Barna blir brikker

[AnonymBruker]

i morens manipulative spill.

Jeg håper barna ikke blir varig skadet, men at de når de blir eldre blir så sterke at de kan motstå morens egoopplegg. I mellomtiden har de det vondt, og faren har det vondt. Å appellere til damas fornuft er nyttesløst. Å be om at hun setter barnas behov og trygghet foran sitt eget behov for drama og hevn når ikke frem.

Hva kan man gjøre?

[Gjest Gjest]

vanskelig å si siden du ikkje skriver hva som er problemet.men en stemor som blander seg er du kansje?foreldre må sette barna sine først det er dei plikta til som foreldre.

[AnonymBruker]

Barna dine deler nok skjebne med mange. Jeg har to venninner i tilsvarende situasjoner. Pga. fedrenes oppførsel lider barna. Den ene bruker all sin samværstid på å sverte mor, fortelle barna hvor ond moren er som har forlatt ham. Den andre prøver å holde samvær til et minimum, han avlyser stadig avtalt samvær, det er klart at ungene forstår at han ikke akkurat prioriterer dem. Og skylder på mor, gjengangeren er at det var jo HUN som hadde bestemt at samværet skulle være da og da, ikke rart han må avlyse, han får jo ikke bestemme noe. Vel, dersom hun ikke pusher på for å få til samvær, skjer det ikke. En gang gikk det tre måneder uten at barna hørte fra ham, og de bor i samme bydel.

Det er synd det finnes så mange barnslige foreldre.

[Gjest ts]

vanskelig å si siden du ikkje skriver hva som er problemet.men en stemor som blander seg er du kansje?foreldre må sette barna sine først det er dei plikta til som foreldre.

Jeg er ikke "en stemor som blander seg" (for et nedlatende uttrykk!).

Jeg er et voksent menneske som ser små barn bli manipulert til å tro at faren deres er fæl. Barna er lei seg, urolige, utrygge. Det er en situasjon skapt av moren, og det er forferdelig trist for dem. Det er slett ikke alle foreldre som føler den "plikten" du nevner. Men hva kan gjøres med det?

ts

[Gjest regine]

hvis det er så ille som du beskriver ts, så har far en forbannet plikt til å forsøke å overta omsorgen. Men det forutsetter at han både er villig til å sette igang prosessen (dvs. også ta seg på tak å skaffe seg advokat) og til å evt. ha barna på heltid.

å sitte på nett og sutre over "grusom mor" har iallfall ingen hensikt.

og bare så det er sagt: far HAR muligheter til å nå fram i rettssystemet, på lik linje med mor. Barn skal også høres fra de er 7 år, og jo eldre de blir, jo større vekt skal det legges på deres mening.

[Gjest ts]

OK. Omsorgsovertakelse er ett alternativ. Litt usikker på om det å sette igang en slik prosess kommer til å være til barnas nå, selv det er kanskje det beste på lang sikt. Noen som har erfaringer med dette? Hvordan har dere isåfall nådd frem?

Eventuelt noen som har lykkes i å få en mor som holder på på den måten til å forstå at det hun driver med er skadelig for barna?

[Gjest Gjest]

OK. Omsorgsovertakelse er ett alternativ. Litt usikker på om det å sette igang en slik prosess kommer til å være til barnas nå, selv det er kanskje det beste på lang sikt. Noen som har erfaringer med dette? Hvordan har dere isåfall nådd frem?

Eventuelt noen som har lykkes i å få en mor som holder på på den måten til å forstå at det hun driver med er skadelig for barna?

Vanskelig å komme med råd når det er så lite info om hva som egentlig er problemet? Og hva er din rolle i dette? Regner med at du ikke er helt objektiv?

[AnonymBruker]

Eventuelt noen som har lykkes i å få en mor som holder på på den måten til å forstå at det hun driver med er skadelig for barna?

Nei.

Aller først: det er mange som i en vanskelig bruddfase går fullstendig av hengslene i kortere eller lengre tid. Ikke bra selvsagt, men det er forståelig når følelsene tar helt overhånd. Mange skammer seg jo også når det roer seg, og de forstår at de handlet på en måte som ikke er bra for barna.

Men- dersom personen (om det er mann eller kvinne) er av typen hevngjerrig, egosentrisk, bitter og manipulativ som person, så er det klart at et brudd ikke gjør saken bedre. Og i en slik situasjon er familievernet til liten nytte, siden alt er basert på frivillighet. Har du en rabiat eks-mann /eks-kone som bruker barna på en skadelig måte og ikke er i stand til å innse det, er det lite man får gjort. Barnevernet vil helst ikke inn i saken, rettsvesenet bruker lang tid, og i verste fall kommer en dom derfra ikke til å løse problemene. I vårt tilfelle ble skolens hjelpeapparat faktisk skremt til taushet av denne personen, så det er ikke alltid så lett i praksis som man skulle tro.

Så nei, hvis en person er dønn oppsatt på å være vrang med barna som innsats, så er det lite man får gjort.

[Gjest regine]

ts: far (eller du - uansett hvilken rolle du har i dette) kan igrunn ikke regne med å oppdra mor. Dvs. vil hun ikke endre adferd, så gjør hun det ikke, uansett hva far sier til henne. Kanskje spesielt ikke hvis far sier noe.

Hvis forholdene for BARNA er ille - ja da bør det faktisk gjøres noe for de, og da er det FARS ansvar å gjøre dette. Å sette i gang en prosess ifht. omsorgsovertakelse er selvsagt ikke enkelt, men dersom problemene er så alvorlige som du insinuerer, hvilket valg har han - hvis han virkelig vil være en ansvarlig far for sine barn?!?!?

Jeg null respekt for fedre som sutrer og maser om hvor gruuuusom mor og systemet og alle andre er, samtidig som de sitter på sin brede bak og ikke gjør noe med SINE barns situasjon. Da godtar de jo i praksis at barna deres har det vondt.

[AnonymBruker]

Hva er det egentlig mor gjør som er så galt? Vanskelig å svare når det er så uklart.

Ser ikke bort fra at min x til tider synes jeg er vanskelig og "bitter". Vi har et oppsett på samvær som han - synes jeg - til tider betrakter som et løselig forslag. Det vil si at han plutselig kan si at han ikke kan ha ungene hele eller deler av perioden han etter planen skal ha dem. Gjerne dagen før. Og viser liten forståelse hvis det ikke passer for meg. Da er jeg vanskelig. Kan godt hende han sier det til alle som vil høre på, hva vet jeg. (Og det er kun hvis jeg er bortreist det ikke passer, uansett ellers tar jeg i mot ungene).

Eller han kan plutselig ønske å ha ungene midt i min samværperiode. Gjerne med beskjed sent på kvelden dagen før eller samme dag. Også da er jeg vanskelig dersom jeg sier at det ikke passer fordi vi har planer. Kan godt hende han gir uttrykk for at jeg ikke "ønsker han skal ha samvær med ungene sine". Og det er lagt fra sannheten. Han skal ha samvær med sine barn -i henhold til plan.

Så det med at den ene eller andre part er "vanskelig" kan nok noen ganger tas med en klype salt.

[AnonymBruker]

Hvis barnas behov og trygghet ikke blir ivaretatt, så bør faktisk far evnt du som ser det, ta kontakt med barne-vernet. Da er det faktisk ikke noe man sitter å surrer om på et forum, da handler man.

Ser man barn som lider, så har man faktisk plikt til å melde fra til barne-vernet, helt uten hensyn til "dem gidder sikkert ikke bry seg"

Sorry, du får ingen støtte-erklæring fra meg!!

[AnonymBruker]

Jeg null respekt for fedre som sutrer og maser om hvor gruuuusom mor og systemet og alle andre er, samtidig som de sitter på sin brede bak og ikke gjør noe med SINE barns situasjon. Da godtar de jo i praksis at barna deres har det vondt.

Ser man barn som lider, så har man faktisk plikt til å melde fra til barne-vernet, helt uten hensyn til "dem gidder sikkert ikke bry seg"

Sorry, du får ingen støtte-erklæring fra meg!!

Dette er helt klart skrevet av mennesker som a) mangler empati og som b) har null erfaring med hva de uttaler seg om.

Er det virkelig noen som sitter hjemme og tror at det "bare" er å ta en telefon til barnevernet eller "bare" å overta omsorgen? Sannheten er langt mer annerledes og veien/prosessen gjerne årelang og svært smertefull for alle parter.

Barnevernet er klart takknemlige for rapporter om barn som ikke har det bra, men de er svært tilbakeholdne med å putte nesen inn i en samværssak. Det dreier seg om betente følelser, og hvor skal bevisbyrden ligge?

Barn er lojale mot sine foreldre; også den "slemme", så i samtaler med barna blir det gjerne sagt at alt er ok. Barn som opplever å være kilde til konflikten og som blir manipulert av den ene forelderen kan regne med å få et rent H*** om de faktisk forteller barnevernet at bostendsforelderen er slem.

Et annet moment er barnas alder. Det spiller inn også når det gjelder troverdighet i utsagnene de kommer med.

Omsorgsovertakelse. Jeg må bare le når jeg ser at dere skriver at det er "bare" å overta omsorgen. Dere er jo ikke faktisk klar over hvor utrolig vanskelig det er å få til en omsorgsoverdragelse. Og spesielt hvis det betyr at barn skal tas ut av ett hjem, et miljø og plasseres hos en annen.

Det handler ikke om hvem som har best omsorgsevne, men om den som barna bor hos har tilstrekkelig omsorgsevne. Det er to vidt forskjellige ting.

Og kanskje velger far å gå til sak. En advokat koster opp mot 1600 kr timen. Innledende brevskrivingsrunder, krangling, mer manipulasjon av barna og fremstilling av far som en "djevel" som skal ta ungene fra mor. Klart barna blir redde. 3 rettsmøter og kanskje hovedforhandling til slutt. Enda koster dette 1600 kroner timen. Det blir oppnevnt sakkyndig, men ingen av foreldrene blir vurdert så uskikket at det blir en full psykologisk evaluering. Sakkyndige er en knapp ressurs og brukes ikke i alle saker bare fordi noen "vil".

En sak kan lett komme opp i 50-100 000. Er det mange som egentlig har den summen "liggende"? Om man sier at saken tar ett år fra første brevet skrives til saken kommer opp så snakker man 5-8000 kroner HVER MÅNED til advokat.

Taper man så kommer i tillegg motpartens utgifter om man er uheldig...

Så hva kan man gjøre? Man kan forsøke å være den "normale"; den trygge havnen som ungene alltid kan komme til. Det hjemmet der alt er rolig og barna ikke involveres i konflikter.

Om ressursene tillater så kan man selvfølgelig prøve å gå rettens vei, men det skal MYE til for å få flyttet omsorgen. Svært mye!

Det nytter ikke at eksen er "gal og manipulerende". det må bevises, det må være helt tydelig og det må være så graverende at ungene tar skade av det. Og alt, alt, alt må dokumenteres.

Du kan ta en telefon til Barnevernet og bare snakke med de. Høre om det er noe som du kan gjøre eller om de anbefaler deg å levere en bekymringsmelding.

Og du skal få all sympati fra meg for jeg vet akkurat hva du sliter med, og jeg har vært gjennom alle rundene og opplevd samme he** som deg. Det går ikke over, men man lærer seg å leve med det. Ungene vil etterhvert som de vokser til forstå hvordan ting har vært.

Mager trøst her og nå, men du har alt å vinne på det senere.

Om du bestemmer deg for å gå til sak så meld deg inn i f2f. Da kan du få rabatt på advokathjelp, og det vil du trenge.

Men det er ikke umulig. Jeg har vunnet viktige seiere, men det har kostet...

[AnonymBruker]

Dette er helt klart skrevet av mennesker som a) mangler empati og som b) har null erfaring med hva de uttaler seg om.

Sorry, men har begge deler.Mye empati, og mye erfaring med slikt.

Men, jeg leste hva ts skrev, og svarte på det. Uten å lage mine egne tolkninger av hva som muligens ligger på baksiden.

Hun skriver at hun ser barn som lider, da tar man kontakt med barnevern, i ekstreme tilfeller politi.

Man sitter ikke å surrer etter sympati på et forum. Da er det andre ting som er problemet, enn at unger lider.

[AnonymBruker]

Dette er helt klart skrevet av mennesker som a) mangler empati og som b) har null erfaring med hva de uttaler seg om.

Sorry, men har begge deler.Mye empati, og mye erfaring med slikt.

Men, jeg leste hva ts skrev, og svarte på det. Uten å lage mine egne tolkninger av hva som muligens ligger på baksiden.

Hun skriver at hun ser barn som lider, da tar man kontakt med barnevern, i ekstreme tilfeller politi.

Man sitter ikke å surrer etter sympati på et forum. Da er det andre ting som er problemet, enn at unger lider.

Nei, man gjør ikke automatisk det fordi det sannsynlivis eskalerer konflikten. Er det alltid til barnas beste.

Og er din erfaring at det er lett å bli hørt i en situasjon som dette? I så fall har du vært utrolig heldig.

Med mindre det dreier seg om svært synlig omsorgssvikt så skal det himmel og hav til for å få endret på status quo?

Jeg synes TS gjør rett i å be om råd og erfaringer. Det er ikke å "fiske etter sympati"- det er en styrke å be om hjelp; ikke en svakhet.

Hilsen Anonym 14:09

[Gjest ts]

Neida, jeg er ikke objektiv. Jeg er fars samboer (ikke skyt meg nå da).

Litt OT: hvorfor er det så galt at jeg spør om råd og erfaringer på et forum? Og takk til de som har kommet med det. Setter pris på innspill.

AB 12.47 - hva gjorde dere til slutt? Løste situasjonen seg med tidens hjelp?

Jeg lurer rett og slett på hvordan dette kan løses. Kanskje det vil hjelpe å true med rettsprosess? Tviler på at det er ønsket fra hennes side. Og hvordan reagerer barn på slikt, under en slik prosess, og ikke minst når en slik prosess er over? Den viktigste vurderingen her er jo hva som er barnas beste.

Det er jo ikke akkurat noe man kaster seg ut i uten å ha tenkt seg om.

[Gjest regine]

Dette er helt klart skrevet av mennesker som a) mangler empati og som b) har null erfaring med hva de uttaler seg om.

Dette sier mer om deg enn om meg. Du vet nada om hva jeg har vært gjennom/har erfart ifht. barn og barnefordeling.

Nei, det er ikke "bare" å overta omsorgen. Ja det koster, både penger og tid/krefter.

MEN: når det gjelder MINE barn så er iallfall jeg villig itl å ofre det meste for at DE skal ha det bra. Det innebærer å ta de kostnadene en evt. rettssak er, både slik og sånn.

Og det mener jeg bør gjelde en far like mye som meg som mor.

[AnonymBruker]

Dette sier mer om deg enn om meg. Du vet nada om hva jeg har vært gjennom/har erfart ifht. barn og barnefordeling.

Nei, det er ikke "bare" å overta omsorgen. Ja det koster, både penger og tid/krefter.

MEN: når det gjelder MINE barn så er iallfall jeg villig itl å ofre det meste for at DE skal ha det bra. Det innebærer å ta de kostnadene en evt. rettssak er, både slik og sånn.

Og det mener jeg bør gjelde en far like mye som meg som mor.

Du trenger ikke krangle for det gjør ikke saken bedre.

Alle saker er forskjellige og ikke alle saker løser seg selv om rettsapparatet blandes inn. I noen tilfeller får barna det værre. Andre igjen blåser i rettens avgjørelser eller anker og bare bringer konflikten videre.

Du gjør ditt, andre sitt. Ikke sant?

[Gjest ts]

Så hva kan man gjøre? Man kan forsøke å være den "normale"; den trygge havnen som ungene alltid kan komme til. Det hjemmet der alt er rolig og barna ikke involveres i konflikter.

Takk for et godt råd. Ser det var flere som svarte mens jeg skrev forrige innlegg.

Mye av det du beskriver er de tankene jeg gjør meg selv(sier ikke at jeg sitter alene med dette, det er FAR som er driver her).

Hva er det beste for disse barna? Det er kanskje bare det, at vi jobber for at de skal ha det fint når de er hos oss. Samtidig er det jævlig trist å ikke kunne gjøre noe mer. Rettsprosess, barnevern. Det er veldig alvorlig, og vil helt sikkert få konsekvenser for barnas forhold til mor senere. Det kan jo hende hun kommer seg ut av denne myra og etterhvert blir en bedre mor for dem. Ikke at jeg tror på det siste akkurat nå.

[Gjest Gjest]

Takk for et godt råd. Ser det var flere som svarte mens jeg skrev forrige innlegg.

Mye av det du beskriver er de tankene jeg gjør meg selv(sier ikke at jeg sitter alene med dette, det er FAR som er driver her).

Hva er det beste for disse barna? Det er kanskje bare det, at vi jobber for at de skal ha det fint når de er hos oss. Samtidig er det jævlig trist å ikke kunne gjøre noe mer. Rettsprosess, barnevern. Det er veldig alvorlig, og vil helt sikkert få konsekvenser for barnas forhold til mor senere. Det kan jo hende hun kommer seg ut av denne myra og etterhvert blir en bedre mor for dem. Ikke at jeg tror på det siste akkurat nå.

Det som gjør disse trådene fra fars nye dame så patetiske, er at de aldri fatter at det beste for barnet uansett hvilke vei det kommer, er 50/50 deling av omsorg. Og at dere ALDRI blir kvitt mor og "hennes påvirkning". For det er IKKE det beste for barnet. Og da faller hele korthuset sammen, for det er vanligvis ikke mor som er problemet i slike tråder. Men en hjelpeløs tulling av en far og en hissig ny samboer..

Innbilder du deg at det vil hjelpe å få daglig omsorg? Barna har FORTSATT KRAV PÅ 50 % SAMVÆR MED SIN MOR! Ta det inn over deg.

Med mindre planen er å gjøre det du beskylder henne for nå.. og det gjør deg til..tja, like forbanna gal.

Barns beste...ffphøy.

[Gjest regine]

Du trenger ikke krangle for det gjør ikke saken bedre.

Alle saker er forskjellige og ikke alle saker løser seg selv om rettsapparatet blandes inn. I noen tilfeller får barna det værre. Andre igjen blåser i rettens avgjørelser eller anker og bare bringer konflikten videre.

Du gjør ditt, andre sitt. Ikke sant?

Sorry - jeg krangler ikke. Syns bare det er utidig å si at meningssmotstandere mangler empati og erfaring, det hever ikke akkurat debatten.

Riktig: alle saker løser seg ikke i retten, å ta en barnefordelingssak dit er ikke nødvendigvis den optimale løsning. MEN - det er en mulighet. Mener man seriøst at barna virkelig lider, ja da setter man seg inn i systemet og finner ut hva man kan gjøre for å forbedre barnas situasjon. Man kan enten akseptere den situasjonen som er eller man forsøker å endre den.

til ts: det er ekstremt vanskelig å gi noen som helst ordentlige råd fordi du egentlig bare insinuerer at mor er vrang. Uten noe som helst om hva hun gjør galt, i dine øyne. Du snakker om at hun NÅ er i en hengemyr og at det kan gå over - da høres det jo ut som dette er situasjonsbetinget og har vært bedre før. Og -det er et poeng hvor gamle barna er, fordi det har mye å si hva de selv mener.

Du snakker også om konsekvenser ifht. barnas forhold til mor på sikt. Hva da hvis dette er en reell situasjon med omsorgssvikt fra mors side, tror du ikke fars manglende inngripen vil føre til konsekvenser i barnas forhold til han? Hvis de opplever at også far svikter, hva tror du det gjør med dem?