liker ikke faren min

[Hanselot]

"når vi var små pleide han å gi oss "ris på rompa" hvis vi gjorde noe galt. og det var ikke noe han gjorde forsiktig heller. han kunne bli så sint at han slo med sin fulle kraft."

Ikke antydet?

Ok da, ser den.

[tåke]

Jeg tenker att det kan v're godt for deg aa snakke med noen utenforstaaende om dette, f.eks helsesoster paa skolen.

jeg tør ikke! tenk om barnevernet skulle blitt innblandet eller noe sånt... :-(

[Gjest Kevlarsjäl]

Utrolig kjip situasjon, men du må nok gjøre noe aktivt for å endre på situasjonen. Kan du gjøre mer i huset for å avlaste mor? Kanskje noe så enkelt som å bare passe på at kjøkkenet alltid er ryddig?

Du ønsker at dine foreldre skal skilles, men det kan du ikke forårsake.

Du ønsker at din far skal rydde, lage mat og delta litt i andre sysler i hjemmet. Det kan du gjøre noe med! Du må bare finne en framgangsmåte som gjør at han ønsker å delta. Og inkludering er som regel den enkelste metoden.

Jeg ville prøvd å gjøre dette til noe lystbetont. Men det krever at du ofrer litt av sinnet og bitterheten din. For at det skal fungere, må alle parter både gi og ta. Så kan dere ikke jobbe litt sammen?

Så hvis du prøver å invitere pappan din til å gjøre noe med deg? Kunne det funket? Første gangen kan du jo spørre om han kan hjelpe deg å lage en overraskelsesmiddag til moren din. Fortell at du ser at mamman din er sliten, og at du vil at han skal hjelpe deg på kjøkkenet.

Deleger oppgaver til ham (nå kan du hakke opp tomatene, etterpå kan du koke opp en liter vann osv) mens du gjør andre ting på kjøkkenet.

Ros ham, fortell ham at han er flink, og at du setter pris på ham. Uken etterpå kan du be ham om å hjelpe deg å lage en hverdagsmiddag. Gjør det til en rutine.

Hvis han sier "nei, jeg vil ikke hjelpe på kjøkkenet" må du vel prøve andre metoder.. Men jeg tror man kommer langt med vennlighet.

[tåke]

Utrolig kjip situasjon, men du må nok gjøre noe aktivt for å endre på situasjonen. Kan du gjøre mer i huset for å avlaste mor? Kanskje noe så enkelt som å bare passe på at kjøkkenet alltid er ryddig?

Du ønsker at dine foreldre skal skilles, men det kan du ikke forårsake.

Du ønsker at din far skal rydde, lage mat og delta litt i andre sysler i hjemmet. Det kan du gjøre noe med! Du må bare finne en framgangsmåte som gjør at han ønsker å delta. Og inkludering er som regel den enkelste metoden.

Jeg ville prøvd å gjøre dette til noe lystbetont. Men det krever at du ofrer litt av sinnet og bitterheten din. For at det skal fungere, må alle parter både gi og ta. Så kan dere ikke jobbe litt sammen?

Så hvis du prøver å invitere pappan din til å gjøre noe med deg? Kunne det funket? Første gangen kan du jo spørre om han kan hjelpe deg å lage en overraskelsesmiddag til moren din. Fortell at du ser at mamman din er sliten, og at du vil at han skal hjelpe deg på kjøkkenet.

Deleger oppgaver til ham (nå kan du hakke opp tomatene, etterpå kan du koke opp en liter vann osv) mens du gjør andre ting på kjøkkenet.

Ros ham, fortell ham at han er flink, og at du setter pris på ham. Uken etterpå kan du be ham om å hjelpe deg å lage en hverdagsmiddag. Gjør det til en rutine.

Hvis han sier "nei, jeg vil ikke hjelpe på kjøkkenet" må du vel prøve andre metoder.. Men jeg tror man kommer langt med vennlighet.

først og fremst: takk for langt svar :-)

hovedproblemet er i grunn at han selv mener at han står på hele dagen. henter han inn ved, lager middag, og støvesuger stua i løpet av en hel dag for eksempel, blir han ekstremt fornærmet hvis jeg kommer og spør om han kan hjelpe meg å rydde uansett hvor vennelig jeg gjør det.

i det siste har jeg blitt så irritert og sur at jeg sier rett ut at "oi, her var det rotete", når jeg kommer hjem, og spør "hva har du egentlig gjort i dag?". han klikker vinkel og jeg får høre masse om hvor mye han har stått på hele dagen og ordnet og styrt, og at jeg bare har vært på skolen, og DET er ikke noe slitsomt for der sitter vi bare på stolene våre, der. mens han må fly rundt og arbeide fysisk hele dagen.

hvordan kan det ta en hel dag og gjøre sånne ting? på fredag hadde jeg fri fra skolen og ryddet fram til klokka tre for jeg skulle feire bursdagen min dagen etter. fikk ryddet stua, kjøkkenet, badet, gangen pluss støvesugd alle sammen.

til samme tid hadde han gjort en ting: å ta oppvasken. jeg fortalte han alt jeg hadde gjort, bare for å understreke det og så spør jeg han: hva har du gjort da? bare oppvasken? og da klikker han igjen.

for å gjøre en lang historie kort; nytter ikke å spørre han om å gjøre mer enn det han gjør.

[AnonymBruker]

Du bor jo der selv hva med å hjelpe til mer i huset du da?Moren din er nok ikke like plaget som deg siden hun ikke sier noe som helst til farn din.Om han ikke er vant til å vaske og rydde fra før tviler jeg på at han gidder å gjøre det nå.Hjelp til mer du også.Faren din er syk mann ha litt mer respekt for han.

[Gjest Kevlarsjäl]

først og fremst: takk for langt svar :-)

hovedproblemet er i grunn at han selv mener at han står på hele dagen. henter han inn ved, lager middag, og støvesuger stua i løpet av en hel dag for eksempel, blir han ekstremt fornærmet hvis jeg kommer og spør om han kan hjelpe meg å rydde uansett hvor vennelig jeg gjør det.

i det siste har jeg blitt så irritert og sur at jeg sier rett ut at "oi, her var det rotete", når jeg kommer hjem, og spør "hva har du egentlig gjort i dag?". han klikker vinkel og jeg får høre masse om hvor mye han har stått på hele dagen og ordnet og styrt, og at jeg bare har vært på skolen, og DET er ikke noe slitsomt for der sitter vi bare på stolene våre, der. mens han må fly rundt og arbeide fysisk hele dagen.

hvordan kan det ta en hel dag og gjøre sånne ting? på fredag hadde jeg fri fra skolen og ryddet fram til klokka tre for jeg skulle feire bursdagen min dagen etter. fikk ryddet stua, kjøkkenet, badet, gangen pluss støvesugd alle sammen.

til samme tid hadde han gjort en ting: å ta oppvasken. jeg fortalte han alt jeg hadde gjort, bare for å understreke det og så spør jeg han: hva har du gjort da? bare oppvasken? og da klikker han igjen.

for å gjøre en lang historie kort; nytter ikke å spørre han om å gjøre mer enn det han gjør.

Jeg føler for å gjenta meg selv litt:

Du kommer ingen vei med å være negativ, sur og bitter. Å kjefte og mase og si ting som "åja, her var det rotete, hva har du gjort i dag da?" gjør vondt verre.

Hvis han ikke responderer på hyggelige spørsmål fra deg om å hjelpe til, får du ta saken i egne hender.

Han er, som andre sier, syk. Det tar mye på psykisk og fysisk å ikke kunne se ordentlig. (Har selv en far med ganske redusert syn) og jeg hjelper han MYE.

Men så får jeg jo tross alt smil og takk tilbake, så det er jo litt hyggeligere..

[nutshell]

jeg tør ikke! tenk om barnevernet skulle blitt innblandet eller noe sånt... :-(

Helsesøster har taushetsplikt, så lenge hun ikke mistenker at det er snakk om omsorgssvikt eller at du er i fare på en eller annen måte. Hun ville dessuten bare meldt fra til foreldrene dine, noe som kanskje faktisk hadde vært positivt.

Du er redd for barnevernet, men det har du ingen grunn til å være. Barnevernet er først og fremst til for å sørge for at barn har det bra i hjemmet sitt, og i et slikt tilfelle som ditt ville de bare prøvd å finne en måte å hjelpe dere. Hvor gammel er du? Jeg er enig i den som sier at du bør snakke med en voksen om dette, enten det er helsesøster, en lærer eller en venn av familien. En du føler du kan stole på og kan snakke med. Lykke til

[tåke]

Hvor gammel er du?

nettopp blitt seksten.

Han er, som andre sier, syk. Det tar mye på psykisk og fysisk å ikke kunne se ordentlig. (Har selv en far med ganske redusert syn) og jeg hjelper han MYE.

du har tydeligvis ikke forstått problemet. jeg har alltid prøvd å hjelpe.

men det er vanskelig. jeg står opp hver dag klokken fem for å rekke skolen og kommer ofte ikke hjem før fem på kvelden heller. i tillegg er jeg en person som fort blir sliten, pga jeg er så anspent på skolen. er ikke bare lett å sette i gang rydding osv da, når jeg har lekser å gjøre også...

Du bor jo der selv hva med å hjelpe til mer i huset du da?Moren din er nok ikke like plaget som deg siden hun ikke sier noe som helst til farn din.Om han ikke er vant til å vaske og rydde fra før tviler jeg på at han gidder å gjøre det nå.Hjelp til mer du også.Faren din er syk mann ha litt mer respekt for han.

grunnen til at jeg spør om hjelp her på forumet er fordi jeg ikke synes at han fortjener respekt sånn som han oppfører seg.

jeg er fult og helt klar over at han har redusert syn på det ene øyet sitt. vi i familien tar så klart hensyn til dette. herregud, han er jo hjemme fem dager i uken, selvom han egentlig har kapasitet til å jobbe mer. men når han først er hjemme synes jeg jo at han kan hjelpe litt mer til. han gjør jo minst, og jeg tror at mye av grunnen til at ting ikke blir gjort er latskap.

og temperamentet har ingenting med sykdommen å gjøre! han fikk grønn stær på det ene øyet sitt da jeg var ca 10 år og han har alltid oppført seg likt.

så vær så snill; ikke prøv å gi MEG skyldfølelse.

[CafeLatte]

Hvis han har grønnstær eller ser dårlig er det hvertfall ikke lurt å glane på en pc skjerm hele dagen.Synes synd på deg jeg ts som du sier kan han gjøre mer enne det han gjør.Ta det opp med din mor.Kanksje hun kan snakke med han?Han er jo sikkelig frekk rett og slett.

[Gjest Eurodice]

Jeg føler for å gjenta meg selv litt:

Du kommer ingen vei med å være negativ, sur og bitter. Å kjefte og mase og si ting som "åja, her var det rotete, hva har du gjort i dag da?" gjør vondt verre.

Hvis han ikke responderer på hyggelige spørsmål fra deg om å hjelpe til, får du ta saken i egne hender.

Han er, som andre sier, syk. Det tar mye på psykisk og fysisk å ikke kunne se ordentlig. (Har selv en far med ganske redusert syn) og jeg hjelper han MYE.

Men så får jeg jo tross alt smil og takk tilbake, så det er jo litt hyggeligere..

Herregud, mannen er da vel ikke syk! Glaukom, folkelig kalt grønn stær, er ikke en sykdom i den forstand at man blir en skjelvende stakkar og ikke kan kan gjøre noe. Har ikke hørt noe så dumt. TS' far er lat. Min far hadde det på begge øynene og holdt det i sjakk med øyedråper og andre medisiner. Han var ellers i vigør. Hvis man slurver med medisiner, kan det i verste fall føre til at man blir blind, og da kan man snakke om å være handicapped.

Forslaget om å godsnakke med faren og foreslå å lage middag sammen og rose ham, er nok velment. Men jeg lurer jo på om noen av dere som gir så mange råd her og sier TS må gjøre mer enn hun allerede gjør, vet noe om hvordan det er å leve sammen med en slik person som hennes far er. Han eksploderer for den minste ting og kan meget vel gå fysisk til verks mot både kone og datter.

[AnonymBruker]

Herregud, mannen er da vel ikke syk! Glaukom, folkelig kalt grønn stær, er ikke en sykdom i den forstand at man blir en skjelvende stakkar og ikke kan kan gjøre noe.

Helt enig!! Svigerfar gikk med grå stær på begge øynene, og var samtidig i full jobb som bonde. Så her er det nok snakk om viljesykdom, og ikke at at han ikke klarer.

[Gjest Kevlarsjäl]

Hvis mannen ikke kan jobbe fulltid på grunn av grønn stær, så er han faktisk syk. Det er jo bekreftet av lege (i følge ts, som skriver at han har reduserte arbeidstider) Jeg benekter ikke at han i tilegg er lat, amper og vanskelig å ha med å gjøre. Jeg forstår også at han har mulighet til å jobbe mer enn han gjør per i dag. Men at han ikke er syk, synes jeg ingen her har rett til å påstå.

TS: ser du har tatt deg nær av oss som ønsker at du skal bidra mer i hjemmet. Det er på ingen måte meningen at du skal få mer dårlig samvittighet. Har forståelse for at du også har lange dager!

Men poenget mitt var jo aldri at du skulle ta over alt husarbeidet heller.

Å holde badet (evt kjøkkenet) ryddig tar vel ikke mer enn 45 minutter hver dag, fordelt i bolker utover dagen? Klarer du det?