Hva kan jeg forvente av framtidig stefar?

[AnonymBruker]

Ja, jeg lurer altså på hva jeg kan forvente og kreve av min kjærste den dagen vi flytter sammen? Jeg har to barn fra før, en i barnahge, en på skole. Jeg og kjærsten har vært sammen i 1 år, flytter vel sammen om ca 1/2 år. Vi har også planer om 1 barn sammen etterhvert.

Barna mine ser pappan sin ca en gang i måneden, jeg får ikke bidrag av han, og han bruker ikke noe penger på barna sine.

Så den dagen vi får barn sammen, så ønsker jeg att han skal behandle alle barna likt. Både da det kommer til regler, og sette grenser, og gøy og morro.

Synes også att de må behandles likt økonomisk, ihvertfall det som er synlig for barna. Han kan jo ikke gå og kjøpe gaver til sitt barn hele tiden, så får ikke mine barn fordi jeg ikke har økonomi til det.

Men hva besteforeldre gjør, eller om han sparer penger på sparekonto til sitt barn, skal jeg ikke blande meg i.

Og da vi blir samboere kan jeg forvente att han blir med oss på familieferie? Kan jeg forvente att han skal passe de, hente de i barnahge og sånn?

For jeg aner jo virkelig ikke hva jeg skal forvente, eller om jeg forventer og krever for mye.

Nå har han vel henta i barnahgen noen få ganger, passa de 1 gang. Men jeg har heller ikke hatt behov for noe mer. Han er med oss på litt familieaktiviteter. Han er med på å sette grenser for de, leker med de, og har hjulpet til med lekser. Også henting av største barnet på aktivitet.

Tror att grunnen til att jeg også er usikker er att mine venninner som var enslige mødre og fikk kjærste så gikk kjærsten rett inn i en perfekt stefar rolle. De lekte masse med barna, tok seg av de, kjørte og henta og passa de mye, tilbød seg og ta de med på ting alene.

Og der er jo ikke min kjære. Han viser jo interesse for de, men er vel heller den som vil slappe av i sofaen da han har fri. Han jobber, trener og har familie og kompiser som krever tiden hans.

Så jeg ser nesten for meg att før vi får felles barn, så blir det sånn att jeg og barna gjør mest aktiviteter sammen, og reiser på ferier sammen. Mens han er sammen med kompiser og reiser på ferier med de.

Økonomisk sett så vil ikke han kjøpe noe til barna mine heller, for det er ikke hans jobb, men faren dems sin jobb. Så det får faren betale og ikke han. Og det er han så opptatt av att sånn som bursdag og julegaver koster ikke mer enn 100 kr, for det er ikke hans jobb å kjøpe noe fint, det er faren sin jobb.

Og nå mener jo jeg att det er min jobb og ta meg av og forsørge mine barn, det er ikke hans jobb. Men velger han å bo sammen med oss, så velger han også barna mine. Og da synes jeg også han må velge og bruke litt tid på de også. Greit økonomisk skal jeg forsørge de, men hadde jo vært fint med bursdaggave til mer enn 100 kr.

Så lurer litt på hva dere forventer av en stefar. Eller hvordan dere har det, dere som er steforeldre?

[AnonymBruker]

Du kan vell strengt talt ikke forvente noe! Bortsett fra alle barn blir behandlet likt

[AnonymBruker]

Dette er et spørsmål ingen her kan svare på, du må prate med han om hva han tenker og hvordan han forestiller seg sitt forhold til dine barn.

Uavhengig av om dere flytter sammen eller ei, så er jo dine to barn ikke hans, de vil jo alltid ha sin egen pappa.

Så klart vil han få et helt annet forhold til et barn han har lagt og kjent hele livet, dermed vil han antagelig behandle dine to barn annerledes enn hvordan han evt. vil behandle sitt eget barn.

[AnonymBruker]

Han bør respektere dine barn for det de er, å dine barn bør repekter han.

Når det gjelder det økonomiske så har han ingen forpliktelser overfor dine barn selv om deres far svikter der. Kjæresten/ samboeren din skal ikke betale for det. Når dere får barn sammen så må da han kunne kjøpe ting han ser på som viktig. Dine barn har allerede fått endel ting som de må akseptere at et nytt barn også må få. Eller hadde du tenkt at deres fellesbarn kun skal arve etter dine barn?

Han kan også hente/ bringe i barnehage/ skole etter hva dere blir enige om, men han burde jo få lov til å være med på planleggingen da. Dette er noe som sikkert kommer til å gå seg til etterhvert.

Jeg synes du forventer endel ting av din fremtidige samboer. Har dere snakket sammen om disse tingene eller er det bare dine forventninger?

[AnonymBruker]

Du kan vell strengt talt ikke forvente noe! Bortsett fra alle barn blir behandlet likt

Med lik behandling, mener du da grenser og regler å sånn eller mener du også ting som de får?

[Gjest Gjest]

nei du kan ikkje forvente noe.men det er nok enklere å vere stefar enn ste mor.stefedre legger seg sjelden oppi ting.

[AnonymBruker]

nei du kan ikkje forvente noe.men det er nok enklere å vere stefar enn ste mor.stefedre legger seg sjelden oppi ting.

Å denne her får vel bare en lang liste med forventninger, så hvis han klarer å forholde seg til listen sin får han det enkelt :gjeiper:

[Gjest Anna]

Hvis dere flytter sammen blir han en del av familien og burde bidra deretter. Det er tross alt hans eget valg å flytte sammen med deg.

Ang det økonomiske så kan du såklart ikke krve noe, men jeg synes det er merkelig at han ikke ønsker å bidra noe idet hele tatt. Feks med gaver. Jeg har ikke ansvar for barna til mine søsken eller venninner, men jeg har jo lyst å glede dem med fine gaver til bursdag og jul likevel.

Synes det sier mye om ham at han blander gaver med forsørgerinterssse...

[La Guapa]

Hvis dere flytter sammen blir han en del av familien og burde bidra deretter. Det er tross alt hans eget valg å flytte sammen med deg.

Ang det økonomiske så kan du såklart ikke krve noe, men jeg synes det er merkelig at han ikke ønsker å bidra noe idet hele tatt. Feks med gaver. Jeg har ikke ansvar for barna til mine søsken eller venninner, men jeg har jo lyst å glede dem med fine gaver til bursdag og jul likevel.

Synes det sier mye om ham at han blander gaver med forsørgerinterssse...

Henger meg på denne...hva er grunnen til at han tenker at det kun er barnefar som skal gi gaver? merkelig!

Jeg mener at jo mer du lar ham få ta rollen som en bonusfar i livet deres jo mer ansvar vil han ta selv også.

Men da kan du ikke bruke "JEG er moren og du er ikke faren deres" når dere er uenige om oppdragelsen! Da må du la ham få argumnetere og komme til en enighet som du ville gjort med bio-far!!!

[AnonymBruker]

Du kan ikke forvente noe som helst i forhold til dine to barn fra tidligere forhold.

Selvsagt er det flott dersom han hjelper til og bidrar, men når alt kommer til alt er ikke dette hans barn og ei heller ingen forpliktelser i forhold til dem.

Men forventer jo at dere snakker ut om dette før dere flytter sammen.

[AnonymBruker]

TS her, tusen takk for alle svar!

Vi har jo prata litt om hvordan ting skal være den dagen vi blir samboere. Og han får komme mer og mer på banen da det gjelder regler og grenser. Og vi blir enige og finner en fin middelvei.

Og med det att barna skal behandles likt, så gjelder jo det oppdragelse, økonomi og aktiviteter.

Og den dagen vi får ett barn sammen, sefølgelig skal det barnet få nye ting, og alt det trenger. Litt blir arva, men det er ikke så mye. Men samme hvilken alder barna har så trenger de jo nye ting hele tiden, det er bare forskjellig hva slags ting de trenger. Og om babyen får ny vogn, seng, bilsete og eller masse baby ting, så blir nok ikke barna sjalu på det. Blir vel heller hvis far skulle komme hjem med nye leker til sitt barn hele tiden, men mine ikke fikk. Men nå tror jeg ikke det blir sånn heller da.

Og jeg forventer ikke att kjærsten min skal bidra noe økonomisk da det kommer til mine barn. Men ser jo samtidig da han er så fokusert på det att faren til barna ikke bidrar, og derfor er det ikke hans jobb. Så tenker vel jeg att kanskje han aldri ville bidratt bare på grunn av det. Og tenker jo som kjærster/samboere ønsker man jo å hjelpe hverandre skulle det være krise engang. Og ser nesten for meg att ja han kan hjelpe meg, men ikke barna, for det er jo faren til barna sin jobb.

Det har vel og kanskje en del med att han ser att jeg blakker meg fullstendig hver måned, for jeg får jo ikke bidrag av far, og han hjelper ikke til. Men jeg bruker mye penger på barna, spesielt på fritisinteresser for største barnet. Men nå velger jo jeg å gjøre det beste for barna mine, og bruke pengene mine på de. Synes ikke de skal straffes av att de har en udugelig far.

Men jeg har vel også tro på att det her er noe som går seg gradvis til. Er jo fortsatt en stund til vi flytter sammen, og enda lenger tid til vi får barn sammen. For vi begge er enige om att det her er noe vi skal bruke god tid på for barna sin skyld.

[Gjest regine]

Her kom det en stefar inn da ungen var ca 10 - så jeg kan dele mine erfaringer. Vi har dog ingen felles barn, så den problemstillingen lar jeg ligge. Barnets far er i liten grad i bildet så i praksis er det stefar som fungerer som mannlig rollemodell.

Økonomi: dersom dere blir samboere MÅ han bidra til deres felles økonomi. Rett og slett fordi du etterhvert mister stønader som enslig forsørger. Etter 12 mnd er det eneste du beholder skatteklasse 2, ekstra barnetrygd forsvinner. Får dere felles barn mister du også skattekl. 2 (eller om dere gifter dere). Det er mao. ikke sånn at han kan nekte å være med på det økonomiske fellesskapet.

Samtidig: det er klart at det er dine barn - ditt økonomiske ansvar. Men jeg tror at dere får det vanskelig i parfoholdet og samlivet hvis du stadig skal måtte spinke og spare fordi din inntekt skal holde til 3, mens han kan bruke alt på seg selv.

Jeg sier ikke at han skal forsørge dine barn, men han må ha en mer realistisk innstilling til felles økonomi enn han har.

Hos oss har vi ikke felles økonomi, utover at vi begge setter av penger til faste utgifter inkl. mat. Dette deler vi likt - selv om jeg har barn, dvs. jeg betaler ikke mer til fellesskapet fordi jeg skal forsørge ungen og. Sånn sett er mannen med på forsørgelse. Når det gjelder gaver så kjøper jeg det - også er det fra oss begge. Ifjor fikk ungen slalomutstyr, da fikk jeg "igjen" litt penger fra mannen. Er det mindre ting (iår var det feks. en bok og litt klær) får jeg ikke det. Det har og hendt at han har kjøpt egen gave til ungen. (bursdag/jul snakker jeg om nå).

Andre ting: vi reiser selvsagt på ferie som en familie, og da er det hipp som happ hvem som betaler hva. Mannen kan godt sende avgårde ungen for å kjøpe is, uten at jeg gir han penger for det.

Vi voksne reiser også på turer uten barn, men det er ikke slik at jeg og barn reiser på en ferie, og så reiser mannen på en annen. For oss ville det være nokså absurd, (og nb: jeg har ikke snakket om typiske gutte/jenteturer - det blir noe annet).

Min unge var såpass stor da mannen kom inn i livet vårt at henting i bhg. aldri var aktuelt. men han har kjørt/hentet på aktiviteter, og han har også vært hjemme når jeg har vært på tjenestereise. Men - alle disse tingene avtales fra gang til gang. Jeg har aldri forventa at han skal stille opp for ungen - jeg spør.

Oppdragelse: stort sett er det jeg som står for det - mannen forteller meg hva han syns er irriterende, så tar jeg det med ungen. Men: ettersom årene går, blir det også mer direkte oppdragelse fra mannen overfor ungen. Alt må ikke lenger gå gjennom meg.

Mitt utgangspunkt har hele tiden vært: min unge = mitt ansvar. Ergo forventer/forlanger jeg ikke at mannen tar ansvar. Det jeg imidlertid ser er at jo lenger vi bor sammen, jo mer ansvar tar han. Og det tror jeg vi alle opplever som en naturlig utvikling - man kan forvente mer etter å ha levd sammen noen år enn med en gang.

Hos oss få fungerer nok mannen mer som en vennevoksen enn som en oppdrager. Det har selvsagt noe med barnets alder da han kom inn i våre liv å gjøre. SAmtidig blir det mer naturlig med mer ansvar etterhvert. Å forvente at han skal gå inn i rollen som den perfekte stefar fra dag en hadde i allfall ikke jeg gjort!

[AnonymBruker]

Min unge var såpass stor da mannen kom inn i livet vårt at henting i bhg. aldri var aktuelt. men han har kjørt/hentet på aktiviteter, og han har også vært hjemme når jeg har vært på tjenestereise. Men - alle disse tingene avtales fra gang til gang. Jeg har aldri forventa at han skal stille opp for ungen - jeg spør.

Tror nok at ts har gjort seg endel meninger om hvordan deres samliv skal være, å som hun forventer at samboer skal oppfylle.

Oppdragelse: stort sett er det jeg som står for det - mannen forteller meg hva han syns er irriterende, så tar jeg det med ungen. Men: ettersom årene går, blir det også mer direkte oppdragelse fra mannen overfor ungen. Alt må ikke lenger gå gjennom meg.

Wow, her hadde det blitt ramaskrik om dette kom fra en stemor.

Mitt utgangspunkt har hele tiden vært: min unge = mitt ansvar. Ergo forventer/forlanger jeg ikke at mannen tar ansvar. Det jeg imidlertid ser er at jo lenger vi bor sammen, jo mer ansvar tar han. Og det tror jeg vi alle opplever som en naturlig utvikling - man kan forvente mer etter å ha levd sammen noen år enn med en gang.

Det er nok enklere for en stefar å ta ansvar enn det er for stemor. Stefar blir den flinke, omsorgsfulle mannen mens stemor blir ei bitch som ikke bør blande seg.

Hos oss få fungerer nok mannen mer som en vennevoksen enn som en oppdrager. Det har selvsagt noe med barnets alder da han kom inn i våre liv å gjøre. SAmtidig blir det mer naturlig med mer ansvar etterhvert. Å forvente at han skal gå inn i rollen som den perfekte stefar fra dag en hadde i allfall ikke jeg gjort!

Tror nok ts må senke skuldrene litt å få kjæresten mer på banen, at DE blir enoge å at ikke han bare skal gjøre som hun sier.

[Rosalie]

Når jeg leser trådstarters forventinger, såkjønner jeg virkelig ikke at folk gidder å bli sammen med folk med unger fra før.

Min mening: Nei, du kan ikke forvente at han skal behandle stebarn og egne barn likt. Han må få lov til å ikke involvere seg mye i oppdragelse av dine barn. Og du kan ihvertfall ikke forvente at han skal bruke tid og ressurser på å følge opp dine barn på fritiden. Han har heller ingen økonomiske forpliktelser overfor dine barn. Du får jo tross alt bidrag fra barnas far for å dekke opp dette. Han må få bruke penger på sine egne barn, og etterhvert få ta med egne barn både på turer og aktiviteter uten å måtte ta med dine barn i tillegg. Er han nogenlunde anstendig, gir han naturligvis dine barn gaver på store dager, men det løses vel enklest ved at du bare skriver han på lappen på gavene du kjøper.

[Rosalie]

Og nå ser jeg av startinnleggt at trådstarter velger å ikke få bidrag fra barnas far. Hvorfor skal du da forlange at kjæresten din skal bruke pengerp å ungene dine når du lar deres far slippe unna? (for det er faktisk det du gjør ved ikke å søke om bidrag via NAV).

[AnonymBruker]

Sefølgelig har jeg søkt om bidrag via nav, og jeg får jo forskudd av nav, men det er 3000 kr mindre enn far skulle betalt. Og nå er det sånn att nav ikke er noe flinke til å drive inn bidrag fra far, så godt mulig jeg aldri får det.

Og jeg mener overhodet ikke att kjærsten min skal forsørge mine barn, de er mitt økonomiske ansvar. Men synes jo og att det er merklig att han ikke vil gi de dyrere bursdagsgave enn 100 kr, bare fordi det skal være fars oppgave. Og gir han bursdagsgave til barn til kompiser eller lignende så kjøper han alltid dyrere gaver enn til 100 kr.

Og her så er kjærsten min der att han veldig gjerne vil være med på oppdragelsen av de, og sette grenser for de. Ja da får han være med på morroa og, han kan jo ikke bare bli den som skal være med på å sette grenser, men ikke ha det gøy. Og jeg synes ikke det er aktuelt att han skal ta med sitt barn på masse gøy, og mine barn aldri får være med. Hvordan tror du det oppleves for barna? Og forhåpentligvi kommer vi da alle til å gjøre ting sammen som en familie den dagen vi får barn. Sier ikke att han aldri skal få gjøre noe alene med barnet sitt, sefølgelig skal han det og, men ikke hele tiden.

[Gjest Pia]

Jeg behandler mine "stebarn" som jeg tror jeg ville behandlet mine egne (har ikke barn).

Kjøper fine bursdagsgaver osv. Klemmer og har dem på fanget. Sier ifra til dem om de er ulydige om det trengs. Pusser tenner, kler på, lager mat, ser nøye etter dem feks i svømmebasseng, hjelper med lekser. Osvosv! Det har bare falt helt naturlig. Men barnemor og far bestemmer, og er deres foreldre. Ikke jeg. Er en magisk grense på enkelte ting der.

Betaler også en del mat osv, men det er pga måten vi har avtalt å dele økonomien.

Det eneste du kan gjøre er vel å snakke med mannen din.

[Gjest Elmatt]

Jeg syns kjæresten din høres ut som en smålig gjerrigknark!

[Quasis]

Jeg kan nå fortelle litt om hvordan vi gjør det.

Da jeg flyttet sammen med min samboer var minsten 3 år. Jeg har 2 barn. Han har ingen.

Når det gjelder oppdragelse deltar han nesten på lik linje som meg. Jeg har overordnet ansvar og siste ord. Men ellers deltar han i hverdagen og setter grenser, irettesetter, gir kjærlighet, henter i bhg, tar med på kino osv.

På det økonomiske bidrar han mye. Han betaler alle ferier og store utgifter. Jeg kjøper som regel klærne, men han betaler for Reimadress, goretexsko etc. Han tjener veldig mye mer enn meg. Matutgiftene deles etter inntekt.Gaver kjøper vi sammen, da også delt etter inntekt. I år spanderte han julegavene på de, for han hadde mye overtidsbetaling så han ville ikke jeg skulle betale noe. Barnefar bidrar med minstesats i bidrag og samvær annenhver helg. Hverken mer eller mindre.

Når vi får felles barn, er verken han eller jeg i tvil om at de alle skal likestilles i grunn på alle måter.

[Phaedra]

Vi har fellesøkonomi, og for oss så er fellesøkonomi fellesøkonomi: Vi bruker, sparer og gir sammen. Vi snakker også om å få barn nå, og de vil bli behandlet helt likt økonomisk sett som barna hans i forhold til hvor mye de får totalt, men regner med at det også vil bli justert i forhold til hva de får av moren, så det ikke blir forskjell fordi noen får gaver/klær/andre ting fra flere hold.

Ang. oppdragelse bidrar jeg på lik linje med ham, men han (og moren) har siste ordet. Jeg og far har forskjellige regler og oppdragelse innimellom (forskjellig toleransegrense også), men på "store" og "viktige" områder så blir oppdragelse avtalt ved at vi voksne diskuterer og forsøker å legge oss på lik linje. Jeg er uansett nesten like deltakende som faren, og barna ser på meg som en voksen autoritetsperson (eller ignorerer autoriteten min på lik linje som foreldrene blir ignorert ).

Familieferie har vi stadig vekk. Det er lenge siden sist vi hadde en lengre ferie bare mannen min og jeg (år siden faktisk...).

Når vi får barn vil jeg forsøke så godt jeg kan å behandle alle sammen likt. At det ikke kommer til å føles likt er jeg forberedt på, men jeg kommer til å ha det i bakhodet hele tiden at ikke barna hans skal føle at jeg er mer glad i fellesbarn enn i dem.

Vi hadde - og har fortsatt - mange diskusjoner rundt forventninger. Tror det er veldig viktig å være klar over dem før man flytter sammen og før man får barn sammen. Vi er heller ikke enige i alle forventningene den andre parten har, og vi jobber med kompromisser hele tiden