Vanskelig prat med far og stemor i vente...

[kaprifolen]

Jeg synes også du burde få litt hjelp til å fordøye dette før du evt konfronterer din far og stemor.

I beste fall kan du få hjelp til å finne riktig fokus og fremgangsmåte, og sette godt nok ord på følelsene dine til at du kan få fred uavhengig av fars reaksjon.

Forøvrig vil jeg også påpeke at hvis foreldrene ikke var gift, hadde vel ikke far krav på mors eiendeler. Selv om de hadde samboerkontrakt, synes jeg det høres usannsynlig ut at den gav rett til å ta med gjenstander partner har hatt fra før av.

[AnonymBruker]

Vet du grunnen til at din far var utro? Sier ikke at det er din mors skyld eller at utroskap er ok, men stort sett pleier det å være en grunn til utroskap som omfatter begge parter.

Ville tatt en prat med din mor og fått avklart en del ting før jeg hadde konfrontert far og stemor, men som tidligere skrevet ikke beskyld dem, spør om forklaring. Du vil kjapt merke om sannheten kommer (du kan da sammenligne med informasjonen du har fra din mor)

Du sier at din mor og stefar støtter deg og din søster og stiller opp, tror du ikke de vil stille opp med penger, evn lån slik at du kan kontakte en psykolog? Det beste er jo at du får en avslutning, og som flere har nevnt er det ofte lurt å gå til en upartisk part.

Lykke til!!

Trollmor

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er søster til TS.

Jeg var litt eldre enn henne under disse hendelsene, og husker derfor mye selv. Jeg valgte selv å slutte med de faste helgebesøkene hos far da jeg ikke ønsket kontakt.

Min mor og min stemor var på denne tiden kolleger, der min mor var i en litt høyere stilling enn stemor. Utroskapen pågikk i rundt ett år før det kom frem, og de fleste bekjente av far og mor visste dette før min mor fikk vite det.

Det som er det mest slitsomme her er måten far og stemor behandlet min mor og mormor på rett etter bruddet. Min stemor troppet opp på døren for å kreve eiendeler, for å kreve mer samvær osv. De ringte også og kjeftet på min stefar av alle ting.

Jeg har nå sagt fra til far om at jeg ikke ønsker mer kontakt, og han vet hvorfor. Jeg har uansett hatt minimalt kontakt med ham de siste 15 år, så det er overhodet ikke et tap for min del.

Og kjernen i saken er at far og stemor opptrådte så respektløst og regelrett slemt mot min mor, at det kan aldri tilgis.

[Gjest Gjest]

Og kjernen i saken er at far og stemor opptrådte så respektløst og regelrett slemt mot min mor, at det kan aldri tilgis.

Bitterhet er å drikke gift og tro at andre skal dø av det.

[AnonymBruker]

Hvis det som har skjedd er så vondt at det ikke kan tilgis, så lurer jeg på hva som er hensikten med en konfrontasjon? For meg er konfrontasjoner til for å renske opp i ting og finne en løsning.

Jeg har selv noen personer jeg ikke kan eller vil tilgi for det de har gjort mot meg. Da blir det meningsløst å skulle konfrontere dem med mine følelser og opplevelser, det vil ikke gjøre meg noe godt. Disse personene er bare ute av livet mitt, og jeg går videre med trygg viten om at de ikke kan såre meg lenger fordi jeg har kommet meg videre.

Å konfrontere uten å ønske å komme videre gjør bare vondt verre. Man ripper opp i gamle sår og de får aldri gro.

Hva er det ts ønsker egentlig?

[AnonymBruker]

Bitterhet er å drikke gift og tro at andre skal dø av det.

Til dere bedrevitere som mener at fasiten på dette problemet er å tilgi og gå videre som om ingenting har hendt- vennligst hold dere utenfor.

[AnonymBruker]

Til dere bedrevitere som mener at fasiten på dette problemet er å tilgi og gå videre som om ingenting har hendt- vennligst hold dere utenfor.

Til informasjon: Du er på et diskusjonsforum. Det ligger i sakens natur at folk her ønsker å diskutere. Du kan ikke velge at kun de som svarer det du ønsker å høre skal få lov til å delta.

[AnonymBruker]

Til informasjon: Du er på et diskusjonsforum. Det ligger i sakens natur at folk her ønsker å diskutere. Du kan ikke velge at kun de som svarer det du ønsker å høre skal få lov til å delta.

Åja, takk for opplysningen!

[Hanselot]

Åja, takk for opplysningen!

Du som storesøster burde kanskje være i stand til å tenke litt mer igjennom hva ts nå er i ferd med å gjøre. Kanskje gi henne noen råd på veien, istedet for umodne utsagn på ett forum.

Jeg skjønner dere ikke har hatt verdens beste oppvekst, men hva ønsker ts å oppnå med å konfrontere far og stemor? Dersom halvparten av det som ts forteller er sant så virker far og stemor ikke som typen som ikke får sove om natten om de nå blir konfrontert med dette. I så tilfelle vil ts bare bli enda mer provosert og livet føles enda mer urettferdig. Det å konfrontere noen som ikke bryr seg er utrolig provoserende og skaper bare enda flere frustrasjoner.

Er det deres mor dere vil oppnå en rettferdighet ovenfor eller er det barna det er snakk om? Sliter hun fortsatt med skilsmissen 15 år etter, bryr dere om hva hun syns om at gamle sår igjen skal åpnes. Er det viktigst å konfrontere far eller er det viktigst å ta hensyn til mor (som dere er mest glad i) Gjør dere dette kun for egen del er det utrolig egoistisk å ikke snakke med mor om det, da hun trolig var ferdig med denne saken for lenge siden.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er TS søster.

Jeg har kun skrevet det ene innlegget, de over her er ikke meg, bare for å ha det oppklart.

Ellers mye greie svar her, andre ikke. Forstår at det er vanskelig å gi råd i en slik situasjon.

Konfrontasjonen er nok mest for hennes del, for å la far og stemor få vite hva hun føler. Tror ikke de ødelegges av det akkurat.

For min del er jeg noenlunde ferdig med saken.

[yxnyx]

Beklager, men jeg tror skurken i det hele er moren din, det virker som om hun fortsatt er utrolig bitter etter bruddet og øser ut av seg gammel grums til sine døtre. Og hun gir tydeligvis blaffen i at døtrene skal ha et godt forhold til sin far. Noen eksempler:

Han klagde også på at han måtte betale fullt barnebidrag for den måneden han flyttet ut, siden han hadde betalt halve strømregningen den måneden...

Så utrolig smålig å fortelle om slike ting. Foreldrene dine hadde helt sikkert krangler om økonomi og deling av boet, det er regelen snarere enn unntaket ved samlivsbrudd. Jeg regner med at moren din ikke har fortalt noe om sine urimelige krav, hmm?

Min stemor troppet opp på døren for å kreve eiendeler, for å kreve mer samvær osv. De ringte også og kjeftet på min stefar av alle ting.

Det var krangel om samvær med barna, hvor faren din ønsket mer samvær enn det moren din var villig til å gi. Grusomt ondt av ham, ikke sant? At stemoren din involverte seg, og prøvde å hjelpe faren din vil jeg heller ikke kalle ondskap, akkurat.

Jeg synes det er synd at du har holdt så mye inne i deg og ikke hatt mot til å ta opp spørsmål etter hvert som de dukket opp. F.eks spurt om hvorfor dere ikke fikk treffe moren deres på sykehuset den gangen. Og stemoren din trodde selvsagt at den hytteturen var det beste for dere der og da, selv om dere som små barn var av en annen oppfatning, hvordan i alle dager går det an å tro noe annet? Det virker jo som hun tok seg mye av dere mens moren deres var syk. Og du konkluderer med at hun tok seg av dere av ondskap?!

Videre hadde det jo gått an å rett og slett spørre faren din om han ikke syntes det var en litt rar løsning å splitte serviset i to, og om han kanskje kan bytte tilbake på noe vis nå.

Osv. Alt i alt mange småting, som tydeligvis har vokst seg ut av proporsjoner for deg. Men tro meg, å gå i strupen på faren og stemoren din vil ikke løse noe, for noen av partene.

[Skylines]

...

Endret 4. januar 2011 av Skylines

[AnonymBruker]

Beklager, men jeg tror skurken i det hele er moren din, det virker som om hun fortsatt er utrolig bitter etter bruddet og øser ut av seg gammel grums til sine døtre. Og hun gir tydeligvis blaffen i at døtrene skal ha et godt forhold til sin far. Noen eksempler:

Så utrolig smålig å fortelle om slike ting. Foreldrene dine hadde helt sikkert krangler om økonomi og deling av boet, det er regelen snarere enn unntaket ved samlivsbrudd. Jeg regner med at moren din ikke har fortalt noe om sine urimelige krav, hmm?

Det var krangel om samvær med barna, hvor faren din ønsket mer samvær enn det moren din var villig til å gi. Grusomt ondt av ham, ikke sant? At stemoren din involverte seg, og prøvde å hjelpe faren din vil jeg heller ikke kalle ondskap, akkurat.

Jeg synes det er synd at du har holdt så mye inne i deg og ikke hatt mot til å ta opp spørsmål etter hvert som de dukket opp. F.eks spurt om hvorfor dere ikke fikk treffe moren deres på sykehuset den gangen. Og stemoren din trodde selvsagt at den hytteturen var det beste for dere der og da, selv om dere som små barn var av en annen oppfatning, hvordan i alle dager går det an å tro noe annet? Det virker jo som hun tok seg mye av dere mens moren deres var syk. Og du konkluderer med at hun tok seg av dere av ondskap?!

Videre hadde det jo gått an å rett og slett spørre faren din om han ikke syntes det var en litt rar løsning å splitte serviset i to, og om han kanskje kan bytte tilbake på noe vis nå.

Osv. Alt i alt mange småting, som tydeligvis har vokst seg ut av proporsjoner for deg. Men tro meg, å gå i strupen på faren og stemoren din vil ikke løse noe, for noen av partene.

Å dra inn moren vår i denne saken er helt unødvendig. HUN ble bedratt, han tok med seg alt unntatt huset når han dro, søsteren min og jeg likte ikke å være hos far og stemor pga. lynnet deres. Er enig i mye i denne tråden, takk til dere som gir gode svar, men å dra inn moren vår som den "slemme skurken" er veldig drøyt. Det hun har fortalt oss som jeg har referert til her har vi selv spurt om å få vite i de siste par årene. Hun har aldri fortalt oss slikt da vi var barn.

[yxnyx]

Å dra inn moren vår i denne saken er helt unødvendig. HUN ble bedratt,

Jo, jeg tror hun har spilt en ganske stor rolle i forhold til de følelsene du sitter med i dag, og at det er nødvendig å reflektere over. Beklager at jeg kalte henne skurk, hun har sikkert ikke ment å gjøre deg så sint og bitter som du faktisk har blitt. Men hun har utvist svært dårlig dømmekraft når hun har svartmalt faren din ved å trekke fram alle mulige og umulige eksempler på klandreverdig oppførsel. (Han tok med seg masse mat fra fryseren rett etter bruddet osv). Døtre er døtre og ikke venninner, det gjelder også selv om døtrene er blitt myndige.

Ja, moren din ble bedratt og forlatt. Klart det er vanskelig. Men det er samtidig en veldig, veldig vanlig ting. Så vidt jeg vet ender ca 1/3 av alle ekteskap med skilsmisse, og ca 25 % av alle som er i et forhold er utro. (Det siste utsagnet mitt finner du dokumentasjon for her: http://www.forskning.no/Artikler/2003/juli/1057756567.88) Jeg sier ikke dermed at utroskap er greit, men å demonisere noen fordi de er utro er vel ikke akkurat nødvendig.

han tok med seg alt unntatt huset når han dro,

Halvparten av alt skulle det vel være, det er det som er blitt sagt tidligere i tråden i alle fall. Lot faren din virkelig moren din få huset? Det høres i så fall utrolig generøst ut.

søsteren min og jeg likte ikke å være hos far og stemor pga. lynnet deres.

Det må du selvfølgelig få føle på selv. Men innlegget ditt preges ikke av at du har problemer med kjemien med faren din på generelt grunnlag, det preges av en enorm bitterhet over en urett faren din gjorde mot moren din for - hva - 15 år siden? Og det er dette som er spesielt, og som ikke høres særlig sunt ut. Og å kalle stemoren din en hore, etter at hun har holdt sammen med faren din i så mange år og fått tre barn med ham- det er også ganske spesielt.

[AnonymBruker]

Som mamma (ikke til TS) må jeg si at det er med blandede følelser jeg leser dette innlegget. Jeg sitter selv i samme situasjon som TS sin mamma, og har tre barn å beskytte. Min eks har opplevd mye av det samme i sin barndom og har aldri konfrontert foreldrene sine med noe av det som skjedde da. Og nå har han gjort akkurat det samme selv. Jeg tror det er kjempeviktig å få det ut og bli ferdig, men jeg tror også at det er viktig å få hjelp av en psykolog til å sortere tankene på forhånd.

Mht mammas rolle i det her (det er en del som legger mye skyld på mor) så tror jeg faktisk ikke det er en bitter mor i kulissene. Jeg har lest og snakket med mange som har stått i denne situasjonen tidligere, og det viser seg veldig ofte at når barna begynner å bli voksne ser de plutselig familien sin på en "riktigere" måte. De klarer fint på egen hånd å se hvem som oppførte seg bra og dårlig. Og det er ofte den foreldren som ikke har sagt noe stygt som vinner på det i lengden.

Det er på en måte min trøst i egen situasjon også. Det krever mye å ta så mange "slag" og svik og ikke slå tilbake. Å ikke si noe nedsettende om pappaen og hans nye kjæreste osv. Men i lengden lønner det seg. Og det tror jeg kanskje er det som har skjedd med TS? At mammaen har oppført seg bra hele veien og at det er derfor barna støtter henne sånn. Og uansett hvor lykkelige skilsmisser skal være så er det en enorm sorg for barna! Mine har det fremdeles kjempetøft selv om det har gått over ett år nå, så kommer det opp igjen flere ganger i uka. Jeg håper de vet at de alltid kan snakke med meg om det og at egne erfaringer gjør at de ikke gjør det her selv som voksne.

Og jeg mener at TS har all rett til å konfrontere faren sin og si at det her sliter hun med fremdeles. Det er ikke unormalt å bære på det i så mange år, når de aller fleste av disse årene har du vært ett barn. Barn bearbeider ikke ting på samme måte som voksne. Hadde du vært 30 når det skjedde og skrev den tråden her 15 år senere hadde jeg nok begynt å lure litt på deg;-)

[AnonymBruker]

Som mamma (ikke til TS) må jeg si at det er med blandede følelser jeg leser dette innlegget. Jeg sitter selv i samme situasjon som TS sin mamma, og har tre barn å beskytte. Min eks har opplevd mye av det samme i sin barndom og har aldri konfrontert foreldrene sine med noe av det som skjedde da. Og nå har han gjort akkurat det samme selv. Jeg tror det er kjempeviktig å få det ut og bli ferdig, men jeg tror også at det er viktig å få hjelp av en psykolog til å sortere tankene på forhånd.

Mht mammas rolle i det her (det er en del som legger mye skyld på mor) så tror jeg faktisk ikke det er en bitter mor i kulissene. Jeg har lest og snakket med mange som har stått i denne situasjonen tidligere, og det viser seg veldig ofte at når barna begynner å bli voksne ser de plutselig familien sin på en "riktigere" måte. De klarer fint på egen hånd å se hvem som oppførte seg bra og dårlig. Og det er ofte den foreldren som ikke har sagt noe stygt som vinner på det i lengden.

Det er på en måte min trøst i egen situasjon også. Det krever mye å ta så mange "slag" og svik og ikke slå tilbake. Å ikke si noe nedsettende om pappaen og hans nye kjæreste osv. Men i lengden lønner det seg. Og det tror jeg kanskje er det som har skjedd med TS? At mammaen har oppført seg bra hele veien og at det er derfor barna støtter henne sånn. Og uansett hvor lykkelige skilsmisser skal være så er det en enorm sorg for barna! Mine har det fremdeles kjempetøft selv om det har gått over ett år nå, så kommer det opp igjen flere ganger i uka. Jeg håper de vet at de alltid kan snakke med meg om det og at egne erfaringer gjør at de ikke gjør det her selv som voksne.

Og jeg mener at TS har all rett til å konfrontere faren sin og si at det her sliter hun med fremdeles. Det er ikke unormalt å bære på det i så mange år, når de aller fleste av disse årene har du vært ett barn. Barn bearbeider ikke ting på samme måte som voksne. Hadde du vært 30 når det skjedde og skrev den tråden her 15 år senere hadde jeg nok begynt å lure litt på deg;-)

TS her. Tusen takk for et godt svar :-) Fint å høre fra de som er i lignende situasjoner.

[Independent_]

Hvis jeg var deg så ville jeg tatt denne samtalen sammen med de involverte hos en psykolog. På den måten blir det orden i kaoset, når psykologen kan holde orden med å gi ordet, føre ordet videre, passe på at far ikke hisser seg opp og å evt. gi råd om hvordan man skal starte/avslutte og holde igang samtalen på en ordentlig måte. Da blir den utført riktig, og forhåpentligvis så vil de involverte se hva som faktisk pågår og hva dere er plaget med, år etter at det har skjedd.

Det er en veldig alvorlig sak du sitter midt oppi. Å faktisk hate sin far over handlinger han har gjort, er ikke noe man unner en datter eller sønn. Som sagt, oppsøk en psykolog. Du kan dra til psykologen på enkelttime først for å bli kjent med psykologen og se om du føler deg komfortabel i den posisjonen. Så kan du bare si til psykologen hva du ønsker, at du ønsker å ha en samtale med familien din sammen der. Det er en helt normal ting som psykologer gjør titt og ofte, og jeg kan love deg at det bruker å hjelpe