Tolkningssak 2

[Steinar40]

Fy flate. Jeg har nesten ikke ord.

Du har virkelig ikke peiling på menneskelige relasjoner.

Mindreårige barn, separasjon og skilsmisse er selvsagt ingen dans på roser hele tiden. Men hvis begge ønsker et forhold, er dette faktisk ikke større enn at det er godt mulig å få det til, uten så mange ultimatumer, skrustikker og "dra til helvete" som du opplever. Folk skiller seg og blir sammen med nye hele tiden i Norge, og likevel er din sak rimelig unik vil jeg påstå.

Hvor unik min sak er kan jeg ikke uttale meg om.

Men saken er altså den at hun har en noe spesiell personlighet som blant annet gjør at hun har ekstremt vanskelig for å klare å bestemme seg, samt at hun håndterer press og stress dårlig.

Og den store geografiske avstanden imellom oss har selvfølgelig ikke gjort det særlig mye lettere akkurat.

For det første:

Hadde hun vært interessert i et forhold med deg, så hadde hun kontaktet deg ofte, og for andre ting enn bare penger. Hun hadde også informert sin mann om deg. Og hun hadde insistert på å dele boet slik at hun kan få frigjort verdier. At hun ikke har gjort disse tingene, utløser alarmklokker på størrelse med Big Ben for meg.

Ja, hvorfor tror du jeg skriver innlegg på innlegg her? Fordi jeg syns alt går på skinner kanskje?

Det siste jeg hørte ifra henne var om taksten på huset, at den var høy, og at hun derfor skulle klare seg bra alene.

Men nå som hun kommer til å få merke at jeg eventuelt forsvinner i dimman, så er jeg ikke akkurat helt sikker på at en skilsmisse og det å bo alene vil være like attraktivt for henne. Hun er som sagt svak mentalt sett og har ikke minst en dårlig økonomi. 'Purple Haze' var inne på noe relevant ifra eget liv i et tidligere innlegg her. Men her spekulerer jeg selvfølgelig bare. Det blir uansett ikke mitt problem isåfall.

For det andre:

Jeg skal ikke avskrive at hun kanskje har vært interessert i deg en gang. I så fall har du ødelagt det selv. Jeg vet jo hvordan jeg hadde reagert, som selv har mindreårige barn. Og jeg hadde mildt sagt mistet interessen av holdningen din. Du er sta og egen, uten evne til kompromiss, og skal ha alt på din måte. My way or no way, liksom. Du skal ikke se bort fra at ditt valg om å ikke flytte til hennes bosted, har kostet deg denne dama.

Som mor selv, hadde jeg vært fullstendig uinteressert i en mann som sitter der uten barn, og forlanger at det er JEG som skal røske alle opp med roten og flytte. Jeg hadde faktisk ikke vurdert en slik mann en gang. Han hadde fremstått som egoistisk og navlebeskuende, kun opptatt av seg og sitt.

Det du må forstå det er at jeg ikke er 30 år og helt uetablert lenger. Jobben og bostedet har en vesentlig betydning i dette livet, og hun bor ikke på noe sted der en god jobb er garantert. Noe det forsåvidt ikke er noe sted.

Men jeg føler altså først og fremst at hennes innstilling, oppførsel og den dårlige kommunikasjonen er risker jeg ikke kan ta. Altså jeg kan ikke slutte i jobben, selge boligen og flytte dit på dette grunnlaget. Der kan hun skylde seg selv.

På den annen side har hun altså sagt at hun skal flytte hit til sommeren, med eller uten minstemann. Uten at jeg tror på det. Fordi hun ikke oppfører seg deretter.

[Steinar40]

Ser du ikke at dere ikke har NOENTING å bygge på? Ingenting i det hele tatt!

Ja, det føles slik så lenge hun oppfører seg som hun gjør.

[Steinar40]

Hvordan det er mulig å ikke se dette, er over min fatteevne. Spesielt når vi snakker om en mann på over 40 år (!!!!), og ikke en 14-åring som tror han er i ferd med å miste "den store kjærligheten".

Tror nok du må tenke om igjen hvis du ikke tror på at en 40iz kan oppføre seg som en 14iz i en slik situasjon.

[AnonymBruker]

Ja, det føles slik så lenge hun oppfører seg som hun gjør.

Så det er ikke egentlig sånn, det bare føles sånn pga hennes oppførsel?

[QueenPenelope]

Men saken er altså den at hun har en noe spesiell personlighet som blant annet gjør at hun har ekstremt vanskelig for å klare å bestemme seg, samt at hun håndterer press og stress dårlig.

Og likevel er dette drømmedama?

Og den store geografiske avstanden imellom oss har selvfølgelig ikke gjort det særlig mye lettere akkurat.

Den geografiske avstanden kunne du gjort noe med også, ikke bare hun. Hvis du virkelig ville.

Det du må forstå det er at jeg ikke er 30 år og helt uetablert lenger. Jobben og bostedet har en vesentlig betydning i dette livet, og hun bor ikke på noe sted der en god jobb er garantert. Noe det forsåvidt ikke er noe sted.

Du er så navlebeskuende at det er helt ufattelig. Det er DEG, DEG, DEG hele tiden. Ditt hus, din jobb, det er så vanskelig for DEG. Hennes utfordringer ser du ikke i det hele tatt. Hun er bare vanskelig og kravstor. Nei, Steinar. Det er DU som er vanskelig og kravstor.

Vi andre ser at det er fullt mulig å leie ut huset. Du har hatt halvannet år på å sondere terrenget i forhold til både jobb og bomuligheter. Å gjøre noe slikt har ikke falt deg inn en gang. Hvis dette virkelig er drømmedama, så tar man en jobb som holder, trenger ikke være "direktørstilling" med en gang vettu.

Jeg har en lang arbeidsvei, det fungerer godt det også. Kanskje det hadde vært mulig med et års permisjon fra dagens jobb, finne noe midlertidig, bare for å se om et forhold ville fungert? Kanskje hun ville vært villig til å bli med deg tilbake til ditt sted om hun ser at ting fungerer.

Jeg ville ikke vært avvisende til å flytte på meg, om forholdet var noe å satse på. Men, det er din manglende vilje til å imøtekomme henne som er problemet. Til å se at hun faktisk har større problemer enn deg med å flytte. Et eid hus kan overhodet ikke måle seg med barn og en far som skal ha samvær. Uansett hvor dumt du synes det er, så er det slik vi foreldre vurderer.

i mine øyne hadde du fremstått som at mine barn ikke er viktige, og da hadde jeg tvilt på om vi ville fungert sammen.

Barna ville være en stor del av samlivet deres, og det tror jeg faktisk ikke at du kommer til å takle.

Men jeg føler altså først og fremst at hennes innstilling, oppførsel og den dårlige kommunikasjonen er risker jeg ikke kan ta. Altså jeg kan ikke slutte i jobben, selge boligen og flytte dit på dette grunnlaget. Der kan hun skylde seg selv.

Nei, men hun skal altså ta den risikoen. Med sitt hus, sin jobb og sine barn i tillegg. Herregud, du ser virkelig ingen andre enn deg selv.

[Steinar40]

Så det er ikke egentlig sånn, det bare føles sånn pga hennes oppførsel?

Det er dette hun nå skal bevise.

[Suzy]

Tror nok du må tenke om igjen hvis du ikke tror på at en 40iz kan oppføre seg som en 14iz i en slik situasjon.

Det bør faktisk en 40iz med en smule livsvisdom ikke gjøre.

[EmmaW]

Tror nok du må tenke om igjen hvis du ikke tror på at en 40iz kan oppføre seg som en 14iz i en slik situasjon.

Poenget her er jo at det er en del år og (vanligvis) en masse erfaring som skiller en fjortis og en førtiåring. Som førtiåring har man normalt vært igjennom noen lange forhold, og har tilegnet seg en viss livserfaring. Man er i stand til å veie fordeler mot ulemper i et forhold, og vet når det blir for mange ulemper og hindringer for at et forhold skal være levedyktig.

Den måten du håndterer dette på er typisk for en fjortis, men som nevnt tidligere så ville selv en fjortis avsluttet dette for lenge siden.

Du har fjortisens naive, virkelighetsfjerne, kjærlighetssyke oppførsel, og førtiåringens utholdenhet. Ingen vinnerkombinasjon.

[Gjest Blondie65]

Du har fjortisens naive, virkelighetsfjerne, kjærlighetssyke oppførsel, og førtiåringens utholdenhet. Ingen vinnerkombinasjon.

O'boy. Her holdt det ikke med en pluss gitt.

[QueenPenelope]

Jeg har aldri hørt om en start på et forhold som er så full av humper og utfordringer. Utltimatumer, skrustikker, sette hardt-mot-hardt, "må bevise" og "nå SKAL hun",

Her er det jo verre stilt enn hos mange som skiller seg, og det før det i det hele tatt har begynt!

[Gjest Blondie65]

Jeg er ikke interessert i å flytte på meg overhodet. Jeg trives i denne byen og ferdig med den saken. Men når ikke jeg er villig til å flytte på meg så sier det seg selv at et forhold til en fyr som heller ikke vil eller kan flytte på seg er utelukket. Jeg kan da ikke kreve at en annen skal gjøre noe jeg selv ikke vil eller kan?

Så det koker atter en gang ned til at du har bygget et sandslott som ikke har rot i virkeligheten.

[Steinar40]

Og likevel er dette drømmedama?

Ja. Jeg hadde håpet å hjelpe henne slik at hun får det bedre med seg selv. Altså at vi skulle få det bedre i sammen selvfølgelig.

Den geografiske avstanden kunne du gjort noe med også, ikke bare hun. Hvis du virkelig ville.

Du er så navlebeskuende at det er helt ufattelig. Det er DEG, DEG, DEG hele tiden. Ditt hus, din jobb, det er så vanskelig for DEG. Hennes utfordringer ser du ikke i det hele tatt. Hun er bare vanskelig og kravstor. Nei, Steinar. Det er DU som er vanskelig og kravstor.

Vi andre ser at det er fullt mulig å leie ut huset. Du har hatt halvannet år på å sondere terrenget i forhold til både jobb og bomuligheter. Å gjøre noe slikt har ikke falt deg inn en gang. Hvis dette virkelig er drømmedama, så tar man en jobb som holder, trenger ikke være "direktørstilling" med en gang vettu.

Jeg har en lang arbeidsvei, det fungerer godt det også. Kanskje det hadde vært mulig med et års permisjon fra dagens jobb, finne noe midlertidig, bare for å se om et forhold ville fungert? Kanskje hun ville vært villig til å bli med deg tilbake til ditt sted om hun ser at ting fungerer.

Jeg ville ikke vært avvisende til å flytte på meg, om forholdet var noe å satse på. Men, det er din manglende vilje til å imøtekomme henne som er problemet. Til å se at hun faktisk har større problemer enn deg med å flytte. Et eid hus kan overhodet ikke måle seg med barn og en far som skal ha samvær. Uansett hvor dumt du synes det er, så er det slik vi foreldre vurderer.

i mine øyne hadde du fremstått som at mine barn ikke er viktige, og da hadde jeg tvilt på om vi ville fungert sammen.

Barna ville være en stor del av samlivet deres, og det tror jeg faktisk ikke at du kommer til å takle.

Nei, men hun skal altså ta den risikoen. Med sitt hus, sin jobb og sine barn i tillegg. Herregud, du ser virkelig ingen andre enn deg selv.

Jeg har vurdert det hele motsatt. Selvfølgelig

Jeg er faktisk solid som granitt når jeg først har bestemt meg. Sånn sett tar hun ingen risker. Dessuten er hun ikke like avhengig av sin jobb som jeg er av min. Og, hvis hun nå virkelig skal skille seg, så må hun uansett selge huset. Noe jeg ikke må.

Og hvis hun flyttet hit, og det da viste seg at vi fungerte bra i sammen, men at hun og eventuelt minstemann ville foretrekke å bo der de kommer ifra, så kunne jeg faktisk vurdert å flytte dit da.

Men som situasjonen står nå så er det altså altfor mange og store risker for meg til å flytte på meg. Permisjon ifra jobben og leie ut huset ser jeg ikke som noen løsning. Ikke engang midlertidig.

[Steinar40]

Det bør faktisk en 40iz med en smule livsvisdom ikke gjøre.

Har du hørt om forelskelse og ekte kjærlighet?

[Tabris]

Har du hørt om forelskelse og ekte kjærlighet?

Vanskelig og egoistisk. Svak og irrasjonell (i følge deg). Kaller deg for drittsekk og pikk. Du snakker om ultimatum, tvang og å bestemme. Høres virkelig ut som ekte kjærlighet for meg.

[Steinar40]

Jeg har aldri hørt om en start på et forhold som er så full av humper og utfordringer. Utltimatumer, skrustikker, sette hardt-mot-hardt, "må bevise" og "nå SKAL hun",

Her er det jo verre stilt enn hos mange som skiller seg, og det før det i det hele tatt har begynt!

Ja, det har jo vært noen skjær i sjøen hittil. Sant nok det!

Spørsmålet er nå bare om vi står helt fast på hver vår grunne.

Eller ikke.

[EmmaW]

Har du hørt om forelskelse og ekte kjærlighet?

En fjortis mister gangsynet når h*n er forelsket.

Det gjør ikke en godt voksen person, med mindre vedkommende mangler den nødvendige erfaringen med det motsatte kjønn som kreves for å ha tilegnet seg en viss kunnskap om hvordan et bra forhold kan forventes å være.

Som voksen kan man godt være hodestups forelsket, og likevel istand til å reflektere over situasjonen.

Og forresten - er man forelsket så har man kun gode ord og tanker om sin utkårede. Man kaller ikke vedkommende mentalt svak.

[EmmaW]

Ja, det har jo vært noen skjær i sjøen hittil. Sant nok det!

Spørsmålet er nå bare om vi står helt fast på hver vår grunne.

Eller ikke.

So much for closure...

[QueenPenelope]

Åh, damer. Dere har så mye klokt å si. Bare synd for Steinar at det ikke når inn.

[Suzy]

Har du hørt om forelskelse og ekte kjærlighet?

Ja - jeg har til og med opplevd det - har du?

[Steinar40]

En fjortis mister gangsynet når h*n er forelsket.

Det gjør ikke en godt voksen person, med mindre vedkommende mangler den nødvendige erfaringen med det motsatte kjønn som kreves for å ha tilegnet seg en viss kunnskap om hvordan et bra forhold kan forventes å være.

Som voksen kan man godt være hodestups forelsket, og likevel istand til å reflektere over situasjonen.

Og forresten - er man forelsket så har man kun gode ord og tanker om sin utkårede. Man kaller ikke vedkommende mentalt svak.

En 40iz kan også miste gangsynet. Faktisk!

Men det dreier seg nok mer om kjærlighet og omtanke enn om forelskelse - og en viss egoisme selvfølgelig - for øyeblikket.