Barnevernsak

[AnonymBruker]

Håper noen her kan komme med en input i en vanskeig situasjon...Saken er som følger;

Jeg er tante til en gutt på 8 som har det fryktelig vanskelig hjemme. Han er enebarn og bor med sine ustabile foreldre.

Begge foreldrene har hver sin psykiske diagnose. Faren er under behandling, men moren vil ikke la seg behandle. Ingen av foreldrene jobber, de har økonomiske vanskeligheter og generelt problemer i forholdet.

Gutten har ingen rutiner, bortsett fra skolen. Han drar til skolen uten å ha spist frokost hver dag, er alltid trøtt pga han har ikke noe leggerutiner, og legger seg gjerne i 22-tida om kvelden. Lekser blir gjort av og til. Matpakke har han med, men blir sjelden spist, fordi han ikke er så glad i brødmat (vant til å spise nudler til lunsj).

Foreldrene krangler, og slåss åpenlyst foran gutten, hyler og roper og kaller hverandre ganske fæle ting. Begge sliter med et voldsomt temperament, noe også ungen gjør.

De har en fullstendig feilslått snillisme ovenfor ungen. Han har leker så det flyter, det blir kjøpt regelmessig. De kan og kjøpe ei kjemepdyr jakke til han, med "riktig" merke sånn at andre skal se at han har det beste...samtidig har de ikke råd til godt og varmt ullundertøy, og gutten har ofte vært hjemme fra skolen når det er så kaldt som det er nå, fordi han fryser. Han er og forsåvidt hjemme fra skolen ofte, fordi de forsover seg til langt på dag.

Matrutiner er lik null....middag er gjerne i 21-tida om kvelden, og all middag består av taco, pizza, take-away mat. Aldri frukt eller grønt, fordi at foreldrene liker ikke det. Gutten liker det, han fråtser i fruktfatet hjemme hos meg. Godteri hver dag.

Gutten bærer mer og mer preg av dette. Han hyler og roper, kjefter, kaller medelevene sine stygge ting, har nesten ingen venner. På bursdagen sin var hele klassen invitert, kun to barn kom. Han har raseriutbrudd på butikker og ute blandt folk (ala 2-åringer som legger seg på gulvet og brøler foran goderihylla).

Hjemme hos meg og mannen er han kjempesnill når foreldrene ikke er tilstedet. Han har ikke blitt særbehandlet her, og vet at her gjelder samme regler for han som for søskenbarna sine...

Prøvde i fjor å ta dette opp med foreldrene. Snakket saklig og ryddig med de, og sa at de burde oppsøke hjelp. Foreslo familieveiledning, at de kunne ta kontakt med helsestasjonen. Sa og til de at jeg fryktet det var spørsmål om tid før noen ville komme med ei bekymringsmelding til barnevernet. Det som skjedde da var at foreldrene klikket helt på meg for at jeg blandet meg inn. Jeg fikk drapstrusler fra svogeren min, trussel om skambank, at de skulle ta mitt barn på skolen uten at jeg visste det osv osv....Pga den ustabile psyken hos begge anså jeg trusselen som reel, og jeg tok barnet mitt med meg og "flyktet" til ei vennine i en annen by, Akkurat den situasjonen er vi nå ferdige med, de la seg flate og ba om unnskyldning,,

Men nettopp pga dette er jeg feig og tør ikke ringe inn bekymringsmelding til barnevernet, for etter hva jeg har forstått så kan en ikke være anonym, og når de får vite at jeg har ringt kommer helvetet til å være løst, med fare både for meg, min mann og vårt barn. Egentlig er det rart at ikke skole og naboer har reagert... Skolen har forsåvidt reagert på oppførselen til ungen, og foreldrene har vært innkallt til flere samtaler, men de tar det ikke til etteretning, tvert i mot så mener de at det er noe feil med læreren, og at læreren ikke liker ungen og har hengt seg opp i han.

Går det an å ringe barnevernet og liksom "drøfte" situasjonen slik at de evt blir obs på det uten å offesielt legge inn ei bekymringsmelding?

Det jeg gjør i hverdagen for å bedre situasjonen til gutten er at han er masse på besøk til oss, spiser mye sunn middag her, hjelper han med lekser, han arver klær etter sitt eldre søskenbarn, jeg tar han med på skiturer ol (foreldrene gjør aldri noe aktivt med han), og han overnatter endel her. Når han blir eldre så regner jeg med at han vil se på meg som en "trygg havn" og komme hit selv på eget initiativ når det stormer som verst hjemme. Desverre så ser jeg for meg en gutt som kommer til å vokse opp uten noe særlig forutsetning til å klare seg bra i ungdomstida og voksenlivet, og hvis han klarer det så er han virkelig et løvetannbarn!

Jeg vet jeg høres superfeig ut i dette innlegget, men jeg har min eget liv og helse og beskytte og.....pluss min familie..

Blir takknemlig for innspill i denne vanskelige situasjonen!

[Gjest Wolfmoon]

Jeg hadde ringt barnevernet, uten å sagt navnet mitt, og hørt hvordan du kunne hjelpe. De kan gi mye bedre råd, enn det jeg kan. Eventuelt kan du kanskje ta kontakt med læreren til gutten hvis du har mulighet til det, og fotelle litt mer om hjemmeforholdene som denne ikke kjenner til.

Det eneste som er sikkert er at du må gjøre noe, uansett hvor vanskelig det kan kjennes.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ringt barnevernet, uten å sagt navnet mitt, og hørt hvordan du kunne hjelpe. De kan gi mye bedre råd, enn det jeg kan. Eventuelt kan du kanskje ta kontakt med læreren til gutten hvis du har mulighet til det, og fotelle litt mer om hjemmeforholdene som denne ikke kjenner til.

Det eneste som er sikkert er at du må gjøre noe, uansett hvor vanskelig det kan kjennes.

Ts her

Det var nettopp å ringe BV uten å oppgi navn og drøfte saken jeg tenkte på.... Læreren blir vanskelig, da det er et lite miljø her vi bor og små forhold. Læreren har nok en mistanke at ikke alt er som det skal være. Ungen har selv fortalt endel ting til læreren....

[AnonymBruker]

Hva med å kontakte helsesøster?

[AnonymBruker]

Det er flott at du stiller så mye opp for denne gutten, det høres jo virkelig ut som han trenger det.

Når det gjelder å blande inn barnevernet og andre instanser, så er jeg faktisk i tvil om det er den beste løsningen, siden foreldrene åpenbart fornekter at de trenger hjelp i forhold til oppdragelsen av gutten. Det er klart at det kunne blitt en wakeupcall for foreldrene hvis de fikk en henvendelse fra barnevernet, men sjansene for det er kanskje ikke så store. Så hvis foreldrene nekter å godta tiltak, og omsorgssvikten er såpass klar, så vet jeg faktisk ikke hva utfallet ville blitt, jeg jobber ikke i barnevernet. Det mest naturlige i denne saken ville vel vært at foreldrene samarbeidet med barnevernet og at gutten fikk en eller annen ordning med besøkshjem på deltid. Men hvis det ikke er et alternativ, så…

Derfor tror jeg heller at jeg ville forsøkt en annen løsning, men den krever en del av deg: Jeg ville spurt foreldrene om det var greit at gutten hadde en fast ordning der han overnattet hos deg for eksempel en eller to netter i uka. Jeg ville ikke lagt det fram som om det var fordi de var så dårlige foreldre, men at jeg hadde tenkt en del på deres situasjon og alt de sliter med (psykisk sykdom osv), og tenkt at det kanskje ville være godt for dem å få litt alenetid. Med en slik ordning ville du fungert som et slags uoffisielt besøkshjem, og man ville overfor foreldrene få ”sneket” inn en ordning de kanskje ellers ville laget mye bråk rundt.

Kanskje du kan ringe anonymt til barnevernet og forhøre deg rundt hva de synes om en slik løsning; hvis du ikke presenterer deg eller sier hvilket barn det gjelder kan det jo uansett ikke bli satt i gang noen offisiell sak.

Grunnen til mitt forslag er vel at jeg ut fra din beskrivelse ikke synes det høres ut som gutten bør miste all kontakt med foreldrene; han er garantert sterkt knyttet til dem og det høres jo ut som om de ut fra sine begrensninger ønsker ham det beste.

[Lizzee]

Du kan være anonym når du melder saken til barnevernet.

Sakset fra bufetat:

Bekymringsmelding fra privatpersoner

Hvis du er bekymret for et barns utvikling eller omsorg, kan du ta kontakt med barneverntjenesten i den kommunen hvor barnet bor. Du kan melde via telefon eller brev.

Privatpersoner kan melde saker anonymt til barnevernet. Det betyr at de varsler barnevernet om at de er bekymret for et barn, men ønsker at deres egen identitet holdes hemmelig for den familien det gjelder. Selv om melder vil være anonym, har barnevernet plikt til å undersøke saken på vanlig måte. Barnevernet kan gi melder anonymitet, men anonymitet fritar ikke melder for vitneplikt når saken skal behandles i fylkesnemnda eller i domstolene.

[Løvetanten]

Du kan i prinsippet kontakte hvem du vil, og alle du snakker med i guttens miljø (skole, lege, helsesøster etc) vil ha taushetsplikt. Skolene har en selvstendig plikt til å melde barnevernet om de mistenker at noe er galt hjemme, så om du tar kontakt så kan det kanskje være det lille ekstra som presser de til å ta fatt i problemet?

Barnevernet kan kontaktes anonymt, og du kan ha en samtale med de uten å levere en bekymringsmelding.

Jeg skjønner veldig godt at du kvier deg i og med at du fikk den voldsomme reaksjonen du beskriver. Jeg hadde selv blitt redd og trukket meg tilbake.

For denne gutten er du nok "den ene" som bryr seg såpass mye at du ikke glemmer han når du ikke ser han. For deg er han ikke en problemgutt, men et barn som trenger hjelp.

Personlig hadde jeg tatt kontakt med barnevernet aller først.

[Carrot]

Alle barn er utrolig lojale overfor sine foreldre, alle som snakker nedsettende om foreldrene blir automatisk en fiende for barnet så her må det uansett trås varsomt dersom du skal kunne hjelpe barnet..

Jeg er enig i at det er trist om barnet tas fra foreldrene, men på den andre siden - dersom foreldrene ikke er i stand til å ta vare på og fostre opp barnet godt - skal man da la det seile sin egen sjø i håp om en bedring?

[tåke]

kontakt læreren. evt send han en mail ala det du skriver i begynnelsen av tråden. fortell at det kan være risikabelt for din del å ringe inn en bekymringsmelding, og at du stoler på at skolen vil gjøre sin plikt i denne saken.

[AnonymBruker]

Det er flott at du stiller så mye opp for denne gutten, det høres jo virkelig ut som han trenger det.

Når det gjelder å blande inn barnevernet og andre instanser, så er jeg faktisk i tvil om det er den beste løsningen, siden foreldrene åpenbart fornekter at de trenger hjelp i forhold til oppdragelsen av gutten. Det er klart at det kunne blitt en wakeupcall for foreldrene hvis de fikk en henvendelse fra barnevernet, men sjansene for det er kanskje ikke så store. Så hvis foreldrene nekter å godta tiltak, og omsorgssvikten er såpass klar, så vet jeg faktisk ikke hva utfallet ville blitt, jeg jobber ikke i barnevernet. Det mest naturlige i denne saken ville vel vært at foreldrene samarbeidet med barnevernet og at gutten fikk en eller annen ordning med besøkshjem på deltid. Men hvis det ikke er et alternativ, så…

Derfor tror jeg heller at jeg ville forsøkt en annen løsning, men den krever en del av deg: Jeg ville spurt foreldrene om det var greit at gutten hadde en fast ordning der han overnattet hos deg for eksempel en eller to netter i uka. Jeg ville ikke lagt det fram som om det var fordi de var så dårlige foreldre, men at jeg hadde tenkt en del på deres situasjon og alt de sliter med (psykisk sykdom osv), og tenkt at det kanskje ville være godt for dem å få litt alenetid. Med en slik ordning ville du fungert som et slags uoffisielt besøkshjem, og man ville overfor foreldrene få ”sneket” inn en ordning de kanskje ellers ville laget mye bråk rundt.

Kanskje du kan ringe anonymt til barnevernet og forhøre deg rundt hva de synes om en slik løsning; hvis du ikke presenterer deg eller sier hvilket barn det gjelder kan det jo uansett ikke bli satt i gang noen offisiell sak.

Grunnen til mitt forslag er vel at jeg ut fra din beskrivelse ikke synes det høres ut som gutten bør miste all kontakt med foreldrene; han er garantert sterkt knyttet til dem og det høres jo ut som om de ut fra sine begrensninger ønsker ham det beste.

Jeg har ikke mulighet til å binde meg til ei fast løsning med gutten, pga turnusjobb både hos meg og min mann. I tillegg så reiser vi endel i forbindelse med jobbene våre. Skal bl.a om et år bo et halvt år i et annet land.

I mine øyne er ikke BV ensbetydende med at barnet blir fjernet fra foreldrene. Jeg tenker at det beste ville vært at foreldrene har fått veiledning og oppfølging, mulig ungen kunne fått en avlastningsfamilie. Jeg tenker/ser for meg et samarbeid mellom foreldre og barnevern, at foreldrene kunne gått i noen form for familieterapi.. De sier begge selv at har det ikke vært for ungen så ville de ikke ha bodd i lag.... I kampens hete står da barnet deres og hører alt det stygge som blir sagt, og ser at far og mor fysisk går til angrep på hverandre. En gang måtte vi hente ungen i barnehagen fordi far hadde slått mor så de måtte til legen med henne....far hadde bedt mor om unnskyld og grått noen tårer så hun tilga han og offesielt hos legen hadde mor "ramlet på isen"... Moren er like ille, hun slår og faren....

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mulighet til å binde meg til ei fast løsning med gutten, pga turnusjobb både hos meg og min mann. I tillegg så reiser vi endel i forbindelse med jobbene våre. Skal bl.a om et år bo et halvt år i et annet land.

I mine øyne er ikke BV ensbetydende med at barnet blir fjernet fra foreldrene. Jeg tenker at det beste ville vært at foreldrene har fått veiledning og oppfølging, mulig ungen kunne fått en avlastningsfamilie. Jeg tenker/ser for meg et samarbeid mellom foreldre og barnevern, at foreldrene kunne gått i noen form for familieterapi.. De sier begge selv at har det ikke vært for ungen så ville de ikke ha bodd i lag.... I kampens hete står da barnet deres og hører alt det stygge som blir sagt, og ser at far og mor fysisk går til angrep på hverandre. En gang måtte vi hente ungen i barnehagen fordi far hadde slått mor så de måtte til legen med henne....far hadde bedt mor om unnskyld og grått noen tårer så hun tilga han og offesielt hos legen hadde mor "ramlet på isen"... Moren er like ille, hun slår og faren....

Ts her forresten..

[Lizzee]

Jeg har ikke mulighet til å binde meg til ei fast løsning med gutten, pga turnusjobb både hos meg og min mann. I tillegg så reiser vi endel i forbindelse med jobbene våre. Skal bl.a om et år bo et halvt år i et annet land.

I mine øyne er ikke BV ensbetydende med at barnet blir fjernet fra foreldrene. Jeg tenker at det beste ville vært at foreldrene har fått veiledning og oppfølging, mulig ungen kunne fått en avlastningsfamilie. Jeg tenker/ser for meg et samarbeid mellom foreldre og barnevern, at foreldrene kunne gått i noen form for familieterapi.. De sier begge selv at har det ikke vært for ungen så ville de ikke ha bodd i lag.... I kampens hete står da barnet deres og hører alt det stygge som blir sagt, og ser at far og mor fysisk går til angrep på hverandre. En gang måtte vi hente ungen i barnehagen fordi far hadde slått mor så de måtte til legen med henne....far hadde bedt mor om unnskyld og grått noen tårer så hun tilga han og offesielt hos legen hadde mor "ramlet på isen"... Moren er like ille, hun slår og faren....

Jeg synes absolutt du skal kontakte barnevernet.

Det første de vil gjøre etterpå er å kontakte familien det gjelder og avtale besøk. De vil også innhente informasjon fra skole og andre som kjenner barnet/foreldrene. Først og fremst vil de forsøke å hjelpe familien.

Jeg har selv veldig gode erfaringer med hjelp fra barnevernet (ungdom med rusproblem i mitt tilfelle) og vet at man ikke skal se på barnevernet som en instans som bare fjerner barn fra foreldre. Deres første oppgave er faktisk å hjelpe slik at ting kan fungere i familien og at barnet skal ha det best mulig.

[AnonymBruker]

Du kan i prinsippet kontakte hvem du vil, og alle du snakker med i guttens miljø (skole, lege, helsesøster etc) vil ha taushetsplikt. Skolene har en selvstendig plikt til å melde barnevernet om de mistenker at noe er galt hjemme, så om du tar kontakt så kan det kanskje være det lille ekstra som presser de til å ta fatt i problemet?

Barnevernet kan kontaktes anonymt, og du kan ha en samtale med de uten å levere en bekymringsmelding.

Jeg skjønner veldig godt at du kvier deg i og med at du fikk den voldsomme reaksjonen du beskriver. Jeg hadde selv blitt redd og trukket meg tilbake.

For denne gutten er du nok "den ene" som bryr seg såpass mye at du ikke glemmer han når du ikke ser han. For deg er han ikke en problemgutt, men et barn som trenger hjelp.

Personlig hadde jeg tatt kontakt med barnevernet aller først.

Ts her...

Jeg kommer til å drøfte anonymt med BV ang dette idag.... Jeg har så vondt av gutten! Selv jeg har hatt mine runder med han så han vet hvor "skapet står" og dårlig oppførsel ikke blir akseptert hos meg... Når han er her alene så er han kjempesnill, med en gang noen av foreldrene er har så kommer horna frem i panna på han.... Han elsker å være her, og i følge foreldrene så er det et evig spørsmål om å besøke tante... Hver dag når jeg henter barnet mitt på skolen så vil han være med oss hjem.

Har seriøst sovet dårlig siden nyttårshelga, da var det ekstremt mye bråk...

[Gjest gjest]

du kan ringe bv og drøfte anonymt. Bv vil antakelig foretrekke å få navnet ditt fordi det i de fleste tilfeller gjør undersøkelsen mindre komplisert og mer skånsom for foreldrene (som da slipper å bruke energi/bekymre seg over hvem i deres nettverk som har lagt inn melding). Bv vil imidlertid holde navnet ditt unna hvis du ber om det.

Hvis saken viser seg å være så alvorlig at man beslutter omsorgsovertakelse, stiller det seg litt annerledes - da kan du risikere å måtte stille som vitne i retten. Men i så tilfelle har man jo avdekket en alvorlig omsorgssvikt - sånn at det blir viktig for barna at noen stiller opp... Bv vil uansett i størst mulig grad prøve å beskytte identiteten din hvis du ber om det. Spesielt når det er trusler involvert, da kan du regne med at de vil gjøre det de kan for at du også skal slippe å vitne i en eventuell rettssak. Snakk med bv i din kommune og hør hva som er vanlig praksis der.

En mulighet er også å minne læreren på skolens meldeplikt til barneverntjenesten... hvis det er sånn at barna har en så bekymringsfull atferd på skolen som du beskriver, har skolen plikt til å melde fra.

[mousepad]

Du kan jo også formulere et skriftlig brev med de punktene du syntes er mest alvorlige og sende til barnevernet ?

Du må jo ikke signere brevet for å si det sånn .

Endret 5. januar 2011 av mousepad

[Gjest Gjest]

snakk med barnevernet og helsesøster..barnevernet har gode rutiner for dette.

[Carrot]

Ts her...

Han elsker å være her, og i følge foreldrene så er det et evig spørsmål om å besøke tante... Hver dag når jeg henter barnet mitt på skolen så vil han være med oss hjem.

Har seriøst sovet dårlig siden nyttårshelga, da var det ekstremt mye bråk...

Du skriver at du pga din jobbsituasjon ikke kan ta ansvar for en fast ordning for ditt tantebarn, og da lurer jeg litt siden du selv har barn som går på skole - hvordan gjør du det i forhold til eget barn? Vil det bli annerledes med et tantebarn egentlig?

[AnonymBruker]

Den som tier samtykker.

Hvis du vet eller burde vite at et barn blir utsatt for overgrep eller omsorgsvikt uten å melde fra om det så kan du selv risikere straff.

Voksne kan snakke for seg selv, barn trenger ofte voksne til å snakke for seg!

[Vera Vinge]

Det er flott at du stiller så mye opp for denne gutten, det høres jo virkelig ut som han trenger det.

Når det gjelder å blande inn barnevernet og andre instanser, så er jeg faktisk i tvil om det er den beste løsningen, siden foreldrene åpenbart fornekter at de trenger hjelp i forhold til oppdragelsen av gutten. Det er klart at det kunne blitt en wakeupcall for foreldrene hvis de fikk en henvendelse fra barnevernet, men sjansene for det er kanskje ikke så store. Så hvis foreldrene nekter å godta tiltak, og omsorgssvikten er såpass klar, så vet jeg faktisk ikke hva utfallet ville blitt, jeg jobber ikke i barnevernet. Det mest naturlige i denne saken ville vel vært at foreldrene samarbeidet med barnevernet og at gutten fikk en eller annen ordning med besøkshjem på deltid. Men hvis det ikke er et alternativ, så…

Derfor tror jeg heller at jeg ville forsøkt en annen løsning, men den krever en del av deg: Jeg ville spurt foreldrene om det var greit at gutten hadde en fast ordning der han overnattet hos deg for eksempel en eller to netter i uka. Jeg ville ikke lagt det fram som om det var fordi de var så dårlige foreldre, men at jeg hadde tenkt en del på deres situasjon og alt de sliter med (psykisk sykdom osv), og tenkt at det kanskje ville være godt for dem å få litt alenetid. Med en slik ordning ville du fungert som et slags uoffisielt besøkshjem, og man ville overfor foreldrene få ”sneket” inn en ordning de kanskje ellers ville laget mye bråk rundt.

Kanskje du kan ringe anonymt til barnevernet og forhøre deg rundt hva de synes om en slik løsning; hvis du ikke presenterer deg eller sier hvilket barn det gjelder kan det jo uansett ikke bli satt i gang noen offisiell sak.

Grunnen til mitt forslag er vel at jeg ut fra din beskrivelse ikke synes det høres ut som gutten bør miste all kontakt med foreldrene; han er garantert sterkt knyttet til dem og det høres jo ut som om de ut fra sine begrensninger ønsker ham det beste.

Dette høres alvorlig ut, og jeg er helt uenig med den ene anonyme over som framfor å kontakte barnevernet anbefaler deg å stille som privat besøkshjem. Jeg tror det er mange snille sjeler der ute som har opptrådd sånn fordi det kan virke mer skånsomt, men her må det en melding til barnevernet til. Nå ser jeg at ts selv har valgt å ringe i dag for å drøfte saken anonymt, og det er bra. En annen løsning kunne evt, som noen nevner, være å melde fra til lærer, som vil ha plikt til å melde når du forteller det du her forteller.

Og så er det en lang vei fram til omsorgsovertakelse, så det er ikke sikkert at denne saken vil ende i det, selv om man kontakter barnevernet. Det er mye annen hjelp som kan tilbys, som kan utgjøre en stor forskjell for et barn i en sårbar familie.

Vil også legge til at denne gutten er heldig som har deg, ts.

Endret 5. januar 2011 av Vera Vinge

[AnonymBruker]

Du skriver at du pga din jobbsituasjon ikke kan ta ansvar for en fast ordning for ditt tantebarn, og da lurer jeg litt siden du selv har barn som går på skole - hvordan gjør du det i forhold til eget barn? Vil det bli annerledes med et tantebarn egentlig?

Ts her

Det er forskjell på egne barn og et tantebarn. Hvis både jeg og mannen har vakt samtidig er barnet vårt hos mine svigerforeldre. De kjenner ikke tantebarnet mitt så godt, så det er ikke noe jeg vil "belemre" dem med.

Hvis mannen min har fri, og jeg har vakt så er det ikke noe problem.

Når vi skal bo et halvt år utenlands skal barnet vårt være med, og gå på internasjonal skole. Da vil jo tantebarnet mitt gå et halvt år uten å være hos oss.

Uansett hvor ofte gutten er til oss så forsvinner ikke problemet i hjemmet, det er der det må settes inn tiltak. Og såklart håper jeg ikke gutten blir satt i fosterhjem! Etter som jeg forsto da jeg snakket med BV idag så vil de i første omgang oppsøke foreldrene, kartlegge situasjonen. Og forhåpentligvis vil det bli et samarbeid mellom foreldre, barnet og BV.