Hvordan slutte med selvkritikk og bebreidelser?

[AnonymBruker]

jeg har alltid vært "flink pike" , pliktoppfyllende og ansvarsfull fra ung alder av. Og hatt høye krav til meg selv. Etter å ha opplevd tøffe tak, med dødsfall av foreldre og annet, sa det en dag plutselig stopp og det "stoppet" er jeg ennå i. Er nå falt utenfor arbeidsliv og studier. Og jeg kjenner at jeg blir mer og mer deprimert og selvbebreidende overfor meg selv, at jeg ikke klarer det jeg burde, at jeg ikke klarer jobb, eller studier. For meg er dette et enormt nederlag som jeg plager meg selv med hver dag. Er det slik at de som er ekstra ansvarsfulle og pliktoppfyllende rammes ennå hardere av depresjon, siden man gjerne er selvkritisk i utgangspunktet? En venninne av meg ble deprimert på omtrent samme tid som meg, men hun har en helt annen personlighet enn meg og hun har for lengst kommet seg igjennom det. Når jeg snkker med henne, skjønner jeg at hun snakker til seg selv på en helt annen måte enn meg, hun roste seg selv for de tingene hun klarte. Jeg tenker slik at de små tingene jeg gjør skulle det bare mangle at jeg klarer. Prøver jeg å si noe snilt til meg selv på den måten hun gjør, føles det bare naivt og jeg tror ikke på det et sekund. Noen tips til hvordan jeg skal klare å avfinne meg med siutasjonen og slutte å plage meg selv? Jeg må jobbe med dette på egenhånd, det er vedtatt at jeg har krav på psykologhjelp, men står i kø

[Auri]

Først vil jeg si at det er flott at du kommer til å få hjelp etterhvert

Jeg går i gruppebehandling, etter en ikke helt ålreit oppvekst. Jeg skal alltid gjøre ting riktig, og skylder på meg selv om noe går galt, samtidig som ingenting jeg gjør er godt nok; jeg er dum, stygg, feit, ekkel, kan ingenting, vet ingenting, er bare i veien for alle, ingen liker meg, jeg er ubrukelig osv... Høres kjent ut?

Disse kravene blir satt på en via oppveksten. Det kan være foreldre, barn eller lærere på skolen; noen har en gang satt kravet til deg at du skal være sånn og sånn, og dermed så er man ødelagt for livet.

Jeg greier heller ikke å rose meg selv for de små tingene jeg gjør. Men jeg er blitt veldig bevisst på når jeg rakker ned på meg selv. For det er mobbing av meg selv jeg driver med. Jeg prøver å være veldig bevisst på å tenke, når de selvkritiske tankene kommer, å tenke "javel, greit, så fikk jeg ikke til det nå. Prøver igjen en annen dag". Og ja, jeg føler meg litt dum og naiv, som du sier. Men etterhvert så funker det. Det som tidligere var nederlag som gjord meg deprimert i flere dager etterpå, er lettere å håndtere. Toleranse-grensa mi for hva jeg tåler av feil hos meg selv, blir stadig litt og litt større. Men det tar tid. Og det er en forferdelig prossess. Men jeg er på vei ut på andre siden, og kan med hånda på hjertet si at kampen er verdt det.

[AnonymBruker]

takk for svar. En del av dette kommer nok fra oppveksten ja, vokste opp som enebarn hos en mor med en del psykiske problemer, og selv om jeg ikke ønsker å dvele for mye ved fortiden eller klandre noen, ligger nok en god del av grunnen til hvorfor jeg er som jeg er der ja

[Auri]

Det høres veldig kjent ut, for å si det sånn!

Om du vil ha noen å prate med, så er det bare å sende meg en PM

[runekki]

.

Endret 17. februar 2011 av runekki

[AnonymBruker]

Hvis du finner løsning, post den her Så jeg kan stjele den...

[AnonymBruker]

jeg har det som deg, jeg synes det er vanskelig å tilgi seg selv for de feilene man gjør, jeg bebreider meg og laster meg selv i åresvis etterpå. Tror "lykkelige" mye mennesker er flinkere til å tilgi seg selv og gå videre, alle gjør jo feil, men de fleste blir ikke deprimert over lengre tid. Jeg tror det å kunne tilgi seg selv og gå videre er veldig viktig for livskvaliteten, men vet selv ikke hvordan man skal gjøre det, så håper andre kan svare:)