Psykologi profesjon

[AnonymBruker]

Jeg er interessert i å studere psykologi, men er i tvil på grunn av mine personlige egenskaper. Jeg er faglig interessert og en dyktig teoretiker, men jeg er samtidig tilbaketrukket og har lave sosiale ferdigheter selv (ikke problemer med empati, å lese andre eller noe slikt. Men har problemer med "small talk" og å skaffe meg venner osv".

Burde jeg bli psykolog?

[waco]

De aller fleste psykologer går jo selv til psykolog så hvorfor ikke?

[AnonymBruker]

Man behøver ikke å være et "sosialt geni" for å bli en god psykolog, men du burde ikke være typen som får pasientene dine til å føle seg idiotiske som utleverer seg selv uten å få noen respons/tilbakemelding. Det finnes nok av dem, og slike psykologer hjelper ingen. Å ha mange venner, et rikt sosialt liv o.l. er ikke en nødvendighet, men du må klare å kommunisere med pasientene og å få dem til å føle seg vel når de er hos deg/på ditt kontor.

[Gjest Cipheria]

Det går jo et par år før du er ferdig utdannet, så du har jo litt tid på å trene deg opp. Du får sikkert lære en del om hvordan holde en samtale med pasienten... eller noe i den dur, regner jeg med. Small talk er øving. De som er tilbaketrukket selv vil kanskje i noen tilfeller foretrekke noen som er litt introvert selv.

[Gjest WendyClear]

Jeg vil tro det går greit Uten at jeg har noe erfaring her...

Noen som studerer eller kjenner noen som studere psykologi som kan gi et svar kanskje?

Endret 1. februar 2011 av WendyClear

[Havbris]

Du får jo i løpet av studietiden muligheter for å finne ut av om du kjenner deg "komfortabel" med å jobbe som klinisk psykolog - så fremt du velger profesjonsstudiet. Det finnes jo også mange som har gjennomført profesjonsstudiet men som ikke jobber klinisk - men er i andre typer jobber. Men gode kommunikasjonsferdigheter vil jo alltid være en fordel i mange type yrker der en jobber med mennesker. Det å ha empati, kunne lytte og lese andre er en del av et slikt repertoar.

Men hvis det er faget psykologi i seg selv du er interessert i - og du er en dyktig teoretiker - så kan jo også masterstudiet også være en løsning.

Endret 1. februar 2011 av Havbris

[PepsiMax]

De aller fleste psykologer går jo selv til psykolog så hvorfor ikke?

Hvor har du dette fra?

[cecileg]

Psykologiyrket er bredt innenfor ulike områder og jobbe med og du finner alle personlighetstyper, men et "glamorøst" yrke er det nok ikke.

Du beskriver deg selv som introvert, noe som ikke er noen hindring i seg selv.

Innen klinisk psykologi (terapi praksis ol) handler det ikke om deg, men om pasienten/klienten og man får i praksisperioden god trening og veiledning (og det er helt vanlig at psykologer går i terapi/veiledning hos andre psykologer mye grunnet problematikken rundt bla transference/contratransference) i å skille mellom "private- deg" og det "profesjonelle -deg", bare dette er et STORT område.

Men det er et krevende studium der god teoretisk sans følger godt med

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen

Mye spennende lesing. Jeg tolker det som at det ikke nødvendigvis er noe problem å være intravert å bli psykolog.

Havbris: Jeg har hørt at man stort sett har muligheten til å gjøre det samme med profesjonsutdanningen som man kan med masteren og at det dermed et best å velge profesjon hvis man uansett har gode nok karakterer. Stemmer ikke dette?

[AnonymBruker]

Jeg jobber som sosionom, og har ofte samtaler med mennesker i psykisk belastende situasjoner. Som person er jeg, som deg, noe innadvent og kan ha oppleve å "stå fast" i situasjoner der jeg som privatperson skal utføre smalltalk. Kan også nevne at jeg i barndommen og ungdomstiden slet med sosial angst, og denne kan i enkelte situasjoner påvirke meg den dag i dag, og gjør at jeg profesjonelt sett foretrekker enkeltsamtaler fremfor gruppesamtaler... men nok om det.

Innadventhet trenger på ingen måte være et problem. Denne siden ved deg har mest sannsynlig oppstått av en grunn, kanskje du har opplevd ting tidligere i livet som har gjort at du trår varsomt i sosiale settinger? Kanskje du som mennesketype er en lytter fremfor en taler? Når alt kommer til alt er en stor del av jobben som psykolog å lytte, ikke snakke selv (selv om du må kunne relatere essensen i det klienten sier til teori, og gi respons utifra det på et "språk" vedkommende forstår).

Jeg opplever selv at mennesker som er veldig utadvente mener det er noe "galt" med folk som er stille og rolige, og at det er et problem som bør løses. Dette er ikke en god kvalitet som psykolog eller andre yrker hvor man møter mennesker i sårbare situasjoner! I egen jobb opplever jeg at jeg har en bedre kjemi med de som er innadvente, og på en annen måte enn en yrkesutøver som er utadvent antar jeg. Denne siden ved meg er med andre ord i noen situasjoner en fordel.

Jeg tror ikke det finnes en fasit på hvordan den perfekte psykolog bør være som person. Jeg tror mange mennesker, med rett motivasjon og teoretisk grunnlag, kunne gjort seg bra i rollen. Men ingen psykolog kan være en god terapeut for ALLE, men alle psykologer kan hjelpe NOEN. Det handler nok noe om personlig kjemi. Jeg synes du godt kan gå for dette yrkesvalget, utifra hva du har fortalt om deg selv som person

[AnonymBruker]

De aller fleste psykologer går jo selv til psykolog så hvorfor ikke?

For et tåpelig utsagn. Hva får deg til å tro det?

Psykologiyrket er bredt innenfor ulike områder og jobbe med og du finner alle personlighetstyper, men et "glamorøst" yrke er det nok ikke.

Du beskriver deg selv som introvert, noe som ikke er noen hindring i seg selv.

Innen klinisk psykologi (terapi praksis ol) handler det ikke om deg, men om pasienten/klienten og man får i praksisperioden god trening og veiledning (og det er helt vanlig at psykologer går i terapi/veiledning hos andre psykologer mye grunnet problematikken rundt bla transference/contratransference) i å skille mellom "private- deg" og det "profesjonelle -deg", bare dette er et STORT område.

Men det er et krevende studium der god teoretisk sans følger godt med

Nesten alle psyokologer i dag går i veiledning de første årene i jobb pga. spesialisering, men det er stor forskjell på dette og å gå i terapi. Det er nok litt forskjellig hva man bruker veiledningen til, men det er i hovedsak ment til pasientdiskusjon og rolleutforming, selv om noen nok har noe egenterapi inni det hele også. Bare så ingen går med villfarelsen at alle psykologer går i terapi, fordi det virker som mange tror det.

Takk for svar alle sammen

Mye spennende lesing. Jeg tolker det som at det ikke nødvendigvis er noe problem å være intravert å bli psykolog.

Havbris: Jeg har hørt at man stort sett har muligheten til å gjøre det samme med profesjonsutdanningen som man kan med masteren og at det dermed et best å velge profesjon hvis man uansett har gode nok karakterer. Stemmer ikke dette?

Man kan med profesjon gjøre alt man kan med master, ja. Men hvis man vet at man ikke interesserer seg for klinisk arbeid, er det like greit å velge master. Da kan man også fordype seg mer i masteren framfor å ta masse fag man ikke interesserer seg for. Dessuten er det et år mindre studier.

Til slutt vil jeg si at det ikke bør være noen hindring å være introvert. Det å ha gode sosiale ferdigheter handler om mer enn evne til å småprate. Så om man er flink til å lese andre og har velutviklet empati, vil jeg si det er viktigere enn hvor mange venner man har på privaten. Samtidig er det jo en fordel om man klarer å forholde seg til andre, siden hverdagen som psykolog innen helsevesenet innebærer i stor grad å snakke med folk. Men er du ung, kan mye også skje på de seks årene studiet tar. Jeg vil også si at man trenger ulike typer psykologer, og det er ikke én mal man skal trenge å passe inn i. Man kan mao. være en god psykolog om man er utadvent eller innadvent - jeg vil si det er andre ting som er viktigere enn det.

Lykke til med valget ditt uansett. (Jeg er forresten psykolog selv, hvis det skulle være noen tvil.)

[AnonymBruker]

Ts igjen. Tusen takk for to svært utfyllende innlegg! Ble usikker på om det var fra en person eller to, men takk uansett! Jeg kjenner meg veldig igjen i det å ha bedre kjemi med de som ikke er så utadvente selv. Jeg er også bare 20 år så mye kan jo skje ja. Da blir det profesjon på meg Syns det er greit å holde mulighetene oppe for klinisk arbeid når jeg kan. Det er jo ikke som om jeg ikke er interessert i det i det hele tatt, mer at det virker noe skremmende.

[Havbris]

Takk for svar alle sammen

Mye spennende lesing. Jeg tolker det som at det ikke nødvendigvis er noe problem å være intravert å bli psykolog.

Havbris: Jeg har hørt at man stort sett har muligheten til å gjøre det samme med profesjonsutdanningen som man kan med masteren og at det dermed et best å velge profesjon hvis man uansett har gode nok karakterer. Stemmer ikke dette?

Du har nok flere muligheter med profesjonsstudiet - men hvis du er helt sikker på at du ikke vil arbeide klinisk - så vil en master allikevel gi deg masse muligheter. Men - det er mye som kan endre seg i løpet av et lang studieløp og du vil også bedre kunne plassere deg selv i forhold til faget etterhvert. Hvis du har karakterer gode nok så hiv deg på!

Edit: Så først nå at du allerede har fått svar på spørsmålene dine.

Endret 3. februar 2011 av Havbris

[runekki]

.

Endret 9. februar 2011 av runekki