Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Hei hei!

Da jeg var yngre levde jeg to år i et forhold med vold og voldtekt jevnlig..

Etter jeg kom meg ut av forholdet, latet jeg som ingenting var skjedd, og jeg var en helt normal ung jente.

Etter jeg ble 19, og hadde jobbet et halvtår som butikksjef og livet var på "topp".. Datt hele verden sammen, for meg.

Angsten kom for fullt, jeg sluttet i jobben, jeg orker ikke å gjøre noe som helst, jeg er rett og slett helt "borte".

Jeg prøver heletiden å komme ut å møte nye mennesker, dra på byn, feste med dem få vennene jeg har igjen etter alt som har skjedd..

Men alikevel sitter jeg igjen deprimert, alene og redd.

Jeg har nå begynt smått med selvskading, noe jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle gjøre uansett..

Jeg vet jeg trenger mer hjelp enn en psykologtime annen hver uke..

Men hvordan skal jeg gå frem? Hva skal jeg gjøre?

Jeg har en hund som betyr alt for meg, og jeg vil ikke måtte kvitte meg med henne..

Noen gode råd?

[G3ntl3man]

Hei hei!

Da jeg var yngre levde jeg to år i et forhold med vold og voldtekt jevnlig..

Etter jeg kom meg ut av forholdet, latet jeg som ingenting var skjedd, og jeg var en helt normal ung jente.

Etter jeg ble 19, og hadde jobbet et halvtår som butikksjef og livet var på "topp".. Datt hele verden sammen, for meg.

Angsten kom for fullt, jeg sluttet i jobben, jeg orker ikke å gjøre noe som helst, jeg er rett og slett helt "borte".

Jeg prøver heletiden å komme ut å møte nye mennesker, dra på byn, feste med dem få vennene jeg har igjen etter alt som har skjedd..

Men alikevel sitter jeg igjen deprimert, alene og redd.

Jeg har nå begynt smått med selvskading, noe jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle gjøre uansett..

Jeg vet jeg trenger mer hjelp enn en psykologtime annen hver uke..

Men hvordan skal jeg gå frem? Hva skal jeg gjøre?

Jeg har en hund som betyr alt for meg, og jeg vil ikke måtte kvitte meg med henne..

Noen gode råd?

Flott at du har fått deg psykolog, men det er ofte halve veien - hva gjør man i mellomtiden? Vel, nettverket ditt vil jo bli en reddningsbøye for deg, familie og alle andre du er glad i og som bryr seg om deg. Selv om det ikke frister for mye å dra ut på livet, så kommer det tilbake etterhvert, er nok sikkert lurt å få fordøyd dette, og ikke bare kimse av det og legge det unna, noe sikkert også psykologen din sier.

Vet ikke om det finnes dagtilbud som du kan oppsøke med andre som sliter med det samme, vet ikke hvor du bor i landet...

Men lykke til!

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Når det gjelder familien min, har dem ingen forståelse når det gjelder dette..

Dem tror jeg er lat og ikke gidder å jobbe. Så dem maser heller om å finne meg en jobb..

Jeg har nå kommet til det punktet at jeg vil jobbe med meg selv og bli "frisk" før jeg kan begynne å jobbe osv.

Jeg har heller ikke så mange venner, pga dem har jeg mistet for at jeg ikke er så sosial lenger.

[Gjest Eurodice]

Takk for svar.

Når det gjelder familien min, har dem ingen forståelse når det gjelder dette..

Dem tror jeg er lat og ikke gidder å jobbe. Så dem maser heller om å finne meg en jobb..

Jeg har nå kommet til det punktet at jeg vil jobbe med meg selv og bli "frisk" før jeg kan begynne å jobbe osv.

Jeg har heller ikke så mange venner, pga dem har jeg mistet for at jeg ikke er så sosial lenger.

Du har vært utsatt for mye vondt og trenger både faglig og medmenneskelig hjelp. Jeg foreslår at du tar kontakt med Angstringen og Mental helse. Du kan lese om disse organisasjonene på internett. Lykke til!

[Invicta]

Har du dps der du bor? Kanskje be om en henvisning dit? Jeg har ikke kompetanse innen området, men kanskje det kunne hjelpe med medisiner - i alle fall en periode? Oftere samtaler med psyk og evt angstgruppe (Angstringen har info) kunne kanskje også hjulpet.

Høres ut som du har hatt det tøft. Skulle ønske du hadde fått mer støtte av venner og familie.

[Cordelia]

Det finnes jo også lokale tiltak og sosiale ting for folk i som sliter psykisk etc. Hør med det lokale behandlingstedet ditt som andre her foreslår.

Endret 30. desember 2010 av Cordelia

[AnonymBruker]

Har du dps der du bor? Kanskje be om en henvisning dit? Jeg har ikke kompetanse innen området, men kanskje det kunne hjelpe med medisiner - i alle fall en periode? Oftere samtaler med psyk og evt angstgruppe (Angstringen har info) kunne kanskje også hjulpet.

Høres ut som du har hatt det tøft. Skulle ønske du hadde fått mer støtte av venner og familie.

Ja, det har jeg. Er til dem jeg har gått siden august 2010.

Jeg går også til gruppeterapi.

Men psykologen min skal slutte, og jeg har ikke fått noe ny psykolog så må kanskje vente ett halvtår på å få ny..

Noe jeg vet jeg ikke kommer til å klare for jeg føler jeg virkelig må få hjelp nå, før det blir for sent.

Psykologen min mener det er helt feil med medisiner og at det ikke vil hjelpe på lengere tid, og i stede gjøre vondt værre..

Jeg selv hadde syntes det hadde vært veldig deilig å fått slappet av helt, men det er ikke så lett da man heletiden er alene og på vakt.

Jeg ble sendt på legevakten her om dagen, da fikk jeg noen sobril og beskjed om å dra hjem for å slappe av.

[Invicta]

Psykologer kan vel ikke skrive ut medisiner, så vidt jeg vet, det må psykiatere/andre leger gjøre. Derfor tror jeg ikke at jeg ville ha snakket om medisiner med en psykolog. Det finnes mange ulike medisiner, men selvsagt, mener legen at du ikke vil kunne ha nytte av noen av dem så er det jo greit. Men kanskje litt rart ut i fra hva du forteller om din situasjon.

Min erfaring er at det hjelper veldig å trene... men det er skikkelig vanskelig når man har det som du. Du har ingen venn du kunne trent sammen med? En som ble med deg og passet på deg, en du stoler på?

[Cordelia]

Spør om å få en psykiater, da er det mye bedre å få justert medisiner etc. Tror det er lettere å få en mer helhetlig behandling. En skal selfølgelig ikke medisineres for enhver pris, og bør nok vurderes nøye fra person til person. Tror også at virkningen av medisiner varierer fra person til person, noen føler igjen at det ikke virker på dem. Jeg fikk antidepressiva, og fikk ikke noen særlig bivirkninger, men tror det som sagt kan variere. Psyiatere er nok også veldig glad i og medisinere har jeg litt inntrykk av. Men kanskje det kan hjelpe deg i en liten periode? Men det kan ta tid før det begynner å virke. Legen min nevnte også at det kan bli litt verre før det blir bedre mht medisineringen. Jeg er jo langt fra noen lege. Bare nevner dette som temaer du evt kan ta opp med lege/psykiater ved en evt konsultasjon og ha i hodet.

Virker som du trenger et lite pusterom, bare hold ut og vit at det blir en bedring etterhvert, selv om det visker fortvilet nå.

Andre ting du kan kikke på er ting som Fontenehuset, Hjelp til sevhjelp. Vet ikke så kjempemye om dette,men det skader ikke å sjekke opp dette her. Og igjen ber jeg deg sjekk ut tilbuden hos deg lokalt. da kan du møte folk i liknende situasjon som deg samtidig som du kommer ut blant folk.

Endret 2. januar 2011 av Cordelia