Helsike, har jeg gjort en feil?

[Gjest Abelone]

Jeg snakket med en kollega i dag, om noe som jeg har tenkt mye på, og som handler om henne. Hun er rett og slett dårlig på å skjønne sosiale signaler og sammenhenger, er ofte til latter fordi hun ikke forstår spøk, og kan ofte gjøre noen vurderinger som blir helt gale fordi hun ikke ser sammenhenger som andre gjør. Jeg tok utgangspunkt i et par konkrete episoder som vi hadde vært sammen om, og som fungerte svært dårlig pga. hennes vansker med dette. Jeg sa at jeg mente at det som går på sosiale relasjoner, kroppsspråk og slikt ikke var hennes sterke sider, men at hun har mange andre gode sider. Jeg fortalt mye som jeg setter stor pris på med henne, og som fungerer godt.

Hun ble veldig opprørt, og spurte om jeg ikke hadde tillit til at hun kunne utføre jobben sin. Jeg sa at jeg hadde tillit til henne på mange områder, først og fremst fordi hun er veldig ærlig, og har en veldig stor vilje til å jobbe med ting og få til ting. Men at i enkelte situasjoner tror jeg hun har vanskelig for å oppfatte situasjoner "riktig" og kan gjøre store bommerter. Så inviterte jeg henne til å tenke team-arbeid, og at vi alle kan spille på lag med hverandre, bruke hverandres sterke sider, og jobbe med det vi er gode til. Slik kan vi bistå hverandre der vi ikke er sterkest.

Jeg brukte lang tid på denne samtalen med henne, og følte at vi avsluttet på en god måte, selv om jeg så at hun bar sterkt preg av at dette var tøft. (var på gråten... og var innom følelser som sinne, forutrettethet, fortvilelse, katastrofetenkning osv..... slik som jeg tolket det. ) Hun ville ikke gi meg noen tilbakemelding på det jeg sa, om hun kjente seg igjen i det jeg sa. Om hun også følte at hun strevde med disse tingene. Det sa jeg var helt ok, at hun kunne gi meg tilbakemelding senere om hun ønsket det. Hun kunne snakke med andre, for å balanserer min mening, eller hun kunne bare la det hele passere. Det er opp til henne hva hun vil bruke min tilbakemelding på, sa jeg.

Etter denne samtalen ble jeg så usikker på om jeg hadde gjort rett da jeg gav tilbakemelding. Jeg kan stå for alt som ble sagt, og også måten jeg gjorde det på. Jeg syntes bare hun reagerte mye sterkere enn jeg kunne forestilt meg det. Jeg ble faktisk redd for henne i kveld da jeg ikke fikk tak i henne. Heldigvis fikk jeg ei tekstmelding til slutt, og da ble jeg beroliget. Men jeg lurer på om jeg skulle ventet med å si noe, latt som ingenting, eller om det var rett av meg å ta det opp.

For meg har dette vært en stor sak, som har ligget og ulmet hos meg lenge. For jeg mener at hun har ansvaret for en del arbeidsoppgaver som hun ikke er kapabel til å ha ansvaret for med de begrensningene hun har for å tolke mennesker og situasjoner.

Går det an å få en tilbakemelding på dette rotet mitt?

[Gjest Madam Felle]

Gi henne tid til å fordøye det som ble sagt.

Kan ikke se at du har gjort noe gale, for nå har du egentlig bare gjort henne oppmerksom på det, og hun har en mulighet til å gjøre noe med det. Det er ikke dermed sagt at hun kommer til å gjøre noe med det, men du kan jo alltids håpe.

Enkelte mennesker tåler ikke slik kritikk, og tar det veldig innover seg, men jeg tror de fleste prøver å gjøre noe med det etter at de har fått tenkt seg litt om.

[Labella]

Jeg lurer litt på hvorfor du skulle ta denne samtalen? Du sier hun er en kollega, og da regner jeg ikke med at du er en overordnet eller er ansvarlig for hennes arbeid? Dette synes jeg du burde tatt opp med en overordnet, som igjen kunne tatt det opp med vedkommende, eller vurdere hva som bør gjøres.

Hun er sikkert smertelig klar over at hun har problemer med sosiale sammenhenger, og det oppleves nok veldig vanskelig at kolleger tar opp slike problemer, fordi det røsker opp i vonde følelser.

Slik jeg opplever innlegget ditt er dette noe du har gjort på eget initiativ, og jeg synes du har gått for langt.

[Gjest Anonymous]

Jeg må si meg enig i Labella sitt innlegg. Det kan være mange grunner til at hun ikke tolker ting i dine øyne riktig i forskjellige situasjoner, men det er da en grunn til at hun har den jobben og stillingen hun har, og om hun ikke hadde klart å utføre de, hadde hun vel heller ikke klart beholde jobben?

Om dette hadde vært et problem som hadde plaget hele arbeidsplassen, og gjort at andre ikke fikk utført sine oppgaver, ville jeg ha gått til en overordnet slik som Labella nevner.

Å ta slike ting i egne hender kan falle veldig feil ut, og jeg kan godt forstå at hun ble opprørt. Vi har alle ting vi drar med oss i "bagasjen" som gjør at vi er den vi er, og jeg kan heller ikke skjønne hvorfor du som medarbeider skal fortelle henne hvordan hun bør tolke ting.

Jeg håper selvfølgelig at ting vil bedre seg på arbeidsplassen og at dere kan snakke ut om dette.

[Gjest Abelone]

Vel, det jeg har tatt opp med vedkommende er ting som JEG har opplevd som problematisk i forhold til å samarbeide med henne. Jeg er imot å gå bak ryggen på folk og snakke med andre. Da vil jeg heller gå direkte til den det gjelder. Om jeg skulle snakke med sjefen om dette, ville han måtte referere ganske detaljerte og innviklete sammenhenger som jeg og den det gjelder vet om, men som han ikke kjenner til. Det tror jeg skulle bli veldig vanskelig. Dessuten er faktisk ikke min sjef og hennes sjef samme person. Å gå til hennes sjef for å ta opp dette, ville jeg føle enda vanskeligere. Men det er mulig dere har rett...... At det ville være det riktigste. Vet ikke helt, jeg.

Jeg har tatt ansvaret for mine følelser og tanker i forbindelser med erfaringer med henne, og gått til henne med dem. Ja, det var tøft for oss begge. Tror det ville vært verre å tatt saken opp ett plan på dette tidspunkt. Mener det det ennå?

[Anna Lovinda]

Hvis du er "sikker" på at du har gjort det som er rett - hvorfor denne nagende tvilen? Det er for sent å gråte over spilt melk nå. Bruk energien på å takle etterspillet istedenfor. Gjort er gjort, og spist er spist.

[Gjest Abelone]

Jeg har tvil fordi vedkommende reagerte så kraftig på min tilbakemelding. Fordi jeg ikke fikk tak i henne i går kveld, og ble redd for henne. Fordi jeg kanskje er for nidkjær, og tar for mye ansvar for å ta ting direkte opp med dem det gjelder, og kanskje egentlig bare skulle overlatt ansvaret til leder. Kanskje er det slik at jeg tenker feil her! Kanskje har jeg for lite tillit til at min leder ville kunne gjøre dette riktig. Kanskje fordi vi har en leder som ikke er god på personalforvaltning. Kanskje fordi jeg jobber i en kronglete organisasjon med ulike arbeidsgivere og ledere. Kanskje fordi jeg bryr meg om hun som fikk grunnen revet vekk fra føttene sine. Hva vet vel jeg? Det er mange grunner, skjønner du, LH! Jeg jeg skal konsentere kreftene mine på fremtiden. Jeg føler at vi har tatt et skritt på vei inn i et utfordrende terreng, men vi er nødt å komme oss helskinnet gjennom.

[Brudulja]

Vanskelig tema.

Nå vet jeg jo ikke akkurat hva som ble sagt, men i og med at kollegaen din ofte blir gjenstand for latter pga dette, så syns jeg det er bra at du snakket med henne. Det er bra at folk er ærlige og sier fra, istedenfor å gå og baksnakke med kollegaer. Selv hadde jeg vært for feig til å ta en sånn samtale.

[Rapitap]

Jeg føler at vi har tatt et skritt på vei inn i et utfordrende terreng, men vi er nødt å komme oss helskinnet gjennom.

Vi? Jeg forstår det slik at DU snakket til henne. Hun er sikkert i sjokk stakkers, for jeg synes du høres litt arrogant ut jeg.

Hun gjør ikke ting riktig, lederen ville ikke tatt dette riktig...etc....Hvem er du til å ta stilling til hva som er riktig for dem?

:klø:

[L@dy]

Så lenge du tok opp sosiale egneskaper i forholdet deg og henne, så synest jeg det var rett av deg å konfrontere henne med det direkte. Flere har sagt de mener dette burde gå via en leder, men så lenge du snakket KUN for deg og ikke for "alle" andre kollegaer så synest jeg du gjorde det på rett måte.

Dersom jeg hadde hatt en nær arbeidskollega som følte vi ikke fungerte så godt sammen, så hadde nok jeg følt meg dolket i ryggen om vedkommende hadde "blandet" inn ledere FØR jeg hadde blitt konfrontert med det.

Hvorfor hun reagerte så kraftig det kan jo være ulike årsaker til. Problemer i privatlivet, følte seg "overrumplet", vanskelig med å takle kritikk..bla,bla..

Jeg tror jeg hadde vært litt avventende og latt henne tenke gjennom situasjonen før jeg eventuelt sagjorde noe mer.

[Usikker]

Jeg synes det er tøft det du har gjort......... og du følger opp. Flott.

Om jeg hadde turt det samme - vet jeg ikke. Men har en slik kollega sjøl - som er både flink og intellegent. Men mangler noen slike sosiale antenner..........tar alt bokstavelig - og er så "firkantet" at det plager både kollegaer og kunder!!!!

Om jeg hadde turt å ta en slik samtale sjøl vet jeg ikke - men jeg vet at hvis det var meg som ble tilsnakket så hadde jeg blitt takknemlig. Mulig at jeg hadde blitt "såra og vonbråten" med en gang............ men ære, være at folk er ærlige. Jeg VET at om jeg får kritikk - og den blir servert på en grei, redelig måte - JA, så takler jeg den. Synes det er fint at noen bryr seg så mye om meg at de vil hjelpe meg!

Men Abelone, følg opp denne samtalen. Det er jeg nok sikker på at du vil gjøre også. Send ei tekstmelding NÅ - med en gang. Og ta en ny samtale med henne neste gang du ser henne på jobb.

Men - jeg er enig med de andre her. Man skal være forsiktig.

Og det er ikke alle sjefer som er gode på personalsaker........

Men har dere noen tillitsvalgt kanskje? Som du/dere kan støtte dere på!

Uansett - lykke til!

[Gjest Anonymous]

Kan hun ha fanget opp signaler som har gjort henne kanskje enda mere usikker enn hun i virkeligheten er? Har hun fått "oppbacking" og opplæring?

[Gjest Abelone]

Vi? Jeg forstår det slik at DU snakket til henne. Hun er sikkert i sjokk stakkers, for jeg synes du høres litt arrogant ut jeg.

Hun gjør ikke ting riktig, lederen ville ikke tatt dette riktig...etc....Hvem er du til å ta stilling til hva som er riktig for dem? sa Anafugia.

Og jeg er forsåvidt enig; Hvem er jeg som vurderer disse personene slik og slikt. Jeg skjønner godt at når jeg beskriver det kan virke både arrogant, allvitende og overkjørende. Jeg håper ikke det er tilfelle, fordi jeg er veldig bevisst på det... Dette er ikke en nylig oppstått situasjon. Det er mange som kommer med tydelige signaler bak ryggen på vedkommende, og som i noen grad gjør narr. Dette synes jeg er uverdig. Det er ingen andre enn meg som har snakket åpent med vedkommende, men det snakkes bak ryggen. Også av sjefen min. Jeg har hatt et sterkt behov for å snakke åpent med vedkommende i lang tid - iallefall 8 mnd. I går kom dråpen som lot begret renne over. Det skjedde iallfall kontrollert, men jeg benyttet sjansen til å ta dette opp. Hun spurte meg faktsisk rett ut flere ganger: Hva tror du egentlig om meg??? Og da sa jeg hva jeg så; både alt det positive, men også det negative. At sosiale situasjoner, kroppsspråk, kontekst, og vurdering av disse ikke er vedkommendes sterke side. Hun inviterte meg til å fortelle hva jeg mente om henne, og jeg sa det på en respektfull måte.

Jeg tror jeg hadde vært litt avventende og latt henne tenke gjennom situasjonen før jeg eventuelt sagjorde noe mer. sa Lady.

Det tenker jeg også. Jeg skal ikke pushe på mer nå. Har fått sagt det som har ligget meg på hjertet, og skal se hva som skjer. Men jeg tror dette er en åpning denne personen trengte. Hun tror at ingen skjønner hvor mye hun strever med det sosiale, og at ingen ser. Saken er at alle ser det. Jeg tror en erkjennelse av det vil være et gode i det lange løp. Håper det iallefall.

Kan hun ha fanget opp signaler som har gjort henne kanskje enda mere usikker enn hun i virkeligheten er? Har hun fått "oppbacking" og opplæring? sa Gjest.

Jeg tror hun er veldig var for signaler som går på at noen tror hun ikkem mestrer. Og jeg tror at dette gjør henne veldig usikker og på hugget. I virkeligheten har vi alle kollegaer hjulpet henne mye, backet opp på en usynlig måte for å "redde ansiktet" hennes. Noen ganger tror jeg hun har merket det, andre ganger ikke. Tror ikke hun har forstått hva som skjer. Hun har en overordnet stilling, som gjør denne oppbackingen vanskelig....

[Ling]

In my humble opinion... Du har vært rettferdig i din direkte væremåte. Du har vist at du er ærlig og innehar innsikt og omsorg, samt at du har åpnet opp for tilbakemeldinger. Hun burde egentlig prise seg lykkelig! Selvfølgelig svir det, men det gjør det alltid når man får kritikk - enn hvor konstruktiv den måtte være.

Hun får være voksen nok til å komme til deg. Du har gjort mer enn hva som normalt forventes.

Det er rart at det alltid er lettere å se spliten i andres øyne, enn bjelken i sitt eget... :klø:

[Dødspingvinen]

Hvordan gikk det på jobb i dag da, Abelone? Nå har hun jo hatt helgen til å tenke, og roe seg ned..

[mellom]

Fra her hvor jeg sitter høres det ut som du har gjort noe riktig, men som ikke nødvendigvis vil bli oppfattet slik av den som får passet sitt påskrevet. Og det er jo det hun får - om ikke kjeft så er det ganske knallhardt å få høre at en ikke er spesielt smart. For det er sikkert det hun hører - og selv om vi ikke snakker om intelligens, så høres det jo ut som hennes sosiale ferdigheter ikke er direkte utviklet? Uavhengig av hva du føler omkring hennes tilbakemelding, så må du gi henne muligheten til å svelge unna og fordøye samtalen dere hadde (alle signalene du beskrev sa vel sitt om at det kom litt brått på).

Når jeg sier riktig, så mener jeg det ut ifra at du hadde et sterkt behov for å fortelle henne det, for at dere skulle kunne samarbeide bedre sammen. Men tror ikke at jeg ville støttet deg like mye om det hadde handlet om at hun er *irriterende*og virker dum. Tror at vi bør tenke over at alle kommer til en arbeidsplass med seg selv - og at en av hovedoppgavene ikke er å tilpasse seg og bli like, men å arbeide sammen på tvers av mishag og forskjeller. Mener ikke at du trenger min støtte altså ytrer meg likevel.

[Gjest Abelone]

Jeg har ikke møtt henne i dag, bare sendt et par tekstmeldinger ang. noe vi skal samarbeide om. Jeg håper og tror at det skal gå greit. Jeg har en god magefølelse for det jeg har gjort. Jeg kan stå inne for det, og jeg kjenner at det er en lettelse å ha fått sagt det, for det har virkelig tynget meg. Om hun vil komme til meg for å få gitt en tilbakemelding, eller spørre litt mer omkring dette, så får det være opp til henne. Hun snakket om å snakke med sin øverste sjef om dette, en jeg har tillit til. Jeg håper at hun har gjort det, og at noe blir å skje. Hun bør skjermes for enkelte arbeidsoppgaver, tror jeg. Jeg er sikker på at hun selv føler at det er noe galt, men kanskje ikke helt selv skjønner hva. Da jeg spurte om å få snakke med henne den dagen, hadde jeg faktisk ikke tenkt å si så mye, bare gi tilbakemelding på en konkret situasjon. Hun skjønte straks at det var noe ubehagelig jeg skulle si, for hun sa: "Har jeg gjort noe galt?" som om hun selv visste at det var skjedd noe galt under det vi var sammen om. Og underveis i samtalen sa hun, da jeg prøvde å formulere på en fin måte at hun kanskje strever litt mer enn mange andre med å forstå det sosiale samspillet, sa hun: "du mener at jeg er en sosial nerd?" Det sier jeg ikke, og det mener jeg heller ikke, sa jeg. "Nei, det er mine ord!", sa hun. Så dette tror jeg er tanker hun har tenkt selv, og håpet at ingen skulle forstå, for hun strever kjempemye med å få det til, og derfor er det så vondt å måtte si det. Hun kan nemlig komme til å skade noen i jobben sin, fordi hun bommer så mye her. Ja, hun har faktisk gjort mye skade allerede.

Jeg ville faktisk aldri tenkt på å reagere slik overfor enhver kollega som oppfører seg litt merkelig, det gjør vi jo alle. Men dette er mer enn merkelig, og til skade for mennesker. Da mener jeg det er rett å reagere.

Tusen takk for tilbakemeldinger. Det er godt å få lufte tankene, og høre hva andre har og si, for dette er jammen ikke lett.

Jeg håper ting skal bli bedre på sikt, men har vel ingen garantier.

[Gjest Abelone]

I dag tok min kollega kontakt med meg for å høre om jeg kunne møte henne til en samtale i morgen, ang. det som skjedde den dagen forut. Det syns jeg høres veldig spennende ut, og jeg sa at det var helt greit. Jeg aner virkelig ikke hva hun kommer til å si, og er veldig spent. Jeg spurte ikke hva hun ønsket å ta opp, så det blir virkelig spennende. Jeg prøver å forestille meg hva hun ønsker å si meg, men jeg må si: jeg aner ikke!

[Gjest Abelone]

Liten tilbakemelding i tilfelle noen er interessert + for min egen del.

Min kollega og jeg hadde en ok samtale i dag, i en mye mer avslappet og komfortabel atmosfære. Hun hadde tenkt mye på det jeg sa, og ønsket å gi meg tilbakemelding. Meldte at hun følte seg overrumplet, mistet munn og mæle den dagen, og at hun følte jeg tråkket på. Jeg sa at det er fint at vi kan snakke om hvordan dette opplevdes for oss begge. Sa at jeg også har tenkt mye, og føler at jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt på å si. Men at jeg beklaget at jeg overrumplet henne. Jeg hadde tenkt å gi tilbakemelding på en konkret episode, men hun hadde spurt meg flere ganger "Hva mener du om meg" og da hadde jeg tatt det utsagnet på alvor, og benyttet anledningen til å si det som hadde ligget meg på hjertet en stund.

Hun syntes jeg hadde brukt for sterke ord om det jeg mente, men jeg sa at jeg faktiske mener alt det jeg sa, og at jeg mener jeg fikk fram det. De sterke ordene er faktisk slik jeg opplever det. Jeg mener at hun har større problemer enn folk flest med sosialt samspill, og at jeg nok ikke i alle situasjoner vil ha tillit til henne i møte med mennesker i krise og vanskelige livssituasjoner. Generelt er det ingen katastrofe om man bommer på den sosiale settingen og det som foregår mellom mennesker. Men i enkelte situasjoner kan dette slå veldig uheldig ut.

Vi snakket mye om hvor viktig det er å kunne gi tilbakemelding til hverandre, og våge å si ifra, både om positivt og om det som er negativt. Jeg sa at jeg mener det er mye mer skadelig og skummelt med det som ikke blir sagt, men som bør sier. Det er verre at folk går rundt og skuler på hverandre og blir sinte og irriterte på hverandre enn at man sier direkte ifra til den det gjelder. Hun sa faktisk at hun har gått rundt og vært litt redd meg, fordi jeg sier fra om ting til henne. Det var sterkt å høre, men samtidig forstår jeg hva hun mener. De andre kollegaene tør ikke si ifra, bagatelliserer problemer og ler bak ryggen hennes. Jeg sier fra og gir tilbakemelding. Det er det jeg mener med at det er mindre farlig å si ifra, enn om folk ikke sier fra. Hun sa at hun ønsket at jeg skulle fortsette å si ifra om ting, både positivt og negativt.

Hun stilte spørsmål om hvorvidt jeg kan trekke en slik konklusjon om henne ut fra det vi ser av hverandre. Hun samhandler med mange andre, og de har aldri sagt noe til henne. Derfor tror hun at de ikke reagerer på noe med henne, men det vet jeg at de gjør. Det sa jeg selvsagt ikke noe om, for jeg uttaler meg om mine egne erfaringer med henne, men jeg oppfordret henne til en gang hun selv ønsker det, å snakke med noen andre hun har tillit til, for å høre om hun får bekreftet eller avkreftet det jeg har sagt. Saken er den at folk går rundt grøten, og hjelper henne med å tolke sosiale situasjoner og dekke til tabber, uten at hun merker det. Kanskje hun merker det litt, uten å forstå helt hva som skjer.

Vi skiltes etter 2 timers lang samtale, med klem, og jeg tror vi begge følte at vi var kommet nærmere hverandre, og forstår mer av den andre. Likevel vet jeg at hun ikke forstår helt hva jeg mener. Hun har nok faktisk ikke innsikt i hvor dårlig hun håndterer enkelt sosialt samspill, og hvor "rar" andre synes hun er. Hun forstår ikke at jeg kan mene det jeg mener om henne, men hun skulle skjerpe seg, for å gjøre ting bedre. Hun skulle tenke på å gå videre med det jeg har fortalt henne, og iallefall jobbe mye med det. Det jeg tror, er at det ikke nytter veldig mye for henne å skjerpe seg. Hun jobber allerede knallhardt med dette!!! Men det kunne jeg ikke si til henne. Kanskje kommer det en senere anledning til å snakke mer med henne. Det er opp til henne nå. Jeg har tatt et ansvar,som jeg syns var veldig vanskelig, men som jeg tror har blitt riktig.

[Ursula]

Ja jeg syns du har gått altfor langt med å gjøre dette.

Du er ikke hennes sjef, dere har forskjellige sjefer også, og utifra referatet du gir oss her har du gitt henne en psykologisk analyse på væremåten hennes.

Om jenta har noe sosiale problemer, er usikker og ikke vet helt hvordan hun skal takle alle situasjoner, så høres denne tilbakemeldingen du har gitt henne ut som noe en psykolog kunne gitt henne istedenfor, ikke en kollega.

Jeg syns slikt bør tas opp av ledelsen.