Føler ikke at jeg har "levd".

[AnonymBruker]

I det siste har jeg tenkt en del, og mye på alderen min og hvor lite jeg har gjort til nå. Når jeg begynner å tenke på det, blir jeg helt fanget i en ganske negativ spiral.

Jeg føler at jeg henger etter med utdanning. De fleste av vennene mine ble ferdig for mange år siden. Når jeg nå blir ferdig, med en utdannelse jeg ikke lenger vet om jeg vil ha og halvveise karakterer, har jeg lån opp til ørene, og ingen oppsparte midler. Jeg har alltid vært dårlig til å ta vare på mitt sosiale nettverk. Det betyr ikke at jeg ikke har venner, men at jeg ikke har så mange som er "nære nok" til at jeg kan ringe dem og få dem med ut en fredagskveld. De jeg har så nært har stiftet familie, kjøpt seg hus og leilighet og styrer med sine liv. Jeg er på mange måter misunnelig på kjæresten min, og på de valgene han har tatt opp gjennom, særlig i den sosiale delen av livet. Jeg har aldri hatt noen hobby, og når jeg nå finner på noe jeg kunne ha drevet med, blir det alltid bare med tanken. Jeg er også ikke veldig fornøyd med kroppen min, men også dette problemet blir hengende i lufta. Går det an å være så tiltaksløs som meg? Jeg blir nesten forbanna.

Det er lett å si -kom deg opp av sofaen, men det er ikke så lett. Har noen her foretatt endringer i livet sitt, som gjorde det bedre, og vil dele oppskriften på dette? Jeg er ikke personen som trenger kjeftete kommentarer nå.

[AnonymBruker]

jeg har på sett og vis forandret livet mitt - men dette har værtmer på tankenivå enn i valg.

tidlig i 20-årene fikk jeg en konisk sykdom som begrenset meg endel, og jeg falt utenfor studier i et par år og relativt sett sosialt liv(varierte i perioder).

jeg følte at livet mitt var fullstendig redusert, og store deler av døgnet gikk med til å være ekstremt sliten/trøtt/uopplagt.

da gikk jeg inn for å sette pris på de små gledene, og gjøre en koselig ting hver dag. slik ble den perioden bedre.

Når jeg så ble noe friskere gikk jeg igjen inn i en negativ spiral, fordi jeg begynte å merke hvor mye jeg følte jeg hadde gått glipp av, mye av de samme tingene du nevner om studieprogresjon, sosialt liv, opplevelser etc.

Alt i alt så begynte jeg å stille spørsmål:

- hva er det som betyr aller mest for meg

- hva er det som gir meg et godt liv

- hva kan være en opplevelse

Jeg leste et par selvhjelpsbøker(the power of now) - og selv om innholdet i og for seg var litt halv-banalt, så var det jo dette jeg trengte å bli minnet på.

Etter jeg i en periode var ganske isolert både fysisk og psykisk lærte jeg meg å sette pris på ting jeg ikke ville gjort ellers.

Jeg kan ikke gå over Hardangervidden, men jeg kan gå meg en kortere tur i skogen og kose meg masse fordiom.

Jeg kan ikke reise jorda rundt(økonomi og helse) - men jeg kan gå på cafè, ta en tur avogtil - og jeg kan fokusere på det som er positivt fremfor det som er ubehagelig.

Jeg kan heller ikke bruke så mye energi på karriere som jeg hadde ønsket og planlagt, men jeg kan ha en interessant og givende jobb fordiom - og selv om den ikke alltid er 100% motiverende så kan det gi meg økonomisk rom til eksempelvis å ta disse cafèturene, en reise avogtil etc.

Nøkkelen er å omforme tanker til handling - og å akseptere at negative tanker avogtil vil dukke opp uansett.

Man kan opprette vennskap, og de vil ikke være perfekte, men det kan være mange gøye øyeblikk fordiom.

Det tar litt tid å tenke positivt, men man får det aldri til uten handling:=)

[AnonymBruker]

Jo, det er så lett. Man har de som GJØR ting, og de som skriver at de VIL gjøre ting på nett.