Vurderer et liv som delvis hjemmeværende

[AnonymBruker]

Jeg er 35 år og vurderer å bli delvis hjemmeværende.

Jeg har vært hjemme i snart to år nå pga en kombinasjon av langvarig sykemelding etterfulgt av arbeidsledighet. Jeg hører og leser om andre som "går på veggen" etter å ha vært hjemme fra jobb noen uker eller måneder, men jeg føler endelig at livet mitt fungerer og at jeg kan være meg selv.

Jobb har alltid vært vanskelig for meg. Jeg har aldri trivdes med å jobbe, og når jeg ser tilbake så tror jeg det har sammenheng med at jeg ikke har vært frisk nok til å makte en fulltidsjobb. Jeg har diverse diffuse helseplager som legene ikke klarer å sette noen merkelapp på (har vært hos både psykolog, fastlege og til videre undersøkelser i flere runder), og dermed blir jeg ikke bedre heller. Når jeg har vært i jobb har jeg hatt det veldig vanskelig og jeg har vært så sliten at jeg ikke har klart å være sosial eller drive med hobbyer osv. Livet har virket meningsløst. Nå som jeg har vært hjemme veldig lenge har hverdagene mine fått innhold og mening igjen, og jeg har overskudd til å delta i sosialt liv i tillegg til å drive litt med hobbyen min.

Nå tenker jeg at jeg vil fortsette å ha det sånn, hvis jeg kan få det til å gå rundt økonomisk. Med inntekten fra samboerens jobb og litt bijobbing på min side når jeg orker, så klarer vi oss om vi har en nøktern livsstil. Samboeren min synes det er greit.

Så hva er problemet? Jo, det er samfunnets misbilligelse. Alle er så opptatt av at man må jobbe, realisere seg selv, tjene penger og at man omtrent ikke har noen verdi om man ikke jobber.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor er vi ikke mer åpne for at folk har forskjellige evner/muligheter/interesser i livet? Hvorfor blir uføre sett på som mindreverdige mennesker uten innhold i livet eller verdi? Nå har ikke jeg planer om å bli ufør, men jeg tipper jeg vil bli satt i samme bås siden det er helsa som gjør at jeg vurderer å la være å jobbe (uføre velger ikke dette selv, så det er en annen sak, men jeg antar mange ikke klarer å se den forskjellen).

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt greit at noen velger slik, og kan godt forstå det. Samtidig er det viktig å huske på at man ikke kommer til å tjene opp noe særlig pensjonspoeng, så en må regne med å bli minstepensjonist - og det er lurt å bli enig med samboer/ektefelle om f eks privat pensjonssparing. Jeg har ikke valgt slik selv, men har brukt lang tid på utdanning(er) og deltidsjobb, så regner ikke med å få noe særlig pensjon jeg heller, selv om jeg har tenkt å jobbe mye de yrkesaktive årene jeg har igjen, og tjener relativt bra. Men jeg er likevel glad jeg har valgt som jeg gjorde, og synes det er fint at andre også finner løsninger som gir dem bedre livskvalitet, selv når det beyr mindre penger. Jeg kjenner også flere som har valgt å leve nøkternt selv om de hadde hatt råd til å bruke mer penger - fordi det gir dem mer frihet og trygghet til å kunne gå ned i stilling og takle en situasjon hvor den ene blir syk e.l. I tillegg får jo disse spart en god sum da.

Det å gjøre seg avhengig av to fulle, gode lønninger og etter hvert full pensjon for å få det til å gå rundt er i hvert fall skummelt og stressende, selv om man selvsagt ofte kan gå ned i boligstandard og slikt om ikke alt går som planlagt.

[mysan]

Det kan blir et problem for deg når du blir pensjonist at du kutter ut jobbing nå, men det vet du sikkert

[AnonymBruker]

TS her.

Ja, jeg vet at det vil gå utover pensjonen, men har tenkt på privat pensjonssparing for å bedre litt på situasjonen. Sånn som jeg ser det så er det ikke noe poeng i å jobbe "livet av meg" i yrkesaktiv alder for så å leve litt bedre som pensjonist. Livet er her og nå. Jeg har sett for mange som har jobbet til de stupte og som aldri fikk oppleve noen pensjonistalder.

Nå er det jo ikke sånn at jeg har tenkt å ikke jobbe i det hele tatt, men heller porsjonere det ut på en sånn måte at jeg føler jeg har livskvalitet ved siden av.

Jeg kjenner at en slags fred og ro preger meg etter at jeg har begynt å tenke i disse baner. Tanken på fulltidsjobb er noe som gjør meg stressa og bekymra, for det har aldri gjort meg godt i alle de årene jeg har prøvd. Som student fungerte jeg bedre, men jeg klarte aldri å være en "superstudent" for jeg måtte droppe en del forelesninger for å hvile ut iblant.

På en måte føler jeg at jeg ikke har noe valg fordi livskvaliteten er så elendig når jeg jobber fullt.

[Tingo]

Det er jo ikke sånn at du stenger alle dører for godt. Uansett hva du velger. Så hvis du føler deg bedre bare ved tanken på dette, så er det jo bare å prøve det en stund. Funker det bra, så har du funnet en løsning som passer for deg.

Du snakker om samfunnets misbilligelse. Jeg har inntrykk av at det har blitt mer vanlig med andre prioriteringer enn typisk karrierejag. Kanskje det er mer en usikkerhet hos deg selv, som du projiserer over på hva du tror andre kommer til å mene om deg og dine valg? Uansett er det ikke noe andre har noe med. Tar man det som en selvfølge blir det også etter hvert mindre interessant for andre å mene særlig mye om.

Men også må gjerne noen ta på seg oppgaven med å delta i korstoget, før samfunnet endrer holdning. Så også i hine hårde dager da våre mødre og bestemødre banet vei for at vi skulle få fritt leide til å skape oss en karriere.

Det har nok igjen ført til at det har blitt et press om å benytte seg av muligheten. Derfor tror jeg mye av misbilligelsen skyldes misunnelse. Noen følger "malen" mens de egentlig ønsker de kunne gjøre noe helt annet. Men det er lettere å slakte andres valg enn å skaffe til veie ryggrad nok til å gjøre sine egne. Der er du bedre stilt.