Når mor blir psykisk syk

[Gjest gjst]

Å ta kontakt med barnevernet hadde vært ok om du hadde vært helt alene med barnet som kom. Nå har dette barnet en far, og jeg tror dere vil ha store problemer med å få forklart prioriteringene deres. Når familien får slike problemer gjør en alt for å fikse opp i dette selv. Om dere må selge huset og kjøpe mindre så er vel ikke det verdens undergang?!

Hårreisende at økonomi blir brukt som unnskyldning her, og at barnet derfor må tas hånd om av andre. Du bør sykemelde deg og faren ta over permisjonen. Evnt. at faren sykemelder seg om det er mulig(ser det nevnes lenger oppe av noen).

For barnet sin del vil det jo være forferdelig å bo med en annen, for så å overføres til dere etterhvert. Hvem vet hvor lang tid det kan ta. Jeg tror nok også at selv om din mor er godkjent besøkshjem så vil et annet hjem være mer natrulig for barnevernet. Ihvertfall med tanke på at du i perioder ønsker skade barnet, og har stor mulighet for å oppsæke det om barnet er i familien.

[liv]

Jeg mener far bør overta permisjon, han vil få sin lønn opp til 6G og mor vil få sykepenger. Om de snakker med banken vil det være mulig å bare betale renter en stund slik at far får bli hjemme.

[Gjest Gjest]

Er selv fosterhjem for familie og kan derfor bekrefte at bv nå faktisk har plikt til å undersøke om noen i famile og nettverk kan egne seg som fosterhjem dersom et barn skal plasseres. Fosterhjemstjenesten der vi bor sier at de i de fleste tilfeller vil strekke seg langt for at barnet skal få være i sitt eget nettverk. Tror derfor ikke de vil velge bort bestemor for å bruke henne på ungdom, slik noen foreslo her. Egen familie vil bli prioritert.

Jeg var tidligere plaget av psykose og depresjon og har vært åpen om dette til bv. Jeg har nå vært under behandling i flere år, er stabilisert og blir fulgt opp. Dette har jeg vært åpen om til bv, og det har ikke påvirket deres vurdering av meg som omsorgsperson negativt. Jeg vil derfor ikke nøle med å anbefale mor å kontakte bv for støtte i den vanskelige tiden. Alt avhenger selvfølgelig av hvem du møter der, men er du ikke fornøyd må du klage. Er du uenig i deres vurderinger av egen helse feks.? Få din egen lege eller behandler til å skrive attester og brev for deg. Bv snakker ofte best med annet fagpersonell. Det skal ikke være sånn men verden er ikke alltid ideel. Skaff deg støttepersoner i behandlingsystemet ditt så vil det være lettere dersom du skulle møte på en saksbehandler med akademiske briller på.

Ønsker deg lykke til på veien!

[Vera Vinge]

Jeg lar meg imponere av ts som virkelig ser ut til å sette barnets beste i høysetet, og jeg tror hun vil komme til en god løsning for barnet. Nå føyer jeg meg nok til andre her, som spør om det ikke er mulig for far å være hjemme en stund, iom. at han er barnets andre viktigste omsorgsperson.

Og når det gjelder kontakten med barnevernet, er de jo der for å hjelpe, ikke primært for å lure folk og stjele barna deres. Det er nok også sånn at det er gode grunner i veldig mange saker hvor foreldre føler seg motarbeidet - kanskje er det nettopp en grunn til at barnevernet oppfattes som fienden.

I tillegg er det nok også sånn at om ikke ts selv kontakter barnevernet, vil sannsynligvis noen av de hun er i kontakt med i helsevesenet gjøre det. Når mor er alvorlig psykisk syk og har små barn, bør profesjonelle og privatpersoner ha en lav terskel for å kontakte bv (jeg snakker her om alvorlig psykisk sykdom, herunder alvorlig depresjon og psykoslidelser). I tillegg til at man da selv vil ha vanskelig for å ta seg av et barn (som forsåvidt partneren kan ta fullt ansvar for en periode), kan det være godt for en familie å oppleve støtte i noe jeg antar er en krise for hele familien. Her høres det jo også ut som barnet ikke nødvendigvis er helt trygt før medisinene begynner å virke som de skal. Her forteller jo ikke ts bare om tanker om å skade barnet, men om faktiske forsøk, og det bør man ta på alvor.

[Gjest Trådstarter]

Det er nå en stund siden jeg startet tråden, og mange ting har hendt. Jeg kan jo oppdatere kjapt:

For det første la jeg meg frivillig inn på psykiatrisk avdeling, og blir medisinert i samråd med lege og barnelege. Jeg begynte også i samtaleterapi hos psykolog. Diagnosen ble "alvorlig depressiv lidelse". Medisinene hjelper noe, men har ikke full ønsket effekt..

Sammen med psykologen og mannen meldte jeg inn bekymring til barnevernet, og et møte ble avtalt. Det ble lagt ned vedtak om beredskapshjem, en "forsterkning i hjemmet". Barnets bestemor blir frikjøpt fra jobben sin for å være tilstede hos oss. 100% frikjøpt når mannen er på jobb, og 50% når mannen er hjemme. Helt fantastisk hjelp!

Barnevernet mente at det ville bli en ekstra belastning psykisk med økonomiske problemer (dersom far skulle la være å jobbe) og at vedtaket som ble gjort var det beste for familien vår - både på kort og lang sikt.

Det er mulig at vi har vært veldig heldig med de vi har møtt, både i helsevesenet og barnevernet, men min erfaring er at det er hjelp å få dersom man sliter. Og barnevernet er ikke en skummel organisasjon som har som mål å frata foreldre barna sine.. De er her for å hjelpe!