Deres begravelse

[Gjest Lebewesen93]

Har du tenkt på deres egen begravelse ? Hvem som kommer, hvem som ikke kommer, hvorfor du skal begraves osv ?

Jeg sitter liksom å tenker nå, at om jeg døde av en eller annen grunn nå, så ville det vært utrulig få folk i begravelsen min!

Ikke at det egentlig betyr så veldig mye for meg, men hadde vært trist om bare de aller næreste i familien og et pr venner dukket opp -__-

Jeg bor på et lite sted, så mulig noen naboer og slikt hadde dukket opp, men er jo langt i fra sikkert.

Hadde vært "flaut" ( ikke at jeg hadde lagt merke til det ?) om det "bare" kom noen få stk, hva ville de få tenkt om meg da ?

Litt rart å sitte å tenke sånn når man bare er 17 år å har mange år igjen å leve, men sånn blir det når man er trøtt å hører på musikk som kunne passet i en begravelse

Tenker du på din begravelse ?

[Gjest Pet]

Tenker du på din begravelse ?

Ja, noen ganger når jeg har pms. Da ser jeg for meg hele begravelsen og gråter i strie strømmer.

[Gjest Adera]

Nope. Det gjør eg sjeldent.

[Hotbots]

Ja tenker på det en gang i blandt. Tror jeg vil kremeres og helst ingen begravelse. Serimonien tenker jeg på... Hvis du skjønner..

[G3ntl3man]

Livet er for verdifullt og kort til å sitte å tenke på sin egen begravelse sier da jeg... men det er mitt synspunkt. Døden er jeg ikke redd for, den rammer oss alle. Har vært med å arrangere to begravelser, og da får man satt seg litt inn i hva som er viktig for de rundt, de pårørende. Det er for dem begravelsen er viktig, og ikke den som går bort, synes jeg da...

Men å tenke på hva som var viktig for den som går bort, ja - der ligger svaret på hvordan begravelsen bør bli... selv vil jeg kremeres og aksen skal spres på ett vakkert sted i vår herlige natur...

[Mann 42]

Nei. Jeg kommer ikke til å delta, vet du.

Endret 29. desember 2010 av Mann 42

[lorena]

Livet er for verdifullt og kort til å sitte å tenke på sin egen begravelse sier da jeg... men det er mitt synspunkt. Døden er jeg ikke redd for, den rammer oss alle. Har vært med å arrangere to begravelser, og da får man satt seg litt inn i hva som er viktig for de rundt, de pårørende. Det er for dem begravelsen er viktig, og ikke den som går bort, synes jeg da...

Men å tenke på hva som var viktig for den som går bort, ja - der ligger svaret på hvordan begravelsen bør bli... selv vil jeg kremeres og aksen skal spres på ett vakkert sted i vår herlige natur...

Reflektert du var da, *sende over en morgen kaffekopp*

Har sett for meg at jeg ønsker sangen Loreena Mckkennitt-Dante's Prayer, i min begravelse. Finner jo ikke finere sang enn denne. Og eventuelt palegreen eyes med Thomas Dybdahl. Usikker på kremmering eller begravelse?

[Gjest Silvermist]

Nei, det tenker jeg aldri på.

[Gjest Fikira]

Nope, bryr meg ikke.

De som skal holde begravelsen får bestemme selv hvordan den skal foregå.

Og hvor mange som kommer er irrelevant.

[AnonymBruker]

Er rimelig suicidal i perioder, så blir til at jeg tenker en del på begravelsen min noen ganger

Men som de over her nevner, man skal jo ikke delta selv, den er jo for de etterlatte sin skyld.

Men jeg vil definitivt bli kremert, tanken på å råtne er litt skremmende, synes jeg...

[Sugerøret]

ser jo helst at det ikke blir

Kirkebegravelse med mye halleluja osv

at mange sørger

jeg blir begravet i kiste -uhææææææææh

ellers blir det opp til de som står igjen.

[AnonymBruker]

Nei, det tenker jeg ikke på. Vet at de nærmeste kjenner meg godt nok til å arrangere en passende begravelse, og hvor få eller mange som kommer bryr jeg meg ikke om. Forøvrig er det sånn at selv om man føler seg ensom og som om ingen vil komme i begravelsen om en skulle dø, så kommer det alltid masse folk i begravelsen til unge mennesker - og mange sørger selv om de kanskje ikke var nære venner.

[AnonymBruker]

Jeg håper jeg forsvinner og dør et sted hvor ingen noensinne finner kroppen min.

[Gjest Adriana.]

Eg skal kremerast eg.

Orkar ikkje tanken på å være stengt inne i ei kiste resten av evigheita

[Gjest Krizzy]

Som 21 år gammel, så gjør jeg ikke det, nei. Tror nemlig jeg har mange tiår igjen å leve!

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt og gitt beskjed til mine nærmeste.

Jeg vet til og med hva ungene mine ønsker.

Hvem som kommer spiller ingen rolle. Den tanken har jeg faktisk aldri tenkt på.

Var i en begravelse hvor det ikke kom mange folk. Det visste jeg på forhånd. Var en vakker og god begravelse.

[Gjest brutal_mann]

Begravelsen? Nei...

[AnonymBruker]

eneste ønske jeg har for min begravelse er at folk skal komme i hva de vill, akkkurat hva de vil, uannsett!!

[Pingting]

I det siste har jeg faktisk tenkt på min egen begravelse, ja. Normalt sett tenker jeg ikke på dette i det hele tatt, det eneste jeg vet er at jeg vil ha en livssynsnøytral seremoni. Begravelsen er mest for de etterlatte tenker jeg, og jeg har ikke noen sterke preferanser om hverken det ene eller det andre - så da får det være opp til dem. De vet hvilke farger og hvilken musikk jeg liker, så om de vil ha noe de tror jeg ville satt pris på er vel det bare fint.

Men: nå vurderer jeg å bli testator, altså at kroppen min doneres til universitetet og brukes i undervisning og forskning. Det setter endel begrensninger på bisettelse - den må skje raskt og kroppen blir jo ikke begravd ordentlig. Det kan det ta opptil to år før skjer. Denslags er det greit å snakke med dem om før jeg tar en endelig avgjørelse.

Men det er jo bare omstendighetene rundt. Alt det andre bryr jeg meg ikke om.

Endret 29. desember 2010 av Pingting

[redchilli]

tenker bare på at jeg skal bli kremert. Orker ikke tanken på å ligge innesperret i en kiste. Hva hvis jeg våkner