Mamma har fått dødsdom..

[kissa85]

Hvordan går det med deg og mammaen din?

Min mor har også vært alvorlig kreftsyk, men svulsten ble borte i 2006 så hun er fortsatt på jevnlige kontroller.

[Gjest sue84]

Jeg skjønner godt at du har det vanskelig! desverre finnes det ingen skole for disse tingene, de bare skjer og er en del av livet. du kan trøste deg med at din mor vil få det bra når tiden er inne. det er verst for de etterlatte i slike situasjoner. jeg selv har fått strupekreft i en alder 23 år og hadde panikk i en måned for egen medlidenhets skyld. nå er jeg bare deprimert for at jeg aldri skal få oppleve å se datteren min vokse opp og hvordan det skal gå med familien min.

nå i dag har jeg innfunnet meg med realitetene. det har nok også din mor gjort.

det du kan tenke på er at du selv skal dø en dag. det høres kanskje litt fælt ut men slik tenkte jeg når min eneste omsorgsperson døde, min bestefar. for min egen skyld når sorgen ble for stor at jeg skal selv dø en gang og skal dermed ikke leve for alltid med sorgen og savnet.

Åjda Hvordan har du det? Vet du med sikkerhet at du ikke kommer til og overleve? Det må være forferdelig for deg tanken på at du ikke vil oppleve det. klarer ikke tenke meg det engang. god klem <3 og takk for fint svar <3

[Gjest sue84]

Hvordan går det med deg og mammaen din?

Min mor har også vært alvorlig kreftsyk, men svulsten ble borte i 2006 så hun er fortsatt på jevnlige kontroller.

Heisann. beklager sent svar. har holdt meg borte fra denne tråden en stund for det har vert tungt i det siste. Men hun er i live ennå. Men det er ikke mye hun orker. har tungt for og puste, hoster hele tiden, og går på morfin, sobril ++ for og komme seg igjennom dagene. Hun er ikke blitt inlakt ennå, hun skal holde ut lengst mulig sier hun. Men hun sa det sist uke at hun tror ikke det er lenge ijen

Hvordan går det med din mor? Håper hun slipper få det helvete tilbake..

[Buljo]

Jeg vil gi deg en god klem først

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er jo ingenting å si som kan gjøre det bedre, og jeg kan på ingen måte vite hvordan du har det. Men, min far døde helt plutselig (druknet) i mai, og jeg tenker veldig mye på alt jeg ikke fikk sagt, og hva jeg ville sagt om jeg visste noe på forhånd. Jeg hadde gitt nesten hva som helst bare for ett par minutter.

Vil råde deg til å tilbringe så mye tid med mammaen din som mulig, og prøve å kose deg med henne. Det er nok utrolig vanskelig, men prøv å ha så mange gode stunder som mulig. Ønsker deg og dine alt godt, hjertet mitt blør for dere

[kissa85]

Heisann. beklager sent svar. har holdt meg borte fra denne tråden en stund for det har vert tungt i det siste. Men hun er i live ennå. Men det er ikke mye hun orker. har tungt for og puste, hoster hele tiden, og går på morfin, sobril ++ for og komme seg igjennom dagene. Hun er ikke blitt inlakt ennå, hun skal holde ut lengst mulig sier hun. Men hun sa det sist uke at hun tror ikke det er lenge ijen

Hvordan går det med din mor? Håper hun slipper få det helvete tilbake..

Huff... kan tenke meg det ikke er lett ja :/ Masse klemmer til deg og mammaen din..

Mamma er fortsatt frisk, men er 50 % uføretrygdet etter faenskapen.. håper det holder seg borte også..

[Alvina]

Oi, det er vanskelig og nesten umuig å svare. Man håper og tror og selv den som er syk gjør det. Men har i bakhodet at det snart er ikke noe mer...det er vanskelig og kjempetungt.

Jeg bodde langt unna, og kom for sent, kunne jeg valgt om igjen vile jeg vært der, uten å si så mye, for hva skal man si...

Bare holdt handa og fortalt om ting og tang. Nei, jeg vet ikke. Når faren min lå på det siste visste han det, legene sa at trolig ville han ikke leve over natta. Jeg var ikke der, men en venninne og mannen satt ved senga og broren og tante kom. Han spurte xxx om hun trodde han ville komme på den rette siden, presten kom og tok en prat. Han visste at han snart skulle dø, det må ha vært smertefullt for han. Selv om han fikk morfin. Det var liksom ingen fare for at han skulle bli en morfinist, det var de siste timene.

Verken jeg eller andre søsken rakk frem, en kom ti minutter etter at han døde, sammen med to ekskoner. Jeg tenker på han hver dag og savner han. Klarer liksom ikke avvenne meg med at jeg enda er glad i han. Det vil jeg allid være.

Har også tenkt at døden er noe naturlig og noe jeg også en dag må forholde meg til. Mest ille er det å tenke at også barna en dag skal stå ansikt til ansikt med dette.

Men jeg er glad fordi han slapp gamlehjem og enda mer lidelser. Han var ikke så gammel, yngre enn mamma - det ville blitt om noen år kanske, men jeg visste at jeg ville stilt opp og tatt omsorgsansvaret. Det ble jo ikke noe av det. Vi hadde planer, blant annet om å flytte - til samme by. (ikke bo sammen, men naboer) Jeg skulle komme til han den uka, men han mente at jeg måtte vente til han kom hjem fra sykehuset...

Nå er jeg den eldste i den grenen av familien. Og jeg fatter ikke at han er borte. Mamma er eldre enn han ble, men sunn og sprek. Snart blir hun 80 år. Har tenkt at en dag har jeg ikke henne engang, men fokuserer ikke på det, men hun har alltid vært der og en god støttespiller, pappa var mer saklig å forholde seg til, men jeg er jo også glad i henne.

Nå gleder jeg meg nesten til å bli bestemor, men de studerer og har andre planer så langt. Jeg må se fremover. Jeg blir femti om par år og har gjort endringer i livet mitt, begynt å trene osv.

Jeg har ingen råd, det jeg ville hvis jeg kunne valgt igjen, var å være tilstede og gitt trøst. Men tror det verste en forelder kan oppleve er å ligge på det siste og ta farvel med barna, fordi de er så glade i oss og enda har bekymringer, for vår sorg ikke minst.

Men jeg ville gjerne vært der og trøstet, vet ikke hva jeg skulle sagt, ord er så fattige...

Endret 14. februar 2011 av Alvina

[Myrthel]

Sitter her med en vond klump inni meg når jeg leser dette, og vil gi deg en

[Gjest sue84]

Jeg vil gi deg en god klem først

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er jo ingenting å si som kan gjøre det bedre, og jeg kan på ingen måte vite hvordan du har det. Men, min far døde helt plutselig (druknet) i mai, og jeg tenker veldig mye på alt jeg ikke fikk sagt, og hva jeg ville sagt om jeg visste noe på forhånd. Jeg hadde gitt nesten hva som helst bare for ett par minutter.

Vil råde deg til å tilbringe så mye tid med mammaen din som mulig, og prøve å kose deg med henne. Det er nok utrolig vanskelig, men prøv å ha så mange gode stunder som mulig. Ønsker deg og dine alt godt, hjertet mitt blør for dere

Jeg beklager tapet ditt på det sterkeste.. det og ikke få sagt hade må vær forferdelig. og mitt hjerte blør for deg også Jeg er hos henne så ofte jeg kan. Hun orker ikke så mye besøk. vertfall ikke så lenge. Men er godt og se henne om bare det er en liten stund.. tusen takk for svar. og ønsker deg og dine lykke til videre <3

[Gjest sue84]

Sitter her med en vond klump inni meg når jeg leser dette, og vil gi deg en

tusen takk

[Gjest sue84]

Oi, det er vanskelig og nesten umuig å svare. Man håper og tror og selv den som er syk gjør det. Men har i bakhodet at det snart er ikke noe mer...det er vanskelig og kjempetungt.

Jeg bodde langt unna, og kom for sent, kunne jeg valgt om igjen vile jeg vært der, uten å si så mye, for hva skal man si...

Bare holdt handa og fortalt om ting og tang. Nei, jeg vet ikke. Når faren min lå på det siste visste han det, legene sa at trolig ville han ikke leve over natta. Jeg var ikke der, men en venninne og mannen satt ved senga og broren og tante kom. Han spurte xxx om hun trodde han ville komme på den rette siden, presten kom og tok en prat. Han visste at han snart skulle dø, det må ha vært smertefullt for han. Selv om han fikk morfin. Det var liksom ingen fare for at han skulle bli en morfinist, det var de siste timene.

Verken jeg eller andre søsken rakk frem, en kom ti minutter etter at han døde, sammen med to ekskoner. Jeg tenker på han hver dag og savner han. Klarer liksom ikke avvenne meg med at jeg enda er glad i han. Det vil jeg allid være.

Har også tenkt at døden er noe naturlig og noe jeg også en dag må forholde meg til. Mest ille er det å tenke at også barna en dag skal stå ansikt til ansikt med dette.

Men jeg er glad fordi han slapp gamlehjem og enda mer lidelser. Han var ikke så gammel, yngre enn mamma - det ville blitt om noen år kanske, men jeg visste at jeg ville stilt opp og tatt omsorgsansvaret. Det ble jo ikke noe av det. Vi hadde planer, blant annet om å flytte - til samme by. (ikke bo sammen, men naboer) Jeg skulle komme til han den uka, men han mente at jeg måtte vente til han kom hjem fra sykehuset...

Nå er jeg den eldste i den grenen av familien. Og jeg fatter ikke at han er borte. Mamma er eldre enn han ble, men sunn og sprek. Snart blir hun 80 år. Har tenkt at en dag har jeg ikke henne engang, men fokuserer ikke på det, men hun har alltid vært der og en god støttespiller, pappa var mer saklig å forholde seg til, men jeg er jo også glad i henne.

Nå gleder jeg meg nesten til å bli bestemor, men de studerer og har andre planer så langt. Jeg må se fremover. Jeg blir femti om par år og har gjort endringer i livet mitt, begynt å trene osv.

Jeg har ingen råd, det jeg ville hvis jeg kunne valgt igjen, var å være tilstede og gitt trøst. Men tror det verste en forelder kan oppleve er å ligge på det siste og ta farvel med barna, fordi de er så glade i oss og enda har bekymringer, for vår sorg ikke minst.

Men jeg ville gjerne vært der og trøstet, vet ikke hva jeg skulle sagt, ord er så fattige...

Off ditt svar fikk meg til og gråte, spessielt det siste med og si farvell til barna. det er det mamma har sagt hun grur seg mest til, og ikke få se barnebarna vokse opp, vi barna er våksne, jeg er 26 år og yngst. men er den eneste som ikke har barn selv. og det skjærer i hjertet mitt at når jeg får barn så får de aldri oppleve mormoren sin, jeg kan bare fortelle om henne. alle barnebarna er så utrolig glad i henne. de digger henne rett og slett.. Jeg prøver tenke på positive ting, som graviditet, frieri fra samboeren, hus +++ men hver gang jeg tenger slike tanker så avbryter tankene med at jeg kan ikke ringe mamma og fortelle det.. det er utrolig vont..

Det må ha vert forferdelig for deg og dine og komme forsent, det er vell noe man aldri glemmer tenker jeg. var en veldig trist historie du fortalte og jeg vil gi deg en god klem.. setter pris på det du skriver selv om du selv ikke har det lett <3 tusen takk <3

[Gjest sue84]

Tusen takk til alle de som har skrevet til meg. det er nettop derfor jeg er hekta på kvinneguiden. Nettop på grunn av personer som dere

Mamma er og tar nye prøver idag. klokken 14 skulle hun få vite om det har spredt seg. og nå er den 14:03. Mamma vet det nå..

Hjertet banker, magen verker og tårene triller. Ligger i sengen og vil bare bli her. Hører på stormen utenfor men det er så vidt den overdøyer kaoset i hode mitt. Orker ikke fungere eller gjør noe før jeg har fått svaret. Tenk om det har spredd seg? Det verste er at det er 3 måneder siden sist hun sjekket seg. Etter den beskjeden hun fikk så kan det skje mye på 3 måneder. Tenk om det allerede har spredd seg veldig mye? Jeg vet at alt håpe er ute for mamma uansett, men vil ikke at det skal skje noe ennå.. I slutten av november fikk hun 2/3 måneder ijen.. det er nå gått 4 måneder.

Hun har blitt mye svakere siste ukene. men har fremdeles humøret sitt på topp.. Hun er utrolig sterk..

Hele familien venter på telefon nå.. Grur meg til og høre hva som blir sagt i den andre enden.. Er helt alene, og forferdelig nervøs..

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle de som har skrevet til meg. det er nettop derfor jeg er hekta på kvinneguiden. Nettop på grunn av personer som dere

Mamma er og tar nye prøver idag. klokken 14 skulle hun få vite om det har spredt seg. og nå er den 14:03. Mamma vet det nå..

Hjertet banker, magen verker og tårene triller. Ligger i sengen og vil bare bli her. Hører på stormen utenfor men det er så vidt den overdøyer kaoset i hode mitt. Orker ikke fungere eller gjør noe før jeg har fått svaret. Tenk om det har spredd seg? Det verste er at det er 3 måneder siden sist hun sjekket seg. Etter den beskjeden hun fikk så kan det skje mye på 3 måneder. Tenk om det allerede har spredd seg veldig mye? Jeg vet at alt håpe er ute for mamma uansett, men vil ikke at det skal skje noe ennå.. I slutten av november fikk hun 2/3 måneder ijen.. det er nå gått 4 måneder.

Hun har blitt mye svakere siste ukene. men har fremdeles humøret sitt på topp.. Hun er utrolig sterk..

Hele familien venter på telefon nå.. Grur meg til og høre hva som blir sagt i den andre enden.. Er helt alene, og forferdelig nervøs..

Vet ikke hva jeg skal si, men vill bare gi deg en

[Gjest sue84]

Tusen takk <3

Jeg teller minuttene, ser på mobilen min hele tiden. Har ennå ikke hørt noe. Nå føler jeg det er en grunn til det, om det ikke hadde spredt seg så vet jeg hun hadde sent en "lykke" melding.. Men nå tror jeg at det er negativt, og søskene mine har fått telefon, og de prøver finne ut hvem som skal hente meg. Jeg orker ikke tenke, vil ikke tenke. Men jeg klarer ikke annet.. Dette er jo uutholdelig

[Gjest Diamant]

Klarer ikke å sette meg selv inn i den situasjonen du er i nå, men tenker på deg og moren din og håper på det beste

Endret 22. mars 2011 av Diamant

[AnonymBruker]

Stor klem til deg, kjære sue!

[Gjest sue84]

Takk for andre svar også.. jeg satt i 2 timer og ventet på telefon igår, var veldig nervevrak ja.. det var ikke store forrandringer heldigvis, men svulsten på venstre lunge va blitt litt større. men høyre lunge va helt fi ennå så jeg får ha henne litt til <3

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for identifisering

Bond, mod

[Gjest Heloise]

Hei Sue84! Tenker på hvor redd jeg er for å miste min mor hver dag. Er redd hun skal ha/få kreft pga. alle sigarettene...

Jeg sender mange varme tanker til deg og din familie! Tapper mor du har

[Avaleona]

Det er vanskelig å forestille seg den situasjonen du er i nå. Håper ihvertfall at dere klarer å nyte den tiden dere har igjen sammen!

Dere er tapre alle sammen! God klem

[Gjest sue84]

Hei Sue84! Tenker på hvor redd jeg er for å miste min mor hver dag. Er redd hun skal ha/få kreft pga. alle sigarettene...

Jeg sender mange varme tanker til deg og din familie! Tapper mor du har

Håper moren kan klare slutte røyke, er selfølgelig mange som ikke får kreft eller plager av røyk, men skjansen er desverre veldig stor..

Jeg slutta når mamma ble syk ijen.. 4 måneder røykfri nå

Røkte fast i 13 år, hadde ingen lyst og slutte og grudde meg veldig. men det har gått kjempebra, tenker ikke på røyk engang

Så er motivasjonen der så klarer man det Men er ikke motivasjonen på plass blir det verre.. håper hun vil slutte, du får spille samvittighetskortet på henne.. si du er redd for og miste henne..

tusen takk for klemen og tankene hun er veldig tapper ja, mye sterkere enn meg <3