Kastrering av hunder

[AnonymBruker]

Jeg legger mye merke til at kastrering av hunder er noe som er mye vanligere i andre land enn i Norge. Tilogmed i Sverige har jeg sett at det er vanlig at hundene blir kastrert før de blir omplassert. Slikt ser jeg aldri i Norge? Hvorfor har det seg sånn? Min venninne kastrerte hannhunden sin, og hun blir nærmeste uglesett og kalt dyreplager av mange hundeentusiaster.

Sålenge det ikke er en medisinsk grunn, skal man ikke operere en frisk hund for å gjøre det "lettere" å ha hunden for eierens del, sier mange. Jeg er veldig enig. Allikevel kan jeg ikke unngå å kun kunne telle to u-kastrerte hannhunder jeg kjenner, som går overens med andre hannhunder (og jeg kjenner MANGE hunder). De kastrerte (som dog har blitt kastrerte i ung alder), går fint overens med både tisper og hannhunder. Disse hundene virker i mine øyne som å ha det bedre enn de som alltid skal bråke med andre hannhunder. Jeg har vørt vitne til mange slåsskamper blant hannnhunder, og virker som å være et problem mange sliter med.

Og sist men ikke minst, er det ikke naturlig for en hannhund å få parre seg? Dvs. man kan si det er unaturlig å kastrere enn hannhund, men er det ikke mer unaturlig at han ikke får "brukt seg", altså parre? Skal man la alle hannhunder få parre seg, blir det enda mer overflod av valper som trenger hjem, og det er vel det siste vi trenger.

Jeg lufter bare noen tanker her. Håper andre vil dele sine tanker og meninger

[Gjest Spinell]

Norske veterinærer følger strenge regler når det gjelder kastrering av hunder, og det er medisinske eller bruksmessige årsaker som legges til grunn. At en hanhund er agressiv mot andre hanhunder er ingen medisinsk årsak, og i de fleste tilfeller holder det heller ikke som bruksmessig årsak.

Det er både individ- og raseforskjeller når det kommer til agressjon mot hunder av samme kjønn. Sosialisering har mye å si på individnivå, men enkelte raser er notorisk kjent for å ville slåss med individer av samme kjønn. Malamute er et eksempel på sistnevnte.

Når det kommer til paring og hva som er naturlig og ikke, så er jeg tilhenger av fornuftig og god avl. Det er ikke ønskelig at individer med dårlig helse eller uønsket temperament skal pare seg, og bringe "dårlige" gener videre. At "alle" skal få pare seg er heller ikke gitt, og i alle fall ikke naturlig hos hundenes opphav, ulvene. I ulveflokken er alfa-paret vanligvis de eneste som parer seg.

[Maxi]

Min veterinær er engelsk og der er det veldig vanlig å kastrere hunder. Når jeg ville kastrere min hannhund så ble jeg ikke spurt om grunnen engang, det var ingen spørsmål i det heletatt.

[Gjest Aria.]

Det er veldig normalt og kastrere i USA. Hvertfall med hannhunder. Har inntrykk av at om de ikke skal brukes til avl, er det normalt og kastrere.

Jeg er ikke imot det, men syntes en dyrlege ihvertfall skal spørre om grunnen. Det viktigste er jo at hunden får et bedre liv etter kastrering. Vi hadde en tispe da jeg var liten, hun var frisk hele livet, men begynnte etter hvert å få innbilt svangerskap, dette slet veldig på henne og oss. Hun hadde det ikke bra i de periodene. Det ble også verre og verre for hvert år. Slike tilfeller tror jeg hunden får det bedre ved kastrering.

[Isabelle_]

Årsaken til at det er vanlig å kasterer hannhunder i USA og Storbritania er hovedsaklig for å unngå en økning blant løshundene (som er et stort problem, ihvertfall i USA).

Her i Norge er ikke løshunder et problem og dermed er det ikke nødvendig å kastrere hunder som ikke skal avles på fordi de har eier som skal være ansvarlige og sørge for at deres hun ikke tyvparrer seg.

Når det gjelder psykiske effekter på hunder som bli kastrert er dette ikke vitenskapelig bevisst enda (som jeg vet om). Noen hunder vil gjerne bli mer rolige etter de er kasterte mens andre vil være akkurat slik de var før. Andre hunder mister gjerne mye av "motet" og man får slike sky og "submissive" hunder som Cæsar Milan elsker (i motsetning til meg)...

[AnonymBruker]

Årsaken til at det er vanlig å kasterer hannhunder i USA og Storbritania er hovedsaklig for å unngå en økning blant løshundene (som er et stort problem, ihvertfall i USA).

Her i Norge er ikke løshunder et problem og dermed er det ikke nødvendig å kastrere hunder som ikke skal avles på fordi de har eier som skal være ansvarlige og sørge for at deres hun ikke tyvparrer seg.

Når det gjelder psykiske effekter på hunder som bli kastrert er dette ikke vitenskapelig bevisst enda (som jeg vet om). Noen hunder vil gjerne bli mer rolige etter de er kasterte mens andre vil være akkurat slik de var før. Andre hunder mister gjerne mye av "motet" og man får slike sky og "submissive" hunder som Cæsar Milan elsker (i motsetning til meg)...

Enig i det du skriver, og er heller ingen Milan-fan. Allikevel har jeg aldri sett noen av hans egne hunder vært skye.

[Isabelle_]

Enig i det du skriver, og er heller ingen Milan-fan. Allikevel har jeg aldri sett noen av hans egne hunder vært skye.

Jeg var kanskje litt vag i utsagnet mitt der. Med en sky hund, eller submissive hund mener jeg ikke nødvendigvis en hund som er "redd" mennesker etc, men en hund som ikke "tar inititativ" om man kan si det slik. Måten jeg trener hundene mine på gjør at de ikke er redd for å gjøre feil, altså de forsøker mange veier til Rom. Trener man med straff vil man ofte ende opp med en hund som er veldig grei å ha med å gjøre osv, men som (etter min mening) lever et liv i frykt for å gjøre feil derav redd for å ta inititativ. Vanskelig å lære en hund å gå på forlabben med straff for eksempel, hunden må her ikke bare være trygg på egen kropp og evne til å takle trikset men få lov til å prøve seg frem.

Dette var riktignok et "ekstremt" triks, men prinsippene blir det samme når det gjelder innlæring av sitt, bli, dekk, utgangsstilling osv... Pluss det faktum jeg ikke kunne finne på å gjøre et dyr vondt når det finnes andre måter å trene hunden på