Jeg liker ikke sex

[AnonymBruker]

Min samboer er kjempesnill, veldig grei og skikkelig, og jeg er veldig glad i han. Men vi har aldri sex og det er min feil, jeg liker ikke sex. Bare tanken skaper uro i kroppen eller hodepine. Det ender alltid i skuffelse. Jeg er ingen sex-gudinne, vil aldri bli det heller.

For en stund siden sa min samboer til meg (han var full) at han hadde lyst at vi skulle finne sexual-partnere utenfor forholdet. Vi kunne fortsatt bo sammen og elske hverandre, men han spurte om hva jeg synes om at han fant seg en dame som han kunne ha sex med? Jeg hadde aldri kjent meg mere ensom og elendig enn akkurat da.

Om morgen var han edru og da sa han han angra skikkelig det han hadde sagt. Han mente det ikke. Seff vil han ikke ha en annen dame, han vil bare ha meg. Han virka veldig lei seg.

Jeg tilgav han med en gang. Men noen ganger blir jeg redd. Kunne jeg miste han? Fordi jeg ikke vil ha sex. Han sier han elsker meg. Han sier det hele tiden. Vi har det veldig bra sammen.

Men jeg har en uro som ikke forsvinner. Jeg er redd for at alt det fine blir borte en dag og jeg ender opp alene.

[Gwen]

Gå til en sexolog eller psykolog som kan hjelpe deg. Sex er noe naturlig som folk skal nyte og ville ha med en de er glad i, og hvis du ikke klarer det, så må du få tak i hjelp. Hvis du er redd forholdet kan ryke eller at han er utro, så må du få ræva i gir og få tak i hjelp fortest mulig og ikke bare slå det vekk..

[SusanneGullet]

Hvorfor liker du ikke sex?

Endret 1. januar 2011 av RoseBedd

[Gjest Gjest]

I beste fall går han fra deg, i verste kommer han garantert til å være utro.

Det går ikke an å leve med en partner som er så til de grader forskjellig fra seg selv. Og dere to er antakelig som olje i vann. Han vil og du liker ikke. Jeg kjenner at jeg synes synd i ham faktisk. Det er få ting her i verden som er mer sårende enn å bli konsekvent avvist i senga. Det er totaldrepen på alle følelser. Og skaper så mye avstand at det er mest humant å gå hvert til sitt.

Så få orden på deg selv eller gi glassklar beskjed til fyren, at å leve med deg er å leve i sølibat. Hvis ikke lurer du ham rett og slett.

[2046]

"Av barn og fulle folk får man høre sannheten" er det et ordtak som lyder. Nå er det riktignok slik at ens evne til å veie sine ord med omhu blir noe svekket i beruset tilstand, men likefullt var det nok endel sannhet i det kjæresten sa til deg når han var full. Hvor viktig sex er for to mennesker i et forhold varierer veldig; noen par har kanskje sex et par ganger i året, mens den andre ytterligheten minst en par ganger om dagen. Men skal et forhold fungere på sikt må det uansett være en viss konsensus når det kommer til hvor mye sex man ønsker.

Jeg stiller det samme spørsmålet som RoseBedd: Hvorfor liker du ikke (å ha) sex?

[cecileg]

Det høres ikke ut som om du har det godt når det er slik, kanskje spesielt siden det nærmest er umulig å komme unna sex når du har kjæreste.

Kanskje du kan stille deg selv noen spørsmål som; hva er årsaken til uroen -føler du et press, en forventning om at du skal være/tenke/gjøre ting som du føler du ikke kan leve opp til? Føler du deg ivadert? Kanskje belyse ting som når føler du uroen komme? Er det feks når det "ligger i luften" at det skal skje? Eller er det rett før dere skal "begynne"? Er det noe ved selve akten som gjør at du feks føler avsky? Eller er det rett og slett andre ting i livet som skaper uro, og da blir sex en ekstra "dette-må-jeg-gjøre-siden-det-er-en-plikt ting"?

Jeg tror alle som er etablerte i forhold får en aseksuell "periode", men dette går jo ofte over. Men det er kanskje greit å legge merke til når uroen dukker opp i konkret i hvilken sammenheng..