Hva er det skumleste du har opplevd eller sett?

[Gjest Lebewesen93]

Hva er det skumleste du har sett eller opplevd?

Har du vært ordentlig redd før, enten pga å ha sett noe riktig ille eller rett og slett fryktet for livet ditt ?

Jeg har aldri fryktet for livet, men har vel fått "paranoia" pga jeg har sett ting å hørt ting ( om noe av det har vært ekte eller ikke er ikke godt å si) ellers så var jeg livredd for torden da jeg var liten, ordentlig redd altså.

Når og hvorfor ble du ordentlig redd sist og hva er det verste du har opplevd ?

[AnonymBruker]

Det må ha evrt da jeg var psykotisk og hadde syke halusinasjoner. Jeg hadde skumle mennesker, da mener jeg skikkelig ekle i utseende, som var etter meg, tok på meg, truet meg osv. Det var ikke noe gøy.

Håper jeg aldri ender opp der igjen!

En annen hendelse jeg husker fra jeg var liten var når en nabogutt tok kvelertak på meg og truet meg med bank.

[AnonymBruker]

Må være den gangen jeg fikk wobble på motorsykkel i høy fart (200km/t ++). Fy flate da var jeg sikker på at mine dager var talte.

Presset meg rundt tanken og la vekten forover. Heldigvis klarte jeg å redde meg ut av situasjonen. Måtte stoppe og få igjen pusten etterpå!

[Xaphan]

Da jeg som femtenåring fikk telefon om at moren min var på vei til rikshospitalet med alvorlige hjertefeil, og sannsynligvis aldri kom tilbake igjen. Den type frykt har jeg verken følt før eller siden. (Heldigvis overlevde hun, mot alle odds.)

[Titti72]

Jeg fikk telefon fra sykehuset midt på natten (04.30), om at jeg måtte komme med en gang, fordi mamma hadde fått styrtblødninger og lå på operasjonsbordet. De var usikre på om hun ville overleve. Det var en tøff biltur på 1 time. Jeg har aldri vært så redd før.

Min far er psykopat, så jeg har mange skumle minner fra barndommen.

Jeg var i en heavy bilulykke engang, og sekundene før det smalt, når vi forstod at dette gikk galt, har brent seg fast for godt. Å se på en overtent bil som brenner opp, og vite at det var griseflaks at de fikk meg ut av bilen i tide. Jeg hadde besvimt, og bilen fikk hardest trøkk på min side. Det var en cabriolet, så jeg ble reddet ut gjennom taket. Husker gudskjelov ikke dette, og han som reddet meg fikk brannskader.

[Gjest brutal_mann]

Når og hvorfor ble du ordentlig redd sist og hva er det verste du har opplevd ?

Har aldri vert skikkelig redd. Aldri fryktet for mitt liv. Men det verste jeg har opplevd? Å vokse opp med min mor...

[Gwen]

Når mitt 9 år gamle søskenbarn ble akutt syk, holdt på å dø, så fant de endelig ut at hun hadde for stort hjerte, var noen skikkelig nervepirrende måneder før de endelig fant donor.

Når pappa var på sitt sinteste når jeg var mindre var jeg skikkelig redd.

Og en gang da jeg var 13 og 3 hardbarka jenter skulle ta meg fordi jeg snakka med noen gutter de likte. Løp gråtende derfra gitt.

Ellers har jeg nok ikke opplevd så mye mer og er takknemlig for det.

[Gjest Adera]

Tja..

Sist eg var redd var det pga eit vogntog som kom susende ut av ein tunnel og rett inn i ein rundkjøring der sjåføren hadde stoppeplikt.

Han klarte ikkje stoppe før lastebilen og litt av vogna var ut i rundkjøringen. Bilen eg satt i (som var liten) var på vei inn i rundkjøringen når han kom susende, sambo såg han heldigvis og bremsa ned. Ellers hadde vogntoget smelt rett i sida eg satt på og eg er sikker på at vi hadde blitt sendt flygende og eg hadde mest sannsynlig ikkje vært her i dag. Idioten bak rattet satt med mobilen klistra til øret og fikk tydeligvis ikkje med seg verken fartsgrensa eller at det var ein rundkjøring. Etterpå så stakk han avgårde langt over fartsgrensa også.

Eg er heldigvis ganske glemsk, så eg husker ikkje alle skumle situasjoner eg har vært i.

[AnonymBruker]

Den gangen faren min banket meg opp med ledninger fordi jeg ringte på og ville komme inn i huset..Jeg var 10 år.Jeg så ut som de jødene som ble misshandlet merker over hele ryggen og beina.

[Gjest loren]

Fødselen til sønnen vår, da vi fikk beskjed om at pulsen han var så lav at han måtte ut NÅ. Det var noen intense minutter, husker ikke hvor lenge det varte, før han var ute og alt gikk bra:)

[fruBeist]

Jeg ble som fotgjenger påkjørt av bil på 16-årsdagen min. Ble heldigvis slått bevisstløs, så husker ingenting fra ca 30 min før det smalt, og selve smellet. Men våkna litt til før ambulansen kom selv om jeg var rimelig langt vekke. Da jeg lå i ambulansen uten briller (de ble kasta av meg, og havna i ei jakkelomme til han som la jakka si rundt meg der jeg lå på bakken...) så jeg noe jeg oppfatta som nakkekrage. Da ble jeg livredd for å bli lam, og ble liggende og sparke ganske kraftig med beina for å forsikre meg selv om at jeg kunne bevege meg. Jeg slapp heldigvis fryktelig lett unna, og denne hendelsen fikk meg til å bli bevisst på at jeg vil være organdonor om noe slikt skulle hende igjen, men gå galt.

_____________________________________________________________

Da jeg var ca 20 hadde jeg og en kompis reist en tur på ferie til Danmark. Vi hadde ikke bestilt overnatting på forhånd, men hadde noen adresser til vandrehjem i lomma. Dette var før jeg hadde noe mobiltelefon som funka i utlandet, og mamma og pappa hadde da ingen mulighet til å få tak i meg.

Etter 3 dager i Danmark ringte jeg hjem, og merka med en gang på pappa at noe var galt. Det første han spurte om var hvor jeg bodde og slikt, ikke "Har du det artig på ferie" og sånn. Så sa han at det hadde vert en ulykke, og et øyeblikk var jeg brennsikker på at mamma var død. Det var ikke mamma som var død, men et søskenbarn. Det satte en brems på ferien kan man si. Jeg rakk heldigvis hjem til begravelsen. Skulle hjem dagen før begravelsen, som skulle være på østlandet, mens vi bodde på sunnmøre. Flyet skulle mellomlande på Gardermoen, så mamma og pappa plukka meg opp der.

Akkurat den følelsen da jeg var sikker på at mamma var død, for så å vite at det ikke var mamma, men et søskenbarn er den styggeste, fæleste og merkeligste følelsen jeg noen gang har hatt. Jeg var letta fordi det ikke var mamma, men allikevel knust over søskenbarnet. Dette er nå ca 11 år siden, men jeg sitter her og kjemper for å holde tårene tilbake mens jeg skriver...

[Gjest]

Det verste må vel være de maks 5 minuttene det tok fra jeg så noen skrev hvil i fred på FB profilen til eksen min, til jeg fikk vite at han hadde gått bort. Det tok vel maks 5 minutter, men føltes som en time. Han bodde langt unna og ingen av foreldrene/søsken viste vi var sammen så de tenkte ikke akkurat på å si ifra til meg.

[AnonymBruker]

Da jeg fikk datteren min. Var innlagt på sykehuset. Fødselen hadde ikke begynt. Jeg står opp fra senga mi for å gå på do. Så kjenner jeg det renner nedover beina og jeg tror det er fostervann. Kikker ned og der står jeg i en blodpøl. Jeg fikk sjokk og bare skrek. Morkaka hadde løsnet så det ble akutt keisersnitt. Gikk bra med både barnet og meg.

[AnonymBruker]

Da moren min fikk lillesøsteren min og måtte inn til keisersnitt. Det var mye styr, og en stund svevde begge i livsfare, lillesøsteren min var på sykehus i et halvt år før hun fikk komme hjem.

[AnonymBruker]

Da vi fikk beskjed om at de hadde funnet svulster i magen til svigerinna mi. Fra den første beskjeden til vi visste mer, og videre til hun døde, var det verste jeg har opplevd noen gang.

[Sweetpea25]

Da bestevenninna mi og jeg holdt på å bli kidnappet når vi var 11 og 12 år gamle. Livredd å gå alene i mørket etter det, og det sitter igjen ennå, 13 år senere..

[smalls]

Jeg kommer ikke på så mye men er 2 episoder jeg husker

En gang jeg hadde vært på kino som 16 åring så gikk jeg hjem fra byen (tok vel rundt 15-20 min å gå) Plutselig gikk det en utlending bak meg (sikkert i 40 åra) Jeg merka han kom nærmere og nærmere meg og det var sikkelig ekkelt! Det var mørkt og ingen folk der jeg gikk. Til slutt var han rett bak meg. Jeg begynte bare å gå fortere. Så tar han tak i armen min og spørr om jeg vil være med han hjem!! Selvfølgelig ville jeg ikke det. Jeg sa slipp armen min men han bare fortsatte å mase og mase. Så tok jeg å sparket han i pungen og løp avgårde. Det var utrolig ekkel opplevelse og turte ikke å gå hjem alene mer etter den episoden.

Husker da jeg var rundt 8-9 år. Jeg lå å sov og storebroren min hadde tatt på seg sånn skummel halloween maske. Han kom inn på rommet mitt og vekket meg. Det var mørkt og jeg fikk bare se det skummle ansiktet. Jeg skrek for full hals og løp ut av rommet og inn på rommet til mamma og pappa livredd. Herregud han skremte jo livet ut av meg.

[AnonymBruker]

Den gangen jeg ble holdt igjen av en fremmed dame som syvåring. Var sikker på at jeg skulle bli kidnappet. Var et nervøst barn helt til jeg tok meg sammen i slutten av tenårene.

Også den gangen mamma og pappa ba meg komme på kjøkkenet for å la meg velge hvem jeg ville bo med. De skulle skille seg fordi faren min hadde hatt et sidesprang. De holdt heldigvis sammen. Husker fremdeles trynet på kjerringa/heksa/trollet/djevelen som hadde seg med faren min. Sverget på å ta knekken på hun om jeg kommer over hu, og akter å holde det enda.

[smalls]

Den gangen jeg ble holdt igjen av en fremmed dame som syvåring. Var sikker på at jeg skulle bli kidnappet. Var et nervøst barn helt til jeg tok meg sammen i slutten av tenårene.

Også den gangen mamma og pappa ba meg komme på kjøkkenet for å la meg velge hvem jeg ville bo med. De skulle skille seg fordi faren min hadde hatt et sidesprang. De holdt heldigvis sammen. Husker fremdeles trynet på kjerringa/heksa/trollet/djevelen som hadde seg med faren min. Sverget på å ta knekken på hun om jeg kommer over hu, og akter å holde det enda.

Det skal to til for å danse tango er det ikke det de sier? Faren din er like skyldig som ho. Han hadde tross alt sex med henne av sin egen fri villje. Tviler på hun tvang han til å ha sex med henne eller hva de nå gjorde. Utrolig teit å gi henne all skylden. Er jo han som var gift. Han burde vist bedre.

[AnonymBruker]

Det skal to til for å danse tango er det ikke det de sier? Faren din er like skyldig som ho. Han hadde tross alt sex med henne av sin egen fri villje. Tviler på hun tvang han til å ha sex med henne eller hva de nå gjorde. Utrolig teit å gi henne all skylden. Er jo han som var gift. Han burde vist bedre.

Som voksen mann i dag er jeg da fullt klar over dette. Jeg kjenner min far, og det måtte et grådig og hjerteløst kvinnfolk som hun for å tippe faren min av pinnen og utnytte hans svakehet, som hos alle menn; instiktet til å erobre kvinnfolk. Hun visste godt om mamma og oss barna, og den dagen jeg kommer over henne skal jeg slå henne i stykker. Øye for øye, ingen får moren min til å gråte, ingen. Si hva du vil, du var ikke den som pinte seg gjennom den tiden, det var ene og alene meg og mamma. Du vil aldri skjønne uansett.