AnonymBruker Skrevet 25. november 2010 #1 Skrevet 25. november 2010 Nå kan jeg bare generalisere fra KG, men det virker som det er utrolig mange (spesielt unge) jenter som har problemer med angst eller andre psykiske ting. Jeg blir ganske forundret, det er ofte i sammenheng med jobb, det å "ikka klare å jobbe" eller møte folk. Det virker å ha blitt mye mer av slike innlegg nå de siste månedene av 2010 synes jeg, og er litt redd for hvordan utviklingen vil være...? Noen andre? Jeg lurer på hva som er grunnen. Er det at vi er vandt til å sitte mye inne og holder oss til en fiks gruppe i ten-årene og ikke er sosiale nok og lære å være komfortabel med det sosiale? Hva er det som gjør det? Og hvorfor virker det som det er så mange unge i denne gruppen? Jeg leste en undersøkelse som ble gjort, og resultatene ble at mange unge ikke takler autoritet (f.eks sjef på jobb) like godt som aldersgruppen som ble født etter krigen. Det var en vesentlig forskjell, men babyboom-gruppen etter krigen hadde mer toleranse i forhold til jobbsituasjon og taklet å ha en sjef og bli fortalt hva man skal gjøre. Undersøkelsen viste at yngre mennesker (født etter 1985) hadde større vansker med å ta til seg autoritære meldinger. Synd at den norske befolkning ser ut til å slite såpass mye.
Gjest Gjest Skrevet 25. november 2010 #2 Skrevet 25. november 2010 Jeg tror.... etter min egen erfaring ute i jobbmarkedet i mange år. I første omgang er det forventet at ALLE skal ha en langvarig utdannelse uansett hvilke interesser eller emner en har. Går en bare 2 år på videregående blir en sett ned på, selv om det kanskje er det yrket som passer personen best. Har en ikke langvarig skolegang, helst universitetsnivå, så er en ikke bra nok. Spiller ingen rolle om en "passer" til en slik type jobb en utdanner seg til, bare en har spesialutdannelsen i orden. En går på jobb forde en MÅ, ikke forde en gleder seg til å jobbe med et yrke en elsker. Når en kommer så langt at en skal ut i jobb, er det utrolig mange dårlige sjefer som er "sjef for å vere sjef". De kan for lite, har får dårlig erfaring og elsker å drive hersketeknikker. Sleiker sjefer de har over seg opp etter ryggen, mens de samtidig trakkaserer de dem har under seg. Etter min erfaring i mange jobber med både mannlige og kvinnlige sjefer, er det de kvinnlige som er verstingene. Mange har blit ansatt som sjef på grunn av kvotering, ikke på grunn av kompetanse, erfaring og et godt rykte. Et pent utseende (ekstra + er store pupper og dukkeaktig ansikt) får mannlige ledere "på toppen" til å sikle/stå på pinne for dem, i stedenfor å gjennomskue ting og ønsker/vil ikke se at de gjør en elendig jobb. Det er på en måte tillatt å herske og trakkasere de en har under seg. Jo mer smiskete de er oppover i systemet jo værre er de nedover. Sier en fra, blir en ikke trodd og det får ingen konsekvens for sjefen. I tillegg er det et større arbeidspress på karierenivå. Mye overtid og større krav i jobbsammenheng. Det blir forventet at en skal stå på mer, yte mer, gå opp i gradene, reise i jobben og også jobbe hjemmefra etter arbeidstid. Jo høyre stilling og lønn en har jo værre blir det Det at begge i en familie må ut i jobb mens de har små barn er nermest forventet. En er jo "lat", "dårlige foreldre" osv. Om ikke barna blir plasert i barnehage/ park lenge før de kan gå. Det å velge å vere hjemme mens barna er små blir ofte oppfattet som et skjelsord. En er unormal som velger ungene fremfor kariere og jobb. I tilleg får en "tidsklemma" når en forsøker gjøre kariere i jobb, opprettholde egne og barnas aktiviteter. Det er ikke nok timer i døgnet til å gjøre alt en burde/skulle ha gjort. Det er på en måte et "krav" at ungene i dag skal vere med på x antall aktiviteter "forde alle andre barn får låv". Skolen krever også at en skal bidra mer, både med skolearbeid og aktiviteter. I tillegg er det nesten et krav at en skal være med på ting selv av fritidsaktiviteter. Familiene er ofte opptatt fra 6 på morgenen til 23 på kvelden både i ukedager og helger for å rekke alt som " alle andre gjør". Det blir et maratonres fra morgen til kveld mnd. etter mnd. år etter år,, helt til det sier STOPP
AnonymBruker Skrevet 25. november 2010 #3 Skrevet 25. november 2010 Stort sett enig med gjest over her ja. Selv er jeg 30 år og har sosial angst, samt panikkangst. Årsaken er uklar, men lege og psykolog mener det henger sammen med en oppvekst der "bare det beste" var godt nok. Dette tok jeg med meg videre, noe som førte til enormt press på meg selv under utdanning - og tilslutt et sammenbrudd. Kom meg på beina igjen, men da med en kronisk angstlidelse som følgesvenn... Tror nok det kommer til å snu på sikt. Mange foreldre idag er klar over at man ikke skal legge for stort karrierepress på barna, selv om ikke alle er helt der. En litt mer "du kan bli akkurat det du ønsker" holdning i oppdragelsen tror jeg man kommer langt med. Jeg måtte jo ha en utdannelse og en god jobb, men man trenger mennesker på alle nivå i yrkeslivet. Blir ikke mye moro om alle er leger og ingen lenger jobber i butikken Finn det som gjør deg lykkelig, er iallefall det rådet jeg gir videre. Samme hva det måtte være.
AnonymBruker Skrevet 25. november 2010 #4 Skrevet 25. november 2010 Jeg er nok ganske så enig med dere over meg. Men, jeg tenker også at mange av foreldrene (til disse unge som blir utbrent før de fyller 25)har en tendens til å overdramatisere. De blåser opp små ting, og nærmest "overbeviser" barna om at dette må da gi de psykiske plager. Tror nok mange av foreldrene hadde hatt godt av en liten oppvekker også.
Tabris Skrevet 25. november 2010 #5 Skrevet 25. november 2010 Jeg tror det er en kombinasjon av de faktorene som nevnes over her - høye krav, krav om utdanning, dårlige sjefer, hardt arbeidspress osv - og det at vi generelt sett har blitt litt svakere enn før. Jeg har skaffet meg, men ikke rukket og lest, en bok som heter "A Nation of Wimps" som forsøker å årsaksforklare hvorfor f.eks mange studenter i dag (i USA) faller fullstendig ned i kjelleren og nærmest blir klinisk deprimert av å stryke på en eksamen. Mage takler rett og slett mindre motgang i dag enn hva vi gjorde før. Jeg har som sagt ikke lest boken enda, men jeg mener så absolutt at vi generelt sett er for bortskjemte og for lite vant med hardt arbeid og motgang. Da min mor startet å jobbe i en syfabikk i en alder av 16 år - etter å ha hjulpet familien på gården i alle år - så var det ikke "uff, dette er ikke selvrealisrende nok for meg" hun tenkte selv om jobben var monoton. Mange har en innstilling i dag om at vi skal kreve, skal selvrealisere, skal få og få - og går i gulvet om hvis vi møter harde dager. Ok, dette var kanskje litt satt på spissen, men jeg tror som sagt det koker ned til en kombinasjon av svært høye krav og stort press, og at vi på mange måter har blitt "a nation of wimps".
Gina_ Skrevet 25. november 2010 #6 Skrevet 25. november 2010 Jeg tror også det har blitt mer akseptert å si at man har en psykisk sykdom de siste årene. Når det gjelder at det har blitt så mye disse siste månedene, er det jo mange som får vinter-depresjoner når det blir mindre lys ute. Ellers vet jeg ikke, tror nok det har en del med det dere sier om høye krav og alt det der.
Gjest Cipheria Skrevet 25. november 2010 #7 Skrevet 25. november 2010 Nå kan jeg bare generalisere fra KG, men det virker som det er utrolig mange (spesielt unge) jenter som har problemer med angst eller andre psykiske ting. Jeg blir ganske forundret, det er ofte i sammenheng med jobb, det å "ikka klare å jobbe" eller møte folk. Men nå er det jo ingen av de friske som skriver innlegg der de forteller at de aldri har hatt angst eller depresjon, så det inntrykket vil jo være helt fordreid. Jeg leste en undersøkelse som ble gjort, og resultatene ble at mange unge ikke takler autoritet (f.eks sjef på jobb) like godt som aldersgruppen som ble født etter krigen. Det var en vesentlig forskjell, men babyboom-gruppen etter krigen hadde mer toleranse i forhold til jobbsituasjon og taklet å ha en sjef og bli fortalt hva man skal gjøre. Undersøkelsen viste at yngre mennesker (født etter 1985) hadde større vansker med å ta til seg autoritære meldinger. Dette trenger ikke å ha noe å gjøre med å slite. Folk er blitt mer kritiske, til og med i forhold til autoriteter. En forventer ikke at de har de rette svarene og vil derfor heller gjøre som en selv ønsker dersom en syns det er mer fornuftig. Har folk mer angst og depresjoner, eller syner de bare mer i den samfunnstypen vi har nå?
AnonymBruker Skrevet 25. november 2010 #8 Skrevet 25. november 2010 TS her. Er enig her. Som Tabris også sier så virker det som at folk var mer psykisk sterke før i tiden. Da måtte man jobbe, koste hva det koste vil, være borte fra jobb? Nei da kunne man få sparken evt, man dro på jobb uansett, så kom man hjem, der var det kanskje husarbeid, småsøsken etc. De fleste nå til dags går skole eller studerer, og vi føler det er mye. Vi jobber normalt fra 8-16 og da er vi slitne. Jeg er jo en av disse selv som etter endt arbeidsdag kan tenke meg å ikke gjøre en dritt de fleste dager. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg selv hadde en sterke psyke sånn sett, at jeg orket mer. Jeg har selv ikke angst, depresjon etc, men føler at det er lett å havne under en slik konklusjon. Tror også det at folk misbruker ord.. f.eks " jeg får helt angst!" , "jeg er ubrent" etter at det har vært mye å gjøre 1 uke og man har sovet hele helga. Jeg tror slike utsagn er mer brukt, vi tillater oss å konkludere raskere at vi har problemer med noe psykisk, enn hva som var vanlig før...? Jeg synes det er et interessant tema å diskutere.
Gjest jente84 Skrevet 25. november 2010 #9 Skrevet 25. november 2010 Kravene i yrkeslivet er mye høyere enn det var før i tiden. Det har jeg lest om i blader om psykisk helse, og at mange med psykiske problemer ikke klarer å jobbe pga det. Synes det er så synd, det skulle vært jobber der man kunne "gjemme" seg litt bort, og ikke være med folk hele tiden. Nå er jo alt så VIKTIG, alt skal planlegges ned i minste detalj, alle skal være så flinke, og alt skal rapporteres, og man skal være flink å kommunisere. Selv sliter jeg med sosial angst, og synes det er vanskelig å klare å jobbe med mennesker, men sliter meg gjennom det..
Meridian Skrevet 26. november 2010 #10 Skrevet 26. november 2010 Ja, det er mer krav til folk idag enn det var før, men samtidig så spiser man så dårlig så det er ikke rart kroppen svikter både psykisk og fysisk. Mange spiser masse mat og drikke som inneholder mye melk, hvete, sukker, e-stoffer osv osv. Det er ingen som har tid til å spise skikkelig mat lenger, noe man hadde før i tiden. Dårlig kosthold og mye stress og store krav kan få hvem som helst til å bukke under.
ludo Skrevet 26. november 2010 #11 Skrevet 26. november 2010 Jeg tror det har noe med hva samfunnet forventer av oss.Der jeg jobber er vi konstant underbemannet,men det er forventet at vi skal yte mer enn vi klarer i løpet av 8 timer. Og alt skal gå så fort,bare se på barnetv. Hvis du hadde vist et barn den barnetvn som gikk for 20 år siden så hadde de kjedet seg.Og vi "skal" alltid være tilgjengelig.Mobilen er alltid med! Jeg kjenner jeg har et ekstremt behov for å være for meg selv noen ganger,blir sliten av av stress og mas!
Gjest BabyBlue Skrevet 26. november 2010 #12 Skrevet 26. november 2010 Er det rart, da? Unge jenter ligger under enormt høyt press i disse dager. Jeg skal ha: Gode karakterer, hvis ikke er jeg dum og kommer aldri til å få meg en god jobb, og får jeg meg aldri en god jobb blir jeg fattig og derfor en taper. Det er jo ikke lov i Norge, for når vi har rundet 25 skal vi allerede ha stort, moderne hus, bikkje, helst av den familievennlige typen, fancy bil og en pen samboer/kjæreste/ektefelle. En fin kropp! Hvis ikke passer ikke de klærne som er inn, og da vil ingen ha meg, og da kommer jeg til å ende opp som alene og stygg. Hvordan man oppnår den kroppen spiller ingen rolle, så lenge jeg forholder meg like tynn som Modellene på forsiden av motemagasinene. En passende fritidsaktivitet, og den skal man være god i også, uansett hvor vanskelig det er å kombinere det med venner og lekser. Det nyeste innen mote og teknologi, hvis ikke er jeg fattig og umoderne. Masse, masse venner og et akseptabelt sosialt nettverk. Hvis ikke er man en outsider som har problemer med å få seg venner. Mobilen skal helst ringe hele tiden for å vise at man er opptatt. Dårlig tid og lite søvn spiller ingen rolle! For jeg må være på topp, topp, topp hele tiden! Ja, man kan bli sliten av mindre. Jeg sier ikke at alle tenker på den måten, men presset fra samfunnet gjør det ganske enkelt for ungdommers tanker og holdninger å helle i den retningen. Mange, mange unge sliter med "jeg er aldri god nok" syndromet, og ender derfor opp med å bli utbrent og depressive i ganske ung alder. Jeg har selv slitt med det, for uansett hvor hardt jeg jobbet ble jeg ganske enkelt aldri flink nok: Det er en dårlig følelse som er vond å leve med. Folk har ganske enkelt problemer med å akseptere at de ikke kan være superflink på alle områder
Lammelåret Skrevet 26. november 2010 #13 Skrevet 26. november 2010 Jeg tenker at det først og fremst handler om større åpenhet for psykisk sykdom og at ord som angst og deppa er mer utbredt å bruke uten at det har sammenheng med de diagnostiske begrepene.
AnonymBruker Skrevet 26. november 2010 #14 Skrevet 26. november 2010 Ettersom terskelen blir lavere for å vedkjenne seg diagnoser, blir også diagnosene mindre reelle.
Lammelåret Skrevet 26. november 2010 #15 Skrevet 26. november 2010 Ettersom terskelen blir lavere for å vedkjenne seg diagnoser, blir også diagnosene mindre reelle. Hvorfor blir de mindre reelle?
Tanzania Skrevet 26. november 2010 #16 Skrevet 26. november 2010 (endret) Jeg tror nok det har en del med saken å gjøre, at man nå setter mer ord på ting og det faktisk er noe som heter depresjon og angst. I vår tidsalder er ikke det så akseptert å være "redd" for sosiale settinger og å holde seg inne, og da blir det fort sett på som et onde. Tror nok at samfunnet skaper en del diagnoser utifra hva som er akseptert og ses på som avvik i den enkelte tidsalderen. Og hvem vet, kanskje folk alltid har slitt med dette, men det har bare blitt kalt for noe annet tidligere? Endret 26. november 2010 av Tanzania
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå