tror jeg er deprimert?

[Gjest Johanne18]

Jeg vet at vi tenåringer(er 18år) har tendenser til å være sure, late og hva nå enn det måtte være. Men tror det er noe mer enn det.

Vil først si at jeg ikke har noen planer om selvmord, selvskading etc.

Men jeg absolutt HATER livet mitt. Har vært aktiv fra jeg var liten, men fikk noen alvorlige skader så måtte slutte for et år siden. Nå gjør jeg INGENTING. Kunne jeg fått vilja mi hadde jeg ikke gjort NOE annet enn å ligge under dyna i senga mi.

Noen ganger må jeg bare få det ut til og med."Hater livet mitt", "Faen så dust du er" osv. når jeg sier det føler jeg meg bedre, i to sekunder.

Jeg har angst for å gjøre nye ting, for å stå foran andre å prate, jeg blir sjeldent kjent med nye folk fordi jeg tenker at "de har sikkert nok med venner, gidder sikkert ikke å bry seg med meg". Det første jeg gjør når jeg kommer hjem fra skole er å legge meg å sove, noe som da kanskje forverrer saken.

Føler meg så deprimert og får ikke til alt jeg ønsker å gjøre. Det er sjeldent når venner spør at jeg vil være med dem. jeg VIL, men samtidig ikke.

Men samtidig som jeg ikke liker å stå foran andre å snakke, ELSKER jeg som regel å underholde. Når det er bare for moro. Har såå lyst til å dra å audition til filmer osv. Men er nervøs for at jeg ikke takler det.

Jeg gråter meg til søvn hver natt, og er utrolig lei. Men vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke lyst til å prate med lege, foreldre eller venner. Er det noen som har noen tips så jeg kan komme meg ut av depresjonen/perioden eller hva nå enn dette er.

[Plutseliten]

Du skriver jo klart og tydelig at du ikke vil prate med lege, foreldre eller venner. Det ville vel vært mitt første råd. For jeg tror det ville hjulpet å snakke med noen. Det burde være første steg. For du har jo allerede innsett selv at noe burde gjøres.. Kanskje det er litt skummelt og dra til psykolog - men kan du ikke starte med å snakke til en god venn/venninne? Tror de ville forstått og hjulpet bedre enn du tror selv..

Ønsker deg uansett lykke til. Alle fortjener bedre enn å måtte takle alt vondt på egenhånd.

[nickless]

Jeg tenker ogsaa det hadde vert fint aa snakke med noen,kanskje helsesoster om det er lettere med en som ikke staar deg n'r. Om det er helt uaktuellt,saa prov aa faa deg litt luft etter skolen.Gaa deg en tur ut!! Det kan kjennest som pes,men det klarner tankene og er godt for kropp og sinn! Kanskje er det en hund i nabolaget som gjerne blir med,saa kan du dele litt tanker med den ogsaa Masse lykke til,haaper det nye aaret bringer mye posetivt inn i livet ditt

[Gjest fyrverkeriet]

Sånn kan livet av og til virke til tider, alle har noen "deppe" perioder. Saken er bare at du må komme ut av din. Ingen kan gjøre det for deg absolutt ingen, bare DU.. Du må ta et valg å følge det opp. Det første du bør gjøre er å snu tankene dine.. hørt om law of attraction? Enkelt fortalt, du er som en magnet og suger til det det du sender ut. Negative tanker om deg selv/livet ditt fører til mer elendighet og depping. Snu det om, skriv en liste om deg og dine positive sider, hvem du er, hva du liker, hva som får deg til å le ol. Alt fra de små tingene, som jeg blir glad av å....... osv... Etter listen, forestill deg et supert liv, deg sammen med mange venner, hvor dere ler og koser dere, hvor flott du ønsker å være, osv, alt uten begrensninger! Kjenn på følelsen og smil inni deg!

Tanker har en enorm kraft bruk de! til det positive!

Og et siste lite råd, kom deg opp av sengen og bli med på en type aktivitet, trenger ikke være sport, men bare noe.. Det vil hjelpe masse, meld deg på et sminkekurs hvis du liker det og har mulighet for eksempel? eller bli med en teatergruppe?

Uansett, du er ikke alene, mye rundt oss får oss til å tro at "alle" andre gjør så mye spennede...det er ikke sånn, det er mange som ønsker at livet skulle vært anderledes. Saken er bare at man må selv velge å gjøre noe med det for å få endringer.

Lykke til kjære deg! Mange varme tanker sendes til deg fra meg!

[Hunky Dory]

.

Endret 29. desember 2010 av Hunky Dory

[AnonymBruker]

Forstår korleis du har det no kjempegodt! Hadde, og har det fortsatt slik sjølv. Begynte på ny skule i haust, takla det vel ikkje heilt og blei deprimert.

Er blitt litt bedre, men tilværelsen er fortsatt ganske grå og trist, og eg søv utrulig dårleg.

IKKJE steng deg inne, det gjer berre alt verre. Snakk med nokon som forstår, eventuelt send inn til sider som Klara Klok/ Si det med ord. Alt blir nok bedre snart skal du sjå

[Hunky Dory]

Et tips til deg vil være å slette telefonlisten din og vente på at folk ringer til deg, skap trygghet i familien din. Snakk med besteforeldrene dine og hør hva de foretok seg da de var på din alder, evt finn noen som kan fortelle deg om det.

[Hunky Dory]

Og, det er ikke rart du føler deg deprimert, du er deprimert. Å oppleve å gå fra aktiv til inaktiv på ett år er ganske psykisk tungt, du opplever noe som heter kognitiv dissonans og det handler bare om programeringen din. Livet ditt har nå tatt en annen litt annen retning enn hva du trodde, det er alt som har skjedd. Uansett hva du gjør, bare gjør det best mulig, for deg og ingen andre. Sitt best mulig, gå best mulig, strekk på kroppen best mulig, tenk mer på den fysiske holdningen din enn alle tankene du akkumulerer. Det kan være litt skummelt å vite at man har hele livet foran seg, men det er også utrolig befriende. Jeg tipper du er en av dem som oppfatter mønster bak struktur. Jeg tipper også at grunnen til at du føler deg uvel når du er blandt andre folk er at du har mistet litt troen på deg selv som noen spesiel, du må stole på deg selv du har masse kvaliteter for uten å være sporty, det fikser du. Når hodet ditt blir fult av tanker, skriv dem ut til det er tomt, tøm deg på et stykke elektronisk papir evt. Jeg vil også tippe at siden tiltrekker deg andres smerte, det kan være en av grunnene til at du gråter deg i søvn. Bruk empatien din på deg selv en tid fremover

[Gjest Johanne18]

Vil takke for gode råd, støtte og gode ord :-)

Hilsen TS

[AnonymBruker]

Lag en regel om at du skal gjøre 1 positiv ting hver dag. Det kan være å ta oppvasken, sminke deg uten at du trenger det, rydde skapet eller gå på biblioteket. Det neste du bør ha som mål er å komme deg ut av døra hver dag. Sett ikke for høye krav. En tur til postkontoret for å kjøpe frimerker, en tur neste dag for å finne et fint kort kort du kan sende til en tante, venner, søskenbarn eller besteforeldre. En dag en skitur som ikke trenger være lang. En tur i nabolaget bare for å rusle rundt uten noe mål og mening. Stikk gjerne innom frivillighetsentralen og ta en kopp te. Du kan risikere at de spør deg om å hjelpe til, men de spør sjelden ungdom som ikke tilbyr seg å hjelpe. (Damer i 60-70 årene er mer ettertraktet siden det nesten forventes at de skal hjelpe til siden de er så heldig å være sprek og ha god helse)

Hvis du føler for det kan du fortelle noen at du føler deg deppa. Det er bedre enn å si at du er deprimert. En venninne fra skolen eller barndommen, eller når noen ber deg ut kan du være åpen og si at du føler deg deprimert, men kanskje en annen dag. Det er mange som sliter med depressive følelser og det kan være godt å vite at man ikke er alene.

Når jeg var på din alder kunne jeg ligge under dyna i dager. Jeg leste og sov, stod opp, dusjet og spiste litt. Jeg kjenner meg igjen. Jeg var ikke enebarn så jeg ble nesten dratt ut av senga noen dager når de andre fikk besøk. Vi var jevngamle og jeg ville ikke ligge under dyna i redsel for hva de andre ville tenke om meg hvis jeg ikke stod opp og kom frem når de spurte etter meg. Det hjalp meg faktisk til å bryte mønsteret en kort stund, men så var jeg tilbake i depresjonen. Jeg hadde hund så jeg måtte ut hver dag på turer med den.

Men det å gjøre en liten positiv ting hver dag, for deg selv eller andre, husarbeid eller noe annet - tror jeg er viktig. Og å ha som mål at du skal ut av døra selv om det bare er til postkassa noen dager.

Håper du kan snakke med noen om dette. Det er normalt at man kan bli deprimert når livet medfører endringer. Jeg har vært deprimert som voksen også, men har erfart at det er noe som går over når jeg selv har tatt små steg. Hvis det ikke går over etter noen uker med litt prøving av å få til to ting daglig, en positiv en og komme seg ut døra, synes jeg du bør prate med noen om det. Det å være deprimert er en normal tilstand, å kjenne på depressive følelser er også normalt og noe alle har gjort. Du er ikke alene. Men hvis det har vart lenge synes jeg du skal kontakte legen og be om henvisning til psykolog. Tror du raskt kan få time hos terapaut på psykriatisk poliklinikk (time 1-2 ganger i uka på dagtid).

Du må aldri gi opp. Husk at du er verdifull og enestående. Tenk tilbake på hvordan livet ditt var for bare ett år siden. Du kan kanskje ikke få alt tilbake, men du kan vinne over depresjonen.

[Hunky Dory]

Du kan også ta litt johannesurt olje, en skje annen hver dag en periode også sjeldnere etterhvert. Dette får du kjøpt på f.eks Scorpius om du bor i Oslo, evt. Svaneapoteket kanskje har dette, og har godt rykte på seg for å assistere i en depresjonsperiode.

Også er det faktisk ganske greit å skrive ut alle de syke tankene du har, evt, bruke det mediet du er mest komfotabel med.

Også blir man ofte trøtt og giddaløs om man ikke spiser næringsrik mat. Finn deg en butikk som selger mat og ikke feridigprodukter. Å være bevisst på hva man putter i seg generelt, om det er sosialt eller kulinarisk er en viktig del i dette vi kaller livet.