Et sus som over furukrona kom

[pøbelsara]

...eller om problemet er fra side 8 og videre utover....og det er å poste nok innlegg til at man bikker over på side 9.

[pøbelsara]

Oki! Det var kun side 8.

[Tornerosa]

Takk, pøbelsara!

Merksnodig.

Jeg som ikke var ferdig med konfliktskyhet...

For når begge er en smule konfliktsky, men samtidig er ganske temperamentsfulle... Hva da? Ser for meg trykk-kokerprinsippet her... Jeg er dessuten kreps. (Tror ikke på stjernetegn i noen særlig grad, bortsett fra mitt eget. ) Jeg er kreps, og jeg har en tendens til å trekke meg inn i skallet mitt om jeg blir fornærmet, såret eller presset. Heldigvis er jeg en litt mer moden kreps nå, og vet å gjenkjenne faresignalene. Selv om lysten på og behovet for tilbaketrekning inn i skallet er der, skjer det ikke så ofte lenger. Det er så lite fruktbart. Da jeg var yngre, kunne jeg bli taus og utilnærmelig ganske lenge (ikke furten-mutt, bare stille og tankefull). Dersom krepsen ble skremt eller såret. Og det kan fortsatt skje, som oftest som et resultat av mangelfull kommunikasjon, forbisnakking og misforståelser. Jeg har rett og slett lært at det er lite å hente på å prøve å komme til bunns i problemene, det fører bare til større skade.

Og jeg har en mistanke om at han har noe av de samme tendensene. Det kan hende det bare er situasjonsbetinget, at det handler om umiddelbare reaksjoner og tilstander etter de vonde årene. At han kommer til hektene og til seg selv igjen, gradvis. Men hvis han også har krepsetendenser... Og samtidig er et følelsesmenneske og full av temperament... Kan bli interessant.

Men det er sant, å ikke hive seg ut i diskusjon for den minste lille ting, å ønske å unngå konflikt, det kan jo i utgangspunktet være positivt. Ja. Setter min lit til det, bra utgangspunkt.

Tre unger i hus. De har bestilt pannekaker, verdens mest næringsrike "middag". De skal få hver sin tallerken grønnsaker først. Skifte på kaninburet. Akvariet (hvem vil ha det? ) Pakke til ungene skal reise i morgen. Skifte to lyspærer, den ene må skrues opp med et skrujern jeg ikke finner. Få en jobbtelefon jeg helst vil slippe. Slutte å fryse. Oh, alt man må. To unger skal dusje. Masse klesvask som roper om hjelp. Registrere mobiluhellet, den knuste skjermen, har heldigvis forsikring. Må lete fram papirer først, vet ikke hvor jeg har dem. Vondt i halsen, på den måten jeg har vondt i halsen når jeg mister stemmen. Strålende. Passer veldig, veldig bra nå.

Men hva gjør vel det? Happy.

[Gjest Miss O'Hara]

For når begge er en smule konfliktsky, men samtidig er ganske temperamentsfulle... Hva da? Ser for meg trykk-kokerprinsippet her...

Velkommen til min verden

Følsom Fyr. Men godt gjemt, godt gjemt inni der, bak det joviale, blide, enkle skallet og mange års perfeksjonering av Mann. Under der; ekstremt intuitiv og følsom. Synes ikke vi trenger snakke så mye men synes det er viktig å lufte ting som er viktige. Han er flink i teorien der, i praksis er han mer "går nok over, vi drøyer litt med å ta det opp, sikkert bare en dårlig dag". Trykkoker, ja.

Enter Missy - elefanten i Glasmagasinet Med tilsynelatende stålkontroll på alt, rasjonell, effektiv, uberørt - men inni fullstendig emosjonell og ganske ubrukelig. I utgangspunktet aldeles ikke uvillig til å ta en konfrontasjon, men er jo Flink Pike så vi løser alt på effektivt, saklig vis og vil for enhver pris ikke være den urimelige. En stund. Trykkoker, ja.

Et voilá - et uuttømmelig reservoar av muligheter for ganske solide utblåsninger

Etterpå er det i grunnen digg, som etter et regnskyll, og vi er bare SÅ enige om at det er viktig å si fra. Takket være meg har han oppdaget hvor digg det kan være med en krangel. At det er mulig å ha følelser uten at det er farlig. Han går meg en høy gang på Kontrollert-og-Rimelig, har alltid skjult seg bak Hyggelig-men-distansert-fyr-med-full-kontroll-maska si og heller stukket av enn å gidde konfrontasjoner, aldri møtt noen han bryr seg om nok til å ta kampene. Aldri fått brukt seg, stakkar, jammen bra han møtte meg

Noen ganger synes ikke svaret å være gitt i det hele tatt. Noe med forskjeller, og dråpene i begeret, og situasjonen. En ting er nå, men om mange år? Når hverdagens trivialiteter er det som er den røde tråden? Hva gidder vi da? Naivt å tro vi ikke kommer dit. Lurer alltid på hva de har, de som er sammen i tosifret antall år, som fortsatt kan si de liker hverandre så mye at de ikke har begynt med små utflukter, dagdrømmer eller unnvikende manøvre.

Nei, nå, altså...

Over til noe som ikke får hjernen i gang på den stien der

Hjem til middag!

Ha en fin kveld

[Tornerosa]

Veldig fint å lese om andres samlivserfaringer, om samkjøringsprosessen.

Her en mann om har en innebygd radar i forhold til å bidra til å forholde seg til andres problemstillinger, løse andres problemer. En kløpper når det gjelder Samtalen, en fabelaktig evne til å få andre til å føle seg tatt hensyn til, lyttet til, forstått, støttet og hjulpet. Det aner meg at når han selv er en del av problemstillingen, når hans egne følelser er involvert, er det verre. Når det er han som bør tas hensyn til, som bør hjelpes, støttes, da blir han analfabet om noen prøver seg. Han blir forvirret, rett og slett. Og han påstår, prøver å overbevise om, at han er en enkel mann. Han tenker ikke så mye, sier han, og flirer litt av seg selv. Han dveler ikke ved ting, reflekterer ikke så mye, tenker pragmatisk. Sier han. Og jeg vet at han lyver så han tror det selv. Bokstavelig talt!

...har han oppdaget hvor digg det kan være med en krangel. At det er mulig å ha følelser uten at det er farlig...

Dette har jeg tenkt en del på, og det bekymrer meg litt. Han har diverse erfaringer der, for å si det sånn... Meningsutvekslinger har nok vært en ganske dødfødt strategi for ham. Det har vært mer svelg-alle-kamelene-og-du-kommer-deg-gjennom-denne-dagen-også. Si hvitt når hun sier hvitt, si svart når hun sier svart. Hopp når hun sier hopp, rull rundt når hun knipser. Høres fryktelig ut å skrive dette, og man vil kanskje ikke tro meg når jeg sier at han på ingen måte er noen nikkedukke. Han er ikke det. Han har nok aldri vært det, men hva gjør man ikke for å overleve, for å holde hodet over vannet... More to it. Ikke-tema her. I hvertfall, jeg er helt ærlig litt bekymret for hans reaksjoner på temperatur. Synes det var et godt eksempel det som skjedde i desember. Da skulle vi møtes i byen etter hans tur ut, det var hans initiativ. På telefonen kastet jeg ut mulige alternativ for hvordan dette kunne skje ift. buss, taxi, tid & sted. Tydeligvis var denne "problematiseringen" mer enn han kunne orke, eller han oppfattet meg dithen at jeg syntes dette ble for komplisert, for plutselig mente han at vi kanskje bare skulle droppe det. Og jeg ble litt bestemt, ikke sur, ikke sint, men jeg sa klart i fra om at dette ble for dumt, nå måtte han gi seg, jeg hadde vært i dusjen og var på vei ut, så skulle han plutselig avlyse noe han selv hadde foreslått for en time siden? Han oppfattet det hele som krangel. "Jeg krangler for mye som det er (eksen), jeg kan ikke krangle med deg, også." Klikk. Han la på. Og slo av telefonen. Ok, noen øl inne i bildet, og (nok) en slitsom periode for ham, men likevel. Han rygger når han lukter ubehag, aner noens irritasjon eller beskyldning om noe.

Litt bekymret over hans tilnærming til uoverensstemmelse, til konflikt. Eller til potensiell konflikt, uenighet. Han oppfatter det som veldig ubehagelig, tror jeg. I tillegg til at han altså har fullt beger fra før... Føler i hvertfall at jeg må trå litt varsomt. Foreløpig. Tror han trenger litt learning by doing, og han trenger en pedagog...meg.

Og jeg er jo fantastisk flink til denslags selv.

[Tornerosa]

Jeg ser faktisk på det dateprogrammet som foregår i mørket!

[Tornerosa]

Hva blir det neste, at jeg må sette på en alarm for å huske å sette på alarmen?

Våknet klokka halv ni i dag, ganske så uthvilt. Jaja. Det er ikke ofte vi forsover oss, tror ikke det har skjedd enda dette skoleåret. Amputert dag i begge ender, mao.

Teit hals, vondt. Ikke sårt, men vondt. Lover ikke helt bra. Ikke så gunstig å bli halvdårlig når jeg skal til Mmannen, og han er vel lite interessert i en ny sykdomsrunde for ungene....

Ble med ett litt dårlig tid her. Jeg skulle jo både pakke og rydde og dusje før ungehenting. Ble travlere enn jeg hadde tenkt, også fordi jeg fikk melding fra den tidligere omtalte Maleren i går kveld. Det endte med at jeg skal skysse ham fra flyplassen i dag, han lander samtidig med at ungene reiser. Praktisk for ham. Han hadde visst litt tid, så han blir vel med hit en tur. Blir hyggelig å se ham, har ikke sett ham på....ett år?

Hagler på med arbeidsoppgaver jeg har problemer med å løse. Dvs. ikke jeg, men det faktum at jeg har tekniske utfordringer, gjør at alt blir så tungvint. Jeg har f.eks. enda ikke tilgang på alt av dokumenter på den gamle pc'en. Jeg har ikke skriver. Jeg kan ikke mase i tide og utide på min sykmeldte kollega, som sitter på noe av informasjonen jeg trenger. Føler meg litt lost. Samtidig er disse utfordringene noe jeg bare må forholde meg til, de er ikke unnskyldninger, det er klart at jeg selv må sørge for å være operativ. Men når det kommer til det datatekniske, er jeg ikke selvhjulpen. Og jeg har ingen andre til å hjelpe meg, i hvertfall ikke på et knips. Nå har min Mac-assistanse blitt utsatt så mange ganger, at jeg begynner å miste trua. Har nå et håp om at det kan skje på mandag.

Jeg skal få viderekoblet alle telefonsamtaler til min telefon, noe jeg pga. min telefonsperre føler ubehagelig. Skjønner ikke hvorfor dette tullet ikke gir seg. Jeg rett og slett hater telefonopprigninger. Gjør meg nervøs, gjør meg stresset. Dessuten får jeg ikke til det, å viderekoble, jeg har prøvd. Jeg har også prøvd å ringe (å ringe går bedre, det er når det ringer at jeg helst vil gjemme meg) min kontakt hos Telenor, for assistanse. Han tar ikke telefonen. Men jeg MÅ få det til nå, det burde skjedd for mange dager siden.

Og hånden min. Ikke armen nå, men høyre hånd. Vondt. Det handler om sener og muskler, jeg kjenner det.

Blir litt lite jobbing i dag, ser jeg. Får ta det igjen i morgen. Og neste uke.

[¤flicka¤]

Litt bekymret over hans tilnærming til uoverensstemmelse, til konflikt. Eller til potensiell konflikt, uenighet. Han oppfatter det som veldig ubehagelig, tror jeg. I tillegg til at han altså har fullt beger fra før... Føler i hvertfall at jeg må trå litt varsomt. Foreløpig. Tror han trenger litt learning by doing, og han trenger en pedagog...meg.

Jeg tror du bare bør gi ham litt tid, og la ham få kjenne at han kan stole på deg. At du ikke kommer til å straffe ham hvis han er uenig med deg, noe han sikkert er vant til fra før.

For noen er det nok vanskelig å se for seg at man kan krangle, og fremdeles være glade i hverandre etterpå. At ikke hver krangel er (eller blir) et personlig angrep som er ment å såre, at det ikke er en maktkamp mellom to bitre fiender. Det kan virke som om det er sånn for Mmannen også?

[attegløyma]

For noen er det nok vanskelig å se for seg at man kan krangle, og fremdeles være glade i hverandre etterpå. At ikke hver krangel er (eller blir) et personlig angrep som er ment å såre, at det ikke er en maktkamp mellom to bitre fiender.

Sånn er eg. Eg kan ikkje tru at vi kan krangle (no har vi ikkje gjort det heller då, rimeleg konfliktsky begge to av natur), og han framleis vil ha meg og er glad i meg. For det er heilt motsatt av det eg har vakse opp med. Det er vanskeleg, for hovudet mitt fortel meg at ein kan vere ueinig og framleis vere glad i kvarandre, men følelsane mine seier at når ein kranglar så er ein ikkje glad i kvarandre. Eg blir stressa, småsvett og kjenner meg uvel. Ikkje pga krangelen, men fordi eg er sikker på at no er det slutt. Sjølv om eg veit at mi totalt fråverande evne til å krangle var ein av dei tinga som fekk eks-sambo til å gå på veggene. Han ville ha ein krangel innimellom, rense lufta, og gå vidare. Eg er ikkje istand til det. Han her er verdens sindigaste mann, og som alle sindige menn blir han sint når han blir sint (trur eg... Etter å ha kjent han i 32 år, så har eg framleis aldri sett det...), og eg trur ikkje eg hadde takla det. Hadde garantert blitt grining i alle fall! Så kanskje eg og Mmmannen din må jobbe med det same?

[pøbelsara]

Så utrolig spennende denne dislusjonen er. Jeg er nok grundig opplært i at det er veldig skummelt å være uenig med noen - og at uenighet eller annen uønsket adferd får fryktelig skremmende konsekvenser. (For uinformerte så var jeg i mange år gift med Verdens Slemmeste Mann.)

Jeg skjønner på et intellektuelt nivå at en krangel slett ikke er så farlig, men synes det er skummelt allikevel og er hjertens glad for å leve med en mann som ikke synes at en krangel er nødvendig for å friske opp.

Jeg ser for meg at for et par hvor den ene ser på en krangel som er forfriskende og svalende bølge, mens den andre ser på den sammen krangelen som en totalødeleggende tsunami, så kan det bli litt dumt... Jeg blir forvandlet til en skjelvende geleklump hvis noen blir sinte på meg.

[Cumulus]

Jeg blir forvandlet til en skjelvende geleklump hvis noen blir sinte på meg.

Jeg og... Og så får jeg tårer i øynene og pipestemme. De eneste jeg klarer å krangle med er elevene mine.

[attegløyma]

Jeg og... Og så får jeg tårer i øynene og pipestemme. De eneste jeg klarer å krangle med er elevene mine.

Samme her, lol! Unntatt pipestemmen. Og det er nesten så eg saknar å vere lærar når eg huska dei tidvis friske kranglane... Men med partner? Nei, det går berre ikkje. Men så har eg funne Verdens Snillaste Mann. Så snill at foreldra og brødrene mine er bekymra for HAN, og ber meg vere snill...

[Gjest Miss O'Hara]

Hm. Jeg er vokst opp i et hjem med skriking og vold, men jeg er ikke redd for en konstruktiv oppfrisking for det. Men ok, det tok noen år og noen timer med terapi, da Skriking og lite saklige innspill, og ukontrollerte følelsesstormer - da går jeg i automatisk shut down, det orker jeg ikke, folk som ikke KAN krangle eller diskutere uten å bli ekstremt emosjonelle. Det må jo være substans. En årsak, og en voksen måte å legge det frem på, og så diskuterer man det - og hvis man blir litt engasjert underveis, så er ikke det farlig det er jeg mindre redd for enn gubben, han får noia hvis ikke alt blir sagt med blomster i stemmen. Det vil si, han VAR sånn nå har han lært at det er ganske godt å kunne ha en mening og ha lov til å flagge den med litt entusiasme, so to speak, og at det er plass til, rom for, å bruse litt når man føler seg misforstått eller er uenige.

Jeg kan nok komme dit hvor jeg blir i overkant engasjert, men det stopper alltid av seg selv - jeg hører meg selv, og så går lufta bare ut av ballongen. Henter meg inn og så flater det hele ut. Mannen er på samme måte. Det har hendt vi har hatt en små-feisty diskusjon med assistanse fra noen glass vin, og så blir det plutselig stille noen sekunder - før en av oss sier "Jepp, nei, men det var deilig å lufte litt. Skal vi se en film?" Så kryper vi tett sammen inntil hverandre og er nærmere enn før, fordi det er mye rom til oss begge. Jeg kan ikke ha det sånn at jeg ikke kan smelle med en dør eller to hvis jeg er furten Jeg må bare lande igjen etterpå - slamre med dører i timesvis blir jo litt slitsomt

Folk som bare er blide og rolige er bare dritskumle... du aner ikke hva de egentlig tenker eller føler, en føler de aldri sier hele sannheten. Tenker at under overflaten der skjer det mye rart, og når vet man at den andre har fått nok, da, for eksempel - går den andre og holder inne med ting, samler opp? Legger en demper på seg selv, tilpasser seg til det ikke er noe "edge" igjen? Eller plutselig er de borte? Det er fint å ta hensyn til andre, men det kan fort bli for mye av det gode, kvinner er visst spesialister på det.

God morgen!

Endret 28. januar 2011 av Miss O'Hara

[Cumulus]

Hm. Jeg er vokst opp i et hjem med skriking og vold, men jeg er ikke redd for en konstruktiv oppfrisking for det. Men ok, det tok noen år og noen timer med terapi, da Skriking og lite saklige innspill, og ukontrollerte følelsesstormer - da går jeg i automatisk shut down, det orker jeg ikke, folk som ikke KAN krangle eller diskutere uten å bli ekstremt emosjonelle. Det må jo være substans. En årsak, og en voksen måte å legge det frem på, og så diskuterer man det - og hvis man blir litt engasjert underveis, så er ikke det farlig det er jeg mindre redd for enn gubben, han får noia hvis ikke alt blir sagt med blomster i stemmen. Det vil si, han VAR sånn nå har han lært at det er ganske godt å kunne ha en mening og ha lov til å flagge den med litt entusiasme, so to speak, og at det er plass til, rom for, å bruse litt når man føler seg misforstått eller er uenige.

Jeg kan nok komme dit hvor jeg blir i overkant engasjert, men det stopper alltid av seg selv - jeg hører meg selv, og så går lufta bare ut av ballongen. Henter meg inn og så flater det hele ut. Mannen er på samme måte. Det har hendt vi har hatt en små-feisty diskusjon med assistanse fra noen glass vin, og så blir det plutselig stille noen sekunder - før en av oss sier "Jepp, nei, men det var deilig å lufte litt. Skal vi se en film?" Så kryper vi tett sammen inntil hverandre og er nærmere enn før, fordi det er mye rom til oss begge. Jeg kan ikke ha det sånn at jeg ikke kan smelle med en dør eller to hvis jeg er furten Jeg må bare lande igjen etterpå - slamre med dører i timesvis blir jo litt slitsomt

Folk som bare er blide og rolige er bare dritskumle... du aner ikke hva de egentlig tenker eller føler, en føler de aldri sier hele sannheten. Tenker at under overflaten der skjer det mye rart, og når vet man at den andre har fått nok, da, for eksempel - går den andre og holder inne med ting, samler opp? Legger en demper på seg selv, tilpasser seg til det ikke er noe "edge" igjen? Eller ålutselig er de borte? Det er fint å ta hensyn til andre, men det kan fort bli for mye av det gode, kvinner er visst spesialister på det.

God morgen!

Åh, skulle ønske jeg kunne ha det sånn, men jeg får det bare ikke til. De få gangene jeg har kranglet med mannen, har jeg vært shaky en stund etterpå. Jeg er ekstremt konfliktsky i forhold til de jeg er glad i. Jeg kranglet aldri med foreldrene mine da jeg var tenåring, men kunne være fjortis-sur SELVFØLGELIG. Det var sjokkerende å være vitne til venninnen min som kranglet med moren mens jeg var der. Det var følelser, det! Jeg krangler jo selvsagt med ungene, men det blir på et annet plan.

Nei, make-up sex tror jeg aldri jeg kommer til å ha! (Eller sminkesex som det var oversatt med i en film en gang..)

[Gjest Miss O'Hara]

Nei, make-up sex tror jeg aldri jeg kommer til å ha! (Eller sminkesex som det var oversatt med i en film en gang..)

Sminkesex Herlig... er det det Marilyn Manson har?

Vi har prøvd det et par ganger. Anbefales Det er dessverre ikke regelen, men unntaket men dog. Er noe fiffig med det, selv om jeg ikke helt vet hvorfor. Jeg har en teori på det, men jeg tror ikke jeg skal lufte den her

Endret 28. januar 2011 av Miss O'Hara

[Gjest brutal_mann]

Ååååå... Her har en gått glipp av alt

[Tornerosa]

Veldig spennende diskusjon. Vi er jo ikke der enda, at vi har kommet til uoverensstemmelser, ulike interesser eller behov som trenger en ordentlig lufting. Foreløpig er vi vel begge i en modus hvor vi ikke kan gi den andre nok. Vi står nærmest på pinne for hverandre for å oppfylle dan andres behov, som vi kanskje ikke engang vet at vi har. Hvem vet hvordan vi vil takle motstridende behov, motstridende strategier, motstridende retninger. Når vi en gang måtte komme dit. Jeg kan egentlig bare gjette, kan bare mistenke. Enn så lenge er jeg sikker på ett: Han kvier seg for ubehag, for emosjonelle utfordringer. Og jeg kan lett se for meg at uenighet er noe han har dårlig erfaring med.

Har vært der ute i tre døgn. Krysset fingrene for at dyrene overlevde... Hvilket de gjorde, med god margin. Hverdagsliv, med barn. Og med hans søsken & datter, samt mor & kjæreste på lørdagsmiddag. Han ville gjerne at jeg skulle være der. Og det gikk fint, det føltes greit. Var litt spent på om jeg ville oppfatte vibrasjoner i luften, om jeg ville sense at de syntes det ikke var helt på sin plass at han lekte så mye med meg. Jeg har ingen grunn til å tro at de ikke skulle like meg, de har møtt meg flere ganger før, men dette var jo en helt ny setting. "Jeg må jo hilse ordentlig på deg", sa moren, og ga meg en klem. Jo, det var helt greit. Og har møtt og snakket med mange naboer. Fredagskveld med Nytt på Nytt og Skavlan, unge som trasser, liten unge som tok dagen alt, altfor tidlig. Så lenge har vi aldri vært sammen før, tre døgn. Og det var bra, bra og enda mer bra. Veldig, veldig bra. Jeg kunne jo utbrodert hvorfor, men nøyer meg med å si at det var fantastisk, riktig, deilig, trygt, morsomt, slitsomt og at jeg vil mer.

Men jeg har pådratt meg en forkjølelse, en litt ubehagelig en denne gangen. Ører, nese, bryst, bihuler, hode. Ansikt.

Uke 5.

Mannens bursdag utsatt i to uker, det er egentlig veldig greit. For det dukket opp jobb lørdag, en type jobb som fordrer rikelig med søvn i forkant. Trøtt & herja veldig lite aktuelt. Tror utsettelsen var bra på mange måter, egentlig. Den tvang seg fram, og det var på sett og vis en lettelse. Veldig spent på helgens utfordring. Og ellers byr uka på kontaktsamtale, baristakurs og Mmannebesøk, bortsett fra det sedvanlige.

Kunne vært på sin plass med en skikkelig sjauerunde her før leggetid, men... Bare gjøre det absolutt påkrevde. Ta opp brød fra fryseren. Sjekke sekker og ytterklær til i morgen. Kofferter og rot får vente, jeg skal legge meg ganske så snart.

Kommer til å savne kilete brysthår i nesen... (Men muligens ikke snorkingen )

Endret 30. januar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Jøss, naboer skal flytte. Taksten er en halv million over taksten jeg fikk for et par år siden! På tide å få ny takst, kanskje? Synes det ser finere ut hos meg, egentlig...

[Chica]

Jøss, naboer skal flytte. Taksten er en halv million over taksten jeg fikk for et par år siden! På tide å få ny takst, kanskje? Synes det ser finere ut hos meg, egentlig...

Mannen ringte banken her i høst og klagde på renta vår. Da fikset de ned renta en del, i tillegg til at de tok automatisk "takst" ut i fra hva boliger i vårt område har økt med verdi, så fikk verdivurdering på 400' mer enn hva vi kjøpte for. Ikke dumt etter en telefonsamtale på 5 minutt

[Tornerosa]

Nettopp, Chica. Jeg skriver det på listen min...

Det øsregner ute. Helt greit at snøen forsvinner. Ikke like greit at det fortsatt bare er januar, og at vinteren dermed nok vil komme og gå mange ganger enda. Vil ha våååååår! Møkk lei av vinter og mørke nå.

Uro i kroppen, jobbrelatert uro. Greier rett og slett ikke å falle på plass, finne balansen, skaffe meg oversikten. Gutsen mangler. Og jeg tror det er i hovedsak relatert til to ting; 1) jeg jobber hjemmefra, blir ikke sett av noen og 2) det upraktiske i at jeg enda ikke har fått samkjørt gammel og ny maskin, at jeg ikke har skriver, at jeg fortsatt har manko på noen avgjørende Mac-kunnskaper.

Vet ikke om jeg skal håpe eller ikke, men ikke usannsynlig har jeg min kollega på plass fra neste uke av. Håper jo for vedkommendes skyld at det blir slik, selvfølgelig, men veldig usikker på hvordan det vil fungere for meg å sitte der, i tosomhet.

Aner ikke hvordan jeg skal angripe skriverproblematikken. Hvis pc-hjelpa fra pc-butikken ikke kunne hjelpe meg, hvem kan da?? Så får jeg kjøpe egen skriver, da. Skriver, papir, tonere, utgift, utgift. Å installere selv - lite optimistisk der. Har prøvd før. Huh, jeg er negativ, kjenner jeg. Dessuten nesten uoverkommelig arbeidsoppgave foran meg. Omfattende. Det verste jeg gjør.

Men kjøper skriver i morgen. Sannsynlig assistanse på onsdag, får prøve å få den installert da. Og bare kvitte meg med denne hersens forkjølelsen, så skal jeg sjaue fram en mer hyggelig arbeidsplass på kontoret. Det er fortsatt esker og hauger og rot der. Og så må jeg vel punge ut med den lille tusenlappen for å få parkere der. Jeg kommer til å bli ruinert av å jobbe.

Fy, så negativ. Men akkurat nå er det dét jeg er. Det er mandag. Det regner. Jeg er forkjølet.