Vanskelig prat med far og stemor i vente...

[AnonymBruker]

Jeg har en kjip samtale i vente, men jeg føler at jeg MÅ ha den for å få ro i hodet rett og slett. Spørsmålet er bare hvordan jeg skal gå frem, kanskje noen av dere har tips.

Kort fortalt var faren min utro mot mamma for rundt femten år siden, med den dama han er gift med i dag. I tillegg til selve utroskapen (som jeg ser på som et enormt svik) oppførte de to seg som sinnsyke idioter mot mamma, stefaren min, søsteren min og meg i ettertid. For eksempel holdt mamma på å dø av hjernehinnebetennelse ikke så lenge etter at pappa flyttet ut. Den dagen stemoren vår skulle ta oss med på sykehuset for å besøke henne (hun er ansatt ved sykehuset), lot hun oss bare se mamma stå i vinduet og vinke, før hun tok oss med på hyttetur istedetfor. Vi ville ikke på hyttetur engang. Og som sagt- mamma hadde nesten dødd fra oss, og vi hadde ikke sett henne på flere uker. Ren ondskap å ikke la oss møte henne rett og slett.

Pappa tok også med seg halvparten av ALT i huset + flere møbler når han dro. Den dag i dag har han halvparten av to flotte serviser som mamma fikk av moren sin til jul. Jeg drømmer om de servisene nesten hver natt, fordi jeg er så oppsatt på å få de tilbake sånn at jeg kan gi dem til mamma... Sliter ofte med å få sove fordi jeg er besatt på å skape en form for rettferdighet.

Søsteren min og jeg liker ikke å være på besøk hos pappa, det har vi aldri gjort. Siden jeg bare var fem år når det verste pågikk husker jeg ikke så mye, så jeg har alltid hatt et bedre forhold til pappa og hans nye familie (de har fått tre barn siden 1998). Men i løpet av årene som har gått har jeg fått vite mer og mer, og det endrer hele min oppfatning av pappa som person, og ikke minst stemoren min som person. Jeg hater nesten min egen far for det han har gjort! Og det er veldig vanskelig.

Her om dagen snakket jeg med søsteren min om dette, og hun nevnte at pappa pleide å holde for nesa og munnen vår når vi grein, for at vi skulle være stille. Han har ellers veldig kort lunte, og er ikke den som ikke fyrer seg opp hvis noen er uenig/kritiserer ham for det han sier/gjør. Han låste seg inn i huset når mamma kastet ham ut, og tok masse mat fra fryseren. Han klagde også på at han måtte betale fullt barnebidrag for den måneden han flyttet ut, siden han hadde betalt halve strømregningen den måneden... Og pappa er ikke den som kvier seg for å bruke penger! I dag har han et stort hus som han arvet av farfaren min, og han har kjøpt to nye biler, to boblebad, vinkjeller til en verdi av flere hundre tusen kroner samt ny båt og naust. Derfor svir det ekstra mye å tenke på at han mange år ikke ga oss julegaver engang, for ikke å snakke om bursdagsgaver. Han ga faktisk gaver til søskenbarna våre, men ikke oss... Helt perverst når man ser det utenfra. Og jeg blir helt flau over at han er min far.

Det er bare så mye FEIL som har skjedd, så mye urettferdighet og ondskap mot moren min og oss. Moren min er den snilleste i verden, og det er stefaren min også. De er alltid der for meg og søsteren min, uten dem hadde jeg hatt det veldig vanskelig.

Men hva bør jeg gjøre. Ta denne samtalen over telefon, ansikt til ansikt, eller noe annet? Noe må jeg gjøre iallefall. Jeg vil at de skal vite at dette ALDRI kommer til å være greit for meg, at jeg aldri kan tilgi. Og jeg ønsker ikke å ha kontakt med stemoren min. Jeg håper pappa er utro mot henne også. Hun er en hore rett og slett, og jeg hater henne.

[Cumulus]

Uff, det høres ut som du har mange ubearbeidete følelser fra barndommen. Har du vurdert å snakke med en psykolog, for å rydde litt i tankene dine? Håper det ordner seg for deg..

[Havbris]

Jeg tror også at du trenger å snakke med noen om alt dette som plager deg. Men er du sikker på at det er far og stemor du skal snakke med? Det virker som du har masse undertrykte ting som du først kanskje skal snakke med noen andre om - som f. eks en psykolog?

[Gjest Tigress]

Kva ønskjer du å få ut av den samtalen med faren din? Viss heile poenget er å vrenge ut heile mageinnhaldet ditt så kan du vel like gjerne skrive ei bok? Slik du skriv her vil det vere umogleg for deg å få ein kommunikasjon med faren din.

[AnonymBruker]

Kva ønskjer du å få ut av den samtalen med faren din? Viss heile poenget er å vrenge ut heile mageinnhaldet ditt så kan du vel like gjerne skrive ei bok? Slik du skriv her vil det vere umogleg for deg å få ein kommunikasjon med faren din.

Haha, utrolig bra svar du. Takk så mye for forståelsen. ... :-P

Det jeg ønsker å få ut av samtalen er at han og stemoren min skal vite at ting ikke er greit, fordi jeg alltid har gitt inntrykk av at alt er i orden. Jeg vil at de skal vite at det de har gjort ikke kan tilgis, og jeg vil heller ikke ha mer kontakt med min stemor. Jeg kan godt ha et forhold til faren min, men da vil jeg at det ikke skal ligge noe og murre under overflaten resten av livet mitt.

[lulle]

Det høres absoulutt ut som du har behov å snakke med noen. Hvorfor ønsker du å snakke med far og stemor om dette? Er det for å få dem til å innse at de gjorde dere søsken (og mor?) urett? Hvis det er tillfelle må du ikke håpe for mye. Antagelig vil du ikke få noen unnskyldning fordi de handlet ut fra sine egne forutsetninger. Antagelig mener de også at det var rett. Jeg er redd at en slik samtale bare vil gjøre vondt verre, fordi du mest sannsynlig ikke vil få annerkjennelse av hva du føler.

Prøv å finne en fin psykolog du kan prate med, dette er en person med objektiv og faglig perspektiv som sikker kan hjelpe deg mye bedre :-)

[AnonymBruker]

Du misliker det faren din har gjort, og nevner en hel del rundt hva han har gjort og ikke gjort i forhold til moren din, men hva mener hun om dette?

[AnonymBruker]

Kva ønskjer du å få ut av den samtalen med faren din? Viss heile poenget er å vrenge ut heile mageinnhaldet ditt så kan du vel like gjerne skrive ei bok? Slik du skriv her vil det vere umogleg for deg å få ein kommunikasjon med faren din.

du kunne holdt igjen dit eget mageinnhold ihvertfall

[Gjest Blondie65]

Jeg reagerer svært sterkt på hele innlegget ditt fordi du åpenbart har gjort deg opp en mening ut fra minner som du har fått forsterket fra din søster. Du har kun denne versjonen av virkeligheten.

La meg ta et par eksempler:

Din far tok med seg halvparten av det som var i huset. Visste du at det har han lov til og rett på i henhold til ekteskapsloven? Man kan synes det er merkelig at et servise blir delt og andre ting, men dette er noe dine foreldre - ikke du som barn - skal gjøre og bli enige om. Sitter din mor i dag og gråter over resten av serviset og hauser opp stemningen?

Dere fikk ikke besøke din mor, hun måtte vinke fra vinduet. Javel - lå hun kanskje på isolat fordi hun hadde redusert imunforsvar og dere kunne ikke slippe inn? Du var 5 år på dette tidspunktet, har det slått deg at minnene dine kanskje er selektive?

HVIS du skal ta denne samtalen med din far synes jeg at du skal ha denne samtalen som en oppklaring av ting du ikke forstår. Ikke som en "fy deg far jeg anklager deg for alt jeg ikke forstår". Men jeg tror du burde snakke med din mor først for å få oppklart en del fakta rundt hendelsene. Deretter synes jeg du skal snakke med din far. Og hvis det er slik at din far har vært utro ja så er det din far du bør anklage, ikke din stemor. Hvem er du egentlig til å legge deg borti dette nå så mange år etter? Er din stemor ond eller føler du at det er omstendigheter du ikke forstår som du gir henne skylden for? Kan det være at du ikke skal blande deg bort i din mor og din fars kjærlighetsliv og diktere hva de skal synes og føle for at du skal akseptere dem?

Jeg anbefaler deg sterkt å få hjelp fra en nøytral part - f.eks. en psykolog - til å bearbeide følelsene dine slik at du får et perspektiv på tingene.

Og det at du har sagt / gitt inntrykk av at ting er greit tidligere betyr ikke at du synes alt din far eller mor gjør i dag eller gjorde den gangen er greit. Men som barn har du bare ikke noe med hva slags liv dine foreldre lever. Og den plassen bør du få hjelp til å finne.

Jeg har sympati med deg for ditt voldsomme raseri. Men få noen til å hjelpe deg med det istedet for å skyte vilt rundt deg med anklager og halvt huskede minner.

[AnonymBruker]

Du misliker det faren din har gjort, og nevner en hel del rundt hva han har gjort og ikke gjort i forhold til moren din, men hva mener hun om dette?

De har et ikkeeksisterende forhold og møter hverandre kun når de må (familiesammenkomster, høytid o.l.). På lillejuleaften kom pappa innom med julegave til søsteren min og meg, og det ble en veldig ubehagelig stemning i huset. Han gikk bare rett inn og ned i stua der vi satt og spiste. En time senere kom han tilbake med et julekort til hver av oss- med bilde av de tre barna og stemoren min på. :-P

Moren min har slitt mye med dette, så hun ønsker ikke å ha noe med ham å gjøre. Det synes jeg er veldig forståelig, særlig siden han ikke er en person som tar selvkritikk lett.

[Gjest norah]

Jeg ville personlig vurdert å skrive et brev - for da kan du si det du ønsker uten å få avbrytelser/si ting feil etc.

Men jeg hadde først gjort dette ETTER du har hatt endel timer i samtale med noen.

Det er viktig å ha reflektert mye over dette før du konfronterer, ellers opnår du kanskje noe helt annet enn det du egentlig ville.

Du må være beredt på at du får en uønsket reaksjon, og/eller at de har en annen oppfatning av ting, og/eller at du får vite ting om din mor som også kan forklare endel ting.

Det er mye man huske som barn som ikke nødvendigvis viste alle sider av saken - eller at de vil tilbakevise deres oppfatning.

Så selv om jeg synes Blondie 65 er unødig krass i sitt innlegg(og kanskje mangler litt forståelse) har h*n rett i at det kan være ting her man husker som ikke faktisk skjedde slik. Det kan derfor være en god idè å spørre han først om hva som egentlig skjedde i disse situasjonene.

Du må også være beredt til å stå helt alene - og stå for dine egne meninger uten å dra inn andre personers meninger/oppfattelser.

Du kan altså bare henvise til DIN historie, og ikke trekke inn din mor eller søsters meninger("vi mener alle at......."), fordi da er du så avhengig at alle er enige og samstemte - og ikke minst klare til å ta det som kan bli en helvetes fight i mange år fremover.

Så; jeg vil gjerne støtte deg i å konfrontere, men du skal vite godt hva du gjør med deg selv når du tar denne avgjørelsen.

Håper du får styrke til å gjøre det, men forsøk først å bearbeide det innad med hjelp av en profesjonell.

Først da klarer du å separere dine følelser i dag, og det som skjedde da. Det er viktig om du skal stå støtt i konfrontasjon.

Endret 16. februar 2013 av norah

[AnonymBruker]

Jeg reagerer svært sterkt på hele innlegget ditt fordi du åpenbart har gjort deg opp en mening ut fra minner som du har fått forsterket fra din søster. Du har kun denne versjonen av virkeligheten.

La meg ta et par eksempler:

Din far tok med seg halvparten av det som var i huset. Visste du at det har han lov til og rett på i henhold til ekteskapsloven? Man kan synes det er merkelig at et servise blir delt og andre ting, men dette er noe dine foreldre - ikke du som barn - skal gjøre og bli enige om. Sitter din mor i dag og gråter over resten av serviset og hauser opp stemningen?

Dere fikk ikke besøke din mor, hun måtte vinke fra vinduet. Javel - lå hun kanskje på isolat fordi hun hadde redusert imunforsvar og dere kunne ikke slippe inn? Du var 5 år på dette tidspunktet, har det slått deg at minnene dine kanskje er selektive?

HVIS du skal ta denne samtalen med din far synes jeg at du skal ha denne samtalen som en oppklaring av ting du ikke forstår. Ikke som en "fy deg far jeg anklager deg for alt jeg ikke forstår". Men jeg tror du burde snakke med din mor først for å få oppklart en del fakta rundt hendelsene. Deretter synes jeg du skal snakke med din far. Og hvis det er slik at din far har vært utro ja så er det din far du bør anklage, ikke din stemor. Hvem er du egentlig til å legge deg borti dette nå så mange år etter? Er din stemor ond eller føler du at det er omstendigheter du ikke forstår som du gir henne skylden for? Kan det være at du ikke skal blande deg bort i din mor og din fars kjærlighetsliv og diktere hva de skal synes og føle for at du skal akseptere dem?

Jeg anbefaler deg sterkt å få hjelp fra en nøytral part - f.eks. en psykolog - til å bearbeide følelsene dine slik at du får et perspektiv på tingene.

Og det at du har sagt / gitt inntrykk av at ting er greit tidligere betyr ikke at du synes alt din far eller mor gjør i dag eller gjorde den gangen er greit. Men som barn har du bare ikke noe med hva slags liv dine foreldre lever. Og den plassen bør du få hjelp til å finne.

Jeg har sympati med deg for ditt voldsomme raseri. Men få noen til å hjelpe deg med det istedet for å skyte vilt rundt deg med anklager og halvt huskede minner.

Jeg synes ikke jeg skyter vilt rundt meg med anklager og halvt huskede minner for å sitere deg. Jeg har fått gjenfortalt flere historier fra forskjellige slektninger. Moren min lå ikke på isolat, og var frisk nok til å få besøk av oss.

Greit for meg at du holder med faren min sin rett til å være utro og ta med seg halvparten av alt i et hus der hans to barn og tidligere livspartner skal bo, men jeg ser på det som en helt uforståelig kvalm handling. Moren og faren min var ikke gift, men de hadde vært samboere i nesten 20 år. Om han derfor har rett til å ta med seg halvparten av alt så synes jeg det er en merkelig lov.

Moren min sitter så absolutt ikke og hauser opp det med servisene- det er noe jeg selv har lagt merke til de gangene jeg har vært på besøk hos faren min, og fikk i år vite at de servisene egentlig tilhører mamma. Vær så snill å ikke dra inn materialisme som det verste i verden i denne saken. Servisene er arvestykker med høy affeksjonsverdi, og det er derfor det smerter at pappa tok de med seg.

Jeg synes i det hele tatt at ditt svar til meg er veldig provoserende. Jeg prøver så godt jeg kan å få frem hvor ondskapsfull stemoren min kan være, men det virker ikke som om du tar noe av det jeg skriver seriøst. Jeg husker fremdeles at hun straffet oss med å klipe oss hardt rundt kjeven hvis vi ikke drakk opp melken vår (jeg drikker ikke melk i dag på grunn av dette), og at hun tok oss med til frisøren og ba dem klippe av oss alt det lange håret vårt. Hun virker som en sadistisk person, som jeg ikke ønsker å ha noe med å gjøre.

Et rotete svar fra meg, men jeg håper du kanskje ser litt annerledes på ting nå.

[AnonymBruker]

Jeg tror også at du trenger å snakke med noen om alt dette som plager deg. Men er du sikker på at det er far og stemor du skal snakke med? Det virker som du har masse undertrykte ting som du først kanskje skal snakke med noen andre om - som f. eks en psykolog?

Til alle dere som anbefaler meg å gå til psykolog- det høres kanskje dumt ut, men jeg ønsker ikke å være en person som må "ha hjelp med hodet" av en profesjonell. Det går rent på selvoppfattelse og selvfølelse, da jeg av en eller annen grunn forbinder psykologer med noe negativt. Kanskje fordi jeg ikke kjenner noen som går til psykolog, og de jeg vet om som gjør det er ofte litt ekstreme.

I tillegg er jeg student uten jobb, så finansieringen i seg selv er et problem. Psykolog er vel kjempedyrt, og det siste jeg vil er å be foreldrene mine om penger til psykolog... Det blir for rart rett og slett

[Gjest Blondie65]

Det første du skal gjøre er å lese litt om hva en psykolog gjør. Det er ikke noe galt med hodet ditt, det har jeg aldri sagt heller. Men du har et voldsomt sinne i deg og du har så langt lagt all skyld på din far og spesielt din stemor. Det var din far som var utro ...

Når det gjelder deling av bo så er det dessverre / heldigvis slik at man deler alt i to den dagen man deler boet. Dette er selvsagt fordi at man begge har bidratt for å bygge opp hjemmet og ikke skal stille på bar bakke den dagen hjemmet oppløses. Jeg kan fortelle deg at det er mange nok som har gått i fellen og mistet absolutt alt den dagen forholdet tok slutt fordi de ikke hadde samboerkontrakt og bare ble satt på gaten. Jeg sa - det la du ikke merke til - at det var rart at et slikt servise ble delt og ikke bevart helt. Jeg er skilt selv og selv om vi var uenige om mye her i verden ble vi fort enige om at slike ting som i seg selv står samlet som en helhet skulle ikke deles men heller byttes i mot en tilsvarende ting. Slik fikk jeg et servise og han et annet. Er det et arvestykke fra din mors side som hun hadde før de var sammen skulle ikke serviset vært delt i det hele tatt.

Jeg forstår at du blir provosert. Men det ble jeg også. Og det blir jeg fordi du ensidig legger skyld på din stemor og din far. Og at du legger vekt på at han er frekk fordi han har tatt halvparten av boet - noe han altså har krav på. Din reaksjon på dette er noe av grunnen til at jeg tror du er blitt villedet til å se bare en side av saken. Men mye av det du sier om din far og stemor kan godt hende skyldes svært dårlig oppførsel fra deres side. Men du kommer ikke langt med å beskylde din far for å ta med halvparten av boet for det ville han kunnet gå til retten og bli tildømt.

[Gjest Gjest]

Har tonnevis med erfaring av samme type. La meg først si; Når folk her inne på et nettforum ikke er villig til å la deg eie dine følelser selv. Men setter spørsmålstegn ved din evne til å forstå (!) ved å påpeke at "du har hørt av din søster". Så kan de like gjerne si som din far ganske sikkert vil møte deg med; Dette har du drømt! Dette er ikke sant, det er noe du finner på. Din mor er gal, du har det fra henne, hun er bitter, du er bitter, du er psyk, du fantaserer, du er en dramaqueen og så videre i hele alfabetet.

For det er det eneste som vil komme ut av en konfrontasjon i dag. Uansett hvordan du velger å gjøre det, med brev, telefon eller ansikt til ansikt. Han har allerede vist at han ikke er interessert i å ta noe ansvar for egne handlinger. Og heller ikke kona. Han kommer følgelig ikke til å ta noe ansvar for dine følelser nå heller. Tvert imot. Så spør deg selv om det er verdt det?

Det du KAN gjøre er å begrense kontakten, ikke slippe dem langt inn i livet ditt. Ikke la dem styre tankene dine, følelsene dine. Og bestem deg for at DU aldri skal bli som dem, eller behandle noen slik de har gjort.

Beste ønsker fra en i samme situasjon.

[Gjest lia]

Få dette ut før du får egne barn, da blir alt fort mye vasnkeligere!Greit å få avklart ditt forfold til din stemor før hun plutselig skal være "bestemor".

[Havbris]

Til alle dere som anbefaler meg å gå til psykolog- det høres kanskje dumt ut, men jeg ønsker ikke å være en person som må "ha hjelp med hodet" av en profesjonell. Det går rent på selvoppfattelse og selvfølelse, da jeg av en eller annen grunn forbinder psykologer med noe negativt. Kanskje fordi jeg ikke kjenner noen som går til psykolog, og de jeg vet om som gjør det er ofte litt ekstreme.

I tillegg er jeg student uten jobb, så finansieringen i seg selv er et problem. Psykolog er vel kjempedyrt, og det siste jeg vil er å be foreldrene mine om penger til psykolog... Det blir for rart rett og slett

TS - man trenger ikke være en person som må "ha hjelp til hodet" som om man skulle være syk - for å gå til en psykolog. Jeg regner meg selv som ganske frisk stort sett - men jeg har selv søkt hjelp hos en psykolog med denne hensikt: å klare å slutte fred med fortiden og på den måten få fred selv fordi det ble for slitsomt å leve med med så mye sinne og sorg som jeg gjorde. Fortiden kan jeg ikke gjøre noe med - men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg skal leve med fortiden. For meg var dette nyttige samtaler som hjalp meg veldig

[tåke]

jeg tror en psykolog kunne hjulpet deg. veldig mange går til psykolog uten store psykiske lidelser, men har plager eller traumer de trenger å få snakket om. ikke bare psykisk syke hos en psykolog med andre ord.

det trenger heller ikke å være dødsdyrt. faktisk kan det være helt gratis hvis du får en henvisning fra f.eks. fastlege.

jeg skjønner at du øsnker å få dette ut, helst til faren din. for at du ikke skal si noe du ikke egentlig mener (som ofte skjer face to face), og som du kommer til å angre på i fremtiden ville jeg skrevet et brev, som noen av de andre sa. meget viktig at det er et SAKLIG brev.

da bør du også redusere kontakten med dem.

lykke til

[Gjest mille]

Du må ikke la hatet ditt styre deg TS. Prøv å finn sinnsro slik som du har det nå, og gled deg over at din mor har en god mann nå, og gled deg over at du kan velge hvem du vil ha i livet ditt. Du behøver ikke din far, og du behøver ikke dvele og fortvile mer over det som har skjedd din mor.

Glem pengene din far har, blås i det. Hvorfor trenger du gaver fra ham uansett, hva slags følelsemessige verdier ville disse gavene gi deg utenom å skape kvalme.

Din mor er lykkelig med en ny mann nå, og du har barn og en familie å tenke på. Gled deg over det gode du har, og la gammelt være forbigått.

Tenk på kjærligheten i stedet for hatet.

[Gjest mille]

Oisann, leste feil og ser nå at TS ikke har barn selv. =P