Når mor blir psykisk syk

[Gjest gjest]

Se for dere situasjonen:

Et voksent par blir planlagt gravid. I begynnelsen av tredje trimester blir mor syk - får akutt og alvorlig svangerskapsdepresjon (psykose?) der hun prøver å ta livet av fosteret og seg selv. Mor har bl.a slått seg selv hardt i magen gjentatte ganger for å skade barnet, forsøkt å henge seg selv og planlagt å stikke seg selv i magen med en kniv..

Mor har to sider - én fornuftig side som ikke vil skade barnet, og én skummel side som virkelig ønsker barnet død. Den skumle siden klarer hun altså ikke å kontrollere. P.g.a depresjonen ønsker ikke mor lenger dette barnet, men bare "den skumle siden" av henne ønsker barnet død. Den skumle siden har også tvangstanker om å ta livet av barnet når det blir født, og har detaljplanlagt hvordan dette skal gjennomføres.

Mors fornuftige side forstår at dette er grusomme tanker, og stoler ikke lenger på seg selv. Hun tar frivillig kontakt med legevakt, får akutt time hos psykolog og skal legges inn på psykiatrisk sykehus. Mor har altså startet på prosessen for å få hjelp. Mor har fortalt alt dette til far, som bl.a var med til psykologen der mor fortalte ALT hun har gjort og tenkt, og er aldri alene uten tilsyn lenger.. Far er en stor støtte, og mor har på eget initiativ fortalt familie og nære venner hvordan situasjonen er. Både for støtte og som "sikkerhetsnett". Alle støtter mor/familien og er forberedt på å hjelpe.

Mor får ikke starte med medikamentell behandling p.g.a svangerskapet, men håper på å få hjelp på psykiatrisk sykehus når hun skal legges inn i neste uke. Straks barnet er født skal mor begynne på medisiner.

Mor våger ikke tanken på å være alene med barnet når det kommer, p.g.a manglende impulskontroll p.g.a depresjonen.

Mor og far har ett barn fra før på 5 år. Mor har ingen skumle tanker om dette barnet, og elsker det mer enn noe annet. Hun er en god mor til dette barnet, og mor og barn har tett og god kontakt. Barnet forguder begge sine foreldre. (mor hadde også fødselsdepresjon med første barnet, men ikke like ille) Mor og far eier et hus og har et stort lån. Økonomien er stram, men familien klarer seg. Far jobber på havet, og er borte 50 % av tiden.. Far kan derfor ikke ta over permisjonen uten at familien da vil gå konkurs og måtte selge unna huset.. Markedet for hussalg er ikke godt.

Mor ønsker å selv ta kontakt med barnevernet, og be om at barnet kommer i beredskapshjem til hun blir frisk nok til å ta seg av det uten at barnets liv er i fare. Både barnets tante og bestemor har sagt seg villige til å være beredskapshjem for barnet.. Far ønsker i utgangspunktet ikke denne løsningen, men skjønner at det kanskje kan være nødvendig.

Ville dere valgt denne løsningen? Å gi fra seg babyen en periode, slik at den er trygg?

[Gjest pepsimax]

Definitivt,spesielt vel vitende at den har det godt hos nær familie til man selv har fått tiden man trenger for og prøve å lege sine indre plager. Da får jo mor tid til og konsentrere seg om og bli frisk. Jeg får inntrykk av i innlegget at hvis hun er rundt barnet alene så kommer tankene,derfor måtte det beste vel være og la det være hos familie en liten stund. Det høres jo ut som om hun har et godt nettverk og gode ressurser til og bli bedre fra sine tanker. Håper det løser seg for henne:)

[lulle]

Først vil jeg si at oppi denne vanskelige situasjonen er mor her utrolig ressurssterk. Jeg har sjeleden hørt en mor vise så stor innsikt i og forståelse for sitt barn og sin situasjon. Jeg tror, når hun blir frisk at dette blir en super mor (ingen velger å bli syke)Mor har jo allerede tatt alle forhåndsregler, og jeg regner med både barnevern og familie støtter henne på en god måte. Jeg ville hørt på råd fra fagfolk, hva sier de? Tenker litt på tilknytning som er viktig i den nyfødte perioden. Jeg vet i noen situasjoner går det ann å ha den nyfødte med seg... men er kanskje ikke på heldøgn? Om mor velger beredsskapshjem for barnet, tror jeg likevel det er viktig at de er sammen :-)

Igjen hør med fagfolk, de har garantert vært i tilsvarende situasjon tidligere :-) Masse lykke til :-)

[Gjest Annaires]

At tante eller bestemor passer på den lille trenger vel ikke gå gjennom bv?

[AnonymBruker]

Det er bedre å gå utenfor barnevernet siden dere allerede har beredskapshjem klart imellom dere. Med barnevernet vil mor bli utsatt for mange tøffe møter, vurdering under argusøyne og en barseltid fylt av hjemmebesøk og mulighet for at de vrir og vender på alt hun sier til negativ forstand. Snakker her av erfaring, der jeg hadde noenlunde det samme, og alt jeg gjorde og sa ble vridd om til negativt. Når man har gjennomgått en tøff graviditet og endelig er ferdig med det og skal kose seg i barseltida, så er det vel godt med litt ro? Det er en stor psykisk belastning å ha barnevernet der som samtidig skal rakke ned på hennes evne til å være en god mor, midt i barseltida, hvor man er sliten og hormonell fra før av. Så jeg vil IKKE anbefale å koble inn barnevernet. De kommer ikke til å ta ifra barnet, men de kommer garantert til å påvirke henne psykisk i negativ forstand. Og det er vel ikke akkurat det hun trenger nå som ting er vanskelig fra før av, og trenger kanskje ro og å kunne ha det så godt som mulig under barseltida. Tro hva dere vil, men det er ikke alltid lurt å be de om hjelp. Jeg fikk ødelagt barnets første leveår pga barnevernet. Og dette på grunn av to møter med de som var ytterst uebhagelige der de dømte meg etter min oppvekst og barndom (voldelige foreldre) og jeg fikk et brev der de beskrev meg som noe helt annet enn det jeg var - basert på ting de har vridd og vendt på slik at det skulle fremstå verre enn det var. Jeg hadde ikke mye med de å gjøre, men klarte aldri å slappe av på grunn av disse to møtene. De skulle egentlig hjelpe til med barnepass i ny og ne men det skjedde heller aldri. Har kun negativt å si om barnevernet dessverre, og vil ikke anbefale kontakt med de om dere ikke må.

[Gjest Gjest]

Må desverre si meg enig med de som sier at det er bedre å holde barnevernet utenfor dersom det finnes alternativer. En slik innblanding vil garantert gjøre ille verre og de blir aldri kvitt dem. De får enda en belastning å forholde seg til bare.

Eneste positive med å gå til barnevern her er at far har verdens største maktapparat bak seg om han ønsker full aleneomsorg for barna hvis han skiller seg.

[AnonymBruker]

For barnets skyld er det viktig at barnevernet er involvert så tidlig som mulig. Og det er vel barnets beste man ønsker her? Jeg har ei venninne som ble akuttplassert etter fødsel, men som fikk komme hjem etter noen måneder. Hun hadde et helvete med en sterkt deprimert mor med psykoser. Der kom også depresjonene i samband med at mor gikk gravid med venninna mi. Heldigvis var barnevernet involvert fra dag én, og selv om min venninne hadde hatt det bedre med oppvekst i fosterhjem, fikk hun i det minste mye og tett oppflging av barnevernet i hele oppveksten, bl.a. med støttekontakt/besøkshjem.

Og dersom man går konkurs som familie av at far tar fødselspermisjonen bør man se på hvilken livsstil man har lagt seg til. Far bør uansedtt få seg 8-4-jobb på land nå når det har klikket for mor.

[AnonymBruker]

Nei, jeg ville aldri snakket med barnevernet. Hvordan kan du være sikker på at du kan stole på dem?

Dersom du vil ha kontakt med ungen din, så må du holde kjeft om dine psykiske lidelser, ellers kan det store stygge samfunnet komme og ta barnet ditt, for dets antatt eget beste, hva nå det til syvende og sist hadde vært, dersomatte osv.

Dersom alternativet er: drepe ungen, eller beholde ungen hos barnevernet, så er det en litt mer kompleks problemstilling.

Oppfølgingen etter fødsel hos psykiater vil avgjøre om noen tyster allikevel.

[Gjest megan]

Når et barn er plassert hos andre enn foreldrene, kan barnevernet gå inn for å vurdere hjemmet som barnete er plassert i. Barnevernet kan altså kreve at de skal godkjenne plasseringen, uavhengig av om det er en plassering man har blitt enige om innen familien.

[Gjest Gjest]

Jeg ville latt tanten og/eller bestemoren passe barnet, helst hjemme hos mor, slik at babyen fremdeles kan være sammen med mammaen sin så mye som mulig. Jeg ville aldri i verden ha sluppet barnevernet inn i familien. De kunne godt finne på å bestemme at de hadde et annet beredskapshjem som de syntes passet bedre, og tvangsplassert barnet der. I tillegg ville man få belastningen med å være utsatt for deres vurderinger og kritiske blikk, en påkjenning man ikke trenger i barseltiden. Barnet og familien ville dessuten ha en saksmappe hos dem resten av livet.

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har lest denne eksagte historien før?

[Gjest Gjest]

Når et barn er plassert hos andre enn foreldrene, kan barnevernet gå inn for å vurdere hjemmet som barnete er plassert i. Barnevernet kan altså kreve at de skal godkjenne plasseringen, uavhengig av om det er en plassering man har blitt enige om innen familien.

Man trenger ikke å fortelle barnevernet at noen andre enn mor passer barnet for en periode.

[Gjest Gjest]

Jeg syntes legen skulle vurdere å sykmelde far den tiden det tar å få mor stabil på medisiner. Bruk tante og bestemor til avlastning i perioden. Er alikevel tvangstankene om drap på babyen slik at far må overvåke samværet mellom mor og barn 24 t i døgnet ville jeg valgt tante eller bestemor som beredskapshjem i starten. Jeg ville også hatt hjemmesykepleien til medisinering en periode for å sikre stabiliteten i den. Både i oppstart og hvis det kom svingninger senere.

Barnevernet og kontakt med dem vil alltid være avhengig av den enkelte saksbehandler. Selv om det ikke skal være sånn. Be alltid uansett om at barnevernet sier hva de tenker hvis moren skulle velge det ene eller andre, da har man noe å vurdere ut i fra.

[lulle]

Det påfallende her er at de som er i mot innkobling av bv er anonyme brukere. Mor har en alvorlig sykdom, og dette har følger for barnet de venter. Hvorfor er man så redde for å involvere barnevernet som faktisk skal ha førstehåndskunnskap om å ivareta barn? Er det fordi man selv som foreldre føler man vet best tross alt?

[AnonymBruker]

Det påfallende her er at de som er i mot innkobling av bv er anonyme brukere. Mor har en alvorlig sykdom, og dette har følger for barnet de venter. Hvorfor er man så redde for å involvere barnevernet som faktisk skal ha førstehåndskunnskap om å ivareta barn? Er det fordi man selv som foreldre føler man vet best tross alt?

Hvis man har en ressursterk familie kan man klare å løse problemene selv. Men det er ulemper hvis mor er psykotisk og barnet er hos f.eks tante som bor i nærheten. Mor kan dukke opp på døra og i verste fall kidnappe barnet. Det er noe familien må være klar over. Skriver det ikke for å skremme, men for at familien kan ta forhåndsregler. Vet ikke hva barnevernet ville gjort i saken, men mest sannsynlig ikke tillatt at barnet ble plassert i nabolaget av sikkerhetshensyn.

Men hvis mor lar seg legge inn og blir frisk, kan familien og far løse dette uten barnevernet. Det beste er at far har mulighet til å være hjemme eller bytter adresse til tante/bestemor. Barnevernet har også plikt til å godkjenne familiemedlemmer, mens far er unntaket.

[Gjest Trådstarter]

Det er trist at så mange har negative og kyniske tanker om barnevernet (og far)..:-(

Nå har jeg (mor) aldri før hatt de innblandet i livet mitt, da jeg er en normalt oppegående og god mor, som ikke har hatt behov for hjelp før. Jeg har alltid sett barnevernet som en ressurs, ikke som en potensiell skade. Er det ikke slik det skal fungere?

Å ha tante(min søster) eller bestemor (min svigermor) som avlastning utenom barnevernet er rimelig uaktuelt, da man rett og slett ikke kan be noen om å ta seg fri i (kanskje) månedsvis uten å få betalt for det. Bestemor er allerede godkjent fosterhjem/avlastningshjem gjennom barnevernet.

Jeg skrev her for å få hjelp og støtte og tanker.. En fortvilet mor som ikke vet hva hun skal gjøre. Jeg fikk noen fine svar, tusen takk. Dessverre var de fleste svarene skrevet av mennesker som åpenbart ikke eier empati for andre mennesker.

- Lest historien før? Ikke MIN historie iallefall, og jeg hater å måtte si at dette er helt reelt. Dette er jo ikke noe jeg ønsker. Det er utrolig, utrolig vanskelig, og jeg går gjennom et rent helvete hvert sekund på dagen! Å veksle mellom dyp fortvilelse for hva jeg har tenkt og gjort, og å tenke ( - og tidligere gjøre) disse tingene. Hele verden min er snudd opp-ned og spinner rundt og rundt, og jeg har ingen kontroll for å få stoppet dem.

Problemet er selvsagt verst når jeg er alene, og derfor har jeg ikke vært alene på mange døgn.

Hvorfor ikke be om hjelp når man trenger det? Hvorfor ikke spille på lag med hjelpeinstansene som finnes?

[Gjest strykebrett]

Jeg syns det blir riktig å ta kontakt med barnervernet. De kan jo hjelpe til med så mangt, også avlastningshjem hvis det skal trengs etter at barnet har flyttet hjem igjen. Det var noen som sa at det var usannsynlig at barnet ville bli plassert i nabolaget, men dette stemmer ikke. Barnevernet jobber med en policy om at så lite som mulig skal endres i barnets hverdag og at det skal være så god kontakt med foreldrene som mulig (der det er forsvarlig).

Håperalt ordner seg til det beste for denne familien, det er ingen skam å oppsøke hjelp når man trenger det

[AnonymBruker]

Jeg ville definitivt ha koplet inn barnevernet, fordi man da kan ha mulighet til økonomisk hjelp for denne vergen - og man har et støtteapparat som kan hjelpe til om mors depresjon tar lengre tid enn forventet å behandle.

Men jeg forstod ikke helt hvorfor far ikke kan ta over permisjonen? Når mor er sykemeldt tar jo han over 100% - ergo ingen jobbing?

Så kan disse vergene hjelpe mye til?

Jeg bare tror det kan bli en veldig tung omveltning for det andre barnet at mamma er syk - og pappa er borte hele døgn i strekk....i tillegg tror jeg det kan bli en mykere overgang for hele familien om babyen har hatt sin hovedkontakt med en av foreldrene, med tanke på trygghet?

Dette med skepsis til barnevernet tror jeg handler om at enkelte voksne har en tanke om at biologisk omsorg ALLTID er best - og at når en selv føler seg klar, da skal man umiddelbart overta.

Jeg håper for min del, at dersom jeg skulle komme i en liknende eller annen type situasjon, at jeg klarer å se forbi mine egne behov og fokusere på barnet akkurat slik TS gjør.

Om det betyr at jeg hadde måttet vente noen måneder/år på overtakelse av omsorg fordi jeg ikke klarte å vise meg egnet til det, så er det slik.

Barna er det viktigste, og TS forstår jo dette fullt ut.

Ønsker deg lykke til, og det står ihvertfall ikke på mangel av kjærlighet til begge barna. Ta tiden til hjelp, og få all den hjelp dere kan få.

[Gjest Gjest]

At bestemor er godkjent som fosterhjem / avlastningshjem betyr ikke at barnevernet umiddelbart vil godkjenne henne som beredskapsmor for sin egen baby. Besteforeldre er ofte i en alder som gjør at barnevernet helst vil bruke dem som fosterhjem eller beredskapshjem for ungdom. Jeg vil derfor ikke tatt sjansen på at barnevernet ville godkjenne denne "plasseringen". Hva om de bestemmer at begge barna må plasseres hos fremmede? Hvorfor skal de stole på at en familie som ikke kan ta vare på en baby, skal klare å ta vare på en femåring?

Anonym bruker 14.19: Hvis du hadde ventet måneder eller år på å være fullt i stand til å ta vare på barnet ditt, ville du risikere at barnevernet vurderte situasjonen slik at det var best for barnet å bli der det var. Du ville altså kunne miste barnet ditt på grunn av noe så alminnelig som en fødselsdepresjon.

Ja, omsorg fra den biologiske familien er faktisk best der denne er oppegående nok. Det beste i denne situasjonen mener jeg vil være at far overtar permisjonen eller blir sykemeldt, og tante / bestemor hjelper til.

Barnevernet er ikke ufeilbarlige og kjenner ikke verken barn eller foreldre bedre enn de selv gjør. Likevel har de uforholdsvismessig stor makt. Derfor ville jeg aldri våget å legge mine barns skjebne i hendene på dem.

[AnonymBruker]

Far kan overta din permisjon og være fullt lønnet, samtidig som du er sykemeldt. Jeg kjenner noen som har ordnet det sånn. Og far bør definitivt bruke permisjonstida på å lete etter jobb nær hjemmet som ikke medfører pendling, sånn at han kan være tilstede på fast basis.

Jeg har selv opplevd "vanlig" depresjon, og har erfart ta det tar lang tid å bli helt seg selv igjen. Kanskje føler du deg bedre om noen måneder, men derfra til å plutselig stå alene med to små barn 24 timer i døgnet er en veldig stor omstilling, og det kan hende du ikke er klar for det på lang, lang tid ennå.

Jeg ville ikke nølt med å ta kontakt med barnevernet. Jeg har kun positive erfaringer med dem. En kvinne jeg kjenner ser det motsatt. Hun har kun hatt negative erfaringer med barnevernet og snakker nedsettende om dem så ofte hun kan. En stund lot jeg meg påvirke av henne og tenkte at barnevernet misbrukte sin makt. Men etter en tid kom sannheten for en dag: Hun som "hater" barnevernet er flink til å manipulere folk rundt seg og skjule sin sanne side. Bak fasaden har hun tyrannisert sine barn i en årrekke. Disse barna er nå voksne og kan fortelle historien om en vond oppvekst der de forsvarte mor med nebb og klør overfor barnevernet, mens sannheten var at de manglet det mest grunnleggende av omsorg og trygghet. Barn er jo vant til det livet de lever, og de skjønner ofte ikke før de er voksne hvor ille ting var på hjemmebane.

Jeg forteller denne historien for å balansere litt fremstillingen til de som sier barnevernet misbruker sin makt og tar barn hjemmefra uten grunn. Selvsagt kan barnevernet gjøre feil, de er jo mennesker. Men de går ikke inn for å splitte familier som har mulighet for å gi barna en god oppvekst.

Lykke til, ts! Du har så god selvinnsikt at det vil hjelpe deg masse i tida framover, både for å bli frisk og for å få barnevernet til å skjønne din situasjon.