Helsike, har jeg gjort en feil?

[Gjest Abelone]

Vel, mener du at det er bedre at jeg tier stille når jeg er vitne til at hun begår store feilvurderinger i forhold til mennesker hun møter i sitt arbeid? Når vårt samarbeid plutselig faller sammen pga. "misforståelser" og "kommunikasjonsforstyrrelser", skal jeg la være å si noe om det, og bare egre meg på kammerset? Skal jeg se på at det utvikler seg en kultur på arbeidsplassen som er slik : "vi er så frustrerte over henne at vi venter på neste bommert og ler av henne bak hennes rygg, eller foran henne uten at hun skjønner det, for vi vet ikke hva annet vi kan gjøre!" uten å gjøre noe for å forhindre det? Min sjef er med på denne unngå/mobbeatferden, og hennes sjef er ute av øye, ute av sinn.

Uten å snakke med henne om dette, hadde ikke jeg klart å snakke normalt med henne lenger, fordi mine tanker om henne hadde "forstyrret" så i forholdet til henne at jeg ikke hadde klart det. Jeg mener det har med respekt for mennesker å gjøre. Jeg vet at det er drøyt det jeg har gjort, og ikke noe noen forventer av en kollega. Men for meg, har det ikke vært noe alternativ, egentlig. Da måtte jeg ha sykemeldt meg, eller noe slikt. Hvorfor er det så farlig å snakke sammen da??

[Gjest Anonymous]

Abelone, det er et par ting jeg lurer på. Hadde vært fint med en tilbakemelding. Grunnen til jeg spør skyldes at jeg har vært i en tilsvarende sitvasjon med en tidligere kollega.

Du sier hun mangler sosial intelligens, og at væremåten hennes skaper problemer for kundene / klientellet og kollegaer. Kan du si litt om hvilke problemer det skaper? dvs hvor alvorlige problemer det skaper.

Hvorfor tror du at hun forstår det du sier til henne? Hvis hun har sosiale problemer er det vel ikke gitt at dine utsagn blir tolket korrekt?

Jeg må si at jeg har møtt denne typen mennesker før. Jeg vil - utfra hva du skriver - vurdere det dithen at hun trenger profesjonell hjelp, og ikke en samtale med deg..

[chimp]

Hvis folk mangler sosial intelligens, så gjør de nettopp det! Tror neppe tilstanden forbedres nevneverdig m tilsnakk av en kollega....Tvert imot!!! Dette skurrer i mine ører hvertfall!

[Ursula]

Vel, mener du at det er bedre at jeg tier stille når jeg er vitne til at hun begår store feilvurderinger i forhold til mennesker hun møter i sitt arbeid? Når vårt samarbeid plutselig faller sammen pga. "misforståelser" og "kommunikasjonsforstyrrelser", skal jeg la være å si noe om det, og bare egre meg på kammerset? Skal jeg se på at det utvikler seg en kultur på arbeidsplassen som er slik : "vi er så frustrerte over henne at vi venter på neste bommert og ler av henne bak hennes rygg, eller foran henne uten at hun skjønner det, for vi vet ikke hva annet vi kan gjøre!" uten å gjøre noe for å forhindre det? Min sjef er med på denne unngå/mobbeatferden, og hennes sjef er ute av øye, ute av sinn.

Uten å snakke med henne om dette, hadde ikke jeg klart å snakke normalt med henne lenger, fordi mine tanker om henne hadde "forstyrret" så i forholdet til henne at jeg ikke hadde klart det. Jeg mener det har med respekt for mennesker å gjøre. Jeg vet at det er drøyt det jeg har gjort, og ikke noe noen forventer av en kollega. Men for meg, har det ikke vært noe alternativ, egentlig. Da måtte jeg ha sykemeldt meg, eller noe slikt. Hvorfor er det så farlig å snakke sammen da??

Abelone, jeg synes ikke du burde tatt opp dette med henne, slike ting bør tas opp av en leder, ikke av en kollega.

De fleste bedrifter har ansatte som enkelte ikke er fornøyd med.

Ja det er frustrerende at ikke ledelsen tar opp dette, men jeg syns likevel du/dere burde gått til din & hennes sjef og fått de til å ta opp dette med henne, du er ikke rette vedkommende til å fortelle henne hva hun gjør feil og at hun mangler sosiale antenner.

Om en person har slike problemer skal man være svært forsiktig med måten man sier det på, det kan gjøre ting vondt værre for henne og hun er tydeligvis klar over det.

Jeg skjønner at du syns det er irriterende at hun i dine øyne ikke gjør jobben sin, og jeg skjønner også at det var fristende å si ifra, men likevel så synes jeg dette burde være en leders ansvar å gjøre noe med.

Om alle skulle løpe rundt og si hva man mente om alle fordi man var irritert, ville det bli lite tid til annet rundt omkring.

[Gjest Abelone]

Ja, altså. Jeg har ikke tatt opp dette med henne fordi jeg irriterer meg over henne, men fordi jeg er redd for at hun kan være til skade og fare for andre mennesker, og for seg selv. Jeg mener det er uetisk av meg å se på dette, uten å gi tilbakemelding på det. Hun kommer i kontakt med folk som kan være i krise av ulike grunner, hun kommer til dem i enesituasjoner, der ingen andre er tilstede for å kvalitetssikre arbeidet hennes, og hvor det er ekstremt viktig at hun vurderer situasjonen riktig. Det er derfor det er så alvorlig.

Jeg mener også at det er sjefen som skal ta dette opp med henne, men det har han ingen mulighet til å gjøre, fordi han ikke ser dette. Det er mine opplevelser med henne jeg har utgangspunkt i, og ingen andres. Ingen andre enn meg kan ta opp slike situasjoner med henne. Det er ikke frustrerende at sjefen ikke tar det opp med henne, det er faktisk farlig.

Jeg tror heller ikke at det at jeg har gjort henne oppmerksom på dette, gjør at hun kan forbedre seg kvalitativt. Hun anstrenger seg allerede så mye som hun klarer. Hun trenger å skjermes for enkelte oppgaver, og tenke på å bruke kompetansen sin på en litt annen måte. Det har hun faktsisk begynt å tenke på etter våre samtaler, og det syns jeg er et enormt stort skritt!!

Jeg ser også at hun ikke forstår fullt ut det jeg har sagt til henne. Men hun har skjønt nok til at hun tenker på å gå videre med saken til sin overordnede, på sikt. Det har hun sagt, og det er et kjempelangt skritt forover.

Jeg ville synes det var et stort overtramp av meg å gå til hennes sjef å si dette, uten å ha gitt noen signaler til henne. Mitt ønske med å ta dette opp med henne, har hele tiden vært at hun selv skal ta kontakt med sjefen sin for å diskutere muligheten for å jobbe på en annen måte hvor farlige situasjoner kan unngås. Hun er rett og slett på vei i den retningen nå, og det er jeg kjempeglad for. Jeg er faktisk helt overbevist nå om at det var rett av meg å ta dette opp på den måten jeg gjorde det på.

Jeg mener også at hun trenger å komme i kontakt med profesjonelle, som kan vise henne veien videre i et kronglete terreng, og der har ikke jeg noe å gjøre. Men hun vil aldri komme til den erkjennelsen uten at noen tar ting opp med henne, og gir tilbakemelding på jobben hun gjør. Jeg vet ingen andre som våger å snakke med henne om dette, og derfor har jeg gjort det.

[Ursula]

Om du virkelig ER så overbevist om at du gjorde det rette, hvorfor spørsmålet i overskriften din da, Abelone ?

[villkatt]

Kjære Abelone!

Du har tatt et tøft og vanskelig valg ved å ta dette opp med henne, all respekt til deg for dette! Det har gjerne gått litt langt, men så har jo denne personen også lagt opp til at du kunne få mulighet til å si det du ville. Jeg syns du gjorde rett i å gå direkte til henne, og ikke via en leder som ikke har mulighet til å uttale seg. Nå virker dette å være et ganske stort problem og da lurer jeg på om det ikke ville være en idé å gi beskjed til sjefen hennes likevel... Eller tilltsvalgt. På en pen måte. Ihvertfall hvis det fortsetter å være et stort problem...

Uansett ville jeg bare si at du har vært veldig tøff/sterk/modig i denne saken!! Og at du nok ikke er så arrogant siden du ser flere sidene av saken.. *klappeklappe*