hun syns ting er helt ok som de er i dag - at dere, i den grad dere treffes, kan slå av en normal prat. Og ferdig med det.

Du bør tenke nøye gjennom hva du tror du kan oppnå med det, men også hva du skal gjøre hvis hun ikke vil.

Kan godt være at hun rett og slett ikke føler behov for det, hun forholder seg til barnas far, og opplever at det er nok. Litt avhnegig av forholdet mellom de to så kan hun jo også oppfatte det dithen at du nå skal "ta over" ifht. ungene - dvs. det er ikke lenger fars ansvar.

Blir det et treff så er det også viktig at du legger av deg din kjærestes "briller" ifht. vurdering av henne. Du er jo inne på det selv, du har kun fått hans versjon av bruddet (og sikkert forholdet og). Og hennes er garantert en annen!

Det skader ikke å prøve - men som sagt, det kan godt være at dette er ditt behov og ikke hennes.

[Gjest jomfrua]

Jeg hadde takket nei. Jeg har ikke barn med min manns nye. Og har ikke noe forhold til henne, kommer aldri til å få det, og skiller de to seg så forsvinner hun ut i soga igjen. Null interesse av henne. Jeg forholder meg til ham. Ingen andre. Noe annet ville føltes som invaderende og klamt.

Jeg hadde og har takket høflig nei takk til ett slikt tilbud.

Ikke for å være uvennlig eller konfliktskapende - men bare for å holde samarbeidet mest mulig ukomplisert. Det er min x jeg har barn med og skal samarbeide med.

[Pastill]

Man pleier relasjonen til skolelærere og barnehagepersonale, barnas venner og barnepassere, og som forelder møtes man med dem og vil gjerne vite hvem det er som omgås barna. Helt uten å være bestevenninner, og uten at disse utenforstående personene "tar over" som omsorgsperson. Men når det kommer til fars kjæreste/kone, som tilbringer en masse tid med barna, har dem hjemme hos seg, og er en voksenperson med et tett forhold til dem, så er saken en annen?

Jeg strever med å forstå hvorfor mor ikke vil møtes.

Er det fordi "den nye" har ødelagt ens ekteskap, så gir det mer mening, men hvis ikke: Vil det ikke være av omsorg for barna at man nettopp tar fars kjæreste i øyensyn, samt gir henne noen tips til hva som er viktig for barna? Hvorfor overlate alt til far - ser han virkelig alt barna har bruk for? Ikke for å undergrave fars rolle, heller tvert imot: min erfaring er at selv verdens beste foreldre også kan gjøre det enda bedre med litt hjelp og støtte. Og når man ikke selv er der som mor, så er det vel en smal sak å involvere fars kjæreste som "hjelperen"?

Pastill - har selv to "bonuser"

[runekki]

.

Endret 17. februar 2011 av runekki

[Gjest regine]

Man pleier relasjonen til skolelærere og barnehagepersonale, barnas venner og barnepassere, og som forelder møtes man med dem og vil gjerne vite hvem det er som omgås barna. Helt uten å være bestevenninner, og uten at disse utenforstående personene "tar over" som omsorgsperson. Men når det kommer til fars kjæreste/kone, som tilbringer en masse tid med barna, har dem hjemme hos seg, og er en voksenperson med et tett forhold til dem, så er saken en annen?

Jeg har aldri tatt en kaffe verken med barnets førskolelærere eller skolelærere. Selv om dette er personer som har hatt stor betydning for mitt barns trivsel. Ja - vi prater selvsagt sammen når det er ting, jeg kan ringe/maile hvis jeg vil gi info om barnet, men jeg tror ikke de heller ønsker å være på kafegåer stadiet med samtlige foreldre de forholder seg til i bhg/skolesammenhent.

Så nei - ingen god sammenligning.

Jeg strever med å forstå hvorfor mor ikke vil møtes.

I mine øyne er dette et svært så arrogant utsagn. Du definerer hva DU mener man burde gjøre i en gitt situasjon, dette er DIN definisjon av samarbeid. Flere har allerede påpekt at det ikke nødvendigvis er naturlig å ha så voldsomt forhold til fars nye, det er FAR en har barn med, ikke den nye. Og relasjonen man må ha ifht. barna er en sak mellom far og mor.

Er det fordi "den nye" har ødelagt ens ekteskap, så gir det mer mening, men hvis ikke: Vil det ikke være av omsorg for barna at man nettopp tar fars kjæreste i øyensyn, samt gir henne noen tips til hva som er viktig for barna? Hvorfor overlate alt til far - ser han virkelig alt barna har bruk for? Ikke for å undergrave fars rolle, heller tvert imot: min erfaring er at selv verdens beste foreldre også kan gjøre det enda bedre med litt hjelp og støtte. Og når man ikke selv er der som mor, så er det vel en smal sak å involvere fars kjæreste som "hjelperen"?

Dette undergraver jo virkelig fars ansvar som far. Han trenger liksom en "hjelpeperson" og MOR skal gi tips og råd til henne for at hun skal hjelpe far?!? Beklager - hvis far ikke er i stand til å ta ansvar for sine barn, ja da bør han ikke ha samvær heller.

Som mor er det klart viktig at man vet at de barnet er sammen med tar vare på ungen. Det betyr imidlertid ikke at en som mor MÅ ha et nært forhold til stemor - som sagt har man barn med FAR ikke med stemor.....

(og jeg utelukker overhode ikke at dette kan funke, men det er altså ikke noe som kan kreves)

[Gjest nok en mamma]

Jeg hadde nok også takket nei. Så lenge jeg vet at forholdet mellom barn og far er godt og at ungene synes kjæresten hans er helt ok er det nok for meg. Jeg har ikke noe behov for å treffe henne mer enn jeg gjør i dag. Som mamma, og leser av disse trådene vedr. stemødre virker det ofte som om den nye dama er mer opptatt av å være en del av familien osv enn vi andre er. Hadde ungene mine ikke likt henne ville jeg snakket med min eks om dette, men uansett er det han jeg skal samarbeide med.

Jeg snakker jo med dem som jobber i barnehagen og på skolen, selvfølgelig. Men da snakker jeg jo også med læreren/ avdelingslederen, og ikke assistentene. De hilser jeg på, men tar ikke opp problemer ol. med dem. Sånn tenker jeg om hans nye dame også. Han er "fagansvarlig" og hun er assistenten.