Hva kaller dere barna deres

[Aftensol]

Jeg lurer rett og slett på hva folk kaller barna sine når dere er sammen med andre?

Grunnen til at jeg lurer er rett og slett at to vennepar omtaler ungen sin som "sønnen/datteren min" uansett om det er familie, venner eller bekjente til stede.. Og nå har det ene paret fått en gutt til, så nå blir det ofte litt rot...

Personlig så sier jeg datteren min til bekjente, folk som kanskje ikke vet hva hun heter eller til ukjente (feks på nett), til familie og venner så omtaler jeg hun med navnet hennes.

Ble litt inspirert til å spørre nå når jeg så tråden om "kidsa".. Jeg har alltid irritert meg over at de bare kaller ungene for sønnen/datteren min og ikke ved navnet.. Men det kan hende det kun er fordi jeg synes det er uvant, og at det er kjempevanlig andre steder i landet??

Det samme gjelder de som kaller de "søster/bror" så fort de får nr 2... (eventuelt lillesøster og storebror eller omvendt..)

[Gjest Sus Scrofa]

Jeg synes det er veldig merkelig med folk som konsekvent kaller barna sine for datteren/ sønnen/ eldstemann/ minsten osv.

Stort sett vet man hva barna til venner, bekjente og kollegarer heter, og om ikke så får man ihvertfall vite det viss folk faktisk bruker navnene til barna sine.

Man skjønner som regel at det er barna det er snakk om utifra hva man snakker om.

Hvis en kollega f.eks skulle si til meg at "Idag må jeg skyndte meg hjem å lage middag, så jeg får kjørt Maria på handballtrening", så blir ikke jeg stående som et spørsmålstegn og lure på hvem søren Maria er liksom

Evt går det an å si "....Maria, datteren min,...".

Må vel bare innrømme at jeg irriterer meg litt over de som ikke bruker navna på barna sine

[Aftensol]

Må vel bare innrømme at jeg irriterer meg litt over de som ikke bruker navna på barna sine

Bra jeg ikke er aleine!

Jeg hadde også synes det hadde vært rart hvis mamma hadde snakket sånn om meg... De jeg kjenner sier jo heller ikke navnet på barna sine selv om de sitter på fanget til foreldrene...

[Zoë Castillo]

Det hender jeg sier "jenta mi", ellers så bruker jeg navnet hennes. Jeg har dessuten en dialekt hvor det er vanlig å omtale små-jenter som "litja", og det bruker jeg en del.

Jeg bruker alltid navnet hennes når jeg snakker med venner og familie, men ikke alltid når jeg snakker med litt fjernere kollegaer.

[Marikke]

Jeg bruker navnet på datteren min hvis de jeg snakker med vet hva hun heter. Ellers sier jeg "datteren min" eller "babyen min".

Hvis vi får et barn til, kommer de nok til å gå under fellesbetegnelsen "ungene" eller "barna".

[Gjest imli]

Brukar namna deira når eg snakkar med folk som veit kva dei heiter, og "ungane" når eg snakkar med folk som ikkje veit kva dei heiter/viss eg er usikker på om dei veit kva dei heiter.

[Ciara]

Sier "gutten min" til folk vi ikke kjenner noe særlig, og navnet hans til alle andre.

[Gjest Rosemor]

Jeg er en av dem som kan si "datteren" eller "sønnen" når jeg snakker om barna til andre enn venner og familie, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det irriterer andre.

Om jeg sier "Jeg skal kjøre datteren/sønnen på trening", eller "jeg skal kjøre *barnas navn* på trening" kommer an på hvem jeg snakker med.

De er datteren og sønnen min, akkurat som at jeg er moren deres, og jeg kan ikke se hva som er så galt med å bruke betegnelsene deres.

Endret 26. januar 2011 av Rosemor

[Gjest Krizzy]

Jeg sier "småen" :gjeiper:

[Aftensol]

Jeg er en av dem som kan si "datteren" eller "sønnen" når jeg snakker om barna til andre enn venner og familie, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det irriterer andre.

Dette er jeg enig i, men de jeg sikter til er de som sier "datteren/sønnen min", "bror/søster" osv til folk de kjenner godt (familie og venner).... Det er de jeg ikke skjønner meg helt på.. Jeg sier også "datteren min" til folk jeg ikke kjenner noe godt og kanskje ikke vet hva hun heter.

[Gjest AnneShirley]

Med folk som vet hva sønnen min heter bruker jeg alltid navnet hans. Men når jeg bare snakker med noen som kanskje ikke en gang viste at jeg hadde barn, så synes jeg det er mest informativ å omtale ham som "sønnen min" eller "gutten min på snart to" eller noe i den duren.

[Gjest Sus Scrofa]

Jeg er en av dem som kan si "datteren" eller "sønnen" når jeg snakker om barna til andre enn venner og familie, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det irriterer andre.

Må bare få si at jeg ikke irriterer meg over når folk jeg ikke kjenner sier dette altså. Jeg mente kun når det er mennesker jeg har en del kontakt med (såpass mye at jeg i det minste VET godt at de har barn, hvilket kjønn osv).

I forhold til mitt eksempel med kollega som skal kjøre datteren sin/Maria på trening, så skal det sies at vi er cirka 10 stykker på min arbeidsplass. Vi kjenner hverandre veldig godt, og det blir derfor veldig unaturlig etter min mening.

[Gjest helgepappa]

Har bare en gutt som jeg kaller for gjelda

[Tiarra]

Det er for meg veldig rart at noen sier "datteren/sønnen min" når de omtaler barna sine blant familie og venner. Alle vet jo at det er vekommendes barn, så hvorfor har de behov for å understreke det til enhver tid? Og dessuten har ungene jo eget navn.

Jeg sier aldri sønnen min eller barna mine til venner og familie. Jeg omtaler dem ved navn.

[Tiarra]

Har bare en gutt som jeg kaller for gjelda

Hehe Godt poeng!

[pøbelsara]

Hvis jeg snakker med noen som ikke kjenner barna mine (eller vet hva de heter), omtaler jeg dem som døtrene mine. Men hvis jeg snakker med en venninne/familien eller andre som kjenner en av dem, omtaler jeg dem konsekvent med navn. Unntaket er hvis jeg snakker med mannen min på telefonen når han er ute og reiser; da sier jeg gjerne "jeg har kjørt datteren din på turn/ridning/musikkskole/whatever".

Men hvis jeg hadde snakket med søsteren min og hun hadde sagt "nå har jeg kjørt sønnen min" hadde syntes at det var rart.

Endret 27. januar 2011 av pøbelsara

[Norbertine]

Jeg kaller han ofte "lille tassen min". Som i "Han lille tassen min våknet klokka 5 i dag." Men det går over til navn etterhvert som jeg blir kjent med noen.

Til familie sier jeg enten navn eller "lille bolle", eller et annet kallenavn som passer akkurat da, som "lille pøbel" eller "lille hyper". Å si til mamma eller andre nære at "jeg har lagt sønnen min" ville være veldig merkelig.

[Gjest morra]

Jeg er en av dem som kan si "datteren" eller "sønnen" når jeg snakker om barna til andre enn venner og familie, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det irriterer andre.

Om jeg sier "Jeg skal kjøre datteren/sønnen på trening", eller "jeg skal kjøre *barnas navn* på trening" kommer an på hvem jeg snakker med.

De er datteren og sønnen min, akkurat som at jeg er moren deres, og jeg kan ikke se hva som er så galt med å bruke betegnelsene deres.

Ja, det er sånn jeg gjør det også, kan godt skille mellom sønnene mine ved å si eldstemann når jeg snakker om eldste sønnen min men det er jo til folk som ikke har noe spesielt forhold til meg og mine barn. Til de andre så bruker jeg navnene til ungene.

[Arkana]

Jeg bruker navnet når jeg snakker med folk jeg kjenner, men jeg sier sønnen min til andre tilfeldige jeg prater og synes det er mest naturlig. Det ville jo vært veldig rart om jeg brukte navnet hans til noen som ikke vet hva han heter og som vi heller ikke skal ha kontakt med igjen for så å måtte forklare at det er sønnen min.

[Gjest Chanè]

alt man skal irritere seg over da ..

Jeg sier "ungene" hvis jeg skal snakke om begge to, alternativt bruker jeg navnene. Men det kan hende jeg sier "min datter har fått nok en sekser i naturfag" hvis jeg er litt ekstra stolt og skal fortelle det til noen, litt sånn for å understreke at MITT barn harr fått enda en sekser. Altså ikke på en skrytete måte, men på en "skrytete" måte. Men stort sett sier jeg "ungene". Men det sier jeg for eksempel til mannen min (faren) også, og han vet godt hva de heter

Endret 27. januar 2011 av Chanè