Barnehage for små barn ?

[Caramba]

Jeg har sendt mine barn i bhg da de var hhv 13 og 14 mnd. Selv jobber jeg 100%.

Ideelt sett hadde jeg vært hjemme med dem til de var 1,5 år for så å begynne i bhg etter det.

Småttisene mine har nå blitt 1,5 år og ting går endelig på skinner og de trives kjempegodt. Vi er over startfasen med gråting ved levering og mye sykdom. Det føles godt nå når de er større, for det var ikke med helt lett hjerte jeg sendte dem avgårde ved 14 mnd. Storebror på 4 år er bhg-gutt på sin hals og har masse venner å leke med hver dag, neste år skal han til og med på førskole.... Bhg er flott for barna, men jeg skulle gjerne drøyd det litt før de hadde begynt, men det var ikke så enkelt å være så lenge borte fra jobben av gangen.

Ellers klarer vi å holde dagene "korte" for ungene. Leverer rimelig seint, og henter tidlig, slik at dagen stort sett er fra 8.30 til 15.30 i bhg.

[lille katt]

... men er det egentlig best å være hjemme mens de enda er helt små , dvs 1-3 år ?

Hva tror dere er best og hva hadde dere gjort selv , dersom dere kunne ha valgt helt fritt?

Jeg svarer ja på det første spørsmålet.

Begge våre har begynt som 1-åringer. Jeg synes ikke det er den beste løsningen, men vi valgte dette likevel av ymse årsaker.

Nr. 3 ventes i april, og forhåpentligvis kan h*n være hjemme ihvertfall til nytt barnehageår i august. Her vi bor er det vanskelig å få barnehageplass, og særlig vanskelig å få førstevalget, så vi må dessverre også tenke taktisk når det gjelder barnehagestart.

Hvis jeg kunne valgt fritt, ville jeg hatt alle barna hjemme i 1,5 år, kanskje 2. Deltidsplass i barnehage (3-4 korte dager/uke) eller barnepark (10-14) fra 1,5-2 år. Fra 3 år ville kanskje 80 % plass vært bra, fire dager i uka, og det mest digge hadde vært at begge foreldrene også hadde fri en dag i uka (sammen med barna). Den ene forelderen kunne evt. jobbet litt mindre slik at de fire barnehagedagene hadde vært kortere med roligere morgener .

[helenaa]

Når jeg ser hvor lykkelig vår toåring er for å komme til barnehagen, er jeg veldig glad for at vi har plass til henne der. Hun er selvsagt glad for å være hjemme i helgene/ettermiddagene også, men jeg er ikke den typen "super-mamma" som kunne gitt henne like mange utfordringer som hun får i barnehagen. Og dessuten liker jeg meg godt på jobb.

Vi har råd til at en av oss jobber redusert (evt til at begge jobber litt redusert), men til nå har vi ikke benyttet oss av det.

[The Kitten]

Hvis jeg noen gang får barn kommer jeg til å sende dem i barnehage like etter permisjonen er over. Jeg klarer ikke tanken på å sulle hjemme lenger enn nødvendig. Jeg vil gjerne ha et liv ved siden av barnene også.

[Harlekin]

Jeg synes det er helt forferdelig at barn helt ned til 1 års alderen blir kastet inn i barnehager. Dette viser bare hvor stor makt statusjag har i samfunnet vårt.

Alle barn har rett til moren og faren sin, så lenge man velger å få barn bør de prioriteres først!

Man mister ikke foreldrene sine selv om man må i barnehage. Og jeg synes det kan kalles å prioritere barna sine om man sørger for at de har mat, klar og tak over hodet.

Jeg tror de fleste som sender små barn i barnehagen er helt vanlige folk som ikke har noen særlig ekstravagante krav, men som må det av økonomiske grunner eller andre grunner.

----

Vår jente begynte i barnehage 14 mnd gammel (hun er 17 mnd nå), og hun stortrives. Vi sendte henne i barnehage fordi vi begge må jobbe (og vi lever ganske vanlig uten luksus). Jeg hadde nok villet at hun skulle begynne i barnehage selv om vi ikke hadde måttet det pga økonomi, men da hadde vi sikkert valgt deltidsplass.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt forferdelig at barn helt ned til 1 års alderen blir kastet inn i barnehager. Dette viser bare hvor stor makt statusjag har i samfunnet vårt.

Alle barn har rett til moren og faren sin, så lenge man velger å få barn bør de prioriteres først!

Statusjag?

Vi er to høyt utdannede personer med studielån på 3000 i mnd totalt. Samlet utbetalt har vi 46.000 i mnd, dvs 23.000 pr pers.

Vi bor i en gammel elilighet fra 60-tallet, i 5. etg uten heis. Den koster oss 15.000 i mnd. Vi har også en bil, men for å spare penger brukes den ikke til/fra jobb. Månedskort er imidlertid ikke gratis det heller, 1000 kr i mnd.

Sier seg selv at vi trenger to lønninger. Uten at det er særlig status involvert. Faktisk bor vi omtrent så slummete man kan komme i vår kommune. Et soverom til hver av barna, så små at de ikke en gang har plass til leksepult på rommet sitt. Ingen kjellerstue eller kontorrom/gjesterom. 92 kvm.

[Gjest Gjest]

Statusjag?

Vi er to høyt utdannede personer med studielån på 3000 i mnd totalt. Samlet utbetalt har vi 46.000 i mnd, dvs 23.000 pr pers.

Vi bor i en gammel elilighet fra 60-tallet, i 5. etg uten heis. Den koster oss 15.000 i mnd. Vi har også en bil, men for å spare penger brukes den ikke til/fra jobb. Månedskort er imidlertid ikke gratis det heller, 1000 kr i mnd.

Sier seg selv at vi trenger to lønninger. Uten at det er særlig status involvert. Faktisk bor vi omtrent så slummete man kan komme i vår kommune. Et soverom til hver av barna, så små at de ikke en gang har plass til leksepult på rommet sitt. Ingen kjellerstue eller kontorrom/gjesterom. 92 kvm.

Hvordan er det mulig å ha dårlig råd med 46.000 kr utbetalt hver måned? :klø: Selv med 15.000 i husleie og 3000 i studielån så burde dere da ha rimelig god råd.

[mousepad]

Hvordan er det mulig å ha dårlig råd med 46.000 kr utbetalt hver måned? :klø: Selv med 15.000 i husleie og 3000 i studielån så burde dere da ha rimelig god råd.

Man har kanskje ikke dårlig råd med de 2 inntektene , men det hadde vel neppe gått rundt med bare en inntekt på 23 000 ?

[Caramba]

Hvordan er det mulig å ha dårlig råd med 46.000 kr utbetalt hver måned? :klø: Selv med 15.000 i husleie og 3000 i studielån så burde dere da ha rimelig god råd.

Ved å bo i hovedstaden, kanskje.... Her er det dyrt!

Vi må også jobbe begge to, ikke for å leve ut noe statusliv, men for å ha det helt vanlig. Vi har riktignok hus og bil, men ingen luksus på noen av delene. Vi har samlet utbetalt mer en personen over, men alikevel lever man ikke fett med boliglån på mange milioner.

Endret 3. desember 2010 av Caramba

[flickan]

Jeg leste en kommentar i DN i går skrevet av en lektor som mente norske kvinner i dag blir skremt til å være hjemme med barna mens de er små, mens det egentlig ikke finnes noe forskning som sier at barn tar skade av å være i barnehagen når de er små. Hun skrev at det minnet om 70-tallet da det var svære kampanjer som hevdet at barnehager var selve styggedommen og roten til alt vondt. Faktisk viser det seg at barn som er i barnehage klarer seg veldig godt, og til og med bedre enn de som ikke gjør det. Men forskningen sier lite om det gjelder fra det ett år, eller 3 år.

Jeg kjente meg litt igjen i beskrivelsen hennes, jeg har dårlig samvittighet for at pjokken på 17 mnd er i barnehagen hver dag, og ville optimalt ha valgt annerledes. Og jeg er sjelesglad for at jeg er student og kan gi han kortere dager enn om jeg var i full jobb. Hvorfor har jeg så dårlig samvittighet? Fordi overalt rundt meg hyler folk om hvor fælt det er for de små og bli dumpet i disse institusjonene som egentlig bare er der for foreldrene. Alle burde være hjemme til de er 2år minst, osv, osv.

Derfor var det med et gledens sukk at jeg så at gutten min løp mot primærkontakten sin i dag for å gi henne kos da jeg leverte ham, og at han gråt da jeg forstyrret han i leken i går da jeg hentet han tidlig for å være "snill". Jeg ser at gutten min har det kjempefint i barnehagen, og fra nå har jeg tenkt å tillate meg å ikke ha dårlig samvittighet for at han går der også.

( men jeg er fortsatt glad for at jeg er student og kan være fleksibel)

Og jeg er sjelesglad for at det finnes gode barnehager i Norge i dag. Det er faktisk en del barn som har det bedre der enn hjemme, selv om det sikkert er som å banne i kjerka her inne. Slett ikke alle er like godt egnet til å ha barn, og da er det godt at de kommer i barnehage tidlig.

[Gjest Lisette]

Jeg tror ikke barn tar skade av å være i barnehage fra de er ett år gamle. De lærer masse der, og særlig den sosiale biten er det vanskelig å fylle for foreldre som har barna hjemme.

Men jeg tror samtidig at barna også har utbytte av å få være hjemme lenger med foreldrene, særlig for å slippe stress og mas for å komme seg tidlig avgårde på morgenen osv. Både barnehagen og foreldrene har mye godt å gi barnet, og barnehage/skole blir etterhvert en dominerende del av barnas liv uansett, så de første par årene hadde det vært fint å la barnet være hjemme. Den tida kommer aldri igjen.

Hvis jeg har økonomisk mulighet til det så vil jeg velge å være hjemme til barnet er 2-3 år, for så å starte forsiktig med deltid i barnehage (levere sent, hente tidlig). Det kan hende vi klarer å få til noe sånt ved hjelp av flexitid på fars arbeidsplass og skiftarbeid på mors arbeidsplass.

Økonomisk tenker vi at vi sparer noen tusenlapper på å ikke betale barnehageregningen, og vi vil i tillegg kunne få kontantstøtte en periode. Dette gjør opp for at en av oss jobber redusert.

[Gjest imli]

Eg ville aldri sendt ein unge på noko særleg under 2 år i barnehage. Helst meiner eg dei bør vere 3.

Mine ungar kjem sannsynlegvis til å starte i barnehage til hovudopptaket neste år, då vil dei vere 3,5 og 2 år.

[Gjest imli]

Jeg leste en kommentar i DN i går skrevet av en lektor som mente norske kvinner i dag blir skremt til å være hjemme med barna mens de er små, mens det egentlig ikke finnes noe forskning som sier at barn tar skade av å være i barnehagen når de er små. Hun skrev at det minnet om 70-tallet da det var svære kampanjer som hevdet at barnehager var selve styggedommen og roten til alt vondt. Faktisk viser det seg at barn som er i barnehage klarer seg veldig godt, og til og med bedre enn de som ikke gjør det. Men forskningen sier lite om det gjelder fra det ett år, eller 3 år.

Jeg kjente meg litt igjen i beskrivelsen hennes, jeg har dårlig samvittighet for at pjokken på 17 mnd er i barnehagen hver dag, og ville optimalt ha valgt annerledes. Og jeg er sjelesglad for at jeg er student og kan gi han kortere dager enn om jeg var i full jobb. Hvorfor har jeg så dårlig samvittighet? Fordi overalt rundt meg hyler folk om hvor fælt det er for de små og bli dumpet i disse institusjonene som egentlig bare er der for foreldrene. Alle burde være hjemme til de er 2år minst, osv, osv.

Derfor var det med et gledens sukk at jeg så at gutten min løp mot primærkontakten sin i dag for å gi henne kos da jeg leverte ham, og at han gråt da jeg forstyrret han i leken i går da jeg hentet han tidlig for å være "snill". Jeg ser at gutten min har det kjempefint i barnehagen, og fra nå har jeg tenkt å tillate meg å ikke ha dårlig samvittighet for at han går der også.

( men jeg er fortsatt glad for at jeg er student og kan være fleksibel)

Og jeg er sjelesglad for at det finnes gode barnehager i Norge i dag. Det er faktisk en del barn som har det bedre der enn hjemme, selv om det sikkert er som å banne i kjerka her inne. Slett ikke alle er like godt egnet til å ha barn, og da er det godt at de kommer i barnehage tidlig.

Kvinner blir skremt til å vere heime med barn? :klø: Det er jo nesten ingen som er heime med barn noko særleg utover permisjonen lengre, så den trur eg no ikkje heilt på.

Eg føler heller at "alle" gnålar om at "ungar treng og sosialiserast" og "dei kjedar seg heime" osv; det er jo fullstendig ulovleg å seie noko som helst negativt om barnehagar, det er jo det einaste saleggjerande frå 1 år og oppover.

Så der kan du sjå kor ulikt ein kan sjå på ein sak, når ein står på kvar si side (eg er heime med mine ungar)! Trur nok dei fleste føler at dei må forsvare sitt val og sine verdiar, for me er jo generelt opptekne av å vere gode foreldre, alle saman

[AnonymBruker]

Hvorfor har jeg så dårlig samvittighet? Fordi overalt rundt meg hyler folk om hvor fælt det er for de små og bli dumpet i disse institusjonene som egentlig bare er der for foreldrene. Alle burde være hjemme til de er 2år minst, osv, osv.

Du er inne på noe der.

Jeg har landet på det at så lenge barna faktisk trives i barnehagen, så gidder jeg ikke ha dårlig samvittighet. Det er mange mødre som insisterer på at småbarn har det best hjemme, at de blir tryggere osv osv, men så lenge mine barn har vært og er utrolig trygge og glede barn nekter jeg å la andre fortelle meg at jeg egentlig skulle gjort noe annet. Vi har det fint, så hva i alle dager er da problemet?

Misforstå meg rett, jeg er helt for valgfrihet og respekterer at ikke alle ønsker å ha barna sine i barnehage. Topp at de har funnet det som er riktig for dem!

Men jeg lar meg ikke uten videre bli med på tanken om at vi som ikke velger det, er litt slemme mot barna våre, og at barna hadde blitt mer harmoniske og trygge dersom vi hadde vært hjemme med dem. De er tross alt harmoniske og trygge slik som det er nå også.

[AnonymBruker]

Barnehager eksisterer ikke for barnas skyld, men for foreldrene.

Det er det verste jeg har hørt!

Syns ikke at noen som ikke har jobbet i barnehage eller har kjennskap til dagsrutinene har noe de skulle ha utalt seg om.

Barn trenger å sosialisere seg og vær i barnehage. Barna har det fint i barnehagen og lærer seg dagligdagse ting og det å være i en verden der vi må vente på tur osv. De lærer seg å glede seg over ting og lærer seg virkeligheten. Vi som jobber i barnehage legger opp hele dagen slik at ungene skal ha det best mulig.

Kan si meg enig om at de kunne begynt når de er 1,5 år men ikke mer enn det. De skaffer seg venner og andre voksne og forholde seg til.

Tenk å begynne på skolen uten noen som helst erfaring med å stå på egenhånd? I bhg lærer de det med voksne som har tid til dem og vil det beste for dem.

[Gjest Gjest]

Det har jo vært litt frem og tilbake hvor bra det egentlig er for små barn å være i barnehage .

De fleste tilpasser seg jo , til en viss grad etterhvert , men er det egentlig best å være hjemme mens de enda er helt små , dvs 1-3 år ?

Hva tror dere er best og hva hadde dere gjort selv , dersom dere kunne ha valgt helt fritt?

Jeg er av den formening at barnehagen dekker foreldrenes behov mer enn barnets, fram til barnet er mellom 2-3 år.

Jeg var så "heldig" at jeg ble syk da minstemann ble født, og fikk på grunn av det mulighet til å være hjemme med barna i noen flere år enn de fleste har mulighet til.

Det var mange hjemmeværende barn i nærmiljøet, og barna hadde lite behov for barnehage før de begynte på skolen, men jeg valgte likevel å benytte meg av tilbudet "åpen barnehage" to dager i uken fra de var ca 3 år, og 3 dager i uken i park fram til skolestart.

Hvis jeg kunne velge fritt, hadde jeg valgt å gjøre det samme igjen.

[AnonymBruker]

Eg ville aldri sendt ein unge på noko særleg under 2 år i barnehage. Helst meiner eg dei bør vere 3.

Mine ungar kjem sannsynlegvis til å starte i barnehage til hovudopptaket neste år, då vil dei vere 3,5 og 2 år.

Helt uenig. Begynner de i barnehage når de er så stor, har alle de andre funnet sine venner. Og det kan være ett kjempe problem. Snakker med erfaring fra barnahage jobb.

3 åringer som har gått hjemme så lenge har vanskeliigere for å finne en naturlig plass i gruppa.

[SmallTalk]

Hvordan er det mulig å ha dårlig råd med 46.000 kr utbetalt hver måned? :klø: Selv med 15.000 i husleie og 3000 i studielån så burde dere da ha rimelig god råd.

Tja, vi har minimum 46.000 ubetalt hver måned, og jeg vil ikke påstå at vi har så vanvittig god råd at det gjør noe. Det koster sitt per måned å ta 15 års nedbetaling på et huslån på over 2 mill, og det koster også sitt med en bolig på 300kvm, 2 biler, studielån og 4 mil hver vei til jobb.

46.000 utbetalt kan sikkert høres mye ut, men man legger jo ofte utgiftene etter inntektene. Å plutselig skulle ha ekstremt mye mindre å leve for i måneden merkes godt. F.eks så er jo kontantstøtte for lommerusk å regne når man er vandt til minimum 2 x 23.000 utbetalt, og man skal være villig til å snøre inn livreima ganske mye hver måned for å takle den nedgangen i lønn. Det skjønner jeg godt at folk ikke er lystne på.

Endret 3. desember 2010 av SmallTalk

[AnonymBruker]

Helt uenig. Begynner de i barnehage når de er så stor, har alle de andre funnet sine venner. Og det kan være ett kjempe problem. Snakker med erfaring fra barnahage jobb.

3 åringer som har gått hjemme så lenge har vanskeliigere for å finne en naturlig plass i gruppa.

Det er en uttalelse som faller på sin egen urimelighet. Uansett om barnet begynner når det er 1 eller 3 år så vil det alltid være andre barn i barnehagen som begynte der før barnet, og som da naturlig nok har funnet seg venner og en naturlig plass i gruppa. Man vil alltid være "den nye" uansett når man begynner.

[Gjest imli]

Det er det verste jeg har hørt!

Syns ikke at noen som ikke har jobbet i barnehage eller har kjennskap til dagsrutinene har noe de skulle ha utalt seg om.

Barn trenger å sosialisere seg og vær i barnehage. Barna har det fint i barnehagen og lærer seg dagligdagse ting og det å være i en verden der vi må vente på tur osv. De lærer seg å glede seg over ting og lærer seg virkeligheten. Vi som jobber i barnehage legger opp hele dagen slik at ungene skal ha det best mulig.

Kan si meg enig om at de kunne begynt når de er 1,5 år men ikke mer enn det. De skaffer seg venner og andre voksne og forholde seg til.

Tenk å begynne på skolen uten noen som helst erfaring med å stå på egenhånd? I bhg lærer de det med voksne som har tid til dem og vil det beste for dem.

Sjølvsagt er barnehage til for foreldra. Viss ingen trong hjelp til å passe ungane sine, hadde jo ikkje barnehagar eksistert. At barnehagar er til for foreldras skuld, betyr ikkje at barnehagar er ein dårleg ting, det er berre fakta.

Ingen ungar treng å vere i barnehage. Dei treng og sosialiserast og lære ting, men dei må ikkje nødvendigvis lære det i ein barnehage. Før i tida, då dei fleste var heime med ungane sine, blei jo ikkje ungane noko "dårlegare" enn dagens ungar, sjølv om dei ikkje gjekk i barnehage! Problemet no for tida er vel at såpass få (eldre) barn er heime, at ungane nesten "må" starte i barnehage før eller seinare for å få leika med jevnaldrande.

Det siste utsagnet ditt veit eg ikkje heilt kva du meiner med. "Begynne på skolen uten noen som helst erfaring med å stå på egen hånd" (regner med du ikkje meiner bokstavleg, det lærer dei fleste i 1-årsalderen ) - tja, eg og dei fleste av venene mine gjekk aldri i barnehage, men greide oss fint på skulen likevel. Trur den bekymringa di der er overdrivi.

Og "voksne som har tid til dem og vil det beste for dem" - det har jo ungar som er heime med mamma/pappa og

Helt uenig. Begynner de i barnehage når de er så stor, har alle de andre funnet sine venner. Og det kan være ett kjempe problem. Snakker med erfaring fra barnahage jobb.

3 åringer som har gått hjemme så lenge har vanskeliigere for å finne en naturlig plass i gruppa.

Det vil alltid vere nye ungar som kom inn i ein barnehage. Om ungen er 1 år eller 5 år, er han/ho framleis "den nye". Ungar har lett for å skaffe seg vener, så det trur eg er det minste problemet.

Det er en uttalelse som faller på sin egen urimelighet. Uansett om barnet begynner når det er 1 eller 3 år så vil det alltid være andre barn i barnehagen som begynte der før barnet, og som da naturlig nok har funnet seg venner og en naturlig plass i gruppa. Man vil alltid være "den nye" uansett når man begynner.

Nettopp.